Sundagens preik i Sta. Sunniva kyrkjelyd, Bergen:
Dagens preik er henta frå klostervisdommen samla i boka Ord fra Athos. Dei handlar mykje om det samme som dagens tekst om å ikkje dømma og tenka vonde tankar om vår neste. Når Kain drepte Abel var det først etter å ha tenkt vonde tankar, det ser me av dagens lesning. Han greidde ikkje å sjå opp på broren sin på grunn av dei vonde tankane. I siste instans kan ein vond tanke føra til Vold og drap. Men vanligare er det nok at vonde tankar fører til vonde ord. Den enklaste måten å la vonde, dømmande tankar utvikla seg til å bli vonde dømmande ord – og dermed synd – er å vera stille. La oss først høyra Jesu ord om å bruka for mange ord, i matteus evangelium.
«Korleis kan de som er vonde, seia noko godt? For det hjartet er fullt av, det seier munnen.35 Eit godt menneske ber fram godt av det gode han gøymer på, eit vondt menneske ber fram vondt av det vonde han gøymer på. Det seier eg dykk: Kvart unyttig ord som folk seier, skal dei svara for på dommedag. For etter orda dine blir du frikjend, og etter orda dine blir du felt.»
Dette ordet fra Herren har ofte lukket min munn. Det hjelper meg til å unngå alt det som kan minne om baktalelse eller tomt snakk. Når jeg blir bedt om å si noe, ber jeg Gud gi meg et rent hjerte, så den Hellige Ånd kan styre min munn.
Hesykasten er en taus mann, og hans tause kjærlighet er den klareste tale om Gud. Stillheten er en betingelse for å be riktig, og den er også bønnens frukt. Jo mer du ber, jo større blir stillheten i deg. Hesykastens stillhet får sin verdi fra den kjærlighet som bor i ham. «Å tale for Gud er godt, å tie for Gud er også godt.», står det i bibelen. Få er de som har smakt den virkelige stillhet, den stillhet som er en betingelse for å oppleve enhet med Gud. Den som engang har smakt denne stillhet, vil uten opphør søke å finne tilbake til den. Gud vet i hvilken grad tomme ord og flyktige tanker fjerner oss fra hans nærvær.
Noen er stille på den måten at de lar leppene være i ro, men hva hjelper vel det dersom de i hjertet fordømmer sine brødre? Derimot er det andre som prater fra morgen til kveld, men som likevel holder sitt hjerte i stillhet for Gud. De taler for å være nesten til hjelp. Kjærligheten og selvfornektelsen gir dem fred.
Dersom du søker stillheten,er det ikke nødvendig å dra ut i ødemarken; det er nok å tie stille. Dersom du fjerner hvert unødvendig ord fra din munn, og slutter å dømme dine brødre, dersom du lar være å tale om det som du ikke vet noe om, vil du snart bli taus. «Den som aldri feiler ved sin tale, han er sannelig fuLlkommen,» sier Jakob (Jak. 3,2). Han viser også hvor vanskelig det er for oss å temme vår tunge, «rastløs ond som den er og full av dødelig gift! Med den lovpriser vi vår Herre og Far, og med den forbanner vi mennesker skapt i Guds bilde» (3,8-9).
Munken (ELLER EIN KRISTEN, kan me lesa) kan ikke nøye seg med å tie med sin tunge; han bør også holde sin ånd i stillhet, hvilket betyr at han avholder seg fra å dømme. Da vil freden ta bolig endog i hans lemmer, og han vil få kjenne en opphøyet stillhet, som ikke bare er fravær av ord: han er i Guds nærvær.
For å få vite hvilket forhold vi har til Gud, er det nok å se på hva slags holdning vi har til våre brødre. «Den som sier at han elsker Gud som han ikke ser, og ikke elsker sin bror som han ser, er en løgner.» Johannes brev.
Når Guds Ånd bor i deg, er du full av medlidenhet med alle. Dersom du merker at det stiger opp i deg en trang til sinne, misunnelse eller forakt, må du skynde deg å rope til Herren: Ha medynk med meg! – så han kan fylle ditt hjerte med sin miskunn. Mange betrakter seg selv som åndelige mennesker, men straks en bror kommer og forstyrrer dem eller sier et ord litt for høyt, kommer de i ulage og mister freden.
Les meir →
