Johannes Krysostomos» preike om den kanaaneiske kvinna

Sundagens tekst handlar om den kanaaneiske kvinna. Preika som subdiakon Øystein las i Sta. Sunniva kyrkjelyd i dag, blei først halden av st. Johannes Krysostomos (347 – 407), medan han var prest i Antiokia (dagens Tyrkia):

«Kvinna i dagens tekst reknar seg sjølv for å vera uverdig til å koma til Jerusalem. Ho har eit presserande ærend som ho må snakka med Jesus om. Først når Jesus nærmar seg hennar land kjem ho.

Kristus forlot sin heim og kvinna sin heim for å møta kvarandre. Enkelte ser ein allegori her, eller eit bilde på Kristus som møter si kyrkje.

Når ein høyrer om ei kanaaneisk kvinne blir ein straks minna på dei folkeslaga som budde i Kanaan då Israelsfolket vendte tilbake frå Egypt. Dei forkasta naturens lover. Dei blei forvist frå landet slik at dei ikkje skulle pervertera israelsfolket. Men no ser me at ei kanaaneisk kvinne har ei betre innstilling enn dei jødiske farisearane, ho forlater sitt eige og kjem Kristus i møte. Israelsfolket derimot dreiv Herren vekk når han kom til dei i eigen person.

Når ho har kome til han, seier ho: Herre, miskunna deg over meg! Ropet hennar får mange til å snu seg. For det var eit trist syn å sjå ei kvinne som ropar i stor smerte, og den kvinna ei mor, som ber for si dotter. Og den dottera var i ein så elendig forfatning. Mora torte ikkje ein gong å ta med ho som var besatt framføre Meisteren. Men ho let henne liggja at heime, og går sjølv i forbønn for ho. Ho prøver heller ikkje å ta Jesus med til huset sitt.

Ho ber om Herrens miskunn – ikkje for dottera, men for seg sjølv. Miskunna deg OVER MEG, seier ho. For dottera er ikkje bevisst om sin eigen tilstand, men det er mora som må li seg gjennom vondskapen fullt ut bevisst.

MEN HAN SVARA HENNE IKKJE EITT ORD.

Kva er dette for noko rart? Dei jødiske farisearane som Jesus like før hadde snakka med hadde forlatt Guds bud til fordel for menneskebud. Likevel snakkar Jesus med dei. Når dei fristar han og til og med snakkar blasfemisk, forkastar han dei ikkje. Men denne kvinna som spring til Han, ber på sine kne, som var utan utdannelse i korkje loven eller profetane, og likevel viser så stor fromskap – til henne nedlatar ikkje Jesus seg til å gje så mykje som eit svar??

Kven ville ikkje ha blitt fornærma av dette? Og kven er det som ikkje blir RØRT av morens bønn for dattera som lir vondt? Ho kjem ikkje og krev sin rett, men ho spør så fint om nåde. LIkevel er ho ikkje rekna verdig eit svar, ein gong.

Kanskje tilhøyrarane blei fornærma – men kvinna blei ikkje fornærma. Eg seier tilhøyrarane, og reknar med at disiplane til Jesus til ei viss grad må ha vore påvirka av kvinna sitt rop, og fått medlidenhet med ho. Dei vågar seg ikkje til å spørra “Gje henne denne tenesta”, men dei seier “Send henne vekk, for ho ropar etter oss”. SLik gjer jo me og av og til når me skal prøva å overbevisa nåken, prøver oss med omvendt psykologi.

Men han svara: «Eg er ikkje send til andre enn dei bortkomne sauene i Israels hus.»

Kva gjorde kvinna etter å ha høyrt dette? Blei ho stille? Eller gav ho seg? Nei, ho blei berre endå meir insisterande. Slik er det ofte ikkje med oss. Når me ikkje får det me ber om gir me oss, når me tvert i mot burde bli meir ivrige.

Kven ville ikkje ha blitt desperat av å høyra eit slikt ord`? Jesu stillhet var nok tilstrekkelig for å driva henne til desperasjon, men dette svaret – i endå større grad. Jesus seier at det ho ber om umogleg kan la seg gjennomføra, sjølv når disiplane spør Jesus. LIKEVEL er ikkje kvinna fortvila når ho ser at hennar advokatar ikkje oppnår noko.

