PENTECOST AND A EUCHARISTIC UNDERSTANDING OF THE CHURCH

At the end of the millennium, the French philosopher Jean Baudrillard reflected on the implosion of social institutions in Western postmodern societies. Among his many observations on the present times, he noted this paradox, that “things – signs and actions – continue to function long after their ideas have disappeared, and they do so in total indifference to their own content… A thing which has lost its idea is like a man who has lost his shadow, and it must either fall under the sway of madness or perish” (The Transparency of Evil, 1993:6).

The most influential Orthodox theologian in the West at this time, Alexander Schmemann, wrote in his diary: “Christianity in general (is) now undergoing a real test to determine what will enable (us) to remain alive in the world of today” (The Journals, 2002:24).

It makes sense to read the last quote in the light of the first. Clearly, today, the very identity of the church is threatened as mainstream Christianity seems to have lost the idea of what it means to be the Church of Christ in the world.

The root of this confusion is to be found in the Enlightenment’s understanding of religion, where Christianity in particular is considered to be pure obscurantism, because its religious claims cannot be proved by reason. Despite this reservation, a deistic notion of a Supreme Being was still warmly embraced. To use Montesquieu’s expression, “A little bit of religion”, can serve as social glue and induce motivation for good deeds. In the same vein “sin” must be redefined as those things which hinder the common good. Consequently, “the truth” of religious ideas is pragmatically decided according to the criterion of political usefulness. From this position, Rousseau praises the virtues of Islam over against Christianity as the Christian faith falsely distinguishes the temporal and the spiritual, the religious and the political.

Nevertheless, in certain church quarters today, the pulpit is used as platform for their “leftist” agenda. Usually, their “progressive” statements are very clear and direct but paradoxically silence reigns about the present conflicts around core issues in Christian ethics, such as abortion and same-sex marriage.

Of course, the rejection of the role of churches as one-sided political activists is not to say that there is no need for social change in today’s world. The point is simply that social justice is mankind’s common ethical endeavour across religious lines. “Political” statements must therefore be expressed in the name of reason and not from the pulpit on behalf private sympathies, be it in one way or another.

Moreover, there are enough historical examples to show that political compliance will not legitimate the Christian faith in the eyes of the given establishment but rather breed contempt.

The Life of the Church in the World – A Eucharistic Other-worldliness
->>>>IKON inn her

The God given task of the Christian Church is to proclaim the Gospel of Christ. This is the one standard by which the mission of the Church must be judged. The grace of God calls people to repentance and holiness. Thus a demarcation line is set between faith and unbelief. Alienated from the Gospel truths, the “Church” becomes an empty shell. In fact, the substitution of the biblical narrative with moral appeals has made the original message of Christianity disappear, to return to the quote from Baudrillard.

What are we then to do to overcome this loss of faith? Alexander Schmemann prescribed his vision for renewal by saying that we must recover an eschatological understanding of life itself, an “other-worldliness” derived from the Eucharist as the center of Christian living. Christians must see this world in Christ and through Christ.

In this perspective we approach the current crisis of faith by returning to the basis of the Christian pilgrimage in the present world. With the liturgical exclamation “Come Lord Jesus”, the Eucharist proclaims the Healing of the nations and Paradise regained (Rev. 22:20). Thus, the Eucharistic Assembly proclaims the coming world, while at the same time manifesting the Church in this world as a present community. Gathered around the Eucharistic table, the altar, as the people of God (1 Cor. 10:16f), we nourish the faith, love and hope which give meaning and value to everything in life (13:13).

The story of Pentecost is the archetype of this communion. The Apostles are gathered to receive the Holy Spirit “with one accord in one place” (Acts 2:1f). Faith is essentially the power of union, the miracle that arises between men and women in the love of Christ and in love for Christ. The Church is not set in this world for any other reason than to be the body of Christ, “the fullness of him who fills all in all” (Eph. 1:23).

Biskop Roald Nikolais hilsningstale til Generalsynoden 25. oktober 2019

La oss begynne med en hilsen fra profeten Jeremia som ikke bare oppstemte klagesanger over en ond tid, men også konstaterer i sin nød (17:7f):

Velsignet er den mann som stoler på Herren og setter sin lit til ham. Han er lik et tre som er plantet ved vann og strekker røttene mot bekken. Det frykter ikke når heten kommer, men står der med løvet grønt. Det sturer ikke i tørketider og holder ikke opp med å bære frukt. 

Kjære delegater, kjære venner!

