Advent

 

 

Advent har i vår tid langt på veg blitt ei sekulær nedteljing til jul. Det er ei felle å gå i å gjere kyrkjelivet om til adventskalendar. For ikkje å snakke om til «juleavslutningar». Adventstida er blitt juleavslutningane sin sesong, men desse vekene med så vakre bøner, melodiar og hymner må få lov til å vere eit mål i seg sjølv.

 

For å gripe adventstida sin løyndom, tenk på henne som ei oppstiging mot ein fjelltopp tidleg ein morgon. Idet morgonlyset bryt gjennom, kan vi seie «det var dette det handla om».

 

Advent har mange leietrådar. Liturgisk farge er fasta sin fiolette. Gloria er utelaten i messa. Dette er ein sesong for førebuing, sjølvransaking, oppgjer og fornying av levemåtar, tankar og tradisjonar.

 

Korleis førebur du deg til å ta imot Frelsaren? Miste du bønene dine i julemaset? Drukna dei i juleborda? Treng livet ditt fornying så Gud igjen får førsteplassen? Tok havesykja bort givargleda? Vart karrieren ein konkurrent til kyrkjelivet?

 

Advent er tid til å førebu den store festen. Viktige følgjesveinar er profetane (som Jesaja) som varsla Messias» kome, Jesu mor Maria som bar han i sitt morsliv denne tida og Johannes forgjengaren som brukte si adventstid i øydemarka til å førebu seg på å møte Han. Ein god bruk av adventstida kan vere å gjere desse til sine følgjesveinar gjennom daglege lesingar.

 

Advent er også tid for forsoning. Bruk Kyrkja sitt forsoningssakrament: Skriftemålet. Å bli forsona med både sine næraste og med Gud er ein viktig del av juleførebuingane. Avtale kan gjerast med presten din kva tid som helst. Om du ikkje har oppfylt dine messeplikter, er advent ei god tid til å rette opp det.

 

Advent kan også vere ei vanskeleg tid for dei som er bundne til å vere heime eller sengeliggande. Kvifor ikkje ta med kaffimat og setje av tid til eit besøk og ein samtale?

 

Advent er førebuing til møtet med det som hende i Betlehem for 2000 år sidan. Men også til å møte Han når Guds tid har nådd sitt mål. Over heile adventstida ruvar den urovekkjande personen Johannes forgjengaren. Han forkynner bot og omvending. Han varslar at viktige tema i adventstida er dei fire siste ting: Døden, domen, himmelen og helvetet. Kanskje ikkje akkurat det som mest fremjar tradisjonell julestemning. Men dei høyrer advent til.

 

Kristus kom til denne verda som eit foster i si mors liv. Han var fødd i ein stall og lagd i ei krubbe. Han kjem inn i vår midte dagleg i sitt nærver i si Kyrkja og i hennar sakrament. Og Han skal kome att for å døme levande og døde. Kanskje i den typiske adventstida som sterkare enn andre årstider plar gjere oss travelt opptekne med våre eigne sirklar, er det viktigare enn nokon gong å minne om dette.

 

 

 

fr. Ottar Mikael Myrseth

Martin Luther – ein kyrkjehistorisk parentes?

 

I snart fem hundre år har det lutherske tankegodset heimsøkt landet vårt og fjerna oss frå opphavet og røtene. Det var difor med glede eg kunne lese i avisa Dagen Magazinet for ein del månader sidan at det babylonske fangenskapet snart er over. Bladet melder nemleg at luthersk kristendom er på veg ut. Jan Bygstad er samd i påstanden; ”i dag er lutheranere en utrydningstruet art”.

 

No har eg mykje positivt å seie om Martin Luther og hans lære, men eg er likevel grunnleggande skeptisk til ein del av arven etter mannen. For meg er han den som førte kyrkjesplittinga inn i kristendommen. Hans reformasjon er den direkte årsaka til liberalteologien (Sola Scriptura) og sekulariseringa (statskyrkja) av samfunnet vårt.

