Flukta til Egypt

Etter den arabiske våren i 2011 har dei kristne i Egypt levd under stadig trugsmål frå radikal islam. Med Det muslimske brorskapet si maktovertaking i 2012 auka forfølgingane ytterlegare og er i dag på sitt verste. Er du kristen i Egypt i 2017, feirar du jul med fare for ditt eige liv. Det var ikkje betre på Jesu tid. Likevel valde Den heilage familien å flykte frå kong Herodes og dit.

Det vesle Jesus-barnet som vi feirar kvar jul vil alltid, i all si uskuld og reinleik, representere eit trugsmål mot den verdslege makta, for heile verda ligg i det vonde. Ho har ein annan fyrste som rådar grunnen, og det er inn i dette mørkret Gud sender sin eigen son for å fri ho frå dei vonde banda. Ingen kjenner dette betre på kroppen enn dei kristne i dagens Egypt.

Josef vart åtvara og flykta. Han valde Egypt i staden for jødane sitt eige heimland – noko som fortel mykje om det åndelege klimaet rundt Kristi fødsel. Han valde altså å sikre familien sin ved å reise til eit mindre uttrykt land. Han var ein mann som vaka over seg og sine og var vaken nok til å høyre då Gud ved englane sine talte om at han skulle reise. Han kunne valt martyriet.

Ein skal ikkje oppsøke martyriet. Kyrkjefedrane gjer det klart at ein heller skal flykte i forkant av forfølging enn med hovmod vente på at det skal kome. Diverre var det mange som ikkje kunne flykte. Mange barn måtte bøte med livet for at det eine kunne bergast, og desse er dei sanne martyrane i denne forteljinga. Dei første martyrane i samband med Kristi kome – til Guds ære og mødrenes trøyst.

Heller ikkje dagens koptarar kan flykte. Og skal vi vere ærlege, så lever også vi i Europa i ikkje-kristne samfunn. Difor har vi langt på veg same vala som Josef. Vi kan velje martyriet eller vi kan flykte. Vi kan rope ut at «Gud er god», drive valkamp, debattere julegudstenester og gå i tog mot homofil vigsel, eller vi kan velje Josef-vegen og trekke oss unna med det som er det mest dyrebare av alt i denne verda – vår herre og meister Jesus Kristus.

Så korleis flyktar vi i er verd som ser alt? Ein måte er å søke innover. I ei anna tung tid for dei egyptiske kristne, på slutten av 200-talet, sa ei av dei «kvinnelege ørkenfedrane» at for kvar meter vi går framover, må vi gå mil innover. Kanskje kan vi seie at for kvart ord vi skriv på sosiale mediar, bør vi skrive brev i vårt indre. For det er Kristus i oss som er håpet om herlegdomen. Det er Kristus i oss vi må finne og dyrke fram, for det er orda talt til oss gjennom vårt indre menneske, med bibelen som hjelp, som igjen kjem til å «riste alle folkeslag», slik profeten Haggai seier det i teksten vår i dag.

Alt til ære for Faderen, Sonen og Den heilage ande som var, er og blir ein sann Gud frå æve til æve.

Preika er henta frå messa i Stryn i Nordfjord, 29. desember 2017. Bileta er også derifrå. 

Advertisements

I tidens fylde

«Men i tidens fylde sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne og født under loven» (Gal 4:4). Med denne korte, men så innholdsrike formuleringen oppsummerer apostelen Paulus julens hemmelighet.

Det første vi skal merke oss er at det er Gud som har initiativet. Frelserens komme er en Guds gave til oss. Det annet er at tidspunktet for Jesu fødsel hviler i en større frelsesplan. Jesu fødsel er oppfyllelse av den gammeltestamentlige forjettelse: «Se en jomfru skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel» (Es 7:9). Tidens forløp er altså ikke en vilkårlig prosess. Det som skjer, fullbyrdes ifølge Guds egen målsetning om å frelse en fortapt menneskeslekt.

I denne store sammenheng fremstår kvinnen, Jesu mor, som den nye Eva. Hvis den første Eva brakte synden inn i vår verden, har Maria funnet nåde hos Gud. Hun skal føde Den Høyestes Sønn. Barnet som fødes, skal være hellig og kalles Guds Sønn, er engelens budskap til Maria (Luk 1:32, 35).

