Løfterik oppstart i Ungarn

20131109_160738 - sluttbilde med krismerte og nyordinerte 1I helgen 8.-10. november opprettet biskop Roald Nikolai en misjon i Ungarn for den tyske administrasjon under Den nordisk-katolske kirke. Biskopen ordinerte også dr. Laszlo Kardon til prest og Peter Kovats til diakon, og foretok ved samme anledning krismering av syv nye medlemmer.

Arbeidet i Ungarn er forberedt over to år av vår tyske generalvikar fr. Klaus Mass som sammen med fr. Gerhard OPR fra klosterkommuniteten i Kaufbeuren deltok under håndspåleggelsen. Gjestene fra Tyskland og Norge ble tatt imot med et interessant sosialt program i den vakre og tradisjonsrike byen Szombathely – Ungarns eldste by og fødested for St. Martin av Tours, hvis minnedag på fredagen man var med på å feire.

Mer omfattende reportasjer finnes på den tyske og den ungarske hjemmeside, under christ-katholisch – aktuelle Meldungen og magyarokatolikusok – hirek.

Vi ønsker dem velkommen i vårt fellesskap og Guds velsignelse i arbeidet.

Advertisements

Synagogen som forbilde

Apostlene og Jesu nærmeste familie, leser vi i Apostlenes gjerninger, vendte etter oppstandelsen tilbake til Jerusalem for å samles i den såkalte Øvre sal. En utvidet krets på omkring 120 deltok også i samlingene som var preget av bønn og skriftlesning (Ap gj 1:12ff). Bildet av gudstjenestefeiringens «private» karakter utfylles videre når vi leser at «i hjemmene brøt de brødet, og spiste sammen med oppriktig og inderlig glede» (Ap gj 2:46). Skikken med å samles som menighet i hjemmene ble senere videreført også av de hedningekristne (Rom 16:5ff, 1 Kor 16:19, Kol 4:15, Filem 2).


Ei av dei eldste synagoge-ruinane i Israel, K’far Baram i Galilea. (Foto: Vad levin)

Denne form for lukkede samlinger har sitt forbilde i synagogen. Opprinnelig betyr ordet synagoge «sammenkomst». Møtepraksisen antas å ha oppstått under eksilet i Babylon, da jødene var fratatt tempelet som kultsted og måtte flytte gudstjenestelivet til hjemmene. Arkeologiske funn sannsynliggjør at det var synagoger i Egypt og Syria tre hundre år før Kristus. Selv om synagogen primært var et bedehus, tjente bygningen også en rekke mer praktiske formål. Her møttes man til undervisning om toraen eller private forretninger. Videre inneholdt bygningen gjerne rom for å herberge reisende, samt et kjøkken slik at man skulle kunne mette de fattige. Dernest fungerte synagogen som en slags misjonsstasjon hvor «gudsfryktige» hedninger fikk undervisning om jødenes gudstro og livsform (Ap gj 17:17). Samtidig hadde ulike grupper sine egne samlingssteder (Ap gj 6:9). Derved var miljøet så oversiktlig at man kunne håndheve indre disiplin og grove avvik kunne sanksjoneres. En slik utstøtelsesprosess skulle også bli de jødekristne til del (Joh 9:22).

Ikke desto mindre tok de jødekristne i den nye situasjon med seg nettopp synagogemodellen som forsamlingsform. Ikke bare videreføres skikken med skriftlesninger etterfulgt av preken og bønn. Også et særegent måltidsfellesskap inngikk som del av nattverdfeiringen. (Ap gj 2:46, 1 Kor 11:18ff, Heb 13:10). Videre ble bespisningen av fattige opprettholdt i urmenighetens diakoni (Ap gj 6:1ff). Og likesom synagogefellesskapene var små, var også urkirkens husmenigheter tette fellesskap som samtidig fungerte som «misjonsstasjoner» (Rom 16:3ff). Påfallende er at de hedningekristne husmenighetene klart skjelnet mellom dem som er innenfor fellesskapet og «dem som er utenfor» (1 Kor 5:12f, Kol 4:5, 1 Tess 4:12). Som sosial modell tjente husmenigheten på denne måte til å sikre den åndelige integritet samtidig som menighetsfellesskapet fungerte som basis for evangelisering og diakoni.

Denne menighetsmodell ble opprettholdt frem til massetilstrømningen til kirkene i det fjerde og femte århundre. Dette er ikke kun av historisk interesse. Likesom Oldkirken i kraft av den synagogale menighetsmodell vant frem i den antikke verden, har i vår tid husmenighetene vært avgjørende særlig for kristendommens fremgang i Kina. Også hos oss fremtvinger den raske sekularisering i den vestlige verden en besinnelse på hvordan vi skal kunne overleve i «utlendighet».

Biskop Roald Nikolai Flemestad. Teksten står også på trykk i biskopens faste spalte «Kulturnotat» i Dagen 14. november.

