Biskop Roald Nikolais hilsningstale til Generalsynoden 25. oktober 2019

La oss begynne med en hilsen fra profeten Jeremia som ikke bare oppstemte klagesanger over en ond tid, men også konstaterer i sin nød (17:7f):

Velsignet er den mann som stoler på Herren og setter sin lit til ham. Han er lik et tre som er plantet ved vann og strekker røttene mot bekken. Det frykter ikke når heten kommer, men står der med løvet grønt. Det sturer ikke i tørketider og holder ikke opp med å bære frukt. 

Kjære delegater, kjære venner!

Jeg vil gjerne begynne med å takke for denne anledning til å hilse Generalsynoden, ettersom dette også blir min avskjedstale til synoden som deres biskop da vi idag skal velge ny biskop.

Samtidens åndelige krise. Da vi sist avholdt synode i 2015 var det en svært urolig tid for Den nordisk-katolske kirke. Siden den gang har vi – det våger jeg nå å si – gjenfunnet den indre balanse i kirken. Men om vi har lagt noen byrder bak oss, befinner vi oss i en kritisk situasjon. Likesom samtlige kirkesamfunn i vår del av verden er kulturen hos oss blitt avkristnet. De litt eldre blant oss er den siste generasjon som har vokst opp i et samfunn overveiende preget av kristelige forestillinger og verdier. Kort sagt, som en slags tsunami pågår det et troskollaps i hele den vestlige verden. Og som om de anti-kristelig holdningene i kulturen ikke var nok, har sekulariseringsprosessen i samfunnet også funnet inngang i kirkelivet. De store institusjonaliserte kirkesamfunnene har hemningsløst tilpasset seg tidsånden og viser tydelige tegn på indre oppløsning. Jesus-skikkelsen brukes til å legitimere nær sagt hva som helst. Kirkelederne kan ikke fraskrive seg ansvaret. De er blitt advart i god tid. Store kristne kulturkritikere som for eksempel Nikolai Berdjajef, Romano Guardini, Dietrich Bonhoeffer og T. S. Eliot – for å nevne navn fra ulike kirkesamfunn – varslet allerede i mellomkrigstiden at et radikalt tidsskifte var underveis.

En troverdig plattform. Hvordan truselen ble møtt og stadig møtes, avspeiler langt på vei egenarten i de ulike kirkesamfunn. I Rom er paven blitt en anstøtsten, i ortodoksien nasjonalismen. I anglikanismen og lutherdommen har forholdet til statsmakten vært lammende. Vi  som er samlet i Den nordisk-katolske kirke, var blant dem som allerede i 1990-årene fryktet den kommende åndelige krise. Vi svarte med å melde oss ut av Den norske kirke for slik i fremtiden å kunne fastholde trosoverleveringen og finne den nødvendige åndelige frihet i forhold til det frembrytende kulturskifte. Samtidig innså vi at en protestbevegelse ville være sårbar hvis vi kun ble stående i protesten. Utfordringen var den gang å finne en farbar vei videre. En troverdig plattform fant vi i den gammelkatolske tradisjon som bygger på et privilegert ekumenisk ståsted i skjæringspunktet mellom vestlig liturgi og ortodoks trosforståelse.

Enhet i forskjell. Selv om trykket fra tidsånden idag synes mer og mer truende, kan vi ikke av den grunn melde oss ut av verden. Som kristne må vi i samkvemmet med andre søke å fastholde fred i de timelige ting som er felles for oss alle. Dette grenseoverskridende fellesskap, skriver Augustin, begynner i hjemmet, strekker seg så til byen og omfatter til sist hele verden. Medfølelsen og fellesskapet i det almenmenneskelige må likevel ikke få til følge at de troende oppgir sin kristne identitet ved at de ikke lenger motsetter seg synden. Den troendes kamp mot synden i sitt eget liv skal utvikle en livsvisdom – innsikt og disiplin – som gir ham eller henne moralsk ferdighet i dagliglivets omgang med andre. For at troen skal kunne styre vår livsferd i et multikulturelt samfunn, må vi altså være oss vår egenart bevisst som kristne i forhold til samfunnet omkring oss. (Om Guds stad XIX: 4,7,20)

