Tysk kloster knyter seg til Den nordisk-katolske kyrkja

Sundag 22. januar signerte abbed Klaus Schlapps ved det tyske cistercienser-klosteret St. Severin i Kaufbeuren, Allgäu i Bayern, ein avtale om å knyta seg til Den nordisk-katolske kyrkja. Indirekte blir klosteret dermed også medlem i Scranton-unionen. Unionen består idag av PNCC og DNKK, som saman har forplikta seg på Scranton-erklæringa og den gamalkatolske trua. Til stades var også PNCC sin Ecumenical Officer, fader Robert Nemkovich Jr.
– Kva er bakgrunnen for at eit tysk kloster knyter seg til vår kyrkje?
– Klosteret har brote med den gamalkatolske kyrkja i Tysland på grunn av liberaliseringa der, som mellom anna har ført til kvinnelege prestar. Dei tok dermed kontakt med oss, seier biskop Roald Nikolai Flemestad, som signerte dokumenta på vegne av vår kyrkje.

Abbed Klaus Schlapps og biskop Roald
Abbed Klaus Schlapps og biskop Roald.

Han fortel at alt for 2 og eit halvt år sidan vitja han klosteret saman med fader Ottar Myrseth.
– Me skjønte fort at dette klosteret var i naud og ville derfor stilla opp for å hjelpa. Sidan har det handla om å få til ein avtale som kan fungere i praksis. Me kan ikkje berre ha eit kloster forbunde med oss i «luftlinje». Me må også vera der for å hjelpa til med å byggja opp eitt miljø. Vår sjølvforståing er at me skal tene som fødselshjelparar, seier biskopen.

Formelt startar arbeidet opp i april i år, men alt no har 20 personar skriftleg meldt seg inn for å stifte ei forsamling. Frå klosteret er det tre prestar som har signalisert sin overgang, i tillegg til prestar frå den tyske gamalkatolske kyrkja. Planen er at dei 20 etter kvart vil få ein eigen kyrkjelyd i München. Etter kvart som arbeidet står på eigne bein vil kyrkja få namnet «Christkatolische Kirche in Deutschland». Mellombels heiter det «Administratur der Nordisch-Katholischen Kirche in Deutschland».

Sidan prestane alt er ordinerte som gamalkatolske prestar er det ikkje noko behov for reordinasjon, men berre ein såkalla inkardinasjon.
– Det tyder at dei må anerkjenna læredokumenta våre skriftleg – Scranton-erklæringa og Road to Unity – samt avleggja ein eid som svarer til våre ordinasjonslovnader, forklarer biskopen.

Ifølgje biskopen er klosteret eit godt døme på situasjonen for fleire kyrkjer i Europa. DNKK og Scranton-unionen prøver å vera eit fast haldepunkt i eit kaotisk klima.
– Den opprinnelege gamalkatolske kyrkja er i indre oppløysing, og lutherdommen er blitt noko heilt anna. I denne situasjonen er det fleire som er på utkikk etter ein ny samanheng. Den stabiliteten som Scranton-unionen representerer er difor et interessant alternativ for dei som søkjer ein ny heim, avsluttar biskop Flemestad.

Fleire bilete kan sjåast på klosteret si heimeside.

Advertisements

Fellesskap og ein himmelsk fødselsdag

Det er lett at ein kan kjenna seg liten. Våre fellesskap tel ikkje alltid så mange. Men ein blir desto meir knytt saman. Ein kan kanskje kalla det eit skjebnefellesskap, der medlemene har valt på godt og vondt å stå saman. I dag under Gudstenesta kom det inn ein mann som såg litt forvilla ut – han blei ikkje så lenge, gjekk etter fredshelsinga – men ein ting sa han før han gjekk: Eg blei så berørt av å vera her. Eg vonar at dei som kjem innom kan få kjenna noko av Guds fred og kjærleik.

Etter messa i dag fekk me igjen oppleva dei nære banda mellom oss – ein familie hadde opplevt eit dødsfall, og fortalde om det som var trist, men også om kor godt det var å få overgi han i Jesu hender. Kor godt det er å få vera katolikkar i ei slik stund; der tidebønene ein ber kvar kveld gjev endå djupare meining i møte med det evige perspektivet som ligg framfor eit dødsleie. Kor godt det er å få be for avdøde under Gudstenesta. «Skjenk ham en bolig i lyset og gi ham evig glede.» (Basilios-liturgien)

Å vaka, synga og be for han som snart skulle forfremmast til herlegdommen. I Morgenbladet denne veka har eit ektepar som driv ein sjukeheim i Bergen, Bettina og Stein Husebø, skrive ein kronikk om korleis samfunnet har gjort døden til noko som skal gøymast unna – og ikkje snakkast om. Dei oppmodar oss til å tenkja på det fine ved å la dei som er gamle få lov å døy heime – når det går an – omslutta av sine kjære, i staden for einsam på ein sjukeheim.