Jeg vil gjerne begynne med å takke for denne anledning til å hilse Generalsynoden, ettersom dette også blir min avskjedstale til synoden som deres biskop da vi idag skal velge ny biskop.

Samtidens åndelige krise. Da vi sist avholdt synode i 2015 var det en svært urolig tid for Den nordisk-katolske kirke. Siden den gang har vi – det våger jeg nå å si – gjenfunnet den indre balanse i kirken. Men om vi har lagt noen byrder bak oss, befinner vi oss i en kritisk situasjon. Likesom samtlige kirkesamfunn i vår del av verden er kulturen hos oss blitt avkristnet. De litt eldre blant oss er den siste generasjon som har vokst opp i et samfunn overveiende preget av kristelige forestillinger og verdier. Kort sagt, som en slags tsunami pågår det et troskollaps i hele den vestlige verden. Og som om de anti-kristelig holdningene i kulturen ikke var nok, har sekulariseringsprosessen i samfunnet også funnet inngang i kirkelivet. De store institusjonaliserte kirkesamfunnene har hemningsløst tilpasset seg tidsånden og viser tydelige tegn på indre oppløsning. Jesus-skikkelsen brukes til å legitimere nær sagt hva som helst. Kirkelederne kan ikke fraskrive seg ansvaret. De er blitt advart i god tid. Store kristne kulturkritikere som for eksempel Nikolai Berdjajef, Romano Guardini, Dietrich Bonhoeffer og T. S. Eliot – for å nevne navn fra ulike kirkesamfunn – varslet allerede i mellomkrigstiden at et radikalt tidsskifte var underveis.

En troverdig plattform. Hvordan truselen ble møtt og stadig møtes, avspeiler langt på vei egenarten i de ulike kirkesamfunn. I Rom er paven blitt en anstøtsten, i ortodoksien nasjonalismen. I anglikanismen og lutherdommen har forholdet til statsmakten vært lammende. Vi  som er samlet i Den nordisk-katolske kirke, var blant dem som allerede i 1990-årene fryktet den kommende åndelige krise. Vi svarte med å melde oss ut av Den norske kirke for slik i fremtiden å kunne fastholde trosoverleveringen og finne den nødvendige åndelige frihet i forhold til det frembrytende kulturskifte. Samtidig innså vi at en protestbevegelse ville være sårbar hvis vi kun ble stående i protesten. Utfordringen var den gang å finne en farbar vei videre. En troverdig plattform fant vi i den gammelkatolske tradisjon som bygger på et privilegert ekumenisk ståsted i skjæringspunktet mellom vestlig liturgi og ortodoks trosforståelse.

Enhet i forskjell. Selv om trykket fra tidsånden idag synes mer og mer truende, kan vi ikke av den grunn melde oss ut av verden. Som kristne må vi i samkvemmet med andre søke å fastholde fred i de timelige ting som er felles for oss alle. Dette grenseoverskridende fellesskap, skriver Augustin, begynner i hjemmet, strekker seg så til byen og omfatter til sist hele verden. Medfølelsen og fellesskapet i det almenmenneskelige må likevel ikke få til følge at de troende oppgir sin kristne identitet ved at de ikke lenger motsetter seg synden. Den troendes kamp mot synden i sitt eget liv skal utvikle en livsvisdom – innsikt og disiplin – som gir ham eller henne moralsk ferdighet i dagliglivets omgang med andre. For at troen skal kunne styre vår livsferd i et multikulturelt samfunn, må vi altså være oss vår egenart bevisst som kristne i forhold til samfunnet omkring oss. (Om Guds stad XIX: 4,7,20)

Abrahams barn. Her kommer Bibelen oss til hjelp med identitetsgivende forestillinger. Det er påfallende at en fariséer som Paulus omtaler de hedningekristne – dvs. nettopp oss her i denne sal – som Abrahams barn i kraft av løftet – for i ham skal alle jordens slekter velsignes (Rom 9:8, jfr. 1 Mos 12:1f). Løftet til Abraham innebærer altså at de hedningekristne inngår i Guds pakt med det utvalgte folk. De er blitt «de helliges medborgere og tilhører Guds familie», forklarer apostelen Efesermenigheten (Ef 2:19). Likeledes omtaler Åpenbaringsboken de kristne som «de hellige som står fast, de som holder seg til Guds bud og troen på Jesus» (Åp 14:12, jfr. 12:17).

