Tredje skisma

Den kristne kyrkja vart for 1000 år sidan delt austleg (ortodoks) – vestleg (latinsk/katolsk). For 500 år sidan kom eit skisma som delte den katolske kyrkja nord (protestantisk) – sør (romersk). I vår tid gjennomlever vi eit tredje skisma, under påverknad av moderne verdsbilete og ein sekulær kultur.

Modernismen har kontant avvist klassisk kristendom, og tradisjonell kristen tru har kome i sterkt skvis. Dette har ført til eit tredje skisma innanfor kyrkjene. Skiljet går ikkje etter kjende grenser mellom katolsk og protestantisk eller konservativ og liberal teologi, men mellom dei som fastheld og lever etter dei sentrale sanningar i den kristne tradisjonen og dei som ikkje gjer det.

Alt i 1952 skreiv C.S. Lewis om korleis vi må møte slik modernisme. Det er evangeliet sin overnaturlege (supernatural) karakter som vert avvist, skriv han. Både evangeliske og katolske kristne må stå saman og forsvare tradisjonell kristen tru på skapinga, inkarnasjonen, oppstoda og dei siste ting. For kristen tru er utfordra over heile linja.

Det vil variere kva trusinnhald som kjem i fokus frå tid til anna. I det siste har særleg trua på menneskeverdet, det kristne ekteskapet og Jesu person vore under angrep. I dei store kyrkjene er skiljelinjene merkbare, og fortvilte politiske kunstgrep frå leiarar som prøver å motverke splittingane, illustrerer berre kor alvorleg situasjonen er. Modernistane riv grunnen bort under det som har vore trudd «ubique et ab omnibus» (alle stadar og av alle). Eller som Lewis har blitt kjent for å kalle det: «Mere Christianity».

Fleire har sett kor fårleg det er når mordernismen kuttar banda til historie og tradisjon. Dn britiske journalisten Douglas Murray har skrive boka «The Strange death of Europe» (2017). Han startar med: «Europe is comitting suicide.»

I ei slik tid vert alt bydd fram til sals: Politikk og teologi vert relativisert, offentleg debatt bygg på kjensleargument og inga sanning er lenger objektiv.

Slike grunnleggjande problem kan ikkje løysast med politiske vedtak. Vi må vende attende til kjeldene som både kristendom og kultur er runne av, attende til det som vart trudd alle stadar og av alle. Vi treng ein vekkelse for verdiane og trua til den udelte kyrkja i dei fyrste århundra. Kristne må finne fram og lese kyrkjefedrane. Dei fyrste kristne si tru og deira måte å praktisere trua på, kan fornye vår.

Det hastar. Utan kyrkja døyr kulturen. Difor er det på høg tid at kristne vel å stå saman imot modernismen. Både for den kristne kyrkja og for vår felles sivilisasjon sin del.

I fokus, Dagen 28. mars 2018.

Om lovsangen

Lovsang er ikke et isolert fenomen, noe som foregår bare i meg alene, i en bestemt gruppe eller menighet, eller med bare ett bestemt musikalsk uttrykk. Én ting er likevel sikkert, lovsang er ikke dyrking av mine egne følelser, lovsangen er ikke ”min”, og den begrenser seg ikke til sosiale fellesskap og interessefellesskap, bestemte menigheter eller kirkesamfunn.  Lovsangen er mer universell enn som så. I lovsangen er det Gud vi henvender oss til, det er Han som er hovedpersonen. Lovsangen er ikke  noe man har krav på eller mestrer. Gud har lagt lovsangen ned i oss, og uten Ham hadde vi ikke engang kunnet åpne munnen.

Lovsang dreier seg om store sammenhenger. Vi deltar i alle troendes erfaring gjennom alle slekter og tider, og ikke nok med det, hele skaperverket tar del i lovsangen. Davidssalmene inneholder mye om dette. Havet og alt som er i det bruser, hele jorden og alle som bor der, elvene klapper i hendene, fjella jubler i kor (Salme 98). Lovsangssammenhengen går enda videre. I Brorsons julesalme ”I denne søte juletid” rister hele jorden og helvetet skjelver når lovsangen over inkarnasjonens under lyder (”I denne søte juletid”)

Vår lovsang blandes med lovsangen i himmelen. Min røst er med i hele den himmelske hærskare som priser Gud. Ikke rart at noen og enhver blir ydmyke!