 

I sin analyse av årsakene til lutheranarismens tilbakegong, seier Magnus Malm mykje interessant. ”Det antikke romerske samfunnet, som var globalisert og pluralistisk, er mer likt vårt eget samfunn enn Luthers. Det som vokste fram av teologi og veiledning i oldkirken, oppleves mer relevant enn det som vokste fram på 1500-tallet”.

 

Dette trur eg er ein riktig analyse som blir stadfesta av den store interessa for oldkyrkja, kyrkjefedrane og røtene våre. Dagens samfunn treng svar som ein ikkje finn i mellomaldersk utbrytarverksemd. Malm seier at ”Den (Lutherkyrkja) stengte av den store og globale kirken. Det gjorde at den lutherske kirken ble for liten. Det gjorde også at dens tradisjon ble for kort”. Dermed blir vel arven etter Martin Luther ein kyrkjehistorisk parentes på line med andre kyrkjelege blaff.

 

Roy-Olav

Fornuftig?

 

I dag er alle de store fornuftsfilosofene døde, de som fra opplysningstiden av spådde fornuftens seier over det guddommelige. Men den gang ei; Kant, Hegel, Marx – de er alle døde. Men Gud klarer seg helt fint. Religionens «førstehjelp» kom ikke fra de religiøse lederne, som man kanskje skulle trodd. Disse var dessverre for opptatt med å tilpasse religionen sin til fornuftens profeter, slik at det skulle være lettere for folk å akseptere det budskapet de forkynte. Dette holder mange av dem fortsatt på med, selv om det slett ikke er noen mening i det. Religionens førstehjelp kom ironisk nok fra filosofien selv, fra de tenkerne som selv gikk for å være ateistene blant oss.

 

Når Nietzsche proklamerte at «Gud er død» markerte det fornuftens endelikt, ikke religionens. Nietzsche drepte gudene til de som med fornuftens hjelp skulle gjøre gud «nærværende» blant oss, de som hevdet at man kunne fange gud med det menneskelige blikk. Wittgenstein og Heidegger fortsatte prosjektet med å avvæpne filosofiens gud. De avviste at det var mulig å tale om overbyggende «Fornuft» alle fenomener står i en klar relasjon til. Det finnes mange perspektiver, mange måter å beskrive virkeligheten på. Mennesket klarer ikke å sette seg «utenfor» sin livsverden og bedømme sakene objektivt, det er selv en del av den verden det forsøker å beskrive.

 

Var denne nye tilnærmingen nærmest suicidal å forstå? Ville tenkningen gjøre ende på seg selv? Den ville i hvert fall gjøre ende på «totaliserende» tendenser i tenkningen. Slike tendenser som skaper «rasjonelle» fundamentalister (det finnes ennå noen slik blant de såkalte vitenskapsmenn). Dette betyr at selve begrepet «fornuft» måtte forstås på en annen måte – mer i retning tro. Det vi kaller fornuft er historisk og kulturelt foranderlig. Kunnskap er underlagt betingelser. Fornuft er blitt en praktisk måte å vite hvordan vi kunne bruke generelle og relativt tomme handlingsregler på en konkret måte. Filosofien og fornuften har blitt mer ydmyk, med andre ord. Forskjellen mellom tro og fornuft er uklar.

 

Når fornuften ikke er «total» lenger, kom det mystiske og religiøse tilbake. Kanskje det er et guddommelig paradoks, at Gud ville la mennesket egen tankevirksomhet, den som så lett blir en avgud, gjøre ende på seg selv? Uansett, som kirke må vi gå ut av skolestuen – der det argumenteres og bevises – og gå ut på markene der folket tørster etter åndelighet. Folk trenger verken bevis eller argumenter, men sann tro i kjærlighet.

