Erkebiskopen på besøk

FRÅ VENSTRE: Fr. Robert M. Nemkovich jr, fr. Paul Sobiechowski og erkebiskop fr. Anthony Mikovsky. (FOTO: KIM LARSEN)

Frå fredag til tysdag denne veka har me i den nordisk-katolske kyrkja hatt besøk frå moderkyrkja vår i USA, the Polish National Catholic Church (PNCC). Dette er fyrste gong erkebispen (eller the prime bishop) er på vitjing til oss i Noreg. Hans namn er fr. Anthony Mikovsky, og blei valt til kyrkja sitt overhovud i oktober i fjor. Saman med biskop elect fr. Paul Sobiechowski og økumenisk ansvarleg for kyrkja, fr. Robert M. Nemkovich jr., har dei desse dagane møtt medlemer i den nordisk-katolske kyrkja blant anna frå Oslo, Fredrikstad, Stockholm og Bergen.

Helga var prestane hjå oss i sta. Sunniva misjon i Bergen. For meg som ikkje har møtt nokon representant frå kyrkja før, var det eit litt ekstra gjevt besøk. Dei amerikanske prestane gjorde eit veldig positivt inntrykk på meg, dei verka som veldig dedikerte og tydelege menn, som har tort å stå for trua. Som ein del kjenner til har nokre av dei andre gamalkatolske kyrkjene falle i vranglære (og blant anna teke til med ordinering av kvinnelege prestar).

– Me reknar oss som dei einaste gamalkatolikkane som er att, sa fr. Robert på laurdag, medan heile (den vaksne delen av) Sta. Sunniva misjon møttest i ein privatheim i Bergen. Han kunne blant mange spanande ting fortelja at i fjor haust hadde PNCC teke initativet til fornya dialog med OCA (Orthodox church in america). Spesielt interessant for oss som har gode vener i den ortodokse kyrkja og ynskjer nærare kontakt.

Ein kan kanskje kalla forholdet mellom gamalkatolikkar og ortodokse som ei ulukkeleg kjærleikshistorie. Alt i 1727 tok dei ortodokse kontakt med dei katolske grupperingane i Europa som av ulike årsaker fann at dei ikkje kunne vera heime i romarkyrkja (les historia her), og som seinare PNCC skulle springa ut frå. Sidan den gongen har gamalkatolikkane ført dialog med dei ortodokse noko som munna ut i trusdokumentet Road to unity, som både PNCC og NKK held som forpliktande lære. Eit stort skår i gleda var at dei europeiske gamalkatolikkane ikkje gjorde det same.

– Etter at det arbeidet hadde teke åresvis gjekk altså fleire gamalkatolske kyrkjer i vranglære omtrent like etter at Road to Unity var oppnådd, sa fr. Robert.

Den hendinga hadde ikkje direkte gjort dei ortodokse veldig ivrige på fornya gamalkatolsk dialog, men no har dei omsider godtatt at PNCC ikkje var som dei andre, forklarte fr. Robert. Men inntil vidare, forstod eg, hadde det ikkje kome noko formelt svar på invitasjonen frå PNCC.

Erkebiskop, eller Prime Bishop fr. Anthony, virka på meg som ein klok og omsorgsfull leiar. Han er matematikar av utdanning, fortalde han, og hadde hatt ein gresk-ortodoks prest som lærar (medan han også studerte teologi?) som sa til han at det beste Anthony kunne gjera var å visa at ein vitskapsmann kunne bli ein god prest. Fr. Anthony har doktorgrad i matematikk, og la vekt på å vera ein tenkjande kristen. Han fortalde om det slitsame i bli plassert i same bås med kristne som trur heilt bokstaveleg alt bibelen seier (og då snakkar me skapingshistoria). Han ville ikkje vera ein som let seg skremma av vitskapleg sanning, same kva den måtte vera.

Han snakka også om skilnaden mellom PNCC og den romersk-katolske kyrkja. Sjølv om Rom er den kyrkja PNCC står nærast (lekfolk i båe kyrkjer kan få nattverd i hjå kvarandre), er ein også opptekne av å understreka skilnadene. Sjølvforståinga er ei kyrkje som er «a good mix of catholic and orthodox». Erkebiskop Mikovsky snakka skilnadene i synet på jomfru Maria. Eg spurde han om me trur at jomfru Maria levde eit tilnærma lik syndfritt liv, ein slags light-versjon av den romersk katolske læra. Eg opplevde at Fr. Anthony hadde eit godt svar.

