Kast ikke bort smerten

I evangelieteksten etter Markus (2:1-12) får vi høre historia om fire menn som heiser en lam mann ned gjennom taket for at han kan komme nærest mulig Jesus. Tanken var nok at den lamme kanskje kunne bli helbreda om han fikk se og høre denne tømmermannen fra Nasaret, og holdninga deres imponerer Kristus. Deres åpenlyse tru på Jesus som Messias gjør at han både tilgir mannen syndene hans og leger han fra sjukdommen.

Evangelieteksten seier først noe om Jesu Kristi guddom, for det er i følge profeten Jesaja bare Gud som kan tilgi synder. Likevel tilgir Jesus synder. Det er også bare Gud som kan helbrede, men likevel gjør Jesus det, og i tillegg er det bare Gud som kan se alt i menneskehjertet, men likevel ser Jesus til det innerste av de skriftlærdes hjerter. Teksten vår viser at Jesus Kristus er både sann Gud og sant menneske.

Hendinga i Kapernaum viser oss at ei av hensiktene med Jesu komme til jorda var at menneska en gang for alle skulle få tilgivelse for syndene sine. Forutsetninga er at vi personlig trur på hans guddommelighet. Vi må tru at han døde og sto opp igjen for å ta på seg syndeskylda vår. Men trua er også kollektiv. Jesus ser jo til DERES tro, men helbreder den ene. Trua til de fire, reddet den lamme. Så i tider vi er svake og sjuke, kan kirkens tro holde oss oppe.

Peter Chrysologus, erkebiskop i Ravenna på 400-tallet, forklarer i ei preke over den samme evangelieteksten at den sjukesenga som en gang bar oss, skal vi nå bære selv. Han vil vi skal forvandle smertens seng om til et vitnesbyrd om Kristi nåde og legedom. Eller sagt på en annen måte; de såra og skuffelsene som vi overvinner med trua på Herren Jesus Kristus, vil være våre største vitnesbyrd for verda.

Rick Warren i Saddleback Church sier at vi har ei historie å fortelle for hver eneste oppleving der Gud har hjulpet oss, og videre at de erfaringene vi har angra mest på i livet – de som vi helst vil gjemme og glemme – er de erfaringene Gud vil bruke for å hjelpe andre. La oss derfor ikke kaste bort smerten vår, men la den vitne om at trua på Jesu Kristi guddommelighet, kan frelse oss fra synd og sjukdom til ære for Faderen, Sønnen og Den hellige ånd.

Advertisements

Bli som eit lite barn

«I same stunda kom læresveinane til Jesus og spurde: «Kven er den største i himmelriket?» Då kalla han til seg eit lite barn, sette det midt imellom dei og sa: «Sanneleg, eg seier dykk: Utan at de vender om og blir som born, kjem de ikkje inn i himmelriket. Den som gjer seg sjølv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket. Og den som tek imot eit slikt lite barn i mitt namn, tek imot meg.»

Etter messa i sta. Sunniva misjon i dag, kommenterte besøkande prost Asle Dingstad den glade situasjonen at kyrkja vår har like mange born som vaksne. To av desse borna er mine, og eg ville I gjerne dela to små episodar som hende i dag.