 

fr. Johannes

Engler – i himmelen og på jorden

Vi feiret for en tid tilbake Mikkelsmesse i kirken (29. sept.), en feiring til ære for englene, og særlig for Mikael, Gabriel og Rafael. Det er en stor høytid i de historiske kirkene i hele verden, både i øst og vest. Englenes sang til ære for Gud kommer godt til uttrykk i liturgien. Både Gloria (Ære være Gud i det høyeste…) og Sanctus (Hellig, hellig, hellig…) er tydelige uttrykk for dette.

Den tidlige kirke var opptatt av englene. Vi hører allerede hos Origenes på 200-tallet at englene lytter til tekstlesningen som de elsker å høre. Englene er også deltagende i gudstjenesten og de lytter til prekenen. “Den som preker må ikke glemme at englene hører prekenen og bedømmer den”, advarer Origenes. Dette må biskoper, prester og diakoner aldri glemme.

Kirkefedrene skilte mellom de himmelske englene, som tjente Gud, og de jordiske englene, nasjonenes engler. Vi har en vakker tolkning av Salme 24 og Jesaja 63 som for oss virker nesten for fantastisk. I forbindelse med Jesu himmelfart omgir englene Kristus ved oppstigningen og roper med salme 24; “Løft opp de himmelske portene!”. Men de himmelske englene kjenner ikke igjen Jesus, som nå bærer den menneskelige natur og sårmerkene etter lidelsen. Derfor kommer det til en dialog mellom englene (mellom de himmelske og jordiske), med utgangspunkt i Salme 24 og Jesaja 63,1:
 
– “Hvem er han som kommer fra Edom, fra Bosra i blodrøde klær?”
– “Løft portene, dere herskere, ja løft dere opp evige dører, så ærens konge kan dra inn!
– ”Hvem er denne ærens konge?”
– ”Det er Herren, Allhærs Gud. Han er ærens konge.”
– ”Løft portene dere herskere, ja løft dere opp evige dører, så ærens konge kan dra inn!
– ”Hvem er denne ærens konge?
– ”Det er Herren. Allhærs Gud. Han er ærens konge!”

Justin Martyr forklarer dialogen slik: “Himmelens herskere ser Kristus komme uten hans skjønnhet og herlighet og de klarer ikke se hvem han er. Derfor spør de: ’Hvem er denne herlighetens konge?’”. Himmelens engler kjente ikke igjen sin Konge med det første. Men i himmelen får Kristus tilbake sin herlighet.

Kanskje dette er en dristig utlegning av Skriften? Vel, tolkningen har en forholdsvis bred tradisjon i oldkirken. Vi finner noenlunde samme forklaring hos St. Irenaeus og St. Athanasius, med ulike nyanser.

Kim

Sult

 

Sult (utgitt 1890) som den fattige og hungrige Knut Hamsun skrev da han var 30 år, åpner med de berømte linjene: ”Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merke av den…”.

 

Dette kan være innledning til hallusinasjoner et unikt trettiårig individ ”jeg” har om den gamle hovedstad. Da er romanen virkelighetsfjern patos, med klar distanse til vårt liv. Alternativt kan innledningen tenkes å avkle noe objektivt et individ dypt personlig opplever ved opphold i en materiell urettferdig verden. Da er romanen samfunnskritisk svevende prosa. Forstår vi derimot det innledende utsagnet bokstavlig; at mennesket på jorden er drevet av sult og blir preget av det, da er romanen høyverdig poesi.

 

Hamsun sier at mennesket først og fremst er et sultent vesen. Først når det er slått fast kan vi gå videre i romanens materielle brutalitet og oppleve skinnet av ånd som higer mot nyskaping og kjærlighet. I Sult veksler Hamsuns berømte jeg-person mellom kjødelig øyeblikksbehov for mat og åndelig skapertrang av varig art. Jeg-personen vipper mellom normalitet og galskap eller sagt bedre, det balanserer mellom det naturlige og det overnaturlige. Og fra livstruende kald vintervind, søker jeg-personen til varme og lys i kvinnens kjøkken for egen nyskaping eller om du vil; i det profane finnes det sakrale skinn. 

