Hva vil det si å være kirke?

Foredrag på Den nordisk-katolske kirkes høstkonferanse
De helliges fellesskap – Hva vil det si å leve i kirken?
Gran, 22. oktober 2016
– Av biskop Roald Nikolai Flemestad

Vår samtids utfordring

Hva er det som foregår rundt oss? Ikke bare tømmes kirkene, men daglig hører vi om en eller annen kirkelig krise – hva enten teologisk eller økonomisk. For å få et perspektiv har man undertiden sammenlignet situasjonen med det som skjedde ved Romerrikets oppløsning. Til tross for stor motstand og forfølgelser fikk kristendommen den gang til slutt innpass, idet et omfattende kulturelt skifte gjorde de daværende religiøse forestillinger hjemløse. Et lignende skifte pågår idag for våre øyne. men denne gang gjelder det altså kristendommens sammenfall.

I vår situasjon melder spørsmålet seg straks om forholdet mellom årsak og g virkning. Selv om kirkesøkningen kollapser rundt oss, behøver det ikke bety at det er noe i veien med kristentroen som sådan. Den dramatiske nedgang i kirkesøkningen kan like gjerne skyldes at de kristne under det ytre press har tapt sin trosidentitet ettersom de ikke har maktet å avgrense seg mot samtidskulturens tenkesett og livsstil.

Gjennom århundrene har kristentroen preget den européiske kultur på en slik måte at det er vanskelig å si hvor det ene går over i det andre. Båndene mellom kirke og samfunn har vært så tette at sekulariseringen av kulturlivet nødvendigvis måtte trekke kirkelivet med seg. Slik får symbiosens sammenbrudd til følge at troen ikke bare blir hjemløs i samtidskulturen. men at den også mister sitt sosiale feste. Det er særlig den siste problemstilling som er mitt anliggende i det følgende.

«Usynlig» kirke

Konfrontert med det pågående kulturskifte blir utfordringen etter mitt skjønn å gjenvinne en bibelsk forståelse av hva det vil si å være kirke. For at dette skal kunne skje, må vi ta et oppgjør med vår tids privatreligiøsitet. I vår sammenheng dreier det seg først og fremst om den religiøse individualisme som særlig har preget reformatorisk kristendom. Lutherdommens budskap om «nåden alene» adresseres til den enkelte og vidnesbyrdet om frelsen krever ingen annen sosial formidling enn det som sies fra prekestolen. Denne adskillelse av det åndelige fra det sosiale usynliggjør nødvendigvis trosfellesskapet som institusjonell ramme om evangeliet. Som åndelig realitet tar «kirken» form når og hvor evangeliet forkynnes slik at det vekkes til tro. Forståelsen av at troslivet ikke er avhengig av bestemte ytre former, skulle så i statskirkesystemet føre til at «kirkevesenet» ble redusert til kerygmatiske og kultiske funksjoner i borgersamfunnet. I fraværet av reelle menighetsfellesskap søkte vekkelsesbevegelsene i det attende århundre å forankre troen i det borgerlige samfunns foreningskultur. Men denne religiøse samfunnsmodell utviskes idag i takt med oppløsningen av den borgerlige livsform.

I denne situasjon må det første skritt for å komme videre være en ny besinnelse på den bibelske samfunnstanke. Spørsmålet blir kort sagt: Hvilke er de sosiale strukturer som ligger til grunn for de kristnes åndelige samkvem?

Ulike betegnelser på det kristne fellesskap

De første kristne omtalte seg selv med ulike sosiale kategorier. Alene i Apostlenes gjerninger finner vi skiftende benevnelser som «brødrene» (1:15), «disiplene»(6:1), de «kristne» (11:26), «de troende» (19:18), «de som tilhører veien» (9:2, 24:22). Alle disse uttrykk inkorporerer de troende i en konkret sosial sammenheng.

Den viktigste betegnelse er likevel ordet «kirke» – ekklesia – som i Det nye testamente særlig forekommer i de paulinske brev, men også i andre miljøer forbundet med apostelens virke, som når vi leser i Apostlenes gjerninger at Paulus pålegger presbyterne fra Efesos å være «hyrder for Guds ekklesia som han (Kristus) vant seg ved sitt eget blod» (Ap gj. 20:28). Menigheten henter altså sin begrunnelse i Kristi korsdød og ikke i de troendes eget initiativ.

