La oss alltid tilbe

I evangelieteksten etter Lukas (Luk. 17:11-19) får vi høre om Jesus som er på veg til Jerusalem. På vegen møter han ti spedalske som fra avstand – lova krevde at spedalske skulle holde seg på god avstand og rope “urein” om noen kom nær dei – seier: “Jesus, Mester, ha barmhjertig med oss”. Jesus miskunner seg over disse, og de blir helbredet etter at de viser seg for dei lokale prestene. Av dei ti som blir leget, er det bare en samaritan som kjem attende og takker.

Kyrill av Aleksandria undrer seg over hvorfor Jesus ikke bare seier rett ut; “bli renset!”, slik han gjør det i andre bibelfortellinger, men heller velger å sende dei spedalske til prestene. Svaret er at moselova gjev instrukser om at mennesker som er blitt friske fra slike sjukdommer skal føres fram for presten som gjør soning for vedkommende og utfører ei renselseshandling før den sjuke blir erklært frisk.

Dette gjev teksten ei dypere meining. Det at Jesus er på veg til Jerusalem peker framover mot hans død og offer der verdas synder blir sona en gong for alle. Deretter blir dei spedalske helbredet underveis, noe som viser at legedommen og frelsa skjer uforskyldt dersom vi selv tar dei første trosstegene. At det bare var samaritanen som kom attende til Jesus, er i tillegg et bilde på jødenes forherdelse.

Dei spedalske sitt rop til Jesus: “Jesus, Mester, miskunn deg over oss”, er fullt av meining. Vi ber den samme bønna i vårt Kyrie Eleison – Herre, forbarm deg, men den rommer mer enn bare medlidenhet. Ropet om miskunn er også et rop om helbredelse. Ja, det er ei bønn om menneskets gjenopprettelse. Våre eigne synder har gjort oss like ureine som dei spedalske, og det er ofte fristende å gjøre som dei spedalske og rope “urein” når Jesus kommer for nær.

Men Jesus ber oss gå samme vegen som dei spedalske som gikk i tillitt til Kristi løfter og først underveis fikk oppleve at løfta vart oppfylte. Men vegen er ikke til endes før vi som samaritanen vender tilbake med takksigelse, for livets førsteprioritet må alltid være å tilbe Gud. Det er derfor Paulus kan si at vi skal glede oss alltid og takke under alle forhold (1. Tess. 5:15-24). La oss derfor gjøre våre liv til en lovsang til ære for Faderen, Sønnen og Helligånden.

Advertisements

Lutherdommens indre krise

For noen år siden forlot jeg Den norske kirke med den begrunnelse at jeg ikke så noen klar forbindelse mellom teori og praksis. Det virket som om den kirkelige beslutningsprosess ble styrt av begivenhetenes dumpe trykk. Jeg konkluderte til sist at orienteringsløsheten avspeilte en indre systemsvikt i lutherdommen. Siden den gang har utviklingen bare bekreftet min frykt for at lutherdommen er i ferd med å bli oppløst innenfra. Dette gjelder ikke bare i statskirken. Den lutherdom som praktiseres i «lutherske» frikirker og organisasjoner, synes til forveksling lik en ikke-konfesjonell protestantisme. Det er vanskelig å unngå den konklusjon at lutherdommen i dagens situasjon ikke makter å virkeliggjøre sine egne idealer.

På papiret heter det at «Skriften» er øverste autoritet i trossaker. Spørsmålet blir da gjennom hvilke mekanismer håndheves denne autoritet i kirkelivet? Tilhengerne av Skriften «alene» vil gjøre gjeldende at skriftordet hevder sin egen autoritet og ikke trenger til annen sosial formidling enn det som sies fra prekestolen. Vi vet alle at dette ikke stemmer. For det første er «konservative» kristne undertiden høyst uenige om skriftstedenes betydning. Dernest ser vi at såkalte konservative er begynt å lese Skriften på «en ny måte». Dette kan høres rimelig ut, men hvis den bibelske tekst kan leses på stadige nye måter, innebærer en slik lesepraksis en påstand om at teksten ikke er bærer av en gitt mening. Derved blir enhver kristen generasjon den første.

Noen vil da anføre at den rette skriftfortolkningen finner vi hos Luther. Dette er i seg selv et vanskelig prinsipp all den stund også Luthers skiftfortolkning må prøves mot annen eksegese samtidig som hans fortolkning – for eksempel i rettferdiggjørelseslæren – ikke er koherent. Et ytterligere problem er at sogar svorne Luther-entusiaster ikke synes å følge reformatorens standpunkt i spørsmål hvor de ikke allerede samstemmer med ham.

