Jesusbønnen

I det første brevet til tessalonikerne sier Paulus: «Be uavlatelig», men hvordan kan man be uavlatelig? Det kan vi ved stadig å repetere jesusbønnen: «Herre Jesus Kristus, Guds sønn, miskunne deg over meg, en synder». Bruker vi denne frasen regelmessig, vil vi kjenne stor trøst, og det vil vokse fram et ønske om å gjenta bønnen helt til den ber av seg sjøl i oss.

Med tretthet, latskap, kjedsomhet og ønske om søvn vil menneskets fiende prøve å sette et hinder for dette, men står vi med Guds hjelp imot, vil vi få fred i sjela, åndelig glede, velvillighet mot mennesker, renselse i tankene og takknemlighet mot Gud, for i navnet Jesus er der et nærvær av stor og nådefull kraft.

Mange hellige og rettferdige mennesker anbefaler å be jesusbønnen så ofte som mulig, og helst uten avbrudd. Om man eter, drikker, sitter, tjener, reiser eller gjør andre ting, er det nødvendig å stadig bære fram: «Herre Jesus Kristus, Guds sønn, miskunne deg over meg, en synder» slik at Jesu Kristi navn, ved å synke inn i hjerta våre, kan ydmyke ødeleggelsens slange og frelse og opplyse sjela vår.

Den hellige Serafim av Sarov sier: «La all din oppmerksomhet og undervisning være sentrert rundt dette: ’Herre, Jesus Kristus, Guds sønn, miskunne deg over meg, en synder’. Når du går, eter eller står i kirka før messa, hold fram med denne bønnen med leppene dine og i hjertet ditt. Ved å påkalle Guds navn, vil du finne fred, oppnå renhet i ånd og kropp, og Den hellige ånd som er opprinnelsen til alt godt, vil gjøre en bolig i deg og lede deg i all renhet.»

Biskop Teofan Eremitten sier: «Ved å gjenta ustanselig bønnen: ‘Herre, miskunne deg’ eller ‘Herre Jesus Kristus, Guds sønn, miskunne deg over meg, en synder’, har den glødende kristne en spesiell måte å bli kjent med Gud på. Om du ikke har hørt om dette før, så hør nå. Om du ikke har bedt slik før, så begynn i denne timen.»

Advertisements

Gamletroen

Etter reformasjonens innførelse i Norge høres i flere hundre år snakk om ”den gamle tro” eller ”gamletrua,” brukt i motsetning til ”den nye tro.” Den gamle tro står for den kristendom og praksis som hadde slått rot i folket før reformasjonen ble innført i 1537.

Gammel norsk homiliebok fra den første kristne tid her i landet vitner om en kristendom der kirken er bærer av hele troslivets innhold og praksis. F. eks. står det om de kristne som et hellig folk. Legemet er Guds tempel. Dette er slik fordi kirken og menigheten kalles med samme navn, kirken. Kirken er et bilde på menigheten og menigheten på kirken. Hvorfor er det slik? Fordi den enkelte menighetslem er et hellig tempel for Gud som bor i oss, slik apostelen Paulus sier. Mennesket blir ikke et tempel for Gud gjennom ytre prakt eller gode følelser, men gjennom praksis:

”Og like eins som me segjer at kyrkja er bilete på heile kristenlyden, soleis   kan ho og vera bilete på kvar einskild kristen som i sanning gjer seg til eit tempel for den Heilage Ande med gode seder. For kvart menneske skal byggja ei åndeleg kyrkja i seg, – ikkje av tre og stein, men av gode verk.” (Gamal norsk homiliebok s. 75, Kyrkjedagspreika).

I folketradisjonen holdt gamletrua seg lenge, ja helt inn i vår tid. Det offisielt kirkelige og det folkelige følger ikke automatisk lag. Det finnes nok av eksempler på det motsatte.  Å feire messe på gamlemåten ble et folkekrav etter reformasjonens innførelse.Fra mange plasser i Norge forteller kildene om at betydelige deler av befolkningen boikottet representantene for den nye tro. Mest tydelig skjer det på Vestlandet og i bygdene omkring Oslofjorden. Folk unnlot å gå til messe. (Gran, red.: Den katolske kirke i Norge, s. 93) De ville heller feire messe slik de var vant til og de likte ikke den nye liturgien og de nye ordningene som kom med reformasjonen.
 