– Eg trur verkeleg at den romersk-katolske kyrkja har guddommeleggjort jomfru Maria. Der ein skulle venta at kyrkja ville snakka om Den heilage ande, til dømes i den enkeltes omvending, snakkar dei i staden om jomfru Maria, forklarte fr. Anthony.

Og vidare siterte han St. Gregor Teologen: «Dersom Gud Ordet (mao. Jesus) ikkje hadde teke menneskeleg natur, ville han ha etterlatt oss i mørke, for det som Jesus ikkje tok på seg, er heller ikkje lækt».

– Eg er skeptisk til eit kvart forsøk på å gjera jomfru Maria til noko meir enn eit menneske. Dersom ho var eit slags supermenneske som var fødd utan synd, og det var den typen supermenneskeleg natur Jesus fekk frå jomfru Maria, så kan ikkje det frelsa oss.

Med andre ord stadfesta erkebiskopen at berre dersom Jesus var sann Gud og sant menneske, kan han frelsa. Eg syns forklaringa hans var veldig overtydande og i tråd med det eg har lese av ortodoks teologi.

Vidare blei det sagt mykje interessant om skriftemål, faste og mykje anna, men eg vonar at andre kan henga seg på og dela nokre av sine samtalar eller erfaringar med dei besøkande prestane. Dei reiser tilbake til statane i dag, tysdag.

Historisk god pressedekning

Den nordisk-katolske kyrkja har hatt nærmast historisk god pressedekning denne veka, spesielt dersom ein tel med lesarinnlegg. Torsdag 24. mars merkte seg ut med omsyn til DagenMagazinet. Fr. Asle Dingstad skreiv eit lengre lesarinnlegg som blei plassert på side 3 i avisa i kjølvatnet av DENNE SAKA som hadde stått på trykk i same avis nokre dagar før. Dessutan var generalvikar fr. Roald Nikolai Flemestad representert med eit langt innlegg sentralt plassert i avisa om konsekvensane av dommen i Krusifiks-saka, og tidl. redaktør Johannes Kleppa kommenterte fr. Ottar Mikael Myrseth sitt innlegg frå fredagen før.

Fr. Roald sitt innlegg kan lesast i fulltekst på nettsida vår.

Johannes Kleppa kan ein lesa ved å trykka på biletet til høgre:

Fr. Asle sitt innlegg gjengir me her:

Alternativt tilsyn – noen presiseringer

Jeg sier ikke at det er umulig for Den norske kirke å tilby alternativt tilsyn til Carissimi-prestene og deres menigheter i og for seg. Fra en side sett kunne jeg også ønske at det ville skje, siden min sympati uforbeholdent ligger på deres side. Men det jeg har sagt – og mener – er at det er umulig under forutsetning av at Den norske kirke står fast ved sin selvforståelse og sitt syn på bispeembedet som enhetens embede, slik det har kommet til uttrykk gjennom flere uttalelser, blant annet i Lærenemdas dom fra år 2000 i den såkalte Tunsberg-saken. Og det må vel også innrømmes i ærlighetens navn at en slik ordning heller ikke ville være mulig innenfor en kirke med de kirkelige kvalitetene som Carissimi-prestene ønsker seg, hvis en da ikke mener at bispeembedet er unødvendig og at menighetene er uavhengige og selvstendige. Men da er det vel heller ingen mening i å kreve alternativt, biskoplig tilsyn?

Nå har jeg rett nok sett at en av biskopene mener at problemet med prester som bryter kommunionen med biskopen sin kunne løses med å usynliggjøre konflikten med en type kirkelig gjemsellek. Men en slik kirkelig pragmatikk er vel heller ikke den beste måten å ta sin egen kirkes åndelige enhet på alvor?