I staden gjer ho seg sjølv skamlaus, men skamlaus på ein god måte. Fram til no har ho ikkje ein gong våga seg framføre dei, disiplane seier at “ho ropar etter oss”, ho var altså bak dei, så ein kunne venta seg at ho no ville gå lenger unna, men i staden er det nettopp i dette øyeblikket at ho kjem nærare, kastar seg ned og tilber, med orda: Herre, hjelp meg!

Kva er dette, O kvinne? Har du meir tillit enn apostlane? Større styrke? Tillit og styrke, ville ho kanskje svara, på ingen måte, eg er full av skam. Likevel vil eg setja fram mi bøn. “Men høyrte du ikkje at han sa eg er berre sendt til Israels tapte får? Jau, men han sjølv er Herren.
Kva seier så Kristus? Han er ikkje fornøgd endå, men berre aukar spaninga. Og seier: “Det er ikkje rett å ta brødet frå borna og kasta det til hundane”.

Når han endelig hadde eit ord å seia til henne, så slår han henne ned med dette ordet, skarpare enn han gjorde med stillheite han først møtte ho med. Dess meir intens kvinna er i si bøn, dess meir insisterer han på å nekta. Han kallar ikkje lenger israelsfolket «tapte sauer», men for “borna”, og kallar kvinna ein “hund”.

Kva seier så kvinna? Ut av Jesu eigne ord formar ho sitt svar. “Det er sant, Herre», sa kvinna. Ho innrømmer at ho er ein hund, og insisterer på at ho likevel ikkje er ein framand.

Her ser me at Kristus hadde rett når han seier i Johannes evangelium kapittel 9 “Til dom er eg komen”. Denne kvinna som blir vanæra, viser sjølv-kontroll, utholdenheit og tru, mens israelittane som var vist stor ære svarer med det motsatte.

“Hundane et då dei smulane som fell frå bordet til herrane deira”, seier kvinna. Jesus visste at kvinna ville svara slik. Det var difor han nekta ho det ho bad om, slik at han kunne visa fram hennar store sjølv-kontroll.

For dersom det hadde vore hans føremål å ikkje gi, ville han ikkje ha gitt henne det etterpå. På samme måte ville han læra oss gudsfrykt når han fikk Høvedsmannen til å seia: “Herre, jeg er ikke verdig at du går inn under mitt tak”. Slik også her: Jesus ville ikkje at så stor dygd og tru som var i denne kvinna skulle forbli gøymt. Ikkje for å fornærma talte han altså slik, men han kalla henne fram, slik at skatten ho gøymte på kunne koma fram i lyset.

Eg ber deko om at de i tillegg til å sjå den store trua kvinna hadde, også må sjå audmjukskapen. For Jesus kallte jødane for barn, men kvinna gjekk så langt som til å kalla dei Herrar. Så langt frå henne var det å bli misunnelig når andre får skryt.

Ser du kvinnas visdom? Ho blei ikkje stukke av at Jesus gav store ord til dei andre, og tok seg heller ikkje nær av å bli nedvurdert. Ser du hennar standhaftigheit? Ho seier Det er sant Herre, når Jesus kallar henne hund, og til det legger ho til Hundens væremåte. Ser du kvinnas audmjukheit?

Høyr det stolte språket til farisearane: “Vi er Abrahams ætt og har aldri vore slavar for nokon.” Ikkje så denne kvinna, ho kallar seg sjølv hund og dei Herrar. På denne måten gjorde ho seg sjølv til eit barn.

Kva sa så Kristus? «Stor er trua di, kvinne.” Med desse orda kronar han kvinna, slik han hadde til formål heile tida. Han avviser kvinna først, for å få sei dette høgt.

“Det skal gå som du vil.” seier han. Og like etterpå kan me lesa “Og dottera vart frisk frå same stunda.”

Ser du at kvinna sitt bidrag til at dottera blei frisk ikkje var lite? Jesus sa jo ikkje: La dottera di vera frisk, men “stor er trua di, la det gå som du vil”. Det var ikkje tom smiger Jesus kom med, men hennar tru var virkelig stor.

Merk dykk det at apostlane nådde ikkje fram, men det gjorde kvinna. Så stor ei sak er det å vera trufast i bøna.

Ved vår Herre Jesu Kristi nåde og kjærleik til menneska, som saman med Faderen og Den Heilage Ande tilhøyrer all herlegdom, all makt, all ære – No og alltid, og i all æve – Amen.»