Lovsangen berører også mennesket helt til det innerste. Hjertet synger, og hvert lille sukk og åndedrag, blodet i årene, ja alt som rører seg i oss er involvert. Derfor er lovsang å være ærlig. Da rommer lovsangen også det som er vondt og vanskelig. Vi står for Gud som all ting vet”, lovsang står i sammenheng med syndsbekjennelse og skriftemål. Ydmyk lovsang er en stor hemmelighet og et underfullt paradoks.

Korsveiens femte stasjon

Korsveiens femte stasjon: Simon fra Kyréne hjelper Jesus å bære korset. Få med dere hele fasteserien fil fr Asle Ambrosius Dingstad her.

”Så førte de Jesus ut for å korsfeste ham. ²¹ Og de tvang en mann som gikk forbi, til å bære korset hans, det var Simon fra Kyréne, far til Aleksander og Rufus. Han var på vei inn fra markene.” (Mark 15,20-21)

En tilfeldig hendelse? En mann så å si inn fra sidelinjen – og rett inn i det store drama som utspilte seg i Jerusalem i de dager, et drama med universelle, ja kosmiske dimensjoner. De tvang ham til å bære Jesu kors – vi må tenke – det siste stykke på veien. Jesus måtte ha segnet under byrden, mishandlet som han var – og et øyeblikk fikk soldatene som drev ham gjennom gatene barmhjertighet med ham og lot en fremmed – et medmenneske – bære byrden for ham.

En barmhjertighetsgjerning. Mot hvem, kan vi spørre? Det er verdt en ettertanke. Mot hvem var dette en barmhjertighetsgjerning? I hvert fall mot mannen som var på vei til retterstedet – pint og plaget som han var, der han gikk spissrotgang gjennom den hatske folkemengden på vei mot en enda større og dypere lidelse – den ene for de mange, forlatt av alle, ja, hvis vi skal tro Skriften, endog av Gud selv – for å bære hele menneskeslektens skyld og skam opp på korstreet. Et øyeblikks lettelse, en velgjerning, om enn kanskje ufrivillig, en barmhjertighetsgjerning fra et medmenneske, fra en av dem han skulle lide og dø for.

For denne barmhjertighetshandlingen mot Mesteren selv må denne ukjente tydeligvis ha fått en plass i menigheten, som en av Jesu disipler. Den ukjente fra Kyréne fikk et navn, Simon, og for å presentere ham ytterligere får vi høre at han er far til Aleksander og Rufus. Altså en av våre egne – som fikk den store æren å få vise Jesus kjærlighet da det røynet på som verst. En hjelp i nøden. For en ære å ha båret Jesu eget kors et stykke på veien!

Hvem var så dette en barmhjertighetsgjerning imot? Vi forstår at svaret er dobbelt. En barmhjertighetsgjerning, ikke bare imot Jesus som fikk hjelp underveis, men også mot ham som ble vist den store ære å få være til hjelp! Jesus lukket Simon så og si inn i sin lidelse denne tunge dagen – lot ham få del i sine sår og smerter, lot ham et øyeblikk få kjenne tyngden av sitt eget kors, det kors han bar for oss – i alles sted.

Og her er vi midt inne i det mysterium som gjør Jesu møte med Simon fra Kyréne til et evangelium for disipler til alle tider – kjente som ukjente.

Jesus sier: ”Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjeler.” (Matt 11,29)

Jesus ber oss som sine etterfølgere å gå inn under åket sammen med ham. Og fordi det er hans åk – fordi det er han som bærer – er det mulig for oss å følge ham på korsveien, ja ikke bare følge ham fra siden, men også selv bære det som måtte legges på oss. Og løftet han gir, er at det bærer – og at vi endog i bærefellesskapet med ham skal finne hvile for våre sjeler.

Et annet sted sier han det enda mer utfordrende: ”Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg.” (Matt 16,24) Her sier Jesus rett ut at enhver som følger ham på veien får sitt eget kors å bære. Det hører altså med til disippelskapet å bære korset. Det omfatter så mye. Det kan være motgang og forfølgelse for Jesu skyld. Det kan være plager og sykdom og andre lidelser som dette livet fører oss inn i – uten at vi forstår hvorfor det skjer eller hvordan vi skal komme ut av det. Det kan være selvdisiplin og prøvelser og forsakelser som er nødvendig for å myke opp vårt stivsinn og gjøre oss mer tilgjengelige og mer disponible og til bedre redskaper for den guddommelige kjærligheten. Ingen ting av dette smaker umiddelbart godt og kan, om vi mister forbindelsen med Jesus, føre oss bort fra vår bestemmelse og hindre oss i å nå målet.