Audmjukskap i ei sjølvsentrert tid

I ei tid der egoet styrer og sjølvet blir løfta fram, verkar det vanskeleg for folk å sjå verdien av å vera audmjuk. Mange menneske, frå politikarar til artistar, verkar å klatra suksess-stigen på alle andre måtar enn gjennom audmjukskap. I vår formørka tilstand – der synd dominerer liva våre og dårlege vanar verkar vera uoverkomelege – er heilagt liv noko som har med helgenar å gjera, og uoppnåeleg for oss. Fastlåste i våre vanemessige handlingsmønster verkar det vera mange som rett og slett har gjeve opp vona om verkeleg endring.

Motgifta til denne handlingslamminga finst i ei enkel handling som alle kan gjera, nemleg omvending. Me fell ned framføre vår Gud medan me vedkjenner våre svik mot Kristi bod og spør om hans hjelp til å snu liva våre i rett retning. Me forpliktar oss til å slå ned egoet og å oppnå eit audmjukt hjarta. Me nyttar oss av kvart høve til å ta i mot korreksjonar eller kritikk frå andre, utan å bli defensive. For me kjenner sanninga i orda til heilage Johannes Klimakos (569 – 649): “Slik mørket dreg seg bort når lyset kjem, slik flyktar bitterheit og sinne når dufta av audmjukskap stig opp”.

Me avstår frå å døma nokon, men undersøkjer heller vårt eige samvit, og anklagar berre oss sjølve. Heilage Makarios den Store sa det slik: “Kristne bør heile tida streva etter å aldri døma andre. Døm ikkje den prostituerte på gata, og fordøm ikkje dei som syndar i det opne eller er uordentlege. Men sjå alle menneske i same lys, med eit reint auga, slik at det blir ei fast naturlov aldri å forakta nokon, aldri å avsky nokon, aldri gjera skilnad på menneske. Dette er reinskap i hjartet: når du ser syndarar eller sjuke folk, ha medynk med dei og ver varmhjarta mot dei.

Teksten er skriven av abbed Tryphon (som har slektsrøter i Noreg) i All-Merciful Saviour Monastery på Vashon Island, Washington, USA. Den engelske orginal-teksten finst å lesa HER.

subdiakon Øystein J. Lid

Vellykket kirkestevne på Gran oktober 2013

GranI år som tidligere år arrangerte Den nordisk-katolske kirke stevne på Gran på Hadeland siste helg i oktober. De to gamle søsterkirkene, et vakkert kulturlandskap og det dyktige personalet på Sanner Hotell gjør at forholdene ligger godt til rette for et slikt arrangement.

Innholdet i stevnet er liturgisk liv, foredrag, kulturkveld og, selvsagt, sosialt samvær. Både tidebønnene og messene fant sted i Nikolaikirken. Tidebønnene er å regne som stevnets liturgiske åndedrett og det ble sunget både vespere, completorier og laudes. En egen komité hadde hatt ansvaret for tidebønnene og hadde laget agender som er lettere å bruke enn en tidebønnbok, spesielt for nybegynnere.
Både lørdag og søndag ble det feiret messe. Den nordisk-katolske kirkes liturgi passer som hånd i hanske til et slikt kirkerom. En ekstra glede er det når mange

MINOLTA DIGITAL CAMERA

kan feire messen sammen. Stevneorganist var Guttorm Ihlebæk som med orgelspill og nykomponert gradualesalme løftet det liturgiske liv.

I løpet av stevnet var det flere foredrag. Første kveld holdt biskop Roald Nikolai en betraktning over avkristningen i den vestlige verden; sekulariseringens røtter i tidligere århundrer og dens følger i vår tid. Talen ble illustrert med eksempler fra billedkunsten. Fader Lauritz Elias holdt lørdag et foredrag over temaet «Dåpen og det nye liv – Hva betyr omvendelse i dag?» Han gav til beste bibelord, poesi og konkret veiledning. Fader Asle Ambrosius talte over emnet «Livet i kirken» hvor vi fikk lære om kirken og dens liturgier som utgangspunkt for et sant liv i verden. Peter Edlef Nissen fra Danmark var invitert til å komme med replikk hvilket han gjorde med utgangspunkt i sine erfaringer fra prestetjeneste i London. Folke Olofsson talte om det kristne håp. Mellom annet skildret han her «Troen» og «Håpet» som to søstre som gjensidig styrker hverandre på livets pilegrimsveg. Talene vil bli publisert i Lære og Liv.
Lørdag hadde Sølvi Heggem Lundin og Ingrid Gjertsen hånd om kulturkvelden. Programmet var sammensatt av opplesninger og mange slags sang og musikk. Det var firhendig pianomusikk skrevet av Ravel, fløyte- fiolin- og gitarspill, vi fikk høre folketoner sunget, dikt av Welhaven, sanger av Aasen og Prøysen, eventyr av H. C. Andersen og mere til. Man vekslet mellom å være utøver og publikum, hvilket sikret jubel og suksess.