Advertisements

Kampen for ekteskapet

Hva kan vi som kristne gjøre for å underbygge ekteskapet i dagens kulturkrise? I en lederartikkel i Dagen (08 01 2013) leser vi at Stålsett-utvalgets forslag om å frata kirkene vigselsretten «vil være å skyve kristen religionsutøvelse enda lenger ut av den offentlige sfæren». Dette er utvilsomt riktig isolert sett, men spørsmålet er om en slik løsning likevel er nødvendig for å sikre egenarten i ekteskapet mellom to kristne. Det nytter lite å sloss for vigselsretten hvis vi i samme åndedrag taper ekteskapet som en kirkelig ordning. Den primære oppgave for kirkesamfunnene i dagens situasjon er å sikre at det kristne ekteskap ikke går under i den samme malstrøm som har oppløst familien som borgerlig ordning.

Som uttrykk for en naturens orden er ekteskapet blitt kalt menneskehetens første institusjon og som samfunnets grunncelle har familien tjent som ramme om seksualitet og barnefødsel. Dertil er ektefellenes kjærlighet et formål i seg selv, idet samlivet i familien er barnas første undervisning om medmenneskelighet og sosial omgang. I dag henger disse formål i løse luften. I Oslo består mer enn halvparten av husholdningene av én person samtidig som ekteskapet komplementeres med mer uforpliktende samlivsformer – sogar mellom individer av samme kjønn. I denne funksjonelle familiemodell inngår barna som «dine, mine og våre».

Oppløsningen av familien som en organisk ordning til beste for ulike kombinatoriske interessefellesskap skyldes ikke vår tids «umoral», men avspeiler at en ny individbasert moral er kommet isteden. Enkeltmenneskets rett til selvutfoldelse er opphøyd til høyeste verdi. Denne «masseindividualisme» har dype røtter i modernitetens menneske- og samfunnsforståelse, og vi må som kristne ikke innbille oss at dette er en midlertidig tilstand. Derimot må vi ta inn over oss hvilke konsekvenser dette får for kirkesamfunnenes vigselspraksis.

Denne besinnelse gjelder for såvel brudeparet som presten. Ektefolk må ikke ledes inn i kristne samlivsforpliktelser som de hverken kan eller vil innfri. Samtidig bør kirkesamfunnene ikke anse den kirkelige vigsel som et slags kontaktskapende «misjoneringstiltak». Vigselshandlingen er noe mer enn en forbønn over brudeparets velferd likesom når man ber om godt og tjenlig vær for markens grøde. Ekteskapet mellom to kristne «skjer i Herren» (1 Kor 7:39). Deres samliv skal tuftes på kristne hustavler (Kol 3:18ff; 1Tess 4:3-5), og forholdet skal leves ut i bønn for at de sammen skal «arve nåden og livet» (1 Pet 3:7). Slik fører den kirkelige vielse inn i noe langt mer enn en borgerlig ordning til fremme av prokreasjon og gjensidig omsorg. Ekteskapet er en ramme om og en kilde til ektefellenes helliggjørelse, idet forholdet mellom Kristus og kirken tjener som forbilde for samlivet (Ef 5:25ff). Likesom menigheten er den store familie, skal familien være den lille menighet.

I møtet med vår samtids kulturelle kaos bør derfor kirkesamfunnenes vigselspraksis først og fremst ta sikte på å fastholde vielsen som innvielsen i en spesifikk kirkelig ordning. Den nye ekteskapsloven av 2009 gjør denne prioritet desto mer nødvendig og et eventuelt bortfall av vigselsretten kan i så måte virke frigjørende.

Biskop Roald Nikolai Flemestad. Innlegget står også på trykk i biskopens faste spalte i Dagen, torsdag 21. februar.

Jesu første bod

Matteus 4, 17: Frå den tid tok Jesus til å forkynna: «Vend om, for himmelriket er kome nær!»

Kristi første bod er det same som me finn hjå Johannes døyparen i kapittelet før – vend om. Ordet omsett med ‘vend om’ er på gresk metanoia og på hebraisk shuv. Sistnemnde tyder å snu, eller å venda tilbake. Å snu seg vekk frå noko. Det er ein prosess som ikkje er overstått før ein har vendt seg heilt bort frå det. Den greske omsetjinga av ordet, metanoia, tyder mykje det same, men er meir retta mot det mentale. Å ombestemma seg, eller å koma til ny forståing, er den konkrete tydinga. Den ortodokse studiebibelen seier at omvending er ei radikal forandring i ånd, sinn, tanke og hjarte, ei fullstendig reorientering av heile livet. Det er det naudsynte første steget på Herrens veg. Det går hand i hand med vedkjenning av syndene og dåp. (Matt 3,6) Provet på at ein har omvendt seg er at dei gamle syndene og lastene er bytt ut med gode gjerningar og dydger. (Matt 3, 8). Eit døme: Dei som før var gjerrige (last) må bli gjevmilde (dygd) som Sakkeus.

