Kyrkja fri sitt «Konstantinske fangenskap»?

Sjølv om han er lutheranar, er professor Oskar Skarsaune ein klok mann. Han er ekspert på urkyrkja sin historie, og eg har ved eit høve tidlegare intervjua han om dette temaet. Veka som gjekk hadde professoren si avskilsførelesing ved MF med den iaugnefallande tittelen «Kirkens konstantinske fangenskap – ser vi slutten?”. Eit samandrag av føredraget kan lesast HER, og elles går det rykte om at Vårt Land vil trykka heile føredraget hans i morgon (måndag).

Under fylgjer nokre korte refleksjonar i kjølvatnet av føredraget, som professor Skarsaune har vore så venleg å skriva eit opplysande svar på. (Gjengitt med løyve) Litt bakgrunn: Noko av problemstillinga er i kor stor grad kristendommens innføring som statsreligion i romarriket var bra eller ikkje. I vår tid er det blitt vanlegare å betona dei negative sidene ved dette, men sanneleg var det ein del gode ting med det kristne romarriket som ikkje fall for muslimane før i 1453 (på dagen 558 år sidan). I enkelte lågkyrkjelege krinsar er dette synet gått så langt at ein nærmast forherligar forfylging som grunnvilkår for kristne. Som eg nemner i epost-vekslinga med Skarsaune under, er det enkelte kristne i Kina som ber om at forfylginga der ikkje skal opphøyra. Noko Skarsaune fortel er langt frå kva kristne i urkyrkja tenkte.

Spørsmål til Skarsaune:

Som medlem i den nordisk-katolske kyrkja har eg tenkt over problemstillinga avskilsførelesinga di nokre gonger. Utan å landa heilt, heller eg nok mot di tolking av den konstantinske revolusjonen.

Men nokre refleksjonar: Kyrkja må jo ha eit eller anna forhold til staten, og kan det vera slik at det beste alltid er å vera i opposisjon? Som du også peikte på i føredraget ditt er det mykje positivt som går tapt parallelt med det positive ved sekulariseringa (jf. at kyrkja blir friare).

Ser ein på det bysantinske riket var det etter dåtidas målestokk eit godt samfunn med helsehjelp, kvinneleg yrkesdeltaking, relativt høg alfabetisme, mykje kunst osv (for å velja noko som klinger bra i moderne øyrer), medan Europa gjennomgjekk det somme har kalla ein mørk middelalder. Rett nok var han ikkje så mørk som enkelte nyateistar vil ha det til, då.

At kyrkja generelt og biskopane spesielt fekk mykje verdsleg makt og ein del privilegier i det romerske imperiet er sant, og nettopp ein av årsakene til ørkenvekkinga, dersom ein vil kalla ho det. Når ein les
om ørkenfedrane ser ein stadig at dei skyr bispeembetet som pesten til tider, sikkert på grunn av verdsleggjeringa av embetet. Så det åndelege livet heldt fram, men kanskje med senter litt utanfor det
hierarkiske kyrkjesystemet, men heller i kloster. Samtidig var det ingen direkte fiendskap mellom kloster og kyrkje, og faktisk blei det etter kvart eit krav til biskopane at dei måtte ha munke-fortid.

Idealet i Bysants var at kyrkja og staten skulle leva i symfoni med kvarandre (Jf. Justinian). Og kyrkja hadde vel også eit relativt autonomi, og sa nei til staten dersom staten blanda seg inn ikyrkjelege tilhøve. Den norske kyrkja derimot er fram til dags dato i ein underlegen posisjon i forhold til staten på ein heilt annan måte.

Men grunn-spørsmålet forblir det same: Skal me verkeleg higa og be etter å bli forfylgde og statsfiendar, slik somme i lågkyrkjelege krinsar meiner? (Eg forstår det slik at ein del kinesiske kristne, som har sine etterfylgjar-skarar i Noreg, har for vane å be om at forfylginga må halda fram i Kina). Rett nok er materialismen vår ein alvorleg snublestein på vegen mot meir åndeleg liv, men eg lurar litt på om dette er ein snublestein som finst til alle tider. Etter å ha lest ein del av det ørkenfedrane skriv verkar det tydeleg at ein kan bli materielt knytta til kva det skal vera, matta ein ligg på, drakta ein
har på seg. Så materialisme trur eg er ei freisting som finst til alle tider.

Svar frå Oskar Skarsaune:

Hei,

takk for denne tilbakemeldingen. Jeg mener det ville være svært feil å be om forfølgelser. I martyrtiden før Konstantin advarer alle kirkefedre mot det, i det hele tatt ønsker de ikke at man aktivt oppsøker martyriet. Kan man unngå det ved flukt, kan man også gjøre det. De viste bl.a. til Jesus-ordene om å flykte til en annen by. Men for noen var denne muligheten ikke reell, særlig for dem i fremskutte stillinger, som biskoper. Når man da ble arrestert, skulle man frimodig bekjenne, uansett konsekvenser.