 

Det som kjennetegner all enestående poesi er det allmenngyldige og det gjenkjennelige. At leseren opplever at romanen forteller om deres eget liv, det at individet finner igjen seg selv. 

 

Den beskrevne virkelighet i Sult er også bibelsk, som sier at når mennesket prøver å stille sult ved å ta frukter, vandrer det hvileløst uten å bli mett. I Sult sammenfaller Hamsuns jeg-person med det bibelske som ikke kategoriserer mellom materiell vs åndelig, naturlig vs overnaturlig, profan vs sakral. Virkeligheten er summen av alt synlige og usynlig. 

 

Å avklare og utdype det som driver mennesket, gir forståelse av menneskets gjøren og laden. I samfunnet er det en selvfølge at mennesket styres av sult og grådighet. ”What makes you tick”? – Hva vekker din appetitt?  Bak all vår sult står Gud. Det er «Blodets hvisken, Benpibernes Bøn, hele det ubevidste Sjæleliv».  For å bli mett må mennesket spise av korstreets frukt, Kristus fra himmelen. ”Smak og se at Herren er god”.

 

Sult avslutter med: ”Ute i fjorden rettet jeg mig op engang, så inn mot land og sa forvell for denne gang til byen, til Kristiania hvor vinduene lyste så blankt fra alle hjem…”

 

dn. Ole G

Bønn for verden

 

«Jeg tenker, altså er jeg,» sa Descartes, «Jeg elsker, altså er jeg,» sier Nina Karin Monsen. Vi kunne fortsette i samme gate og si jeg elsker, altså tror jeg, jeg elsker, altså ber jeg. Gud viser oss hva kjærlighet er. Kjærlighet til Gud er å elske menneskene og alt det Gud har skapt. Den som tror gleder seg med de glade og sørger med de sørgende.

 

Verden trenger de kristnes bønner. Hvis ingen ber, går det verre med det gode i veden. De troendes bønner hjelper fram det gode, vi står sammen med Gud i kampen mot alt det onde i verden.

 

Jeg kjenner en kvinne som hadde en lysende akademisk karriere foran seg, men så hoppet hun av og gikk i kloster. Hun begrunnet det med at hun ville tjene menneskeheten på en bedre måte enn å skrive lange avhandlinger som bare ble liggende i en skuff. I klosteret ber hun nå for menneskene og hele verden sju ganger om dagen.

 

Bønn forplikter. Å be er et liv, ikke bare ord. Bønn er overgivelse til Guds vilje og vi lever det vi ber. Den som elsker kan ikke trekke seg unna, men lider med og går inn i de gjerninger Gud viser ham til. 

«Jo mer brennende kjærligheten er, desto helligere er vårt liv» sier starets Siluan.

 

                                                            Ingrid Maria

Frå Jesus – i kjærleik – til Jesus

Gud har gjeve oss alt og gjort alt for oss. Jesus Kristus gav livet sitt for oss, den sterkaste handlinga som uttrykkjer at Gud er kjærleik.

Men når Gud har møtt oss med denne kjærleikshandlinga, då får eg jo lyst til å gjera noko att: Ein freistnad på å visa min kjærleik, om han så er ufullkomen, som svar på Hans fullkomne kjærleik til meg. Den heilage Ignatius Loyola stilte dei alvorlege og ransakande spørsmåla: «Kva har eg gjort for Kristus? Kva gjer eg for Kristus? Kva vil eg gjera for Kristus?»