Sonen min på snart halvtanna år er ein veldig from liten fyr. I alle fall når han ikkje gjer ugagn som å klatra inn i altarringen i kyrkja, noko som blei forbode for lekfolk i det sjette ekumeniske konsilet. Skjønt, det kan vel vera eit slags teikn på fromskap å bli dratt mot altaret. Kvar morgon er noko av det første han gjer heime å gå rakt bort til kapellet vårt, stilla seg framfor ikonane og ser forventningsfullt opp på far. «Skal me be?», spør eg, og han lyser opp medan han svarer ja. Bønelivet vårt har rett og slett fått ein kraftig oppsving etter at Håkon lærte seg å gå. Ikkje berre ein, men fleire gonger for dagen spaserer han inn i kapellet og får med seg dei som måtte vera i nærleiken. Så eg, som rett som det er blir fot lat for å be, kan ikkje anna enn å plukka den ivrige guten opp og setja igang. No er det ein sjanse for at han har arva sin fars fascinasjon for fyrstikkene som tenner lysa framføre ikonane, men kva er det det står skrive? Gud sløkkjer ikkje ein rykande veike. Eg tolkar i alle fall det slik at om det så er lysa og fyrstikkene som er fascinasjonen, så skal ein ikkje forakta det. Kanskje kan det vera med å gi positive assosiasjonar til det å be? Kanskje kan den rykande veiken tenna ein liten gneist, og til slutt bli eit levande ljos? I kyrkja i dag var han dessutan veldig oppmerksam på kva som skjedde, og skjønte at prestane gjorde det same som me gjer heime under våre bøner.

Jenta vår på 6 og 1/2 (det halve året er viktig) annonserte i dag at frå no av skulle ho alltid gå med kross rundt halsen. Den fekk ho i dåpsgåve då ho var 4, men har gått med han mest sporadisk. Me har ikkje øvt noko press på at ho måtte gå med den dagleg, og lurte naturleg nok på kva forklaringa var. Svaret ho gav har nok litt med å gjera at ho no har begynt å gå til og frå skulen sjølv: «Når eg har krossen på meg kan eg alltid føla meg trygg. Eg kan stola på at Gud alltid vil føra meg trygt heim att til mamma og pappa. Gud vil følga etter meg og passa på meg.»

Sanneleg høyrer Guds rike borna til. Enkelte kyrkjesamfunn praktiserer at borna ikkje får ta del i nattverden før dei får vit, men ein slik tankegang blir meg stadig meir framand. Hjå oss fylgjer me den oldkyrkjelege tradisjonen å lata borna få del i nattverden så snart dei er døypte. Dei er fullverdige medlemmer og er like åndelege som vaksne kan vera. Minst!

Øystein Lid

Det gode livet

Matbutikkar er opne like lenge som folk er vakne. Butikkhyllene er aldri tome, og det er kort veg til næraste Fretex-containar. Har då Jesu formaning om leve sutalaust gått ut på dato? Rimi og Dressmann, KappAhl og Coop har fjerna sutene.

Men «den enes brød den andres død». Same verda som er full av liv, mat, klede og overflod, er også full av nød og død. Den som lever godt, fortærer gjerne livsgrunnlaget for andre.

Mennesket sine djupaste bekymringar sit ikkje i kjøleskapa. Livet vert ikkje godt før mennesket kan svare på «kvifor-spørsmåla» som står som stabbesteinar langs vegen mot grava. Kvifor skjer det vonde, kvifor må uskuldige lide, kvifor er vi på jorda?

Gud har tre svar på bekymringane om det gode livet:

Djupaste livsangsten i mennesket er uroa for at eg er einsam, at eg må leve åleine og døy åleine. Difor leitar mennesket utover i universet etter andre levande og grublar innover om meininga og målet med dei få åra vi har fått.

Gud svarar med å returnere til verda frå ein stad utanfor verdsromet, bortanfor grava, høgare enn himmelen. Guds gåve til menneskeborna og Guds lys i verdsromet er Sonen Jesus. Han som er før alle ting og gir avkall på sitt eige for å hente oss tilbake til Gud. Medisinen mot tilverets eksistensielle angst, er ei gåve frå himmelen.

Nest-djupaste livsangsten heiter svolt. Det går ikkje meir enn 4 timar etter eit måltid før han merkast. Mat blir lett mangelvare, kan ikkje lagrast lenge og blir fortært fort. Svolt er ei nær-døden-oppleving.

Det mest underlege faktum i kristentrua er at Gud døydde friviljug for å bli vår mat. Brødunderet i øydemarka handlar om eit matlager som rekk utover det rimelege og peikar fram mot brødet frå himmelen. I den heilage nattverden snur Jesus opp ned på ordtaket: «Den enes død den andres brød.» Dette brødet er svaret på livsangsten hunger.