Jesu sanne familie. I et bibelsk perspektiv er dette store ord, men de er valgt med omhu. I Markus-evangeliet leser vi at Jesus etter å ha kalt de tolv og talt til en stor mengde, trekker seg tilbake for å spise: «Da kom Jesu mor og hans brødre; de ble stående utenfor, men sendte bud og bad ham komme ut. En stor flokk satt omkring ham, og noen sa til ham: «Din mor og dine brødre er utenfor og spør etter deg.» Han svarte: «Hvem er min mor og mine brødre?» Og han så på dem som satt omkring ham, og sa: «Se, her er min mor og mine brødre! Den som gjør Guds vilje, er min bror og søster og mor.» (Mark 3:31-34)

I denne scene beskriver evangelisten de tilstedeværendes forhold til Jesus ved å bruke ordet «utenfor» to ganger. Slik tegnes et radikalt skille i tilhørlighet mellom dem som står utenfor og ser inn i motsetning til dem som sitter i måltidsfellesskapet omkring Jesus.

Den kristne pilegrimsferd. For å tydeliggjøre hva det vil si å være Jesus nær, understreker Markusevangeliet at et liv som Jesu disippel til sist også innebærer anstrengelsene som følger med det å være med ham på veien til Jerusalem (Mark 8:3,34). I Apostlenes gjerninger er det å «tilhøre veien» ensbetydende med det å være kristen (Apg 9:2, 24:22). Senere møter vi Markusevangeliets ordvalg hos apostelen Paulus idet han skjelner mellom dem som er utenfor og dem som underforstått er innenfor (1 Kor 5:6ff, jfr. også 1 Tess 4:12, Kol 4:5, 1 Tim 3:7). Likeledes skildres livet som kristen som det å vandre i tro idet vi setter vår ære i være Herren til glede (2 Kor 5:7ff).

Demarkasjonslinjen mellom kirken og verden. Pilegrimsvandringen mot det himmelske Jerusalem avgrenser på denne måte det kristne fellesskap i forhold til dem hvis livsvandring går i annen retning enn i Jesu etterfølgelse. De troende lever i borgersamfunnet men «som utlendinger og fremmede», konstaterer apostelen Peter (1 Pet 2:11). Tilsvarende leser vi i Brevet til Diognet at «de kristne bor i sine land, men som utlendinger». Som borgere har de del i alt samtidig som de befinner seg der som fremmede: «Ethvert fremmed land er for dem et fedreland, ethvert fedreland et fremmed land.» (5:5)

Disippellivet. Som kognitiv minoritet i et samfunn som avviser kristen tro, fremstår vi sammen med våre likesinnede i andre trossamfunn som en slags «Israels rest» (Jes 10:20). Det var og er en «ildprøve» å våge å hevde synspunkter og meninger som storsamfunnet forkaster (1 Pet 4:12ff, 3:14f). Samtidig vil konfliktene rimeligvis tære på de troendes frimodighet. Synet av gråhårete mennesker i halvtomme kirkebenker kan gjøre en mismodig. I denne situasjon tvinges man til å spørre mon om ikke den umiddelbare utfordringen idag er omsorgen for menigheten fremfor de «kirkefremmede»? Vi må besinne oss på spørsmålet: Hva skal vi gjøre for å holde troen levende blant de troende? Nylige statistikker fra USA viser at de som føler seg hjemløse i den menighet de tilhører, ikke som tidligere finner seg en nytt kirkesamfunn, men trer ut av kristentroen som sådan. Også i postmodernismens tid er det lett å å bli ført vill av mennesker uten holdepunkt (jfr. 2 Pet 3:17).

Veien videre. For å møte krisen trenger vi ikke bare å sette en diagnose, men også å foreskrive en medisin. Det første punkt på dagsordenen blir selvransakelse. Hva betyr det å leve et gudfryktig liv som pilegrim? Hver og en av oss er kalt til å leve i Kristi etterfølgelse med de byrder det medfører – ikke alene sosialt, men også i vår disponering av tid og penger. Selvfølgelig er det smertefullt å ta inn over seg en slik forpliktelse, men Jesus kaller oss med ordene: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og og min byrde lett» (Matt 11:28ff).

I lys av dette blir det neste spørsmål: Gitt at vi er pilegrimer som ferdes i et vanskelig terreng, hva kan vi gjøre sammen for styrke vandringsfellesskapet? Vi må ta inn over oss at det innbyrdes forhold mellom oss ikke er umiddelbart, men middelbart. Det innebærer at jeg møter «de andre» i menigheten ikke individuelt og privat, men som et allerede gitt søskenfellesskap i Kristus, slik Paulus forklarer: «Dere er Kristi legeme og hver enkelt er dere hans lemmer» (1 Kor 12:27). For hvor to eller tre er samlet i Kristi navn, er han midt i blant oss (jfr. Matt 18:20). Som et gitt fellesskap av troende håndhever Jesu Kristi kirke sin åndelige egenart gjennom kirkeordningen slik at man kan si: «Her er kirken» – for å sitere Bonhoeffer.