Guds eiendomsfolk

Når Paulus, i likhet med den av ham påvirkede anonyme forfatter av Hebréerbrevet, betegner det kristne fellesskap som «ekklesia», har han hentet ordet fra den greske oversettelse av Det gamle testamente hvor “ekklesia”, som i gresk dagligtale betyr “folkeforsamlingen”, anvendes for å gjengi det hebraiske uttrykk «qahal» som betegner Israel som Guds utvalgte eiendomsfolk (2 Mos 19:6, 5 Mos 7:6; jfr Heb 2:12, 12:23). Ordbruken i Det gamle testamente var imidlertid så meningsbærende også for de første kristne at det anvendes som fremmedord også på latin – ecclesia – for derved nettopp å fremholde de kristnes status som Guds eiendomsfolk i den nye pakt (jfr 1 Pet 2:9).

Kirke og menighet

Meningsfylden i ordet «ekklesia» utviskes imidlertid i våre norske bibeloversettelser som med nydannelser i germanske språk gjengir det snart som «kirke» (gotisk), snart som «menighet» (tysk). Denne differensiering, basert på størrelse og geografi, kan nok til en viss grad lette lesningen, men den gir også rom for alvorlige misforståelser. En saksvarende oversettelse av «ekklesia» ville være at man istedenfor, avhengig av konteksten, skjelner mellom “storkirke” og “lokalkirke».

Enheten og forskjellen mellom disse to typer av forsamling kommer klart til uttrykk hos Paulus når han i Korinterbrevene snart bruker «ekklesia» om den verdensvide kirke (1 Kor 10:32, 15:9, jfr Gal 1:13), snart om den lokale menighetsforsamling (1 Kor 1:1, 2 Kor 1:1). Bruken av ordet «ekklesia» som fellesbetegnelse på det hele skal understreke at det er den ene og samme kirke som manifesteres på de ulike steder. Det er altså ikke summen av delene som utgjør kirkens enhet, men helheten kommer til uttrykk ved at hver del for seg og tilsammen er Guds ekklesia – den nye pakts eiendomsfolk.

Korintermenigheten som problembarn

Derved blir det misvisende å anse «menigheten» som en slags selvstendig underavdeling av «kirken» som den overordnede samlebetegnelse for kristen virksomhet. Den «strukturelle» enhet mellom menighetene i kirken utelukker lokal uavhengighet; alle lokalkirkene forutsettes å utvise den samme åndelige identitet som storkirken. Denne grunnleggende forståelse av hva det vil si å være menighet som del av den større helhet, ble tilspisset aktualisert i Pauli tilrettesettelse av menigheten i Korint.

Påvirket av «gnostisisme» – en blanding av jødedom, hellenisme og orientens religiøsitet – hadde denne menighet havnet i noe som kan minne om vår tids New Age-religiøsitet. Mettet av ekstatiske opplevelser mente en ledergruppe av «karismatikere» å ha nådd en slik grad av åndelighet at de anså seg selv som «fullkomne» (1 Kor 13:10). I deres livsførsel hadde de derfor «lov til alt» (6:12,10;23). Opplevelsesjakten førte likeledes til at troen på Kristi oppstandelse ble redusert til en bisak i deres fromhetsliv. Paulus avviser denne form for åndelighet ved å gjøre gjeldende at deres tro er meningsløs all den stund deres liv og lære ikke samsvarer med evangeliet (1 Kor 15:14-19).

paulus-lukas

Den paulinske kristendomsforståelse

Apostelens tilrettevisning av korinterne kan oppsummeres i fire hovedpunkter:

– Kirkens apostoliske embede
– Kirkens felles tro
– Dåpens betydning for fellesskapet
– Nattverdfellesskapet som kirkens synlige uttrykk
 
 
Mosaikk fra Ravenna: Paulus taler til presbyterne fra Efesos (Ap Gj 20:18).


1) Kirkens apostoliske embede

Paulus underkjenner det lokale lederskaps myndighet ved å anføre at om de enn måtte ha tusen åndelige ledere i deres midte, er de som menighet underlagt hans autoritet som apostel (1 kor 1:1). Han er deres åndelige far og forbilde (1 Kor 4: 1,15f). Når han formaner som apostel, er det med fullmakt fra Herren (2 Kor 10:1ff). Pauli undervisning skal derfor mottas i lydighet som Herrens bud (1 Kor 14:37, 2 Kor 1:4,2:9,5:20), og i apostelens fravær er det hans åndelige sønn, Timoteus, som skal undervise dem (1 Kor 4:17). Det er Timoteus’ oppgave å påminne korinterne om Pauli retningslinjer, slik han lærer «over alt, i alle menigheter» (4:17). Som stedfortreder utfører Timoteus den samme Herrens gjerning som Paulus selv og han skal derfor mottas med den samme respekt (16:10f). Det gies altså en apostolisk myndighet i kirken som videreføres til neste generasjon. Guds menighet i Korint kan derfor ikke gjøre krav på profetisk innsikt som om det var fra dem Guds ord gikk ut eller det kun var til dem det er nådd frem (1 Kor 14:36).

