Preken ved påskevigilien 2017
i St. Johannes Døperen menighet
Dette er natten som snudde vår skjebne fra død til liv. Vi har nettopp sunget i den gamle Påskelovsangen: ”Dette er natten og timen som løser alle her nede som tror på Kristus, fra verdens laster og syndens mørke, gir dem nåde tilbake og skjenker dem del i din herlighet. Dette er den natt da Kristus brøt dødens lenker og seirende steg opp fra de døde…»
Det er forunderlig hvor ofte det understrekes at underet skjedde om natten – som om det alltid skjer i ly av mørket – så å si skjult for menneskets øye.
Slik var det påskenatten da Kristus brøt dødens lenker. Det var meget tidlig om morgenen at kvinnene kom til graven – akkurat da solen var stått opp – forteller evangelisten Markus. Men da var altså underet allerede skjedd. Kristus var ikke lenger i graven. I løpet av natten – skjult av mørket – hadde han forlatt døden og graven. Proklamasjonen skjer rett nok i lyset, når solen rinner. ”Han er oppstått, han er ikke her. Se, der er stedet hvor de la ham!” Men selve forvandlingens under lar Gud skje om natten, skjult for menneskets sanser. ”Det intet øye så, og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskes tanke, alt det Gud har gjort ferdig for dem som elsker ham.”
Guds under skjer ofte om natten – i ly av mørket. Slik skjedde inkarnasjonens under. Først i Gudsmoderens skjød. Engelen kom med bud fra Gud: ”Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!” Dypt i mors liv ble han formet som vår bror – han hvis bilde vi alle bærer. For å bli oss lik i alle ting – for at vi ved dåpens nåde skulle bli formet i hans bilde og bli ham lik. Herrens fødsel skjer også om natten. Hyrdene holdt nattevakt over sin hjord, leser vi. ”Med ett sto en Herrens engel foran dem og Herrens herlighet lyste om dem.” ”Det folk som vandrer i mørket, får se et stort lys; over dem som bor i skyggelandet, stråler lyset fram.” Det var om natten himmelen besøkte jorden og det guddommelige ble forent med det menneskelige.
Også forsoningens under skjer i ly av mørket. I den natt da han ble forrådt, står det. Først hører vi hvordan Mesteren går sammen med sine disipler ifra varmen og lyset ved påskemåltidet ut i den mørke natten. Det var i ly av nattemørket Jesus kjempet sin bønnekamp i Getsemane – i olivenlunden, i vinpersens hage, der frukten ble knust til hellig olje. Disiplenes øyne var tunge og de sovnet, står det. Vi våger ikke å bebreide dem, for natten var lang. Og på Langfredagen da Jesus oppgav sin ånd, kom det et mørke over hele landet, står det. Dagen ble til natt. Gudsforlatthetens mørke: ”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg!” Så er det i nattens dyp det skjer. I mulmet. I dypet av Gud selv. Skjult for vitenskapens øye. ”Gud var i Kristus og forsonte verden med seg selv.” Allerede der er døden beseiret.
Også møtet mellom mennesket og Gud skjer ofte om natten. I ly av mørket. Nikodemus kom til Jesus om natten for å høre hvordan et menneske får del i evig liv. Og han får høre om gjenfødelsens under som skjer i dypet av menneskets eksistens – bortenfor menneskets egen evne og mulighet til innsyn og forklaring. Sannelig sier jeg deg: ”Dersom du ikke blir født på ny av vann og Ånd kan du ikke komme inn i Guds rike!” For mennesker er det umulig – men ingen ting er umulig for Gud, står det. Heller ikke å se inn i de mørkeste irrganger i vårt eget sinn. De gamle kalte det sjelens mørke natt. Det er tider da Gud synes langt borte. Og vi kjenner oss ganske overlatt til vårt eget mørke, forlatt av Gud og mennesker. Slik salmisten skildrer det: Om natten strekker jeg ut min hånd, og den blir ikke trett. Min sjel lar seg ikke trøste.” Det er tider da hjertet anfektes. Når bønnen blir taus fordi svaret uteblir. Og det meste er beksvart som svarte natten. Det kan skje selv en påskenatt, når vi er sammen for å feire gleden over oppstandelsen. Ja, kanskje er det vondest akkurat da. Da vi skal være glade, men kjenner mest på fortvilelsen.
Så er han allikevel der. For deg. For oss. ”Og sier jeg: ’La mørket dekke meg og lyset omkring meg bli natt’, så er ikke mørket mørkt for deg, og natten er lys som dagen, ja mørket er som lyset”. – Guds skjulte nærvær hos den som er alene og i nød. – Og når vi en gang skal dø og legges i den mørke graven, da er han også der. I ly av mørket skal han en gang kalle oss opp av søvnen og kalle oss ut av graven, slik vi i dåpen allerede er stått opp sammen med ham for å leve det nye livet i oppstandelsens lys.
Kjære brødre og søstre! Dette er natten da vår skjebne ble snudd. La oss gå dagen i møte – for Kristus er oppstanden! ”Så hører vi ikke lenger natten eller mørket til. Vi er alle lysets barn og dagens barn. La oss derfor ikke sove som de andre, men våke og være edrue!”
Til ære for Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet!
Fr. Asle Ambrosius
NORDISKKATOLSK BLOGG 