Ordet omvending kan gjerne stå som overskrift når me no snart er på veg inn i den store og heilage fasten. No får me ein ny sjanse til å venda om. Alle nordisk-katolske kyrkjelydar og misjonar markerer starten på fasten med messe førstkomande onsdag.

Subdiakon Øystein Lid

Om tidebønn: Innlegg i Dagen

Det har stått om tidebønner og andre faste bønner i Dagen noen ganger nå. De fleste som uttaler seg er vel det man kan kalle protestanter, om enn av ulike avskygninger. De er i alle fall alle uten unntak ikke-katolikker. Som medlem av Den nordisk-katolske kirke får jeg lyst til å stille noen spørsmål til dere som er til dels sterkt kritiske til tidebønner, altså faste bønner til faste tider gjennom døgnet.

1.Er dere klar over at vi gjennom tidebønnene i den norske tidebønneboken ber alle salmene i Salmenes bok i Bibelen gjennom året? Syns dere selv at det er dårlig anvendt tid å lese Salmene, og har dere noen gang tenkt på at dere kan gjøre salmisten(es) ord til deres? Vel, vi leser altså Bibelen og ber gjennom den, jeg syns kanskje det er noe pussig å bli kritisert for å gjøre dette. Hvor står det forresten i Bibelen at man ikke kan be skrevne bønner? Gav ikke Jesus oss Fader vår, en fats formulert bønn, for at vi skal kunne be den i tillit til at Gud hører? For øvrig er Salmenes bok den boka i Bibelen Jesus selv oftest siterte.

2.I fortalen til Salmenes bok sier Martin Luther: ”Så er det da slik at Salmenes bok er blitt alle troendes bok og at enhver, i hvilken stilling han enn er i, av dette lille skrift kan hente vers eller hele salmer som passer nettopp for ham og som synes å være satt der nettopp for hans skyld.” Kanskje man i pinsekirken heller ikke kan være enig med Luther?

3.Det kommer tydelig fram at de som kritiserer katolikker og andre for å bruke skrevne bønner mener at man ”stivner” i bestemte ”former”, når man ber skrevne bønner. Tror dere selv at dere er så nyskapende og originale at det dere sier i deres bønner ikke har vært tenkt og bedt mange ganger før? Og tror dere virkelig ikke at noen før dere har hatt evnen til å formulere bønner om de aller viktigste og dypeste sider ved menneskelivet – problemer, utfordringer og gleder? Selv gleder jeg meg ofte over å finne bønner som på kornet forklarer det jeg selv vil be Gud om. Og jeg har ingen følelse i det hele tatt av at det er mindre følt når jeg ber sammen med noen i en skrevet tekst, enn når jeg kan be sammen med andre i fri bønn, som vi også gjør i kirken vår, forresten – eller alene.

4.Jeg syns det er pussig at en del fra de lavkirkelige bevegelsene er så utrolig kritiske til alt katolsk at de til og med må kritisere tidebønnene. Jeg kritiserer ingen for å be fritt, og håper ingen kristne noe sted lar være å samtale med Gud i sitt indre i den stille bønnen. Alle som kjenner noe til klosterlivets innretning vet at man der selvsagt ber på alle mulige forskjellige måter, men de skrevne bønnene danner et godt fundament, om man vil, der svært mange viktige bønne-emner nevnes, slik at de ikke blir glemt, og der ropene til Gud er så mangfoldige som altså Bibelen selv kan komme med dem.

5.Kleppa, som er intervjuet i sakens anledning, er bekymret for at ”det personlige engasjementet i bønnen kan forsvinne”. Har Kleppa innsikt i andre mennesker sjeleliv? Kan han virkelig uttale seg om slikt, og kan man kalle dette ydmykt og med innlevelse å forsøke å forstå andre? Jeg syns ikke dette er bra tale av kristne om kristne. Jeg ser med interesse fram til svar på mine spørsmål!

Gro Mørkved, medlem i St. Mikael og alle de helliges menighet i Fredrikstad. Innlegget stod på trykk i Dagen mandag 4. februar.