Målsetninger. Kort sagt: Hva skal da være våre praktiske målsetninger med menighetsarbeidet? I vår situasjon ser jeg umiddelbart for meg tre prioriteringer:

– Føre våre medlemmer frem til en salig død

– Føre kristentroen videre til neste generasjon

– Vitne om Kristus for samtiden

Som hjelpemidler har vi våre egne ressurser og dynamikken i det ekumeniske samarbeidet.

Et handlingsprogram. Hva skal vi så gjøre i praksis? Når det gjelder egne forpliktelser, er dette noe hver og en især må tenke gjennom. Hva angår fellesskapet, har jeg i de siste år introdusert årstemaer for vår virksomhet. I 2017 var det «Hva vil det si å være kirke?» Dette ble valgt ikke for øke graden av «høykirkelighet», men troen kan ikke, som Paulus lærer oss i sine brev, overleve uten et sosialt feste. I 2018 var nådegavene på dagsordenen. Den samme Paulus befester nemlig den enkelte troendes åndelige liv i menigheten som nådegavefellesskap. I inneværende år har vi bønn som årstema og i 2020 har jeg foreslått at vi tar opp den enkeltes åndelige modning. Disse fire tema hører sammen i en indre enhet som en gitt ramme om troslivet.

Et prøvet sinn. For å styrke min egen motivasjon er jeg blitt oppmuntret av noen vers hos Paulus i Romerbrevet. Tydeligvis har romermenigheten den gang vært konfrontert med store utfordringer, og apostelen trøster dem like usentimentalt som kjærlig (Rom 5:1-5):

Da vi altså er blitt rettferdige ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Gjennom ham har vi også ved troen fått adgang til den nåde vi står i, og vi priser oss lykkelige fordi vi har det håp at vi skal få del i Guds herlighet. Ja, ikke bare det, vi priser oss lykkelige også over våre trengsler. For vi vet at trengslene gir utholdenhet, utholdenheten gir et prøvet sinn, og det prøvede sinn får håp. Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som han har gitt oss.

+Roald Nikolai Flemestad
Gran, 25. oktober 2019

Bønnevakt

Hva skal vi bruke fastetiden til? Man blir ikke from av å sulte, men selvransakelse kan være til gavn. For å forstå hva det dreier seg om, er det kankje nyttig å ta utgangspunkt i ordet «faste». Opprinnelig har ordet intet med mat å gjøre, men faste betyr simpelthen «det å holde fast». Avholdenhet fra mat skulle tjene som en påminnelse om troen som et oppbrudd fra den gamle verden. Dette eskjatologiske perspektiv gjorde ordet faste ensbetydende med disiplinert adferd. Denne forståelse kommer til uttrykk i at også den greske kristenhet betegnet fasten med et militært lånord fra latin «statio», som betyr «vakttjeneste», slik vi leser det i det oldkirkelige skrift Hermas Hyrden (omkring år 140). Forståelsen av fasten som stridende årvåkenhet – jfr. vårt uttrykk «bønnevakt» – understreker altså et kampmotiv som fokuserer ikke bare på den enkelte kristnes livsførsel, men også på menigheten og de kristnes liv i verden.

Andrei Rublev [Publlic domain]

Hva angår den enkeltes fastedisiplin, må hver og en av oss merke seg at den vi strider mot ikke er en ukjent fiende, men oss selv og vår egen åndelige sløvhet. Utfordringen består i å våkne opp fra «vanekristendom» i tenkesett og levevis. Samtidig må vi innse at striden ikke er et prosjekt som er over til påske, men skal føres hele livet ut. Dette lange perspektiv inngir også realisme. Så lenge vi er her i verden, vil en streben etter etisk perfeksjonisme kun føre til håpløshet. Motstykket til denne innsikt er at vi også må vokte oss for «å synde på nåden». Denne polaritet er i luthersk teologi blitt betegnet som dialektikken mellom lov og evangelium (jfr. Rom 3:20ff), mens andre teologiske tradisjoner uttrykker spenningen ved å tale om den kristnes livsferd som en pilegrimsgang (jfr. 2 Kor,4:16ff). Utfordringen for oss alle består i å finne frem til et nådens frihetsrom hvor Kristus kan vinne skikkelse i oss (Gal 4:18, 5:22). Som troende står vi ikke alene i livsferden. Tilhørligheten i et menighetens bønnefellesskap gir oss åndelig styrke på veien.

