Tankar ved Olsok-leite

Vi er så flinke til å nikke,
for det må vi då gjere
om vi oss rett og klokt skal skikke,
ikkje stridige vere
og Staten ulydnad vise,
for det skaper berre krise.
 
Det er avlegs alt dette gamle.
Nei, nytt vi no må tenkje,
på forelda Gudsord ikkje samle,
for meir kunnskap vi har funne
og større erkjenning vunne.

Det gjeld å vise toleranse,
ikkje tru det er gale
å gå ifrå skanse til skanse,
men innsjå det er bale
å halde fast på det gamle
som ned med tida vil ramle.

Ja, tenk berre på ekteskapet!
Alle det no kan famne,
for vi har tetta igjen gapet,
slik at ingen skal hamne
utanfor eit felles gode
på denne vår vesle klode…
 
For likestilling, det er ordet
som allting gjennomsyrer,
og vi trur oss stå trygt ved roret
og rette vegen styrer,
kristenarven ut vi listar
og kvar fordom av oss ristar.
 
Kor mykje dårskap kan vi romme
før landet går til grunne,
før honnørorda har blitt tomme
og dømmekrafta svunne?
Til kva skal vi då gripe?
Det blir litt av ei knipe…

Advertisements

Civitas terrena eller civitas diaboli?

Augustin taler om Kirken og Verden som to stater, to ulike fellesskap. Civitas betyr imidlertid ikke «stat» i vår moderne bruk av ordet, men henspiller på et fellesskap av mennesker knyttet til hverandre gjennom en felles lov og rett og en felles religiøs kult. Civitas Dei – Guds stat – er derfor den sanne kirke, de helliges fellesskap gjennom tilbedelsen av den sanne Gud. Civitas terrena – det Bibelen kaller «verden» – er samfunnet av alle dem som dyrker avguder, makt og ære.

Det politiske styre kan aldri ta Kirkens plass eller gjøre seg til en hyrde for sannheten. De politiske «sannheter» er kontingente og endelige. Politiske regimer – om de enn har fantastiske gode intensjoner – er grunnlagt på ønsket om makt. Staten og Kirken springer derfor ut fra to vidt forskjellige utgangspunkt; Kirken er nådens fellesskap omkring Han som var uten synd. Staten er en midlertidig ordning for å begrense ondskap. I en virkelighet der synden eksisterer, er derfor staten nødvendig.

Dette vil si at staten, når den er rettferdig, kan bruke tvangsmidler for å beskytte sine innbyggere mot syndens grufulle konsekvenser. En rettferdig stat må kunne forsvares med makt og forsvare sine innbyggere med makt, fordi den beskytter alle sine medlemmer rettslig. Så lenge konge og politikere kjemper mot urett med rettferdige midler, blir den Kirkens venn. Men om staten ikke hjelper Kirken i kampen for det gode, blir den en Civitas Diaboli, et demoni der uretten tråkker ned rettferdighet og rettsvern. Makten har underlagt seg retten, og avgudene, makt og ære har tatt over for gudsfrykten.

Finnes det så konkrete tegn å se etter, når vi skal bedømme om vår egen kjære norske stat er en civitas terrena eller en civitas diaboli? Jeg tror at abortloven er et slikt tegn. Når svake grupper unndras statlig beskyttelse og blir utlevert som lovløse, da er civitas terrena blitt til civitas diaboli. Som Moder Theresa sa, så føres det en krig mot forsvarsløse barn. Det er den usleste krig som noen gang er blitt ført. Imot en utvikling av samfunnet, må vi vende oss mot gudsfellesskapet – civitas Dei – og strebe etter det som er godt. Så får vi be om at Kirkens hyrde selv må veilede oss.

En liten apologi for tilsigelsesordene

«Den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus, som nå har gitt oss sitt hellige legeme og blod, hvormed han har gjort fyldest for alle våre synder, han styrke og oppholde oss derved i en sann tro til det evige liv. Fred være med dere!»

Hvis vi i Den nordisk-katolske kirke tar mål av oss for å bevare «det beste i den lutherske arv», så kommer vi ikke utenom de såkalte tilsigelsesordene. Tilsigelseordene, som kommer etter kommunionen og før takkebønnen, er valgfritt i Den nordisk-katolske kirkes liturgi. Hvis noen vil kunne argumentere med at tilsigelsesordene er gjentagelse av hva som allerede er sagt i selve nattverdsliturgien, så er dette nettopp poenget; de oppsummerer på en god måte kjernen i den kristne tro og messeoffertanken i liturgien. For det første bekjennes Jesus Kristus som den korsfestede og oppstandne, og det er hans oppstandne legeme vi får motta i nattverden. For det andre sies det at dette legeme er gitt oss «nå», dvs hans offer er nærværende for oss i hver nattverdfeiring. For det tredje er det legeme som han nå har gitt, det samme legeme han har gjort opp vår skyld og synd med. På samme måte bærer det legeme vi har mottatt seieren i seg ved at Hans konkrete nærvær styrker og oppholder oss. Dette gir oss Guds fred.

Når vi inkluderer tilsigelsesordene i en katolsk liturgisk sammenheng synes jeg de på en god måte får frem hva messeofferet er, og hvordan Jesus er nær de troende i den hellige nattverd.

Om å holde seg nær Kristus når man ber

Målet for det kristne livet er å leve i kjærligheten, i Kristus. Bønnen er kjernen i dette livet, for i bønnen kommer vi nær Gud. Mange kristne opplever at tanker og følelser trekker dem vekk fra dette målet og forstyrrer konsentrasjonen. Særlig kan det være vanskelig i vår tid, siden vi lett utsettes for altfor mange inntrykk utenifra, jeg tenker på stor bruk av TV, internett, mobiltelefon  osv..

Hva skal man da gjøre for å bringe tanker og følelser i samstemmighet med vår tro? Dette spørsmålet kan ikke besvares med ett enkelt svar. Men det finnes i hvert fall to hjelpemidler den troende kan benytte seg av: For det første skal fremmede tanker og følelser møtes med bønn. Vi må jage vekk det som forstyrrer forholdet vårt til Kristus. Dette kan gjøres ved å be enkle bønner som «Herre Jesus Kristus Guds Sønn, miskunne deg over meg en synder!» eller rett og slett bare ved å påkalle Jesu navn i stillhet. Det er en god ting å gjøre det til en vane å påkalle Jesu navn i det daglige liv. Det beste er om du klarer å gjøre påkallelsen av Jesu navn til en del av selve livet.

Det finnes også en annen tilnærmelse for hvordan den kristne kan møte de avsporende tanker og følelser. Måten er kort og godt å bringe de forstyrrende tanker frem i lyset, ved å sette ord på dem ovenfor en åndelig far. Når vi lar det som forstyrrer oss komme frem på denne måten, kan det ufarliggjøres.

Desto mer du sliter med å holde konsentrasjonen i bønnen, og i det daglige kristne liv, jo mer bør du kjempe imot det som forstyrrer. Da kan Kristus rense dine tanker.