Mot vonde tankar

Å fasta er eit middel for å oppnå eit mål – nemleg å fornya trua si, ved å omvenda seg, og igjen leva for Gud og nesten. Alexander Schmemann seier ein stad at det åndelege målet med fasten er “bønn, tysthet, en indre sinnsstemning, et forsøk på å være kjærlighetsfull, vennlig, ja – med ett ord: åndelig”. Ein kan også seia at det er å venda seg bort frå synda. I dag leste eg ei side i “Ord frå Athos” (mao. fjellet i Hellas der det bur munkar), som handlar om ein kan koma synda i forkjøpet. For før ein syndar har ei spire til synda fått veksa – og denne bør lukast ut så snart ein merkar ho:

Vi må først og fremst kjempe mot de onde tanker; synden tar sin begynnelse først når vi gir etter for dem. Bønnen hjelper oss til å ta det onde ved roten, så snart det – ofte umerkelig – frister vår frihet. Jesu Navn er den klippe hvorpå vi skal knuse de onde tankene straks de melder seg i vårt sinn.

Når din ånd og ditt hjerte blir bitt av onde tanker, og du føler at lidenskapen allerede er i ferd med å stige opp i deg – enten det nå er frykt eller begjær – da skal du flykte som israelittene, da de ble bitt i ørkenen. Se på den kobberslangen som Moses hadde reist opp på fjellet (4. Mos. 21,8), fest ditt blikk på den korsfestede Jesus Kristus, «så skal du bli helbredet fra de åndelige slangers gift i ditt hjerte».
Hør hva en av våre Fedre sier om dette: «Når noen gjør narr av deg, skal du se på Jesus. Han er også blitt vanæret for din skyld, ja, han ble behandlet som en demon. Dersom du blir ringeaktet, skal du feste ditt blikk på din Frelser da han ble spyttet i ansiktet Dersom du blir bitt av en forfengelig tanke, skal du huske dette ordet: «Når dere har gjort alt dere har fått befaling om, skal dere si: Vi er unyttige tjenere, vi har bare gjort hva vi var skyldige å gjøre’» (Luk. 17,10).

Dersom du blir fristet til å se ned på din bror fordi han er svak og syndig, skal du feste ditt blikk på ham som viste større omsorg for synderne, tollerne og horene enn for de rettferdige som ikke trengte til omvendelse. Når du er plaget av kjødelige begjær, eller føler avsky for den måten vi lever på, skal du feste ditt blikk på Jesus, troens opphavsmann og fullender, han som «selv gav avkall på den glede som forestod ham, og i stedet utholdt korset, uten å bry seg om vanæren som fulgte det; og nå har han tatt sete til høyre for Guds trone» (Hebr. 12,2). La ditt blikk bestandig være festet på korset, og på Hans herlighet som bor i ditt hjerte. Da skal slangenes gift miste sin kraft, og din Guds lys skal skinne i din sjels innerste avkroker.

Vår tanke er særdeles bevegelig, og derfor desto vanskeligere å styre. Evagrius Ponticus deler de onde tanker opp i åtte hovedgrupper: grådighet, kjødets lyst, pengekjærhet, vemod, sinne, lede, forfengelighet og hovmod. «Det avhenger ikke av oss hvorvidt alle disse tanker plager sjelen eller ikke. Derimot kan vi selv bestemme om de skal få bli værende der og sette lidenskapen i bevegelse,» sier han. Gransk deg selv i forhold til disse åtte punkter, og legg merke til hvorledes tankene fødes i deg, hvorledes de vil ta fra deg freden og få deg til å glemme Gud.

Våre Fedre gikk dypere i sin menneskekunnskap enn de moderne psykologer. De så ondskapens og sykdommens rot i det at vår frihet gir etter for de onde tanker. Deres livskunst bestod i å oppdra menneskets frihet. De ville at menneskene skulle ha «det sinnelag som var i Kristus Jesus»; de kastet ikke bort tiden med å analysere den tidligste barndom, men sa til mennesket: «Idag elsker Gud deg, slik som du er. Dersom du vil, kan du begynne et annet liv, bli et nytt menneske, i din Skapers bilde og lignelse. Gå inn til ditt hjertes slagmark, hold deg der og vær tapper i striden, så skal du få fred. Gud er med deg, din sykdom er helbredet. Synd ikke mer, for noe verre kunne ramme deg.»

«Det er fra hjertet alt sammen kommer: onde tanker, mord, utukt og utroskap, tyveri, falske beskyldninger og spottende snakk» (Matt. 15,19). Der ser du hvor det ondes årsak ligger ifølge Evangeliet. Å rense hjertet er derfor den største tjeneste vi kan gjøre menneskeheten. Og den som tar opp denne kampen, han har det håp som ligger i Jesu lafte om salighet: «Salige er de rene av hjertet, de skal se Gud.»