Praksis i det stille

Det gikk lang tid før ”den nye tro” slo rot blant folk. Mange skikker fortsatte som før og fra store deler av landet finnes eksempler på hvordan folk holdt fast på det katolske. Etter hvert utover i reformasjonen fortsatte folk mer i det stille med sine katolske skikker. De innfant seg i den protestantiske gudstjenesten for å unngå problemer og forfølgelse og utførte sin praksis så langt det gikk. På landsbygda kunne det også hende de hadde prester med gammeltroende sympatier som så gjennom fingrene med folks praksis. Flere skikker fra den gamle tro holdt seg i folket lenger enn det mange i dag er klar over.

I middelalderen hadde menigheten vært vant til å knele flere ganger under messen, og det fortsatte den med. Reformasjonens biskoper beklager dette, og i en uttalelse fra 1604 heter det at menigheten ”ligger i kirkebenkene som kuer”. I Gloppen i Nordfjord praktiserte menigheten (i alle fall i 1824) ”den seksfoldige Knælen” under høymessen. (Gervin: Det store bruddet, 1999 s. 106). I sin doktoravhandling i folkloristikk, ”Helg og hviledag,” (Oslo 1981)  skriver Anne Helene Bolstad Skjelbred om kirkelige skikker i tidsperioden 1870 til 1970. Før kirkefolket fant sine plasser i kirken, bøyde de kne. Det finnes erindringer om dette fram til 1940- og 50-årene, sterkest i Bjørgvin bispedømme. Kvinnene holdt lengst på denne skikken. Kneling har også foregått under selve gudstjenesten, som ved Kyrie og andre bønner. Under nattverden, når presten leste innstiftelsesordene, korset menigheten seg tre ganger, for ansiktet og 3. gang ”rett hårdt” for brystet. Å korse seg ved velsignelsen var også vanlig (kilde fra Osterfjorden, Hordaland). Å bøye hodet eller neie ble også brukt. En kilde fra Kvinnherad i Hordaland forteller (1955): ”Då presten messa den aronitiske velsigninga til slutt medan kyrkjelyden stod, neia kvinnene kvar gong presten nemnde ordet ”Herren” og mennene bøygde hovudet framover. Det var som det bylgja att og fram i kyrkja medan velsigninga vart lesen.” (Skjelbred s. 44-48)

”Å lese i hatten” var en skikk som holdt seg mer eller mindre til 1940-årene. Det var mennene som gjorde det. Hva de ”leste” er uvisst, det var en hemmelighet. Dette var fast, formalisert, noe alle fulgte. Etter at de hadde funnet sine plasser i kirken, bøyde de hodet over hatten eller de holdt den foran ansiktet for å lukke omgivelsene ute mens de var i stillhet, i bønn eller kontemplasjon. Kvinnene på sin side hadde en stille stund i benken der de foldet hendene og bøyde hodet mot salmeboka. (Skjelbred s. 46-47)

Folk feiret også fastelavn mot kirkens vilje og beholdt de katolske fastedagene. Forberedelsene til nattverd ble tatt alvorlig. Skikken med å faste før nattverd ble brukt fram til 1900, i Bjørgvin, der skikken sto sterkest, fram til 1930-tallet. Man fastet gjerne til frokost, ofte også kvelden i forveien, slik at det kunne gå ¾ døgn før en fikk mat igjen. Fasten ble overholdt i ulik grad, men  for mett burde man ikke være før man gikk til Herrens måltid. Man skulle ”svelta etter nattverden.” Forberedelsene til nattverden dreide seg ikke utelukkende om faste. Man skulle være ekstra ren og pen i klærne, helst mørke klær, ikke for mye pynt. På forhånd, kanskje kvelden før, satte man seg til med salmeboka og bønnen for altergang som sto der. Etter nattverden ble de som hadde vært til alters hilst med ordene  ”til lykke og salighet”. (Skjelbred s. 50 – 53)