Når barnet i krybben er Guds Sønn og Marias sønn, betyr det at Gud er kommet oss nær på en underfull måte. For syndens skyld sendte Gud sin egen Sønn i syndige menneskers skikkelse, forklarer Paulus (Rom 8:3). I inkarnasjonen betyr at Gud er kommet oss inn på livet ved å bli som en av oss. Jesus Kristus er vår bror og på samme tid Gud iblant oss.

Derfor kan vi tilbe barnet i krybben. Han er Immanuel – Gud med oss (Matt 1:23).

Biskop Roald Nikolai Flemestad

Veien hjem

Snapseed.jpg«Du har vel mastergrad i kirkebrudd», var det en som sa til meg en gang jeg besøkte st. Paul menighet i Bergen. Det fikk meg for alvor til å tenke. Skal jeg bare la meg drive med vinden mot enda et kirkesamfunn, eller er det på tide å ta et steg tilbake og kanskje lege ett av såra jeg har vært med på å skape?

Ved slike korsveier er det lurt å tenke tilbake på hva som var årsaka til kirkevandringa. Da jeg forlot karismatikken, var det ikke på grunn av pastorer, forsamlinger eller læresetninger. Det var fordi jeg kjente i hjertet at dette ikke var den rette veien for meg. Ei slik kjensle hadde jeg ikke da jeg forlot Den nordisk-katolske kirka.

Det er likevel vanskelig å se klart i en oppheta situasjon. I handballen ender dette ofte i «to minutts utvisning» for å roe situasjonen. Kanskje er det en kirkelig tominutts utvisning jeg har hatt og er nå kommet i spill igjen ved å rekke ut ei hand, be om tilgivelse og på nytt ta opp ballen. Mange har ikke noe å be om tilgivelse for og kommer aldri i spill igjen.

«Og Gjallarbrui, den er vond og inkje god å gange», får vi høyre i Draumkvedet. Så hvorfor snu når man er kommet over til de store kirkene? I valget mellom ei ortodoks kirke som ikke tillater medlemmer å be med ikke-ortodokse, og ei romersk-katolsk kirke med en pave som Kristus-vikar, er det godt å ha et tredje alternativ i den gammelkatolske kirka.

I oktober 2003 studerte jeg kirkeledelse ved en av bibelskolene i Bergen. Der formulerte jeg en visjon for mitt framtidige kristenliv. «På tvers av kyrkjesamfunn, undervise og disippelgjere menneske for eit liv og ei teneste i Guds rike». En slik visjon er vanskelig innenfor de store tradisjonelle kirkene.

«Jeg er redd for de små romma», sa en av konvertittene som gikk fra statskirka til romerkirka. Sjøl er jeg redd for de store romma. Jeg er redd for å bli en kulturkristen som velger samfunn etter status, en konvertitt med meninger om de jeg forlot eller en kirkegjenger med selektivt kirkesyn. Jeg er redd for å bli en som bygger nasjonale kirker i Norge fremfor norske kirker.

“What about the Old Catholic Church?”, spurte jeg en gang på et ortodokst nettforum. Svaret jeg fikk var «It’s too young». Poenget var slående, men ikke presist. Med røter eldre enn skismaet, gyldig suksesjon og ikke større enn at de kan gå under modernitetens radar, er de gammelkatolske store nok til å være tradisjonsbærere inn i en tapt vestlig sivilisasjon.

«Ingen skal minnes de første ting. Ingen skal tenke på dem», sier profeten. Man kan altså ikke rygge inn i framtida med en drøm bygget på vemod og melankoli. Ingenting er som før i Den nordisk-katolske kirka. Såra er lega, arra vil være der, men ei kirke med mange erfaringer vil bygge seg sterk nok til å møte framtida på en god og sunn måte.

Å være med å bære den felleskatolske tradisjonen videre i den etterkristne tida vi lever i, vil være mitt bidrag i jobben for å fremme Guds rike. Det vil være min måte å fullføre den visjonen jeg en gang skrev for meg sjøl og det vil være mitt bidrag i arbeidet med å bygge ei kirke som kan bli stående – inntil Kristus kommer igjen.

Om Gud vil, og med brødrenes velsignelse, gjennom Den nordisk-katolske kirke.

Fr Olav Paulinus