2) Kirkens overleverte tro

I forhold til privat åndelighet foreligger det en kirkelig orden som skal gjelde i alle de helliges menigheter. Gud er ikke uordens Gud, men fredens Gud (14:33). Regelverket som Paulus pålegger korinterne er uttrykk for denne kirkens alminnelige ordning – det som han gir “pålegg om i alle menighetene» (7:17). Derfor må korintermenigheten i alle ting fastholde de overleveringene som han har gitt videre til dem (11:2). Dette gjelder også instruksjonen om hvordan nattverden skal feires (11:23). Livet som kristen fordrer følgelig lydighet mot trosoverleveringen (2 Kor 2:9,10:5ff). Den åndelige disiplin som derav gir seg, fører til en avgrensning mellom «de som er innenfor» og «de som står utenfor» menigheten (1 Kor 5:12, jfr Kol 4:5,1 Tess 4:12).

Men når Paulus på denne måte tegner en demarkasjonslinje mellom menigheten og de ikke-troende omgivelser, innordner han samtidig korintermenigheten i en større kirkelig sammenheng. Det gies her i verden en universiell «Guds kirke» som Paulus karakteriserer som den tredje menneskehet ved siden av jøder,og grekere (1 Kor 10:32,15:9). Dette Guds folk er en gitt sosial virkelighet her i tiden på vandring mot det himmelske Jerusalem. Utfordringen underveis, understreker Paulus overfor korinterne, er at «vi vandrer i tro, uten å se» (2 Kor 5:6f). Pilegrimsskaren «går i vår fader Abrahams fotspor» (Rom 4:1:12) og hendelsene under uttoget fra Egypt peker frem mot kirkens liv i verden ved å vise ikke bare advarende eksempler, men også hvordan Gud underveis gav folket åndelig mat og drikke (1 Kor 10:6,11).

På veien mot det himmelske mål styrkes likeledes kirken av nattverdfeiringen som en ihukommelse av Jesu død og oppstandelse inntil han kommer (1 Kor 11:26). Til tross for trengslene under pilegrimsgangen mister vi ikke motet, oppmuntrer apostelen korinterne, idet vårt indre menneske fornyes dag for dag (2 Kor 4:16). Slik lar han budskapet om Kristi død og oppstandelse motivere og legitimere de troendes livsvandring, individuelt og som fellesskap ( 2 Kor 5:14ff, jfr 1 Tess 2:13f).

3) Dåpen som inkorporering i fellesskapet

Samtidig understreker Paulus den enkeltes frihet og ansvar for sitt trosliv. Den troendes livsferd skal finne sted i lyset av Guds frelseshandling for Kristi død og oppstandelse innebærer en nyskapelse av mennesket: «Derfor, hvis noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er forgangent, se, alt er blitt nytt», forklarer han korinterne (2 Kor 5:17, jfr Gal 2.20), Kristi død og oppstandelse setter slik avgjørende skille mellom et før og et etter (1 Kor 15;15:iff), jfr Kol 3:1ff).

Med hva som antas å være en henvisning til dåpsritualet i Antiokia (Ap gj 11:26), forklarer Paulus korinterne: «Ingen kan si Jesus er Herre uten i Den Hellige Ånd» (1 Kor 12:3). Dette gir den døpte frihet: «Herren er Ånden og Ånden gir frihet» (2 Kor 3:17). Åndens nærvær gir seg også ved at «den ene og samme Ånd” deler ut sine gaver til hver enkelt (1 Kor 2:11). Dette betyr at den enkelte selv må ta ansvar for sin livsførsel som troende: «Ransak dere selv om dere er i troen, prøv dere selv! Eller merker dere ikke at Jesus Kristus er i dere?» (2 Kor 13:5). Paulus understreker at selvransakelse er særlig påkrevet i forbindelse med deltagelse i nattverdfeiringen (1 Kor 11:28).