Også kirkeklokkene ble vist en viss ærbødighet. Når kirkeklokkene ringte til gudstjeneste, løftet mennene på hatten eller lua og gjorde korsets tegn, enten de var på kirkeveien eller sto utenfor på kirkebakken. Skikken er kjent til 1940-50 årene. (Skjelbred s. 43-44)
 
Johann Arndt 

Videreføring av den gamle tro inn i en luthersk kirkevirkelighet her hos oss skjer også gjennom en fromhetstradisjon mange ikke forbinder med en slik funksjon. Denne uvitenhet skyldes mye at denne fromheten har vært en folkebevegelse og representerte en motkultur i kirken, og at den primært  ikke har tilhørt den offisielle arena. Jeg tenker her på Hans Nielsen Hauge og haugebevegelsen. En viktig forutsetning for pietismen og haugebevegelsen var  den såkalte ”arndtske fromhet” med sentrum i Rostock fra sent 1500-tall og utover. Johann Arndt var luthersk teolog men regnes som allmennkirkelig. Han bygger mye på felleskirkelige, førreformatoriske, spesielt mystikernes kilder. Arndts bok ”Den sanne kristendom” fikk stor innflytelse blant kristne lekfolk her i Norge. Den var særlig høyt skattet av Hans Nielsen Hauge (1771 – 1824) og haugebevegelsens folk, og nest etter bibel og salmebok var den i områder av landet (bl. a. i Bjørgvin) den mest utbredte oppbyggelsesbok helt fram til på 1900-tallet. Arndts konsentrasjon om et hellig liv har sin parallell i Gamal norsk homiliebok om ”det rene liv,” at  mennesket er et hellig tempel for Gud, og ”kvart menneske skal byggja ei åndeleg kyrkja i seg,” ikke av tre og stein men av gode gjerninger. 
 
Oppsummering

Det som kjennetegner den gamle tro helt fra den første kristne tid av her hos oss er et trosliv fundert i kirkens liturgi med sakramentene som det sentrale. Tro skal vise seg i praksis, i gode gjerninger. Sentralt i dette er budet om å elske Herren din Gud og din neste som deg selv. Et kjennetegn er også det praktiske og konkrete, handlingene, både kropp sjel og ånd helliges Gud. Hverdagslivet helliges. Kirkens messe søkes så sant det er mulig. Fylden i de helliges samfunn er der til stede, med Gud den treenige, engler og helgener og alle troende her og nå og til alle tider. Som kirken er skal også mennesket være Guds tempel. En slik tro har hatt ulike levevilkår og gitt seg varierende utslag gjennom tidene, men mye av det sentrale er fortsatt til stede blant oss.

Korte utdrag fra artikkelen ”Den gamle tro” av Ingrid Gjertsen. Det henvises til atikkelen i ”Motstand og tilbedelse, festskrift til Roald Nikolai Flemestad”, 2013, s. 197-213)

Kristus är uppstånden! – Ja, sannerligen uppstånden!

Allt pekar på denna dag. Julens händelse; Jesu födelse, pekar på denna dag. Han, vår frälsare, föddes till världen för att återlösa; för att läka mänskligheten. Genom sin död och uppståndelse öppnade han vägen till Gud Fadern.

I gåva, där han låg nyfödd i krubban i Betlehem, fick han myrra som används dels för att smörja de döda men också som ingrediens i den olja som kungar smörjs med. Allt pekar fram mot Herrens påsk.

Vi har, under fastetiden, förberett oss för att fira. Vi har vandrat med Jesus på vägen mot Golgata; lidit med honom under Passionstiden. På skärtorsdagen firade vi instiftandet av Herrens Heliga Måltid. Och under påsknatten hörde vi profetiorna om att döden skulle betvingas. ”Detta är den dag som Herren har gjort, låt oss på den jubla och vara glada” (Ps 118:24). Les mer her.