Moder Teresa og hinduprestane

I september minnast Den nordisk-katolske kyrkja saman med mange andre Moder Teresa. I Bergen hadde me ein spesiell vesper på minnedagen hennar. I ettertid tenkte eg at eg ikkje visste nok om ein av vår tids mest unike helgnar. Eg kjøpte difor ei bok om henne. Utruleg å lesa om ei kvinne som på eiga hand busette seg på gata i ein millionby i eit framand land, med det eine siktemålet for auget å hjelpa dei fattigaste og sjukaste ho fann der. Frå boka vil eg dela ei av dei mange historiane om hennar liv. Vonleg til utfordring og inspirasjon!

«Noen hinduprester hadde fått det for seg at moder Teresa prøvde å omvende syke mennesker til kristendommen på dødsleiet. De ville tvinge politiet til å kaste henne ut av Nirmal Hriday (sjukehuset Moder Teresa og nonnene tok inn dødssjuke personar som var etterlatt for å døy på gata, for å gje dei ein verdig avslutning på livet. Det låg like ved eit tempel for den hinduistiske gudinna Kali). Lederen for hindumenigheten gikk for å møte moder Teresa, fast bestemt på å presse henne til å flytte. Etter en stund kom han tilbake til vennen sine. Han hadde sett søstrene vaske og mate de hjelpeløse menneskene, og hvordan de med største omhu la bandasjer på de verkende sårene deres. Han sa han var villig til å kaste ut moder Teresa og søstrene hennes på en betingelse: Hinduene som ikke tålte å ha henne i nærheten av Kali-tempelet, måtte sørge for at mødrene og søstrene deres overtok nonnenes jobb på Nirmal Hriday. Hinduprestene gikk sin vei og kom ikke tilbake.»

Frå boka «Moder Teresa – nonnen fra Calcuttas slum som har viet sitt liv til å hjelpe verdens fattigste».

Øystein Lid

Advertisements

Kva skil nordisk og romersk katolisisme

I det siste har eg fått ein del spørsmål om kva som skil Den nordisk-katolske kyrkja frå Den romersk-katolske kyrkja. Ved første augekast kan dette sjølvsagt vere vanskeleg å sjå, for mykje er likt. Den nordisk-katolske kyrkja er ei katolsk kyrkje slik katolisismen er definert i Vest-Europa, og våre røter er djupe og solid planta i det fundamentet som Den romersk-katolske kyrkja har lagt både gjennom antikken og mellomalderen. Kyrkja vår er difor … les meir.

Rå politisk makt

I forbindelse med grunnslovsendringen om forholdet mellom Den norske kirke og staten uttaler lederen av Stortingets kirkekomité, Marianne Aasen (Ap), at staten må føre den samme religionspolitkk overfor alle trossamfunn. Kirkedepartementet bør derfor bli et religionsdepartement ledet av en religionsminister som skal sikre likebehandling. Det betyr i praksis at religionsfriheten må avveies mot andre hensyn som likestilling, arbeidsmiljølovgivning, kirkelig demokrati og lederskap (Vårt Land 3/9 2012). Hvis dette slår igjennom, blir følgen at alle trossamfunn skal legges under samme politiske formynderskap som Den norske kirke.

Uttalelsen virker som et ekko fra striden omkring den nye ekteskapsloven av 2009. Lovens «mor», daværende statsråd Karita Bekkemellem, har i sin selvbiografi kommentert den religiøse konflikten og skriver: «Jeg er helt imot en ubegrenset religionsfrihet. Religion må underlegges vårt felles lovverk som alle andre institusjoner i samfunnet. Religion har mye å svare for når det gjelder å legitimere undertrykking. Ikke minst i dag med en økende muslimsk befolkning må vi politikere våge å være prinsippfaste på at menneskerettigheter og sekulært lovverk står over alle religioners krav på særbehandling og indre frihet. Når jeg spesielt nevner dette med kirken, er det fordi det skulle vise seg at nettopp kirken var den største bremseklossen for vår kamp for de homofiles rettigheter. Jeg var villig til å bruke rå politisk makt til å tvinge kirken til fornuftige synspunkter» (Mitt røde hjerte, Oslo 2009:132f).