Sut nr 3 er mennesket sin lengt etter venskap, fellesskap og kjærleik. Mennesket kan ikkje leve utan den kjærlege berøringa. Er det nokon der ute, der oppe, der framme som elskar meg? Gud er den store ukjende som ingen har sett. Men han viser oss sitt ansikt, rører ved oss og talar til oss som ein ven. Er denne venen for oss, kan ingen som betyr noko, vere imot oss. Det uslitelege venskapsbandet mellom Han og oss heiter Heilaganden.

Vår gåve, vårt brød og vår ven vart fødd inn i verda, døydde vår død på krossen og frå altaret deler Han det gode livet med oss.

Fr. Ottar Mikael Myrseth, prest i St. Olav kyrkje i Ålesund. Teksten står også på trykk i Dagen 11. oktober.

Jeg tror

«Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg skal leve om han så dør.»

I boken ”Lasarus,” lar forfatteren Morris West oss møte pave Leo som står foran sitt livs nemesis; en stor hjerteoperasjon. I møte med en mulig død, føler den tilsynelatende usårbare og urokkelige forkjemperen for Kirkens lære seg med ett sårbar og slått til jorden.

For første gang i livet må han, en Kirkens løve, stille de grunnleggende kritiske spørsmålene: han som gjennom et helt liv hadde forsvart trossystem, institusjon og lære, hadde han også formidlet tro og liv? Han hadde målt trossetninger på gullvekt, og mangt et menneske var av ham funnet for lett. Men i møte med mørket og en mulig død – hvordan skulle alt dette kunne føre ham til nytt liv og ny giv, uten Ham som alt det andre skulle rette seg mot?

Gjennom operasjonen gjennomgår han sin omvendelse. På gresk heter dette ”metanoia”, og betyr noe sånt som ”å skifte sinn”. Som den bibelske Lasarus står han faktisk talt i gravåpningen. Han hadde følt livets seier over døden. Mørket var vendt til lys – men da først og fremst fordi han igjen hadde fått møte Ham som er livets seierherre.

Pave Leo fikk et nytt liv. I møte med lyset fra Livet selv, ble han mer opptatt å fortelle om Ham som troen retter seg mot, enn bare å forsvare trossystemet.

Kirkens Credo, trosbekjennelse, er ikke en bekjennelse til et ”det,” men en ”Du.” Kirken er ikke kun en organisasjon til bevaring av folkets moral, og en forvalter av mellommenneskelige ritualer. Kirken er dypest sett en organisme – bestående av det folk som i, ved og med Ham har fått del i det liv og den udødelighet har førte frem i lyset ved evangeliet.

Den 16. søndag etter Trefoldighet er høstens påskefest. I Østkirken er den denne evangelieteksten plassert søndagen før Palmesøndag, noe som kanskje både er kronologisk og tematisk mer riktig enn vår plassering av teksten. Det er likevel kan hende en guddommelig finger bak plasseringen av denne teksten: nettopp i den tid da alt visner, minnes vi om “den uforgjengelig og usmittet og uvisnelig arv, som er gjemt i himlene for dere.” Når atter naturen går inn i dødsdvalen og mangt et menneske føler at mørke og kulde tynger sjel og sinn, der kommer han oss i møte som sier: “Den som lever og tror på meg skal aldri i evighet dø”. Liv som skal bevares gjennom all forgjengelighet.

Han lover udødelighet, lys og liv til dem som tror på Ham. Troen forholder seg til Kirkens tro nettopp som sannheter, men strekker seg likevel lenger og dypere enn det å holde fast ved trossannhetene; til ham Ham som er Sannheten og Livet. Kirkens trossannheter er der nettopp for å danne det vern som gir livet i Kirken næring og vekst. Dette tror jeg ble det nye både for bokens Leo og for Bibelens Lasarus og søster Martha. Hvordan kunne liv og tro forbli ved å være det samme etter dette?