Abrahams barn. Her kommer Bibelen oss til hjelp med identitetsgivende forestillinger. Det er påfallende at en fariséer som Paulus omtaler de hedningekristne – dvs. nettopp oss her i denne sal – som Abrahams barn i kraft av løftet – for i ham skal alle jordens slekter velsignes (Rom 9:8, jfr. 1 Mos 12:1f). Løftet til Abraham innebærer altså at de hedningekristne inngår i Guds pakt med det utvalgte folk. De er blitt «de helliges medborgere og tilhører Guds familie», forklarer apostelen Efesermenigheten (Ef 2:19). Likeledes omtaler Åpenbaringsboken de kristne som «de hellige som står fast, de som holder seg til Guds bud og troen på Jesus» (Åp 14:12, jfr. 12:17).

Jesu sanne familie. I et bibelsk perspektiv er dette store ord, men de er valgt med omhu. I Markus-evangeliet leser vi at Jesus etter å ha kalt de tolv og talt til en stor mengde, trekker seg tilbake for å spise: «Da kom Jesu mor og hans brødre; de ble stående utenfor, men sendte bud og bad ham komme ut. En stor flokk satt omkring ham, og noen sa til ham: «Din mor og dine brødre er utenfor og spør etter deg.» Han svarte: «Hvem er min mor og mine brødre?» Og han så på dem som satt omkring ham, og sa: «Se, her er min mor og mine brødre! Den som gjør Guds vilje, er min bror og søster og mor.» (Mark 3:31-34)

I denne scene beskriver evangelisten de tilstedeværendes forhold til Jesus ved å bruke ordet «utenfor» to ganger. Slik tegnes et radikalt skille i tilhørlighet mellom dem som står utenfor og ser inn i motsetning til dem som sitter i måltidsfellesskapet omkring Jesus.

Den kristne pilegrimsferd. For å tydeliggjøre hva det vil si å være Jesus nær, understreker Markusevangeliet at et liv som Jesu disippel til sist også innebærer anstrengelsene som følger med det å være med ham på veien til Jerusalem (Mark 8:3,34). I Apostlenes gjerninger er det å «tilhøre veien» ensbetydende med det å være kristen (Apg 9:2, 24:22). Senere møter vi Markusevangeliets ordvalg hos apostelen Paulus idet han skjelner mellom dem som er utenfor og dem som underforstått er innenfor (1 Kor 5:6ff, jfr. også 1 Tess 4:12, Kol 4:5, 1 Tim 3:7). Likeledes skildres livet som kristen som det å vandre i tro idet vi setter vår ære i være Herren til glede (2 Kor 5:7ff).

Demarkasjonslinjen mellom kirken og verden. Pilegrimsvandringen mot det himmelske Jerusalem avgrenser på denne måte det kristne fellesskap i forhold til dem hvis livsvandring går i annen retning enn i Jesu etterfølgelse. De troende lever i borgersamfunnet men «som utlendinger og fremmede», konstaterer apostelen Peter (1 Pet 2:11). Tilsvarende leser vi i Brevet til Diognet at «de kristne bor i sine land, men som utlendinger». Som borgere har de del i alt samtidig som de befinner seg der som fremmede: «Ethvert fremmed land er for dem et fedreland, ethvert fedreland et fremmed land.» (5:5)

Disippellivet. Som kognitiv minoritet i et samfunn som avviser kristen tro, fremstår vi sammen med våre likesinnede i andre trossamfunn som en slags «Israels rest» (Jes 10:20). Det var og er en «ildprøve» å våge å hevde synspunkter og meninger som storsamfunnet forkaster (1 Pet 4:12ff, 3:14f). Samtidig vil konfliktene rimeligvis tære på de troendes frimodighet. Synet av gråhårete mennesker i halvtomme kirkebenker kan gjøre en mismodig. I denne situasjon tvinges man til å spørre mon om ikke den umiddelbare utfordringen idag er omsorgen for menigheten fremfor de «kirkefremmede»? Vi må besinne oss på spørsmålet: Hva skal vi gjøre for å holde troen levende blant de troende? Nylige statistikker fra USA viser at de som føler seg hjemløse i den menighet de tilhører, ikke som tidligere finner seg en nytt kirkesamfunn, men trer ut av kristentroen som sådan. Også i postmodernismens tid er det lett å å bli ført vill av mennesker uten holdepunkt (jfr. 2 Pet 3:17).