Venner, det er her hemmeligheten ligger. Det er her nåden og hvilen og gleden venter på oss. ”Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjeler.” Det skjer noe med oss når vi forstår – eller kanskje bedre, når vi erfarer – at våre kors og Jesu kors hører sammen. At de dypest sett er laget av samme stykke. Ikke slik at vi bærer verdens synd og skyld på våre skuldre.Ikke slik at vår lidelse kan sone for andre mennesker. Og allikevel hører våre små kors og hans store sammen. Han innbyr oss til å gå inn i et bærelag sammen med ham. Han åpner sine sår for oss, så vi kan ta del i hans lidelser og endog på hemmelighetsfult vis fylle ut de lidelser som ennå mangler på Kristi kropp, som er Kirken. Ja, tenk det! Den apostelen som mer enn noen betoner frelse ved troen og nåden utelukkende for Kristi skyld, skriver altså dette i sitt brev til Kollosserne, med adresse også til oss: ”Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere, og det som ennå mangler i Kristi lidelser, det utfyller jeg med min egen kropp; jeg lider for hans kropp, som er kirken.” (Koll 1,24)

Jeg sa til å begynne med at det som skjedde på korsveien der Jesus møter Simon fra Kyréne, som ble tvunget til å bære hans kors det siste stykke av veien mot Golgata, jeg sa at det var en barmhjertighetsgjerning. Og jeg spurte: mot hvem? Svaret mitt antyder at det går to veier. Det ene er hva Simon og enhver av oss som har fått et møte med Jesus kan gjøre for ham til gjengjeld for alt det han har gjort for oss. Vi kan alle bære byrdene for hverandre i kirkens fellesskap. ”Bær hverandres byrder,” heter det, ”og oppfyll på den måten Kristi lov.” Det andre er – og det gjemmer en enda større hemmelighet – hva Jesus gjør for oss når han holder oss verdige til å lukke oss inn i sine smerter, slik at vi kan lide med ham, men også legge våre lidelser inn i hans, så ingen ting av det som skjer med oss på veien lenger kan ”skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre”. Det være seg ”nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet eller sverd… Som det skrevet står: For din skyld drepes vi dagen lang, vi regnes som slaktesauer… Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som har elsket oss.” (Rom 8,35 flg.)

La oss be:

Herre Jesus Kristus! ”Lukk meg i dine smerter inn og gjør meg sterk og varm!” Hjelp oss så å følge deg hvor du går, visse på at den som dør med deg, også skal leve med deg! Amen.

 

Faster, men glefser og biter!

I denne fastetid: Hva er vitsen med forsakelse av mat om vi likevel biter og glefser?

Den hellige Johannes Krysostomos skriver: For det ville være noe av det mest absurde av alle ting å avholde seg fra lovlig mat på grunn av fasten, men å berøre med øynene det som er forbudt. Spiser du ikke kjøtt? La ikke lysten pirres ved hjelp av øynene. La øret faste også. Ørets faste består i å avvise ondt snakk og baktalelse. For det er sagt: ”Du skal ikke ta imot et falskt vitnesbyrd”. La munnen også faste fra skammelig tale og urettferdig kritikk. For hva hjelper det om vi avholder oss fra fugler og fisk; og likevel biter og glefser etter våre brødre? Den som snakker ondt fortærer kjøtt og blod av sin bror, og biter i sin nestes legeme. På grunn av dette kommer Paulus med det fryktelige utsagn: ”Men om dere biter og eter hverandre, da se til at dere ikke blir fortært av hverandre”.

(Tidligere publisert i tidsskriftet OVER ALT nr. 1, 2003, s. 10 – 13)

Fastens indre vei

Kirkens faste har to veier – en ytre vei og en indre vei. Den ytre, som består av forenkling i måten vi lever på, avståelse fra ting i livet som har en tendens til å ta makten over livet vårt og en fornyet konsentrasjon om de ting som vi vet er viktige for vårt åndelige liv. Denne veien har vi til en viss grad kontroll over selv, og det er viktig at vi disiplinerer oss og tar det på alvor, selv om vi ikke nødvendigvis blir særlige frommere om vi lykkes i det ytre.

Først i kombinasjon med den indre veien kan den være til hjelp for oss. Og hvor går så den og hva går den ut på? Svaret er like enkelt som det er vanskelig: Det er kjærlighetens vei, der målet er at vi blir forent med Jesus i hans kjærlighet som tror alt, håper alt og tåler alt. Det er den kjærligheten som ikke søker sitt eget, men som gir seg selv i kjærligheten til Gud og mennesker. Den indre veien går ut på å bli frigjort fra sitt eget for å la seg binde til Ham som viser oss kjærlighetens vei og som frigjør oss til elske slik han har elsket oss. Les mer.