Fremhevelse av den enkeltes verdighet og ansvar må imidlertid ikke forståes som en løsrevet indivdualisme i moderne betydning. Ingen skal leve for seg selv for gjenfødelsen i dåpen oppretter en ny enhet mellom de døpte på tvers av sosiale skillelinjer: «For med én Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme enten vi jøder eller greker slaver eller frie.» (1 Kor 12:13). Inkorporeringen i dåpen får således til følge at individ og fellesskap utgjør to sider ved det samme brorskap: «Dere er Kristi legeme, og hver enkelt er dere hans lemmer» (12: 14,12:27). Ordet «legeme» – soma – betegner på gresk i overført betydning såvel familien som fellesskapet av frie borgere i bystaten, jfr vårt uttrykk «samfunnslegemet».

4) Nattverdfellesskapet som kirkens synlige uttrykk

Den samme legemstanke ligger til grunn for Pauli undervisning av korinterne om nattverden, idet apostelen understreker sammenkomstens karakter av å være fellesskapets samhandling med hva som tydeligvis er et fast uttrykk: ”Når dere kommer sammen som menighet” (1 Kor 11:17f, 20,j14:23, jfr Ap gj 20:7, Rom 16:5, Heb 10:15). Det er altså menighetsfelleskapet som er den handlende aktør ved nattverdfeiringen, men samtidig påpeker apostelen at menigheten ikke av den grunn møtes på eget initiativ. Korinterne ”samles i Herren Jesu navn”. Følgelig oppfordres korinterne til å opptre i samsvar med at ”vår Herre Jesu kraft” er med dem (1 Kor 5:4).

For konkret å hjelpe korinterne til rette med nattverdfeiringen, påpeker Paulus at det ligger en gitt ordning til grunn for sammenkomsten. Denne er han selv blitt instruert om og han har gitt den videre til dem under hans opphold i Korint i begynnelsen av femtitallet (11:23). Gangen i sammenkomsten består i å gjøre hva Jesus gjorde i den natt han da ble forrådt for derved i ord og handling innfri Jesu gjentagelsesbefaling om å gjøre dette til minne om ham (11:24f).

Etter så på nytt å ha instruert om innstiftelsens to handlingsaspekter – det å spise og drikke óg det å be takkebønnen – påpeker apostelen at handlingssekvensen innsetter og innlemmer menigheten i den store frelseshistoriske sammenheng: ”For så ofte som dere spiser dette brødet og drikker av kalken, forkynner dere Herrens død, inntil han kommer” (11:26). Ved slik å gjennomføre Jesu gjentagelsesbefaling i ord og handling, forvandles brødet og vinen til «Herrens eget legeme og blod” (11:27,29). Brødet som brytes, fremstår slik som Jesus sa ved nattverdinnstiftelsen til «mitt legeme som er for dere”. Tilsvarende er kalken ”den nye pakt i mitt blod” (11:24f).

Derved er korsofferet gjort nærværende «ved Herrens bord” og menigheten får «del i det som skjer ved alteret» (1 Kor 10:21,10:18), slik Paulus forklarer korinterne: ”Velsignelsens beger som vi velsigner, gir det oss ikke del i Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir det ikke del i Kristi legeme? Fordi det er ett brød, er vi alle ett legeme. For vi har alle del i det ene brød” (1 Kor 10:16f).

Foreningen av Kristi sakramentale og ekklesiale legeme i nattverdbrødet, får til følge at nattverdfeirigen er noe langt mer enn en liturgisk seremoni som, alt etter som det måtte passe, kan tas med eller ikke i søndagsgudstjenesten. Fellesskapet ved «Herrens bord» er kirkekonstituerende ikke bare lokalt, men det er den samme Guds kirke som alle steder kommer sammen for å feire Herrens måltid (jfr 1 Kor 11:20). Dette får til følge at livet i kirken, «overalt, i hver menighet», må følge det samme mønster (1 Kor 4:17, 1:2, 23).

Denne sammenfallende gudstjenestefeiring ved de ulike alterbord innebærer dernest en avgrensning fra all annen åndelighet (1 Kor 10:21, 2 Kor 6:15, jfr Heb 13:9). Som kirke – som «menigheten av de førstefødte» – har vi «vårt eget alter» som andre ikke kan spise fra, skriver også forfatteren av Hebréerbrevet. Derved uttrykker og virkeliggjør de troendes «lovprisningsoffer» kirkens nærvær i verden i sosiale og kultiske kategorier (Heb 12:28,13:10,15).