I fastetiden er det derfor ønskelig å rette et årvåkent blikk på det kristne fellesskap som vi tilhører. For likesom den enkelte ikke er fullkommen, kan også menigheten ha store og små syndere i sin midte. Utfordringen i så måte er ikke nytt. Jesus selv talte om «ugress blant hveten» (Mt 13:24,47). Apostlenes gjerninger og brevlitteraturen legger heller ikke skjul på syndens nærvær i kirken (Ap gj 5:1ff, 1 Kor 5:1-12). Det er kanskje en viss trøst i at dette er et stadig problem. For hvis menigheten skulle bestå av lutter rene og fullkomne, ville hverken du eller jeg ha noen plass der. Det er menighetens oppgave å tjene som et «asyl» hvor botferdige syndere kan få trøst og finne oppreisning, men hvor også de ubotferdige settes under kirketukt (Gal 6:1, 1 Kor 5:11, 2 Kor 2:.5ff ). Men, kan man spørre, med hvilken hvilken rett bekjenner vi oss så til «en hellig kirke»? Svaret må bli at Kirken er hellig, ikke til tross for synderne i hennes midte, men fordi hun byr dem et nådens frihetsrom (Rom 5:15ff). Kristus har jo lovet å lege dem som vender om (Matt 13:15).

Stroganov School [Public domain]

At menigheten, likesom hver enkelt troende, er ufullkommen og stadig trenger til omvendelse, opphever ikke av den grunn skillet mellom kirken og verden, eller mellom dem som er «innenfor» og «utenfor», for å låne Pauli formulering (1 Kor 5:12f). Apostelens formaning til problemmenigheten i Korint lyder: «Trekk ikke i ulikt spann, sammen med vantroen» (2 Kor 6:14). Forholdet til våre ikke-kristne omgivelser er således et tredje punkt som krever årvåkenhet. Vi er i verden, men ikke av verden. Denne dobbelthet kaller på samme tid til solidaritet og distanse. Distansen er altså ikke en tilbaketrekning, men en avgrensning som uttrykk for vår egenart. Til fastetidens disiplin hører derfor også kjærlighetshandlinger som vitner om vår tro.

Velsignet faste!
+Roald Nikolai

 

Det kristne fellesskaps organisasjonsformer

Hvordan møtes vi som kristne og hvordan omgås vi med hverandre? Disse spørsmål som vi vanligvis forbinder med ekumenikkk, blir i lys av det troskollaps som finner sted den vestlige verden av avgjørende betydning også for kirkesamfunnenes indre liv. Ethvert fellesskap trenger samhold for ikke å gå i oppløsning. Derfor er spørsmålet om det kristne fellesskaps organisasjonsformer viktig. Er tilhørigheten til menighetslivet til syvende og sist kun gjensidig sympati, sterke meninger og sammenfallende interesser? Følelser er skjøre, sterke meninger skaper strid og våre interesser kan fort skifte. For å komme utover privatlivets fred er det derfor nødvendig å avklare samværsformene mer prinsipielt.

I så måte er det rimelig å ta utgangspunkt i lutherdommen som ikke bare har preget samfunnslivet hos oss i mer enn fire hundre år, men som forbilledlig reiser problemstillingen i et teologisk perspektiv. Tilliten til «Skriften alene» førte nemlig til en påstand om at evangeliet ikke trenger annen sosial formidling enn det som sies fra prekestolen. For hvis evangeliet forkynnes «rett til tro», er den ytre ordning uvesentlig. Derved ble de sosiale bånd i praksis redusert til nyttehensyn av pedagogisk art. Tilhøreren står i sentrum og utfordringen for predikanten blir følgelig å tilrettelegge forkynnelsen slik at den treffer mottakeren på «hjemmebane». Det kritiske motspørsmål blir om ikke forkynnelsen for å være virkekraftig, nettopp må festes i en sosial modell som samsvarer med budskapets egenart.

Med sin pedagogiske tilnærmelse til evangeliets sosiale formidling har lutherdommen siden reformasjonen bekymringsløst lånt sin sosiale modell fra fra de til enhver tid gitte sekulære samfunnsformer. Denne lettsindighet vedrørende kirkens ytre ordning har historisk sett ført til store problemer i arbeidet med å fastholde en stabil luthersk identitet.