Det handlar om å gje Jesus Kristus alt – som heilage Mor Teresa av Calcutta sa det i sitt åndelege testamente: «Jesus eg elskar deg av heile mitt hjarta, av heile mitt eg. Eg har gjeve han alt, òg syndene mine.» Jesus tek imot oss og syndene våre. Det er noko av vilkåret, og å gje Han alt inneber òg å gje Han det fæle i oss me ikkje ynskjer lyfta fram i ljoset. Men når me gjev alt til Han, kan me ved Guds nåde få gje Han noko att. Det er i kraft av Guds kjærleik me kan gje. Men me må gje ved å gje vidare: Å elska kvarandre som han har elska oss, å elska fiendane våre slik den fullkomne Gud gjer det, eller å handla i høve til dei minste mellom oss som om det var Jesus sjølv me hadde framfor oss: «Det de gjorde mot ein av desse minste brørne mine, det gjorde de mot meg.» (Matt 25)

Det me gjer mot nesten vår, «desse minste brørne», det gjer me mot Han. Me skal handla i kjærleik, men det er i Jesu fullkomne kjærleik det er mogleg, ikkje i vår eigne ufullkomne og sjølviske kjærleik.

«Kva kjærleik er, har vi lært av at Jesus gav livet for oss. Så er det vår skyldnad å gje livet for brørne. Men den som har meir enn nok å leva av, og likevel lèt att hjarta sitt når han ser bror sin lida naud, korleis kan han ha Guds kjærleik i seg?» (1. Joh 3)

Det er avgjerande viktig å seia «eg elskar deg» til den eg er glad i, men om handlingane mine ikkje fylgjer opp – i det minste at det er tydeleg at eg stadig ynskjer å fylgja opp i gjerning – då er det tome ord eg fer med.

Korleis viser eg at eg elskar Han som elska meg fyrst?

Svein Arne Gudmund

Liv og død

 

I sammenheng med begravelsen til et kjært familiemedlem skriver kirkefaderen Ambrosius: «Døden er ikke en del av vår natur. Den ble en del av vår natur. Gud forordnet ikke døden fra begynnelsen, den ble pålagt som en forbannelse. Mennesket hadde – på grunn av synden – begynt å erfare et liv under byrdene av arbeid og sorg. Men det måtte også finnes en ende på disse ondene: Døden skulle gjenoppbygge det menneskelivet hadde ødelagt. Uten nåden hadde udødeligheten blitt mer en byrde enn en velsignelse. Døden er derfor ikke årsak til mismot og sorg, for den er nødvendig for menneskets frelse»

 

Sitatet fra Ambrousius viser oss menneskelivets tvetydighet. På den ene siden ønsker vi ikke å dø. Det finnes en sterk selvoppholdelsesdrift i oss. I det minste ønsker ikke våre kjære at vi skal dø. På den andre siden er det åpenbart at vi heller ikke ønsker å leve slik vi gjør i dette livet for alltid. Vi lever i syndefallets verden, og vi ønsker at alt det onde som plager oss engang skal ta slutt. Vi kan ikke forestille oss et liv uten døden.

 

Hva er det da vi ønsker? Det kristne svaret på dette er at mennesket er bestemt for å leve et liv i «Guds velsignelse». Hva dette betyr helt presis kan vi ikke vite. Det velsignede liv kan være så mangt. Hovedkjennetegnet er at et slikt liv har «det sanne livet» som mål. Dette målet føler vi oss dratt imot. Uansett livssituasjon, om vi er glade eller sørger, er lengselen etter det sanne liv hos Gud det vi lever for her på jorden. Jesus sier: «Jeg vil se dere igjen, og deres hjerter skal glede seg» (16,22). Denne gleden smitter oss også nå, i vår streben i vårt daglige liv. Men vi vet at gleden først blir fullkommen når vi har nådd helt frem.