Tilhengerne av «Bibel og bekjennelse» vil da svare at den lutherske bekjennelse viser oss den rette skriftfortolkning. Problemet er bare at de som ønsker å nytolke bekjennelsen, viser til stedet i Confessio augustana, hvor det heter at bibelske forbud kan oppheves utfra fortolkningsprinsippet «evangeliets varige vilje». (art. 28) Utfordringen blir da å avgjøre hvem som har fullmakt til å bestemme hva som er sentralt og perifert i evangeliet. Da Staten på sytti-tallet truet MF med økonomiske sanksjoner, ble Practicum åpnet for kvinner nettopp på basis av evangeliets varige vilje som legitimerende begrunnelse.

Helt siden Luther la kirkestyret i fyrstemaktens hånd, har det i praksis vært statsmakten som avgjør hvordan Skrift og bekjennelse skal fortolkes. Slik går det en rett linje fra reformasjonskongen Christian III’s ord i Kirkeordinansen fra 1539 om at kirkestyret hviler i «Kongens innsikt i evangeliet», frem til kirkestatsråd Hernes’ begrunnelse for utnevnelsen av Rosemarie Køhn i 1993: «Det var Kongen som førte an – det var kirken som fulgte etter». Det var påfallende hvor unnfallende «kirken selv» reagerte på dette maktspråk.

Lutherdommens problem med å fastholde sin lære-identitet kommer særlig klart til uttrykk i slagordet:”Saliggjørelsens orden står over kirkens”. Bare man i prinsippet kan enes om den rette lære, er den ytre form og ordning prinsipielt å forstå som en uvesentlighet som kan ordnes som best i forhold til forkynnelsen av Guds Rike. Adiaforon-tankens skille mellom form og innhold, mellom mening og uttrykk, betyr at man ikke tar den konkrete på alvor. Derved har man fratatt seg selv de nødvendige kontinuitets-kjennetegn for evangeliets historiske formidling. Hvis ordningsspørsmål er sekundære, kan man ikke med rimelighet forvente at kirkelæren utfoldes som en normativ kirkelig praksis. Konsekvensene av dette blindspor leser vi om hver dag i den kirkelige presse.

Biskop Roald Nikolai Flemestad. Innlegget står også på trykk i Dagen, 22. september, under spalten “kulturnotat».

Visdomsord frå ein profet i vår tid

radioen snakkar Nicholas Chapman om ei ny bok som er komen ut med artiklar, preiker og intervju med Fader Georg Calciu (1925 – 2006).

Eg vil dela nokre av passasjane i boka og frå Chapman sin omtale, då ein del av det er relevant også for vårt samfunn og situasjonen for kristne her til lands. Fr. Calciu var ein profet i vår tid, i den eigentlege tydinga av ordet: Ein som aldri var redd for å seia sanninga – om det så var til kommunistiske styresmakter (og det sat han lenge i fengsel for), til amerikanarar då han kom til USA, eller til kyrkjelege leiarar.

I ei preike han heldt i 2001 samanlikna fr. Calciu livet som kristen i eit kommunistisk land med tilsvarande i USA. For vår del kan me vel trygt byta ut “Amerika” med “Noreg”:
“Eg tilbrakte min ungdom under det kommunistiske regimet i Romania. Eg sat i fengsel i 21 år, og eg trur ikkje at det er lettare å vera kristen i Amerika enn i Romania under det kommunistiske styret. I Amerika treng ikkje me kristne tola å bli fengsla (for trua vår), eller tortur eller anna. Men åndeleg er det veldig vanskeleg å halda på den sanne trua her. Det er så mange freistingar kvar ein så vender seg, slik at det er ein skikkeleg kamp å halda fast på trua på Kristus.”

Me blir stadig dregne vekk frå trua av det som ser ut som små, uviktige distraksjonar og freistingar. Men desse små distraksjonane fører til at Gud ofte blir fråverande i liva våre.

I ei anna preike seier han: “Mine kjære trufaste sysken. Samfunnet me har no, og då snakkar eg ikkje berre om kommunistane, prøver i stadig større grad å isolera oss slik at me blir meir einsame, mindre avhengige av kvarandre, og samtalar mindre. Slik kan styresmaktene føra oss til deira endemål, som er å isolera oss. For tett samanknytte fellesskap (eng: communities) er mykje vanskelegare å kontrollera enn isolerte individ. Kommunistane har gjort dette gjennom vold – medan Vesten har nytta ein annan metode: Dei proklamerer at du er unik, at du har mange rettar, at du er eit uavhengig menneske, at du treng å vera åleine, ikkje styrt av foreldra dine, for du er ein fri mann. Denne fridomen er misforstått og opprør mot Gud. Det er nihilisme.”