Kirkens institusjonelle kjennetegn

Hva det vi si å være kirke, presenteres for oss i Apostlenes gjerninger med et idealbilde av det kristne fellesskap, når vi leser om urkirkens åndelige liv: «Trofast holdt de seg til apostlemes lære og samfunnet, til brødsbrytelsen og bønnene» (2:42). Det kristne fellesskap, her kalt – «koinonia» – karakteriseres slik ved tre sammenbindende kjennetegn: 1) apostlenes lære, 2) nattverdfeiringen og 3) de faste (tide-) bønnene. Tre hundre år senere ved konsilet i Nikea ble den indre samenheng mellom kirkens sosiale og åndelige liv sakssvarende presisert med mer abstrakte formuleringer som «én, hellig, apostolisk og katolsk kirke».

Urkirkens «fire b’er» – brorskap, bibel, bønn og brødsbrytelse – må simpelt hen forstås som kirkens institusjonelle kjennetegn. Der hvor man er blitt enig om en felles målsetning med omforente regler for samvirke, står vi overfor en «institusjon» i sosiologisk forstand. Ved å gi rammen for dialogen mellom deltagerne skal den institusjonelle orden sikre måloppfyllelsen samtidig som samholdet styrkes gjennom identifikasjon ved felles symboler og formålsenlig praksis. Derved opprettholdes den institusjonelle identitet slik at virksomhetsidéen kan formidles over tid i møtet med skiftende situasjoner og utfordringer.
Som institusjon utfordres kirken under hennes pilgrimsgang. I likhet med alle andre sosiale fellesskap står også kirkelivet overfor spørsmålet om hvordan «de fire b’er» skal skunne hevdes over tid. Pauli undervisning av korintermenigheten gir nettopp retningslinjer som skal sikre at en ung menighet bevarer sin åndelige identitet I møte med indre og ytre utfordringer. Formaningen oppsummeres i apostelens oppfordring til sin åndelige sønn Timoteus: «Ta vare på det som er deg overgitt» (1 Tim 6:20).

Institusjoner under press

Den tidløse utfordring for enhver institusjon er å finne balansegangen mellom det å sikre seg gjennom avgrensning eller strategisk tilpasning til nye situasjoner. I hvilken grad en instituasjon skal og må fastholde sin identitet over tid, vil selvfølgelig også avspeile formålet. Det er forskjell på gjøremålene til en idrettsklubb og et kirkessamfunn; dermed blir også spillerommet for omstilling annerledes. I dagens omskiftelige samfunn har en rekke institusjoner tilsynendelatende tapt virksomhetens «hvorfor» og som derfor mer eller mindre vellykket søker seg inn på nye baner.

Et kreativt eksempel i så måte er Norges Husmorforbund. Slik navnet lyder som fungerte det hele vel så lenge det var hjemmeværende husmødre. Organisasjonen ble stiftet i 1915 som «Hjemmenes vels landforbund», men kaller seg idag «Norges kvinne- og familieforbund» for å vise at målgruppen er mer enn hjemmeværende husmødre. Virksomhetens formål angies nå på feministiske premisser som «anerkjennelse av kvinners ulike valg gjennom livsfaser». Uttrykt gjennom navne- og formålsendringene er organisasjonens tilpasningsevne imponerende, men nyorienteringen må til syvende og sist måtte bekreftes ved at lokallagenes virksomhet opprettholdes på de nye premissene.

Enhver institusjonell omstilling reiser nødvendigvis spørsmålet om hvor langt man kan endre selvforståelsen uten at man lyver om seg selv. Kultursosiologen Jean Baudrillard gjør gjeldende at institusjonene i dagens samfunn er å ligne med en mann som har tapt sin skygge. Man blir enten gal eller faller sammen.

Tapet av sosiale strukturer

Hva er så det I tidens åndelige klima som fremtvinger denne krise? Da institusjonene i den vestlige kultur gjennom 1970-årene begynte å tape sin sammenbindingskraft, ble situasjonen med et nytt uttrykk karakterisert som «postmodernisme». Nydannelsen skulle synliggjøre at samfunnsmodellen fra den franske revolusjon var i ferd med å oppløses innenfra.

Revolusjonens politiske visjon var saksvarende sammenfattet med slagordene «frihet, likhet og brorskap», men denne demokratiske ideologi er uheldigvis selvmotsigende. Frihet og likhet er i praksis gjensidig ekskluderende rettigheter, mens brorskap på den annen side angir en gjensidig forpliktelse. Den innebygde motsetningen mellom rettigheter og forpliktelse tydeliggjøres ved at samfunnsmodellen hviler i forestillingen om en tenkt kontrakt mellom to sosiale aktører – Staten og borgeren. I dette forhold fremstår statsmakten som den sterkere part. Det desto mer som borgerne foholder seg som individer ikke bare til hverandre, men også til statsmakten. I denne «masseindividualisme» levnes det liten plass til sivilsamfunnet.