 

fr. Johannes

Om bønn

 

Vi vet alle at bønn er viktig i et kristenliv. At bønn kan være vanskelig, vet vi også. Bønnen er i sitt innerste vesen et møte mellom sjelen og Gud, skriver metropolitt Anthony Bloom i sin bok ”Att leva i bøn” (orig. tittel: ”Living Prayer”). Men for at det skal bli et virkelig møte, må det være to personer og begge må være helt seg selv. For det meste er vi ikke ærlige og ekte, ikke helt oss selv, mener Bloom. Jeg mener Bloom går til problemets kjerne. Vi vet ikke selv helt hvem vi er, eller vi er mange forskjellige, og når vi skal møte Gud, vet vi ikke hvilken del eller ”bås” av oss selv vi skal møte ham med.

 

En måte vi løser dette problemet på, er å snakke selv hele tida, slik vi gjør i overfladiske møter med mennesker når vi frykter en dypere dialog. Er vi ikke hjemme i oss selv, kompenserer vi med mange ord. Slik blir bønn enetale og ikke dialog. Vi våger ikke være stille og vente på hva Gud vil si.

 

Anthony Bloom forteller om en eldre kvinne som søkte hans råd. Hun hadde bedt nesten uopphørlig i 40 år, men aldri kjent Guds nærvær. Bloom spurte henne: ”Ga du Ham anledning til å si et ord?” ”Nei”, svarte hun, ”jeg snakket til Ham hele tiden. Er ikke det meningen med bønnen?”

 

Bloom ga henne et godt råd. Han visste at hun elsket å strikke, og foreslo at hun skulle sette av et kvarter hver dag og bare sitte og strikke innfor Guds ansikt. Dette gjorde hun. Etter en stund kom hun tilbake til Bloom og sa: ”Dette er jo merkelig! Når jeg ber til Gud, d.v.s. når jeg snakker til Ham, kjenner jeg ingen ting. Men når jeg sitter fullstendig tyst og stille, ansikt til ansikt med Ham, da er jeg liksom innesluttet i hans nærvær.”

 

                                                                                          Ingrid Maria

Far/medmor

 

Noen av oss har vært på møte i Bergen om den nye ekteskapsloven som trer i kraft fra 1.1. 2009. 

 

Selv gikk jeg i vår i protesttog med 5000 andre, men til ingen nytte. Vi kom knapt i avisene. At regjeringen ikke tok hensyn til oss bygdetullinger, var vel kanskje bare å vente. Da loven ble vedtatt, fikk jo heller ikke Stortinget utrede saken gjennom de vanlige prosedyrene. Utredninger og høringer var unødig tidsspille, anførte familieminister Anniken Huitfeldt, ettersom det hele var et etisk spørsmål. Som begrunnelse for loven, må det bety at vi som protesterte, representerer noe uetisk. Strengt tatt burde vi vel være satt i omskoleringsleir.

 

Følgene av den nye loven ble på møtet kritisk analysert av Nina Karin Monsen og hennes mann Helge Thue.  Perspektivene er dystre:

 

Loven opphever for det første ekteskapsinstitusjonen, slik den har vært til nå. Ordet ”ekteskap” står der som et slags skjellett, idet alle begreper som henspeiler på brudepar, brud og brudgom, er fjernet. En lignende skjebne gis ordet ”far” som i lesbiske forhold erstattes med begrepet ”medmor”. Fremkommet ved inseminasjon har barnet altså ingen far, men to ”mødre”.  Hva er etikken i dette? Loven legaliserer jo overgrep mot barnet!

 

Den nye ekteskapsloven utfordrer oss kristne prinsipielt; bruddet med kjønnspolariteten som Guds gode skaperordning opphever den kristne forståelse av ekteskapet.

 

Spørsmålet blir da, hva vi skal gjøre som kirke. Frelsesarméen vurderer for tiden om man skal gi fra seg vigselsretten for i stedet å innføre en intern ordning for ekteskapsinngåelse. En lignende problemstilling er oppstått også for Den nordisk-katolske kirke. Det er viktig tidligst mulig å komme i gang med en debatt om hvordan vi skal sikre ekteskapet som skaperordning og kristent sakrament.

 

Msgr Roald Nikolai