Ein kan kanskje vera ueinig i kor bevisst ein slik “strategi” er frå styresmaktene si side, (her i Noreg har me jo den merkelege særeigenheita at me til forskjell frå menneske mange andre stader – stolar på staten). Men diagnosen han stiller på store deler av det vestlege samfunnet meiner eg har mykje sant ved seg. At me lever i eit samfunn der det blir sett på som bra å vera uavhengig og frank og fri, der mange av banda som før knytte samfunnet saman er dekonstruerte og bytt ut med nye – trur eg er sant. Og som konsekvens opplever mange seg framandgjorde og einsemd er ein ny folkesjukdom. Kva me kristne kan gjera for å motverka denne samfunnstrenden famlar eg framleis i blinde for å finna eit svar på.

I boka blir han ein stad intervjua om kommunismens fall, og kyrkja sin situasjon før og etter. Han seier noko som er relevant ikkje berre for ortodokse kyrkjer, men kanskje for dei aller fleste kyrkjesamfunn: “Kyrkja vår har mista mykje av sin gamle stordom. Somme har sett denne svakheita ved kyrkja som ein svakheit ved ortodoksien som sådann – og jamvel ved kyrkja som mystisk realitet. Sanninga er at kyrkja vår har ei indre krise. Difor må me ikkje venta noko av leiarskapet, prestane eller munkane åleine – men alle kristne er kalla til å ta del i den gode striden. Alle etter sin eigen styrke og midlar, slik at ikkje noko talent forblir nedgrave.”

Det er eit viktig poeng at når ein klagar på kyrkja ein er ein del av, om det så er på globalt plan, eller lokalt – så må me forstå at det ikkje er ein enkelt leiarfigur o.l. som fører til problema ein ser rundt seg. I staden er det fyrst og fremst oss sjølve me må sjå på – i kor stor grad har me levt ut evangeliet? For viss me gjer det vil me oppleva ei forandring i både vår lokale kyrkjelyd og i ein større kontekst.

Øystein Lid

Et åpent hjerte

I evangelieteksten Markus 7.31-37 er Jesus på vei fra Tyrus i Libanon og gjennom Dekapolislandet. Dette er et område med ikke-jødisk bosetning, og det er nok derfor en hedning folket kjem med når dei ser Jesus og har med seg en mann som er døv og som har vansker med å tale. Jesus helbreder han ved å stikke fingrene sine i øyrene hans, spytte og berøre tungen. Jesus ser så mot himmelen og taler ut: “Bli åpnet”, og mannen blir helbredet.

Fedrene i oldkirka er rimelig samstemte i at teksten ikke bare viser en helbredelse, men at den også taler om at alle nasjoner en gang skal høre og tale om herren Jesus Kristus. Den døve og tause mannen er et bilde på hedningefolkene. Menneskene som kjem med mannen, er dei troende, og ryktet om Kristi komme vil gå som en vind over heile jorda med orda i siste verset: “Han har gjort alle ting vel; både gjør han at de døve hører, og at de målløse taler”.

Men når det gjelder spyttinga, spriker fortolkningene i alle retninger. Noen legger vekta på at det i Jesu samtid var en utbredt forståelse av at spytt – særlig fra folk som fastet – hadde legende virkning og at det derfor var naturlig at Jesus brukte spytt ved mirakla sine. Andre støtter seg heller til at spytting var et tegn på særlig forakt for noen, og at Jesus dermed viser forakt overfor plagene til mannen ved å spytte og lege han.

Flere steder i Bibelen blir det talt om Guds finger som et bilde på Helligånden. Blant annet er det Guds finger som sender landeplagene over Egypt, og det er Guds finger som skriver i steintavlene til Moses. Gregor den store meiner derfor at Jesus med “fingeren i øret”- og “berøring av tungen”-tegna viser oss hvordan Helligånden åpner sjela for troen, og talen for lovprisninga. Det er jo Ånden som veileder oss til sannheten, skriver apostelen Johannes.

Det første korinterbrevet taler om splittelsen som kommer av at noen holder seg til Paulus og andre til Apollos. Ambrosius sier noe liknende og kobler evangelieteksten vår til kirkegangen. På samme måte som mannen i teksten lar seg berøre av Jesus Kristus, må vi la oss berøre av det presten taler om, messa viser oss og det sakramenta gir oss. Det er altså ikke sjølve gudstjenesten det kommer an på, men oss sjølve og vår egen innstilling.