Jean-Yves Leloup, Ord fra Athos

Faster, men biter og glefser

I denne fastetid: Hva er vitsen med forsakelse av mat om vi likevel biter og glefser?

Den hellige Johannes Krysostomos skriver: For det ville være noe av det mest absurde av alle ting å avholde seg fra lovlig mat på grunn av fasten, men å berøre med øynene det som er forbudt. Spiser du ikke kjøtt? La ikke lysten pirres ved hjelp av øynene. La øret faste også. Ørets faste består i å avvise ondt snakk og baktalelse. For det er sagt: ”Du skal ikke ta imot et falskt vitnesbyrd”. La munnen også faste fra skammelig tale og urettferdig kritikk. For hva hjelper det om vi avholder oss fra fugler og fisk; og likevel biter og glefser etter våre brødre? Den som snakker ondt fortærer kjøtt og blod av sin bror, og biter i sin nestes legeme. På grunn av dette kommer Paulus med det fryktelige utsagn: ”Men om dere biter og eter hverandre, da se til at dere ikke blir fortært av hverandre”.

(fra tidsskriftet OVER ALT nr. 1, 2003 s. 10 – 13)

Ingrid Maria Gjertsen

GAME OVER

Den norske kyrkja strammar inn. Det får Carissimi-prestane merke i desse dagar. Innstramminga gjeld ikkje truskapen mot skrift og vedkjenning. Kravet er å vere på linje med dei siste kyrkjepolitiske vedtak. Dette framgår tydeleg av hovudpremiss-skrivet som biskopen i Stavanger legg til grunn i sitt tilsvar: At grunnlaget for nattverdfellesskapen er identisk med siste versjon av vedtak i kyrkjelege organ. Fokus har skifta bort frå spørsmålet om kva som er sann kristen lære til krav om administrativ einsretting.

Den norske kyrkja feirer i år 50-årsjubileum for kvinneleg presteteneste. Til det jubileet høyrer at kyrkja denne tida har praktisert køyrereglar som skulle hindre at nokon vart tvinga til altar- og preikestolfellesskap mot si overtyding. Lærenemnda gav liknande opning for samvitsfridom i si handsaming av homofilisaka for fem år sidan. No vert dette historie. Kva er så nytt?

Køyrereglane bygg på premisset at det er splitting i kyrkja om rett lære i nokre spørsmål og at ein vil unngå samvits-tvang. Dette var til å leve med på prestekollega-nivå. Men så flytta både problemet og samvits-trykket opp til biskopsnivået og nye saker kom i fokus. Splittinga er blitt meir synleg og gapet meir omfattande. Men fyrst og fremst er det nye at biskopane si stilling er utfordra.

Dei siste ti-åra har Den norske kyrkja med vekslande hell forsøkt å adoptere det klassiske synet at bispeembetet er einskaps-symbol. Parallellt med framveksten av kravet om lojalitet mot biskopen, har kravet om læreeinskap blitt undergravd, ikkje minst ved soloutspel frå biskopar. Biskopen både definerer kva som er kyrkja si lære og kan kreve full lojalitet mot nye påfunn. Difor har Carissimi-prestane ikkje møtt vilje til drøfting av kva som er sann og varig lære i homofilispørsmålet, men av eit monolittisk krav om å akseptere biskopen og det han til eikvar tid står for.

Det klassiske fokus på at biskopen representerer einskapen i kyrkja, bygg på to føresetnader: At biskopen lojalt og trufast vidarefører apostolisk kyrkjeleg lære og liv, og at fellesskap med ein av biskopane er fellesskap med dei alle.

Men ein biskop som tryllar bort skrift og vedkjenning og fornektar kyrkja sin nedarva identitet, representerer berre seg sjølv. Ei kyrkjeordning som tillet slike ego-trippar, utfordrar lydnaden mot den Oppstadne som er igår og idag den same.

Og når biskopen er einskapsbandet i kyrkja, vert det også uråd å reservere seg mentalt mot delar av bispekollegiet. Ein prest kan ikkje velge å avgrense sin lojalitet til sin konservative biskop. Lojaliteten er til heile kyrkja gjennom biskopen. «… litt surdeig syrer heile deigen» (1.Kor 5:6). Då er døra stengd for den presten som ikkje kan ta med samvitet sitt inn i tenesta for alteret. Alle bispedøme er i praksis stengde for den som avviser kvinneleg presteteneste og/eller homofilt samliv.