Veien videre. For å møte krisen trenger vi ikke bare å sette en diagnose, men også å foreskrive en medisin. Det første punkt på dagsordenen blir selvransakelse. Hva betyr det å leve et gudfryktig liv som pilegrim? Hver og en av oss er kalt til å leve i Kristi etterfølgelse med de byrder det medfører – ikke alene sosialt, men også i vår disponering av tid og penger. Selvfølgelig er det smertefullt å ta inn over seg en slik forpliktelse, men Jesus kaller oss med ordene: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og og min byrde lett» (Matt 11:28ff).

I lys av dette blir det neste spørsmål: Gitt at vi er pilegrimer som ferdes i et vanskelig terreng, hva kan vi gjøre sammen for styrke vandringsfellesskapet? Vi må ta inn over oss at det innbyrdes forhold mellom oss ikke er umiddelbart, men middelbart. Det innebærer at jeg møter «de andre» i menigheten ikke individuelt og privat, men som et allerede gitt søskenfellesskap i Kristus, slik Paulus forklarer: «Dere er Kristi legeme og hver enkelt er dere hans lemmer» (1 Kor 12:27). For hvor to eller tre er samlet i Kristi navn, er han midt i blant oss (jfr. Matt 18:20). Som et gitt fellesskap av troende håndhever Jesu Kristi kirke sin åndelige egenart gjennom kirkeordningen slik at man kan si: «Her er kirken» – for å sitere Bonhoeffer.

Målsetninger. Kort sagt: Hva skal da være våre praktiske målsetninger med menighetsarbeidet? I vår situasjon ser jeg umiddelbart for meg tre prioriteringer:

– Føre våre medlemmer frem til en salig død

– Føre kristentroen videre til neste generasjon

– Vitne om Kristus for samtiden

Som hjelpemidler har vi våre egne ressurser og dynamikken i det ekumeniske samarbeidet.

Et handlingsprogram. Hva skal vi så gjøre i praksis? Når det gjelder egne forpliktelser, er dette noe hver og en især må tenke gjennom. Hva angår fellesskapet, har jeg i de siste år introdusert årstemaer for vår virksomhet. I 2017 var det «Hva vil det si å være kirke?» Dette ble valgt ikke for øke graden av «høykirkelighet», men troen kan ikke, som Paulus lærer oss i sine brev, overleve uten et sosialt feste. I 2018 var nådegavene på dagsordenen. Den samme Paulus befester nemlig den enkelte troendes åndelige liv i menigheten som nådegavefellesskap. I inneværende år har vi bønn som årstema og i 2020 har jeg foreslått at vi tar opp den enkeltes åndelige modning. Disse fire tema hører sammen i en indre enhet som en gitt ramme om troslivet.

Et prøvet sinn. For å styrke min egen motivasjon er jeg blitt oppmuntret av noen vers hos Paulus i Romerbrevet. Tydeligvis har romermenigheten den gang vært konfrontert med store utfordringer, og apostelen trøster dem like usentimentalt som kjærlig (Rom 5:1-5):

Da vi altså er blitt rettferdige ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Gjennom ham har vi også ved troen fått adgang til den nåde vi står i, og vi priser oss lykkelige fordi vi har det håp at vi skal få del i Guds herlighet. Ja, ikke bare det, vi priser oss lykkelige også over våre trengsler. For vi vet at trengslene gir utholdenhet, utholdenheten gir et prøvet sinn, og det prøvede sinn får håp. Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som han har gitt oss.

+Roald Nikolai Flemestad
Gran, 25. oktober 2019