For den Gud som lar esler snakke, bruker også mennesker – uavhengig av karakter og kunnskap – når han vil pløye vår indre åker. Ja, han steller åkerjorda med dei redskapene han vil. La oss derfor være villige og trofaste i tjenesten, for et villig og trofast hjerte kan formes; til ære for Faderen, Sønnen og Helligånden.

Treng me ei ny bibelomsetjing?

For eit par år sidan fekk eg ei engelsk omsetjing av septuaginta (NETS) i jolegåve av bror min. Og eg er av typen som er sær nok til å setja pris på ei slik gåve.

Septuaginta er den eldste omsetjinga av gamletestamentet ein kjenner til (frå år 250 f.kr om lag). Språket er gresk, og no har nokre forskarar omsett gresken til engelsk. Min fyrste tanke som lekmann var: Kvifor omsetja ei gresk omsetjing, når ein har tilgangen til den hebraiske grunnteksten?

Men etter kvart som eg har lest i boka, og ein del om historia rundt, får eg meir og meir sansen for septuaginta som heilag skrift. Dersom eg har forstått rett er den hebraiske grunnteksten av svært nyare dato enn septuaginta (også kjent som den masoretiske teksten). Som tidlegare protestant sverga eg til denne – alle norske utgåve er så vidt eg veit basert på den masoretiske teksten (MT) – sjølvsagt med unntak av dei apokryfe bøkene utgive i norsk språkdrakt.

La det fyrst vera sagt at skilnadene ikkje er svært omfattande. I mesteparten av det vesentlege meiningsinnhalet er septuaginta og moderne norske omsetjingar samstemde. Sidan dei eldste MT-manuskripta er frå 800-talet etter Kristus er det ganske godt gjort at skilnadene er såpass små som dei er – eit vitnesbyrd om kor trufast jødiske skriftlærde kopierte teksten nedover hundreåra. Likevel er det nokre få vesentlege endringar.

Etter funnet av dødehavs-rullane (funne i 1947) ser ein det interessante at nokre av stadene der det er skilnader mellom septuaginta og MT samstemmer dei nye tekstfunna best overeins med septuaginta. Desse versa og kapitla (og heile bøker! jamfør apokryfene MT ikkje har med) må då vitna om ein annan (og sjølvsagt meir opprinneleg) teksttradisjon, som septuaginta baserte seg på.

Eit døme er salme 151, som protestantiske biblar ikkje har med. Tidlegare trudde mange forskarar at denne ikkje hadde noko hebraisk forelegg – heilt til dødehavsrullane viste at det hebraiske Qumran-samfunnet hadde ei hebraisk utgåve av teksten.

Det kanskje mest kjende dømet er Jesaja 7, 14, der septuaginta seier at ei jomfru skal bli med barn, medan MT sin tekst også kan bety «ung kvinne». At septuaginta tolkar teksten som jomfru meiner eg er eit godt argument i seg sjølv på kva Jesaja opprinneleg kan ha meint.

Eit mindre kjent, men like fullt godt døme på ein stad der septuaginta er betre enn MT, finn ein i salme 40, vers 7. I 88-omsetjinga heiter det «Slaktoffer og matoffer har du ikke lyst til – du har boret mine ører – brennoffer og syndoffer krever du ikke». Legg merke til at den inskotne setninga om øyrene ikkje gjev spesielt god meining i setninga.

I septuaginta derimot, blir omsetjinga noko slikt på norsk: «Slaktoffer og matoffer har du ikkje lyst til, men ein kropp gjorde du i stand for meg». – Ein kristen vil truleg ganske snart gjenkjenna dette som ein profeti knytt til inkarnasjonen.

Dette verset blir også sitert av Det nye testamentet. I hebrearbrevet 10 blir tolkinga knytt til inkarnasjonen stadfesta: Heb 10:5
«Difor seier han når han stig inn i verda: Offer og gåve ville du ikkje ha, men ein lekam laga du til meg.» NT-forfattaren har med andre basert seg på septuaginta, eller ein tekst som har dette verset til felles med septuaginta.

På tross av dette held våre mange norske biblar seg omtrent konsekvent til MT. Ikkje ein gong når det openberrt hadde vore grunn til å nytta septuaginta sin versjon, blir det gjort.

Rett nok er det fleire stader der MT ser ut til å vera best. Vers kan vera utelatne frå septuaginta som MT har fått med til døme. Andre stader gjev rett og slett den hebraiske grunnteksten betre meining.

Men er det ikkje litt rart i vår tid når bibelomsetjarane studerer den hebraiske grunnteksten med lupe, ikkje ein gong er villige å høyra kva den greske omsetjinga seier? Kanskje me treng ei katolsk/ortodoks omsetjing av Bibelen til norsk som tek det beste frå MT og septuaginta?.

Øystein Lid