Fr. Ottar Mikael Myrseth, prest i st. Olav kyrkje, Ålesund. Innlegget står også på trykk i DagenMagazinet i dag, 18. mars 2011.

Dingstad og Carissimi

Fr. Asle Dingstad er aktuell i både DagenMagazinet og Vårt Land med kommentarar om Carissimi-prestane i Den norske kyrkja. Dingstad har tidlegare kjempa ein liknande kamp i Den norske kykja, før han blei prest i DNKK. For dei som ikkje kjenner den historien, kan ein lesa eit kort samandrag her. Og eit lengre eit HER av Bernt T. Oftestad.

KIRKE I FRITT FALL

Vi leser i dagspressen at færre går til søndagsgudsjeneste enn før. Undersøkelser viser at Den norske kirke som majoritetskirke har mistet en tredjedel av sine aktive kirkegjengere (se bl.annet Vårt Lands nettavis).

Spørsmålet er hva man skal gjøre for å snu denne trenden. De fleste svar på det spørsmålet ligner på det prest Frode Magnar Andersen gir til NRK: – Det å gå på gudstjeneste hver søndag er ikke så naturlig som det var tidligere, sier prest Frode Magnar Andersen. Han tror det er viktig å fornye gudstjenestene slik at folk ønsker å komme oftere. – Dette gir oss også utfordringer som kirke i forhold til det å lage gudstjenester som folk kjenner seg hjemme i, sier Andersen.

Søndagens tekster (1.søn i faste) handlet om djevelens fristelser. Én fristelse er å tilpasse Guds åpenbaring til de rådende trender og kulturelle forhold. Dermed bygges menigheten på premisset om å tekkes mennesker og ikke Gud. Menneskers følelser kan man ikke stole på, derfor vil mennesker ikke komme oftere til kirken om man omgjør Gudstjenesten til en servicetjeneste. Men i en virkelig Guds – tjeneste, vil Gud selv være til stede, fordi han holder sine løfter. Da vil også folket komme.

Et ordtak sier «Never change a winning horse». Som en liten kirke som håper om vekst skal vi i Den nordisk katolske kirke holde fast på den liturgiske overleveringen vi har med stor stolthet; på de tradisjonelle formene og på liturgiens språk. Den hellige ånd har gjennom den liturgiske tradisjon båret kirken frem til idag. Og Gud vil fortsatt bære oss frem, om vi holder fast ved det Han har gitt oss. «Forståelse», «følelse» og «tilpassning» er tapende hester, og de bør byttes ut så snart som mulig hvis Kirkene i vestlig kultur skal ha et håp om å overleve.

Fr. Johannes Hvaal Solberg, prest ved St. Justin Martyr misjon i Trondheim

Hill deg, Maria

Det er kanskje delte meiningar om bøna somme av oss ber like etter messa: Hill deg, Maria, full av nåde, Herren er med deg, velsignet er du iblant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt, Jesus. Hellige Maria, Guds mor, be for oss syndere, nå og i vår dødstime. Amen.

Årsaken til det handlar ikkje så mykje om teologisk usemje: Sidan Jesus avskaffa døden på krossen for dei som trur, er det like naturleg å søkja forbøn hjå Guds heilage (som altså lever) som hjå ein god ven. Å fornekta det er å fornekta ein viktig del av Jesu forsoningsverk. I staden er det meir ein diskusjon om kva som høyrer til i messe-konteksten. Fyrste delen av bøna er reint bibelsitat, men andre del er komponert av den nederlandske jesuitten Petrus Canisius i 1555. Ein kan såleis argumentera for at delar av bøna ikkje er ein naturleg del av den felleskyrkjelege arven.

Men grunnen til at eg nemner dette no er at eg kom over ein spesielt vakker versjon av bøna tonesatt av Johan Sebastian Bach og Charles Gounod. I alle fall eg gløymer all debatt når eg høyrer Ingrid Kertesi synga denne bøna på latin. Last ned songen HER.

(teksten: AVE MARIA, gratia plena, Dominus tecum. Benedicta tu in mulieribus, et benedictus fructus ventris tui, Iesus. Sancta Maria, Mater Dei, ora pro nobis peccatoribus, nunc, et in hora mortis nostrae. Amen.)

Ta også ein kikk på det musikalske geniet (og så vidt eg forstår, hengivne kristne) Bobby McFerrin som får heile salen til å synga bøna saman.