Innkvarteringen på hotellet var meget god, serveringen likeså. De små og store stuer med ild på peisen inviterte til hyggelig samvær. Maten var av beste hotellstandard.

Presteskap, stevnekantor, sangere, sakristan, organist, tidebønnskomite, bidragsytere på kulturkvelden og andre kunne glede seg over at de godt og vel førti deltakerne syntes å finne seg vel til rette. Spesielt gledelig var det å se nye ansikter i tillegg til de mange Gran-veteranene.

Pluralisme

Pluralisme er på moten på så mange område idag. Livssyns-pluralisme i samfunnslivet, etisk pluralisme og læremessig mangfald er honnørord. Mest tydeleg siste dagane er dette demonstrert av bispemøtet i Den norske kyrkja.

Dei er samde om å vere usamde. Dei som skulle verje kyrkja si lære og rettleie dei truande i både lære og liv, har uttalt seg om ekteskapet, det kanskje mest utsette av alle lærepunkt idag. Heilt i tråd med det tidstypiske, har dei delt seg i eit fleirtal og eit mindretal, og lagt opp til at dette er pluralistisk rikdom og ikkje forvirring. Fleirtalet og mindretalet bagatelliserer sjølve skilnadane seg imellom og reknar begge syn innanfor eit hyggeleg mangfald i kyrkja.

Sjølvsagt er biskopane klar over at den heilage Skrifta ikkje ein einaste stad inneheld ei positiv haldning til homoseksuell praksis, men tvert imot omtalar det som ein av dei mest tydelege uttrykk for mennesket sitt fråfall frå Gud. Difor vil dei utvide ekteskaps-forståinga og slik tilpasse kyrkjelæra til det menneska idag reknar som «det gode livet».

Fleirtalet vil fremje vigsel av likekjønna par i kyrkja, mindretalet går for forbønshandling av homoseksuelle forhold. I praksis er altså skilnaden meir kosmetisk enn teologisk. Ingen av dei kan vere uvitande om at begge deler strir mot både Skrifta og ein eintydig kyrkjeleg tradisjon.

No er det ikkje nytt at i same kyrkja kan det som ein sundag vert kalla gudvilla kjærleik, neste sundag bli kalla synd. Det er denne pluralismen som vert rekna som inkluderande og verdifull.

Det er her ein går vill. Denne pluralismen er både villeiande og øydande. Det forvirrar og villeier alltid når kyrkja svarer både ja og nei på same spørsmålet. Difor øydelegg det for både kyrkja og kvar truande.

For det fyrste er ein etikk som bygg på abstrakte opplevingar av kjærleiks-relasjonar, meir i slekt med gnostisisme enn med kristendom.

Dessutan fører kyrkjeleiarane denne kyrkja lenger ut i økumenisk isolasjon.

Og kanskje verst av alt er at dei truande vert overlatne til å hjelpe seg sjølve, til sjølve å skulle finne sanninga og vegen utan hjelp av åndelege rettleiarar og hyrdingar. Pluralismen opnar for leigekarar som fører dei truande i alle retningar.

Det er talande å vere vitne til slik forvirring i denne månaden i kyrkjeåret som startar med skildringa av dei heilage og endar med påminninga om at Herren kjem att for å døme oss etter gjerningane våre.

Kyrkja er éi, heilag, apostolisk og katolsk.

Liksom det er «én Gud og alles Fader» skal det vere «én røst fra sanndru munner, én ånd i alles røst, én fred i sjelens grunner, én tro med evig trøst, én kjærlighet, én lengsel, én kamp for palmen hist, én utgang av all trengsel, étt liv i Jesus Krist.»

Korkje heilagdomen, apostolisiteten eller katolisiteten i kyrkja kan sameinast med den pluralismen som idag er gjort til ideal i mange krinsar. Den sanne kristne trua er den som alle truande alltid og på alle stader samlar seg om.

Ho skal kunne målast på om ho samsvarer med «den trua som éin gong for alle er overgjeven til dei heilage». Det er det apostoliske elementet. Denne trua er gjenkjenneleg alltid og allstad.

Einstemt, eintydig og einskapleg må den forkynninga og rettleiinga vere som skal tale rett både om Gud og om menneskelivet. Berre då er ho tru mot kyrkja si sjel, fremjar ein tydeleg kyrkjeleg identitet og gir menneske frimot til både å leve og lide for denne trua. Kven vil ofre for det som kanskje er ein bløff?

Leigekarar kalkulerer og spekulerer over det mulege, det ynskjelege, det rimelege, det billege, det attraktive osb. Gode hyrdingar seier beint fram det som alltid har vore sagt av gode hyrdingar. Både Hans Nielsen Hauge, Luther, Benedict, Basilios, Ireneus og Ignatius skal lett kunne kjenne seg att i deira åndelege rettleiing.

Fr Ottar Mikael Myrseth
(trykt i Benkeblad for St Olav misjon, november 2013)