Meir enn 80 prosent av alle nordmenn døyr på institusjon, noko som er det høgaste talet i verda, skriv dei. Eg unnar alle å lesa kronikken deira. Eg trur me i Den nordisk-katolske kyrkja verkeleg har noko å bidra med på dette området. Er det noko samfunnet vårt er redde for er det vel alt som smakar av alderdom og død. Men Jesus har teke bort vår frykt for døden, og gjeve oss vona om evig liv. Som kyrkja alltid har gjort kan me få tenkja på ein dødsdag som ein himmelsk fødselsdag.

Øystein Lid (teksten er publisert i samråd med familien).

Verdier og rettigheter

Sekulariseringen har gjort at noen teologer og kirkeledere har villet legitimere kristentroens relevans ved å vise til gudstroens moralske betydning for samfunnslivet. Unødige ord som synd og omvendelse, overgivelse og etterfølgelse erstattes av en ny terminologi. I det 19. århundres borgerlige samfunn fant man løsningen i uttrykket «kristne verdier». I postmodernismen heter løsenordet «menneskerettigheter».

Begrepet «verdi» er opprinnelig et låneord hentet fra tysk idealisme. De store samfunnsendringene i datiden syntes å løsrive individet fra alle forpliktende normer og tradisjoner. I denne situasjon skulle forestillingen om en «sentralverdi» tjene som basis for livsførselen ved å forene etiske forpliktelser med opplevelser av skjønnhet i en meningsgivende orden. Den første store kritiker av prosjektet var Nietzsche som gjorde gjeldende at ropet på «verdier» kun er trylleri med ord, et æreløst forsøk på å bedrive teologi uten Gud. Senere anførte Max Weber at verditenkningen ikke kan underbygge en omforenet etikk. «Verdiene» samler ikke, ettersom det å ta parti for bestemte verdier som regel betyr å ta parti mot andre. Verdikonfliktene i dagens pluralistiske samfunn har bekreftet dette til overmål. Samfunnet er ikke et verdifellesskap, men består av interessesammenslutninger hvor rivaliserende individer søker sammen utfra nyttehensyn eller egeninteresse.

Livssyns- og livsstilskonfliktene i dagens pluralistiske samfunn har gjort begrepet «menneskerettigheter» til feltrop. Forestillingen er hentet fra Opplysningstidens forsøk på å grunnlegge en sekulær moral, men fikk etter krigens herjinger fornyet aktualitet i arbeidet med å sikre menneskeverdet mot totalitære ideologier. I vår kulturelle kontekst er imidlertid perspektivet annerledes, idet rettighetstenkningen tjener til å beskytte mot diskriminering samtidig som ulike frihetsidealer opphøyes til menneskerettigheter, f.eks. retten til seksuell utfoldelse. Kort sagt, retten til selvrealisering er opphøyd til en verdi av universell gyldighet.

Derved er man kommet tilbake til Webers problematisering av verdibegrepet. I konfliktsituasjoner hvor den enes rett står opp mot den annens, blir spørsmålet hvilke interessegrupper som har mest rett til å få sine rettigheter innfridd. I praksis avgjøres dette av hvem som disponerer mest politisk innflytelse. Samtidig fremstår de ikke-favoriserte gruppers standpunkt som etisk mindreverdig, idet de avviser og derved krenker de rådendes rettigheter. Individfokuseringen og fraværet av forpliktende gjensidighet får til følge at rettighetstenkningen ikke makter å fungere som samlende verdi i samfunnet.

En annen sak at begreper som «verdier» og «rettigheter» heller ikke evner å uttrykke egenarten i kristen etikk. Retten til selvutfoldelse er ingen kristen dyd. Den kristne nestekjærlighet er ikke et produkt av et sekulært samfunns politiske prosesser, men hviler i Guds bud. Veien til nesten kan derfor ikke løsrives fra gudsrelasjonen (Matt 22:37ff).

Biskop Roald Nikolai Flemestad. Innlegget stod også på trykk i Dagen torsdag 19. januar i spalten «Kulturnotat».