Det lutherske kirkevesen fikk da også en tilfeldig start. Kurfyrst Frederik fryktet at Luthers virksomhet ville føre til religiøs oppløsning, og påla følgelig Luther i 1528 å visitere menighetene i Sachsen. Preknene som Luther holdt for å kalle til orden, ble siden grunnlaget for Den lille katekisme som derved ble Lutherdommens første læredokument. Fra kurfyrstens initiativ går det en rett linje til Riksdagen i Augsburg 1555 og den konfesjonelle stat som skulle bli Lutherdommens kjennemerke. De sosiale bånd i denne såkalte øvrighetskirke bestod i at alle rikets borgere måtte bekjenne luthersk tro for å kunne bo i landet. Denne ordning ble håndhevet i Norge inn i det 19. århundre.

Den første utfordring for øvrighetskirken ble naturlig nok opplysningsfilosofiens krav på en fornuftig samfunnsordning basert på frihet, likhet og brorskap. Disse idealer som oppløste den gitte orden, var for selvmotsigende til å kunne legge basis for et nytt samfunn. I praksis fikk demokratiet kun to aktører – Staten og individet. Som nødløsning ble samfunnslivets sosiale bånd basert på formålsrettede sammenslutninger, idet borgerne kommer sammen for å fremme gjensidige interesser.

Disse nyttebaserte sammenslutninger hadde gjerne politiske eller økonomiske formål, men fra begynnelsen av det 19. århundre møter vi i Norge også religiøse interessefellesskap til fremme av ytre og indre misjon. Til tross for det radikale oppbrudd fra øvrighetskirken påberopte foreningene seg å være i samsvar med den lutherske kirkeforståelse all den stund den ytre ordning er uvesentlig. Det radikalt nye i foreningskristendommen var fremhevelsen av personlig omvendelse som basis for tilhørlighet. Instabiliteten i dagens individbaserte samfunn har imidlertid ført til at også denne samværsform idag går i oppløsning på linje med medlemskap i idrettslag og politiske partier.

Opprettelsen av et kirkelig demokrati i Den norske kirke er det nyeste kapittel i arbeidet med å strukturere kirkelivet etter en politisk modell. Innføringen av Kirkemøtet i 1984 med Kirkerådet som utøvende organ profesjonaliserer virksomheten på byråkratiske premisser. Som øverste beslutningsorgan definerer Kirkemøtet hva som skal være forpliktende kristen tro, mens Kirkerådet som forvaltningsorgan fremstår som den egentlige bærer av troslivet. Samtidig blir organisasjonen som sådan det forpliktende bindeledd mellom kirkens medlemmer og ikke den gudstjenestelige forsamling. De troendes plass i systemet i denne kirkelig struktur består til syvende og sist i å være mottakere av en beslutningsprosess fra oven.

På samme tid aksentueres den pedagogiske vinkling. Det kirkelige apparat har fokus på relevans og budskapet profileres med sikte på de «kirkefremmede». Den avgjørende vanskelighet er likevel det kirkelige demokrati som sådan. All den stund avgjørelsene fattes i valgte organer og beslutnigene er fremkommet som kampavstemninger mellom partidannelser, vil den løpende kirkepolitikk ha prioritetet fremfor tidligere tiders forpliktende læredokumenter. I dette teologiske tomrom gis det rikelig plass for vedtak utsprunget av politiske ideologier, kamuflert som etikk.

Vår samtids vestlige kultur karakteriseres gjerne med begrepet «institusjonalisert individualisme». Uten organiske fellesskap består samfunnet av summen av individer. Oppløsningen av de bånd som knytter samfunnet sammen, får til følge at individet i sin livsførsel mister støtten fra fellesskapets føringer. Meningen med livet er noe den enkelte må finne ut av fra egne erfaringer og idealer. Orienteringsløsheten er ikke mindre i religiøse spørsmål. Det åndelige og det sosiale er falt fra hverandre. Uten sideblikk til dogmatiske sannheter utforsker den enkelte sine religiøse prioriteter som en learning by doing. Gjennom inderliggjøring av emosjonelle livskrefter næres troen som en form for åndelig anrikning. Denne «emosjonelle yoga» karakteriseres som Moralistisk Terapeutisk Deisme – MTD.