Øystein Lid

Familien som verb

Den nye kjønnsnøytrale ekteskapsloven fra 2008 bryter med forståelsen av ekteskapet som en institusjon bygget på biologiske bånd og opprettholdt gjennom sosiale og religiøse sanksjoner. I stedet legges det nå på juridiske premisser en formal ramme om det faktiske samliv som partnerne selv fyller med innhold. Ekteskapet defineres ikke som en gitt ordning, men en kontinuerlig bevegelse mellom to personer. Denne funksjonelle forståelse anser også tilhengerne av loven som et symptom på en større kulturell endring. ”Fra å snakke om familien som en ting, må vi forstå familien som noe vi gjør”, blir vi forklart. Familiebegrepet slik det tidligere er blitt forstått, dekker ikke kompleksiteten i det som faktisk er blitt familiens situasjon i dagens samfunn. Følgelig må ”familiebegrepet gjøres om fra å være et substantiv til å bli et verb”. (A. Øfsti 2009).

Endringen av familieforståelsen fra substantiv til verb har store filosofiske implikasjoner – ja, reiser egentlig spørsmålet om hvordan vi forstår virkeligheten omkring oss. Påstanden om at begreper ikke evner å forklare vår livsverden, ble ved middelalderens utløp hevdet av en filosofiske retning som kalles nominalismen. Tilhengerne av nominalismen gjør gjeldende at ordenes virkelighet aldri går utover det å være ord – nomen. Et begrep har ingen virkelighet utover det å være predikatsord og betegner derfor ikke en «ting». Begrepene utgjør kun en form for billedtale for å beskrive den erfaringsvirkelighet som sansene gir oss. Men ettersom sanseerfaringen kun uttrykker den enkeltes opplevelse av virkeligheten der og da, er det begrenset i hvilken grad man kan generalisere de forestillinger som dannes på denne måte. En hund kan sanses, men ordet «hund» dekker i seg selv ingen realitet. Det er kun et ”navn” for å betegne de hundene som man har tidligere erfart eller nå ser omkring seg.

Avvisningen av ordenes evne til å generalisere får til følge at virkeligheten ikke kan beskrives i form av helheter eller formål. Kun det særegne – det partikulære – har feste i virkeligheten. Denne innskrenkning gjelder også vår etiske tenkning. Hvis vi ikke kan bruke ord og begreper til å argumentere for helhetlige sammenhenger eller formål, vil også etiske spørsmål måtte besvares på bakgrunn av kunnskap hentet fra enkeltmenneskets livserfaring. «Det gode» er det som jeg opplever som godt for meg. Derved fremstår ikke fornuften, men viljen som sentrum i menneskets livsorientering. Individet må styre sin livsførsel ved å søke den frihet som gjør det mulig å virkeliggjøre seg selv i pakt med egenviljen.

Det er denne rett til selvrealisering som ligger til grunn for forståelsen av familien som verb. Den nye ekteskapsloven tar utgangspunkt i individet, ikke i samlivet. Selv om ekteskapet omtales i substantivisk form, fremstår det som et predikatsord for å betegne om en slags fortløpende hendelse mellom to mennesker uten sideblikk til biologiske bånd eller varige forpliktelser. Det betegner altså ingen gitt orden samtidig som ord som «mann» og «kvinne» er redusert til kjønnsroller i et kombinatorisk samspill som like gjerne kan bestå av to av samme kjønn.

Vi står her overfor en virkelig dramatisk sosial endring. Forståelsen av individet som samfunnets grunnkategori utvisker ekteskapsinstitusjonen Frem til nå er nettopp samlivet mellom mann og kvinne forstått som kjernen i samfunnslivet. Bruddet blir ikke mindre ved at det også innebærer en avvisning av Bibelens tale om kjønnspolariteten som en gudgitt orden i skaperverket.

Generalvikar Fr. Roald Nikolai Flemestad. Innlegget står også på trykk som kulturnotat i dagens utgave av DagenMagazinet.

Sta. Sunniva kyrkjeblad for mars

I denne utgåva har me vore så heldige å få diakon Svein Arne Myhren Tegland til å skriva for oss, om sankt Antonius. Elles skjer det mykje i kyrkja vår i Bergen i mars månad, så eg vonar fleire vil ha nytte av å ha infoen samla på ein stad. Last ned bladet her!