Men hva så med oss? Det er vel ikke meningen at vi også må vente på en slik lasarusopplevelse for at troen vår skal få liv og innhold, for at bønnen skal bli mer en ordoppramsing, gudstjenesten mer enn kirkeplikt og nestekjærligheten mer enn et halvhjertet pliktløp?

Vi trenger ikke vente. Grunnlaget for det åndelige liv, er allerede lagt: som en Lasarus kom vi ut av vår dåpsgrav, omhyllet av de hvite linklær. I det badet fikk vi både del i Kristi død og liv. Han er oppstandelsen og livet! Men som det gjaldt Lararus, så gjelder dette også oss: linklærne var også likklær. Døden bærer vi med oss inn i livet – for alle mennesker, inkludert oss som tror på Jesus Kristus. De troende dør også, og følges til graven i likhet med ikke-troende. Kristne sørger også over tapet av sine kjære, slik Jesus gjorde i tapet over vennen. Grunntekstens ord for Jesu sorg og gråt, betegner en sorg som opprører hjerte og sinn.

Det som skiller troende fra ikke troende, er likevel dette: hos den troende er befinner livet seg midt i døden. ”Den som tror på meg skal leve om han enn dør.” Og det liv Han gir oss del i, gir ikke bare håp for dette liv, men også for det evige liv: ”Hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.” Her peker Herren på nok et poeng: Jesu presenterer seg selv som Oppstandelsen og Livet som et svar på Marthas utsagn: ”Jeg vet at han [d.e.Lasarus] skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag.” Midt i dette dødelige liv, kalles vi gjentatte ganger ut av død og grav til liv og tjeneste i Herrens nærhet.

I innledningssalmen til dagens første tidebønn, synges det daglig: ”I dag om du hører Guds røst, forherd ikke deres hjerter.» Jesu røst roper på oss, hver dag som med rette kalles ”i dag” – kaller oss til daglig bønn, lovsang og eukaristi, nestekjærlighet, mot og offervillighet. Kort sagt: en tro som gis uttrykk i kjærlighet til Herren og vår neste! I ordet og eukaristien får vi liv – et liv som skal leves ut i kommunionen, enheten, med Ham og med hverandre; ja, ytterst sett med alle mennesker. Det er dette livet som er svøpt i Kirkens lære, og skal løftes opp, pekes på og hegnes om ved hjelp av den kirkelige tjeneste i apostlenes fotspor; biskop, prest og diakon.

Gjennom Kirkens forkynnelse, gudstjenestefeiring og diakoni skal mennesker kalles fra døden i livet til mot Livet i døden; Jesus Kristus, Herren, han som med Faderen og Den Hellige Ånd, var, er og blir den éne sanne Gud fra evighet til evighet.

Preken ved fr. Erik Andreas Heyerdahl Holth holdt i Sta. Sunniva misjon i Bergen i går, 16. søndag etter Treenighetsfesten.

DNKK nest-største “trygge hamn” for bibeltru prestar

Hovudoppslaget i Dagen i dag har tittelen “konservativ presteflukt”. Den nordisk-katolske kyrkja kjem i saka ut som den nest største når det gjeld tilstrøyming av prestar frå Den norske kyrkja. Etter Den evangelisk-lutherske frikirke (16 prestar) fylgjer DNKK med åtte prestar. Det er tre fleire enn den romersk-katolske kyrkja, der Arnfinn Haram og Bernt Oftestad er blant dei fem konverterte prestane. DELK og Messiaskirken har båe fire tidlegare DNK-prestar.

I Den nordisk-katolske kyrkja er det Eyolf Berg, Asle Dingstad, Roald Flemestad, Tom Hængsle, Arne Sky, Terje Tønnesen, Ottar Myrseth og Erik Andreas Holth Dagen trekkjer fram.

P.S. Dei to sistnemnte prestane feirer i år 10 års jubileum som nordisk-katolske prestar!

Øystein Lid