Slik setter også mange kristne deres personlige tros identitet sammen som et slags «patchwork» av religiøse forestillinger. Skriftlesning, bønn og salmesang tjener til åpne opp for en indre frihet også fra Bibel og Bekjennelse. Denne feel good religion innebærer et fundamentalt skifte som undertiden kalles «Den tredje reformasjon» – Den enkelte må selv velge hva som er Gud for ham eller henne. Slik er «troen alene» blitt til «enhver blir salig i sin tro».

Utfordringen fra samtidens grenseløse privatreligiøsitet fremtvinger spørsmålet hva det er som binder kristne sammen. I bibelsk kristendom finner vi en «virksomhetsidé» som følger av budskapet som sådan. Formålet med samtlige Pauli brev er åpenbart å korrigere feilutviklinger i menighetslivet. Samtidig er det påfallende at den enkelte tiltales gjennom fellesskapet som når han skriver til Efeserne: «Jeg formaner dere for Herrens skyld at dere lever et liv som er verdig det kall dere har fått» (Ef 4:1). Til denne formålsrettede livsførsel inngår at de troende ikke skal være «umodne så de kastes hit og dit med vinden fra enhver lære, men sammen skal de vokse opp til ham er hodet, Kristus». Denne åndelige vekst, forklarer apostelen, holder menigheten sammen med kjærlighetens støttende bånd. Samtidig er det påfallende at det innbyrdes forhold mellom de troende ikke er umiddelbart som om de skulle være medlemmer i en frivillig sammenslutning. De er sammenføyet som lemmer på Kristi legeme og derfor forenet i ham (Ef 4:12-16). Det neste spørsmål blir da hvordan kravet til åndelig vekst kommer til uttrykk i form av en sosial modell.

Som grunnord for de kristnes enhet og samkvem bruker Paulus den gammeltestamentlige betegnelse for det paktsfolket – «ekklesia». På gresk betyr ordet «forsamling», men på flere germanske språk er ordet noe misvisende anvendt snart om lokalmenigheten, snart om den verdensvide kirke (1 Kor 1:2, 10:32). Samkvemmet i forsamlingene tegnes av apostelen som ulike former for gjensidighet:

Den mest åpne modell er pilegrimsfølget på bevegelse mot et felles mål (2 Kor 5:7f). Det å være «på veien» sammen med Jesu disipler er ensbetydende med å leve i kirkens fellesskap (Mark 8:3,34; Apg 9:2,18:26). Vandringen mot det felles mål kan nok foregå i ulikt tempo og på forskjellig sider av veien, men samtidig setter oppbruddet et tydelig skille mellom dem som tar del i følget og dem som står utenfor (jfr. 1 Kor 5:12; 1 Tess 4:12; Kol 4:5; 1 Tim 3:7).

Når Paulus formaner korintermenigheten, understreker han at hans instruksjon ikke bare gjelder dem, men det er et regelverk som han gjør gjeldende «over alt, i hver menighet» (1 Kor 4:17). Den normative orden i menighetslivet skal sikre stabilitet. På denne måte legger Paulus til grunn et institusjonelt perspektiv på i livet i kirken.

Den mest forpliktende modell er menigheten som et organisk livsfellesskap, slik Paulus konstaterer: «Dere er Kristi legeme og hver enkelt hans lemmer». Til tanken om menigheten som et legeme, knytter Paulus så nådegavene med kjærligheten som den største fordi den er mest sosial (1 Kor 12:27ff,13:1ff; jfr. Rom 12:5-9). I kjærligheten skapes Åndens enhet med den fred som binder sammen (Ef 4:3ff).

Slik er bevegelse, institusjon og organisme dynamiske samværsformer som kan fornye troslivet i en krisetid. Vi trenger ikke hente sosiale modeller fra det sekulære samfunn.

Artikkelen stod på trykk i avisen Dagen 5. desember 2018.

Lent and the cleansing of the heart

Let me start by stating the obvious, we are living in a secular culture which has made the right of self-realisation the highest value to be sought. My happiness is the meaning of life. Of course, to say that I am responsible for my own life is not a false insight but even if we embark in the pursuit of the highest human ideals, it may end up as a sort of self-absorption. My fellow man can easily be seen to stand in my way and when we speak of God we have in mind a vague presence who wants us to be good. So beyond that, is there nothing more is to be said?