Ønsket om å avklare religionenes plass i samfunnslivet lar seg for så vidt forklare ut fra de dilemmaene den moderne rettighetstenkning skaper i det offentlige rom. Ulike kulturelle grupper og sosiale fellesskap krever rett til fri utfoldelse på en slik måte at det ikke bare oppstår livsstilskonflikter, men også uforenlige verdikonfrontasjoner. Konsekvensen er at staten snart må påta seg oppgaven som verdinøytral megler, snart tvinges til å foreta verdibaserte valg.
Samtidig er det klart at Arbeiderpartiet lenge har sett seg selv i rollen som Den norske kirkes formynder. Denne selvforståelse ble pregnant formulert av daværende kirkestatsråd Hernes i forbindelse med utnevnelsen av Rosemarie Køhn i 1993: «Det var Kongen som gikk foran, det var kirken som fulgte etter». Tyve år senere er ønsket tydeligvis at alle trossamfunn skal «moderniseres» på samme måte.

Derved reises umiddelbart spørsmålet om religions- og samvittighetsfrihetens stilling i samfunnet. Fastlegenes kamp for samvittighetsfrihet kan fort bli etterfulgt av en strid om religionsfrihetens kår. I øyeblikket behandler Den européiske menneskeretts domstol fire saker fra England om kristnes religionsfrihet, og kjennelsen vil rimeligvis få konsekvenser også for oss i Norge. Det utfordrende er at kristne ikke lenger kan påberope seg kristendommens nærværsrett i kraft av den européiske kulturarv. Den moderne rettighetstenkning forholder seg kun til de gitte politiske premisser, slik rettspositivismen seiret ved dommen i Børre Knudsen-saken.

Fordi skillet mellom makt og rett er opphevet, gis det heller ingen sammenheng mellom rett og etikk. Statsmakten er simpelthen suveren. Lovverket legitimeres av lovgivers emansipatoriske intensjon, idet lovgivningen skal frigjøre individ og samfunn fra fortidens fordummende grep og derved rydde vei for en lysende fremtid. Virkelighetens verden er likevel ikke fullt så enkel. Flertallsavgjørelser er i seg selv ikke nok til å sikre frihet og menneskeverd. Som kristne må vi derfor i humanitetens navn verge oss mot «rå politisk makt» – en total politisering av samfunns- og privatlivet.

Biskop Roald Nikolai Flemestad. Teksten står på trykk i dagens Dagen under den faste spalten «Kulturnotat», 13. september.

Lovende begynnelse i Frankrike

Første helg i september ble grunnlaget lagt for en «avlegger» av Den nordisk-katolske kirke i Frankrike ved opprettelsen av La Communité Vieille-Catholique de France, sous l’administration de L’Église Catholique du Nord. Dette blir en administrasjon i likhet med den som ble etablert i Tyskland tidligere i år.


Fr. Alain Fraysse sammen med biskop Roald Nikolai

Stiftelsen fant sted i Syd-Frankrike, i Aveyron, etter initiativ fra tidligere medlemmer av Utrecht-unionen. Ansvarlig leder for arbeidet er fr Alain Fraysse, en fremtredende gammelkatolsk prest i Frankrike, som også var vertskap for samlingen og tilrettela gudstjenestelivet.

Sammen med ham ble en annen prest, fr. Jean-Bernard de Cazenave, og en diakon, Alexandre Nevejans, formelt opptatt. Disse vil påbegynne arbeidet med å opprette misjoner i henholdsvis Aveyron-området, Lourdes og Tours.

I oppstartfasen vil kjernen i misjonsarbeidet av naturlige grunner være knyttet til fr. Alain Fraysses virksomhet i Aveyron, der det idag feires messer på to steder og etterhvert også i det nyanskaffede lokale i sentrum av Rodez, som er den viktigste byen i området.

Innsatsviljen og pågangsmotet er stort, men utfordringene er tilsvarende. Vi ønsker dem velkomne i vårt fellesskap og vil omkranse dem med forbønn, oppmuntring og støtte i tiden fremover.


Til høyre fr. Alain Fraysse og diakon Alexandre Nevejans, til venstre fr Jean-Bernard de Cazenave.