«Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg skal leve om han så dør.»
I boken ”Lasarus,” lar forfatteren Morris West oss møte pave Leo som står foran sitt livs nemesis; en stor hjerteoperasjon. I møte med en mulig død, føler den tilsynelatende usårbare og urokkelige forkjemperen for Kirkens lære seg med ett sårbar og slått til jorden.
For første gang i livet må han, en Kirkens løve, stille de grunnleggende kritiske spørsmålene: han som gjennom et helt liv hadde forsvart trossystem, institusjon og lære, hadde han også formidlet tro og liv? Han hadde målt trossetninger på gullvekt, og mangt et menneske var av ham funnet for lett. Men i møte med mørket og en mulig død – hvordan skulle alt dette kunne føre ham til nytt liv og ny giv, uten Ham som alt det andre skulle rette seg mot?
Gjennom operasjonen gjennomgår han sin omvendelse. På gresk heter dette ”metanoia”, og betyr noe sånt som ”å skifte sinn”. Som den bibelske Lasarus står han faktisk talt i gravåpningen. Han hadde følt livets seier over døden. Mørket var vendt til lys – men da først og fremst fordi han igjen hadde fått møte Ham som er livets seierherre.
Pave Leo fikk et nytt liv. I møte med lyset fra Livet selv, ble han mer opptatt å fortelle om Ham som troen retter seg mot, enn bare å forsvare trossystemet.
Kirkens Credo, trosbekjennelse, er ikke en bekjennelse til et ”det,” men en ”Du.” Kirken er ikke kun en organisasjon til bevaring av folkets moral, og en forvalter av mellommenneskelige ritualer. Kirken er dypest sett en organisme – bestående av det folk som i, ved og med Ham har fått del i det liv og den udødelighet har førte frem i lyset ved evangeliet.
Den 16. søndag etter Trefoldighet er høstens påskefest. I Østkirken er den denne evangelieteksten plassert søndagen før Palmesøndag, noe som kanskje både er kronologisk og tematisk mer riktig enn vår plassering av teksten. Det er likevel kan hende en guddommelig finger bak plasseringen av denne teksten: nettopp i den tid da alt visner, minnes vi om “den uforgjengelig og usmittet og uvisnelig arv, som er gjemt i himlene for dere.” Når atter naturen går inn i dødsdvalen og mangt et menneske føler at mørke og kulde tynger sjel og sinn, der kommer han oss i møte som sier: “Den som lever og tror på meg skal aldri i evighet dø”. Liv som skal bevares gjennom all forgjengelighet.
Han lover udødelighet, lys og liv til dem som tror på Ham. Troen forholder seg til Kirkens tro nettopp som sannheter, men strekker seg likevel lenger og dypere enn det å holde fast ved trossannhetene; til ham Ham som er Sannheten og Livet. Kirkens trossannheter er der nettopp for å danne det vern som gir livet i Kirken næring og vekst. Dette tror jeg ble det nye både for bokens Leo og for Bibelens Lasarus og søster Martha. Hvordan kunne liv og tro forbli ved å være det samme etter dette?
Men hva så med oss? Det er vel ikke meningen at vi også må vente på en slik lasarusopplevelse for at troen vår skal få liv og innhold, for at bønnen skal bli mer en ordoppramsing, gudstjenesten mer enn kirkeplikt og nestekjærligheten mer enn et halvhjertet pliktløp?
Vi trenger ikke vente. Grunnlaget for det åndelige liv, er allerede lagt: som en Lasarus kom vi ut av vår dåpsgrav, omhyllet av de hvite linklær. I det badet fikk vi både del i Kristi død og liv. Han er oppstandelsen og livet! Men som det gjaldt Lararus, så gjelder dette også oss: linklærne var også likklær. Døden bærer vi med oss inn i livet – for alle mennesker, inkludert oss som tror på Jesus Kristus. De troende dør også, og følges til graven i likhet med ikke-troende. Kristne sørger også over tapet av sine kjære, slik Jesus gjorde i tapet over vennen. Grunntekstens ord for Jesu sorg og gråt, betegner en sorg som opprører hjerte og sinn.
Det som skiller troende fra ikke troende, er likevel dette: hos den troende er befinner livet seg midt i døden. ”Den som tror på meg skal leve om han enn dør.” Og det liv Han gir oss del i, gir ikke bare håp for dette liv, men også for det evige liv: ”Hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.” Her peker Herren på nok et poeng: Jesu presenterer seg selv som Oppstandelsen og Livet som et svar på Marthas utsagn: ”Jeg vet at han [d.e.Lasarus] skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag.” Midt i dette dødelige liv, kalles vi gjentatte ganger ut av død og grav til liv og tjeneste i Herrens nærhet.
I innledningssalmen til dagens første tidebønn, synges det daglig: ”I dag om du hører Guds røst, forherd ikke deres hjerter.» Jesu røst roper på oss, hver dag som med rette kalles ”i dag” – kaller oss til daglig bønn, lovsang og eukaristi, nestekjærlighet, mot og offervillighet. Kort sagt: en tro som gis uttrykk i kjærlighet til Herren og vår neste! I ordet og eukaristien får vi liv – et liv som skal leves ut i kommunionen, enheten, med Ham og med hverandre; ja, ytterst sett med alle mennesker. Det er dette livet som er svøpt i Kirkens lære, og skal løftes opp, pekes på og hegnes om ved hjelp av den kirkelige tjeneste i apostlenes fotspor; biskop, prest og diakon.
Gjennom Kirkens forkynnelse, gudstjenestefeiring og diakoni skal mennesker kalles fra døden i livet til mot Livet i døden; Jesus Kristus, Herren, han som med Faderen og Den Hellige Ånd, var, er og blir den éne sanne Gud fra evighet til evighet.
Preken ved fr. Erik Andreas Heyerdahl Holth holdt i Sta. Sunniva misjon i Bergen i går, 16. søndag etter Treenighetsfesten.
NORDISKKATOLSK BLOGG 