The biblical message is that God is not only the source of life but also my judge. God does not not fade away simply because man wants to be the master of the universe. Thus, St. Paul admonishes the Corinthians to take a step back not to be blinded by what he calls the Spirit of the Age: «Let no one deceive himself. If anyone among you seems to be wise in this age, let him become a fool that he may become wise» (1 Cor 3:18, see 2 Cor 4:4). Despite the values and norms dominating the culture around us, we Christians must take seriously that in the end we are to stand responsible before God: «Examine yourselves as to whether you are in the faith. Test yourselves», he instructs the Corinthians (2 Cor 13:5). Likewise he tells the Galatians: «Let each one examine his own work … for each one shall bear his own load» (Gal 6:4f).

What is then the way the Christian shall pursue to happiness? St Paul’s advice to the Corinthians is that they must take proper care of their spiritual life: «Beloved, let us cleanse ourselves from all filthiness of the flesh and spirit, perfecting holiness in the fear of God» (2 Cor 7:1, 1 Cor 6:11). Likewise, in the light of the coming of Christ St. John encourages the children of God: «And all who have this hope in him purify themselves, just as he is pure» (1 John 3:3). Cleansed from sin, we shall be dedicated to God. Clearly this is an invitation to enter the narrow gate. Our pursuit of happiness involves a cleansing of the heart, a quest for holiness in the fear of God.

Cyprian-of-Carthage

The cleansing reflects a genuine sorrow for our sins, as St. Cyprian of Carthage wrote to the faithful in Africa more than 1700 years ago about cleanliness of heart: «When it was brought to Jesus’ attention that his disciples had begun eating without having first washes their hands, he said in reply: ‘He who made the outside made the inside too. Give alms and all of you will be made clean’ (Luke 11:40f). Thus he taught that it was not your hands which should be washed but rather your heart and that uncleanness must be removed from the inside rather than from the outside. For they who have cleansed their inner selves have also cleansed what is outside, and they whose mind has been cleansed have also begun to purify their skin and body» (On works and alms, 2).

Blessed lenten season!

+ Roald Nikolai

Meditation published yesterday Ash Wednesday on the website of The Nordic Catholic Church, here.

Bishop Thaddeus Peplowski in Memoriam

Ordained to the priesthood May 15th 1958
Bishop Ordinary of the Buffalo-Pittsburg Diocese 1990-2012
Bishop Protector the Nordic Catholic Church 1999-2011

On Friday January 19th, after nine months of declining health, the Right Rev. Thaddeus Peplowski, died at the age of 81. Bishop Thaddeus’ ecclesiastical life was as spiritually rich and wide-ranging as the bishop himself. He leaves behind a strong legacy from his lifelong charismatic and highly targeted leadership.

After nine years of service as assistant pastor at the Holy Mother of the Rosary Cathedral in Buffalo, he was assigned to other parishes in the widespread Buffalo-Pittsburg diocese and for some time also as missionary priest in Canada. When he returned to the Buffalo area in 1990, it was as Bishop of the PNCC’s Buffalo-Pittsburgh Diocese. During his term in office Bishop Thaddeus organised twelve new parishes including the purchase of two church buildings. Read more.

I tidens fylde

«Men i tidens fylde sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne og født under loven» (Gal 4:4). Med denne korte, men så innholdsrike formuleringen oppsummerer apostelen Paulus julens hemmelighet.

Det første vi skal merke oss er at det er Gud som har initiativet. Frelserens komme er en Guds gave til oss. Det annet er at tidspunktet for Jesu fødsel hviler i en større frelsesplan. Jesu fødsel er oppfyllelse av den gammeltestamentlige forjettelse: «Se en jomfru skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel» (Es 7:9). Tidens forløp er altså ikke en vilkårlig prosess. Det som skjer, fullbyrdes ifølge Guds egen målsetning om å frelse en fortapt menneskeslekt.

I denne store sammenheng fremstår kvinnen, Jesu mor, som den nye Eva. Hvis den første Eva brakte synden inn i vår verden, har Maria funnet nåde hos Gud. Hun skal føde Den Høyestes Sønn. Barnet som fødes, skal være hellig og kalles Guds Sønn, er engelens budskap til Maria (Luk 1:32, 35).

Når barnet i krybben er Guds Sønn og Marias sønn, betyr det at Gud er kommet oss nær på en underfull måte. For syndens skyld sendte Gud sin egen Sønn i syndige menneskers skikkelse, forklarer Paulus (Rom 8:3). I inkarnasjonen betyr at Gud er kommet oss inn på livet ved å bli som en av oss. Jesus Kristus er vår bror og på samme tid Gud iblant oss.

Derfor kan vi tilbe barnet i krybben. Han er Immanuel – Gud med oss (Matt 1:23).

Biskop Roald Nikolai Flemestad