Samspillet mellom borgerne bygger strengt tatt på funksjonelle nyttehensyn, idet de gjenkjenner hos andre et faktisk sammenfall av felles interesser. Disse kombinatoriske interessefellesskap er imidlertid funksjonelle; de hviler ikke i overgripende, meningsbærende ordninger. I fraværet av institusjonelle bånd gjenstår det som statens oppgave å regulere motsetninger mellom individer og grupper. Behovet for dette maktmonopol blir særlig tydelig i et fremvoksende «multikulturelt» samfunn hvor individfokuseringen får til følge at det offentlige rom fragmenteres.

Institusjonalisert individualisme

Det videre problem er at individualismen over tid også vil tære på statens makt slik at de politiske institusjonene mister sin autoritiet og sammenbindingskraft. Bestående av «hopen» av enkeltpersoner er samfunnet ikke lenger bærer av en felles kultur som kan formidle en overgripende sammenheng i livsførselen. For hverken individuell livserfaring eller følelsen av gruppetilhørlighet kan uttrykke en sentralverdi av moralsk art. Ettersom den enkeltes identitet ikke hviler i et kulturelt hele, må individet søke å realisere seg selv på egne premisser.

I denne «Culture of Narcissism», for å sitere en kjent boktittel. orienterer man seg ikke ved hjelp av kunnskap, meninger og ordskifte, men med empati. Med begrunnelser som «jeg opplever at/jeg føler at» tolkes omverdenen – «den ytre virkelighet» – som en forlengelse av den private livsverden. Forankret i gruppen av likesinnede blir følelser og personlige erfaringer de grunnleggende kommunikasjonsmidler i møtet med andre.

Uten å vite hva man skal holde seg til i livsferden, må den enkelte under påvirkning av skiftende trender og egne erfaringer finne seg selv; et skiftende selvbilde settes sammen som en «patchwork personality» slik det illustreres i slagordet fra en plakat i Oslo for noen år tilbake «Unn deg selv et år som homofil». Slik fører det fristilte individs krav om selvutfoldelse til sosial og kulturell desintegrasjon. Samfunnet består til slutt av individer som søker frihet til å realisere seg selv så vidt mulig på egne premisser.

Kirkeløs religiøsitet

Fraværet av overgripende fellesskap som kan målbære en identitetsskapende vertskapskultur umuliggjør også religiøs konstans og kontinuitet. Derved underkjennes også tanken om at det er legitimt å innordne seg under en gitt dogmatisk autoritet. Rimeligvis kan kristentroens åndelige forestillingsverden tjene som en inspirasjonskilde, men det er individet selv som gir gyldighet til sine følelser. I dette perspektiv har heller ikke Bibelen noen autoritet i seg selv og bokens vitnesbyrd leses heller ikke i menigheten som et fortolkningsfellesskap. Troen handler om selvrealisering I form av et godt liv og gir seg uttrykk som religiøs selvfordypelse og løftning. Sannheten om Gud er en privatsak som ikke kan uttrykkes objektivt eller institusjonelt. Enhver blir salig i sin tro. Derved er også det kirkelige fellesskap overflødig som annet enn pragmatiske interessefellesskap av religiøst likesinnede.

Guds kirke er sannhetens støtte og grunnvoll

Det er denne åndelige kulturrevolusjon som forklarer kristendommens kollaps i dagens vesterlandiske kultur. All den stund den sviktende kirkegang er det sted hvor sammenbruddet fremstår som mest truende, blir den umiddelbare utfordring å legge et nytt grunnlag for menighetslivet. Dette kan imidlertid ikke løses ved å erstatte søndagsgudstjenesten med hverdagskonserter. Menighetslivet må bygges opp på basis av «de fire b’er» i form av fellesskap som vet på hvem de tror. På denne grunnvoll av «levende stener» kan vi – Deo volente – gjenvinne den paulinske forståelse av kirken som apostolisk institusjon, som «den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll» (1 Tim 3:15, jfr Pet 2:4ff, 9ff).

communio-sanctorum

Manuskriptet foreligger i pdf-format som kan lastes ned her.

Advertisements