Jeg har heller ingen problemer med et harmonisk forhold mellom stat og kirke (i datiden: keiser og biskoper), og mener at kristne institusjoner, og kristen etikk, bidrar til et godt samfunn og gode lover. Men lover som forbyr annen tro enn den kristne er ikke gode. Det er her jeg mener den bysantinske og den vestlige kirken lot seg forføre; den oppfattet slike lover som legitim støtte for kirken.

I et pluralistisk og demokratisk samfunn tenker jeg at den gyldne regel betyr at vi skal innrømme «de andre» de samme friheter og rettigheter som vi lenge har nydt selv. Videre, at dersom et demokratisk flertall støtter lover som ikke lenger er i overensstemmelse med kristen etikk, så må vi godta det. Vi kan bare motarbeide det ved å arbeide for et nytt demokratisk flertall for endringer gjennom vanlige demokratiske prosesser. Å overstyre det demokratiske flertall ved henvisning til grunnlovsparagrafer, er ingen god strategi, og vil dessuten ikke føre fram. Foruten at de relevante paragrafene i grunnloven vil forsvinne neste år.

Men om det er vi vel enige?

Mvh. Oskar S.

Toleranse

Kyrkja er intolerant i teorien fordi ho trur, men tolerant i praksis fordi ho elskar. Kyrkja sine fiendar er tolerante i teorien fordi dei ikkje trur, men er intolerante i praksis fordi dei ikkje elskar.

Fr. Reginald Garrigou-Lagrange , preikebror (dominikanar)

Vårt kulturoppdrag som kristne

I dagene 27. og 28. mai arrangerer Kirkelig Fornyelse i Bergen de årlige Arbeidsdagene. Temaet for årets ekumeniske konferanser er: «Kirken i kulturen – kirken for kulturen. Før man – med Ole Hallesby – forkaster at vi som kristne har et kulturoppdrag, bør vi besinne oss på hva som måtte mens med «kultur»

Begrepet har sin opprinnelse i Opplysningstidens tankegods. I det 18. og 19. århundres Europa mistet førmoderne institusjoner som kirke og familie sin innflytelse over livsførselen og man søkte en ny terminologi som begrunnelse for det sosiale samkvem. Under romantikken kom så ordet kultur i bruk for å betegne menneskets skapende krefter. Samtidig begynner man ikke minst i tysk åndsliv å diskutere hva kultur egentlig er. To store navn angir to hovedretninger i kulturforståelsen..

J.F. Herder forstår kultur som et ord for å beskrive hvordan et folk finner sin identitet gjennom felles språk, historie og religiøse overleveringer. Alle folk er bærere av en kultur som former dem og holder dem sammen. Begrepet kultur betegner da «vi-følelsen» – det som gir et samfunn sammenhengskraft. Alexander von Humboldt forstod derimot kultur som et kvalitativt begrep. Kulturen tydeliggjør et dannelsesideal som holdes i hevd av kulturmenneskets kunnskap og forfinede livsfølelse. I neste omgang kan også et bredere publikum få del i kulturen gjennom smaksmessig veiledning fra kunstkritikere og lærde skjønnånder. Denne kunst og kultur kommer offentlig til uttrykk i kunstmuséer og teatre som «templer» for opphøyde følelsesinntrykk.

En kreativ spenning mellom det folkelige kulturliv og en elitær «finkultur» stod ved lag inntil sekstiåtter-generasjonen lanserte «det utvidede kulturbegrep». Radikale krefter anså det gitte kulturlivet som en legitimering av det borgerlige samfunn. For å fremprovosere et brudd med fortiden og skape en ny basis for samfunnet lanserte man tanken om kultur som et politisk prosjekt. «Kulturpolitikken bør være et virkemiddel og kulturaktivitetene et ledd i en sosialistisk samfunnsforming», het det i Bratteli-regjeringens Stortingsmedling (nr 52, 1973-74 s 22). Etterhvert skulle imidlertid den samfunnsomformende målsetning avsvekkes og kulturbegrepet underordnes et mer prosaisk trivselsideal. Det utvidede kulturbegrep gjenstod til slutt som tilbud på aktiviteter i «fritids- og privatatmosfæren» basert på statlige overføringer av «kulturmidler» som skal sikre alles rett til å bruke kultur i fritiden.

Endringen av kulturforståelsen fra samfunnsomforming til «egenaktivitet» avspeilte en ny livsfølelse. Drømmen om at politiske tiltak kunne skape et fremtidig lykkesamfunn ble bit for bit nedskalert til individets ønske om selvrealisering. Tanken om kulturen som et omfattende mønster i samfunnslivet måtte derfor oppgis. I stedet blir kultur privatisert som «cultural experience».- en selvbegrunnet opplevelsestilstand av hva individet her og nå opplever som verdifullt for seg. Bratteli-regjeringens kulturforståelse ble på sytti-tallet oppsummert med ordene: «Enhver blir salig i sin hobby». Kulturen har ikke lenger noe almengyldig å si om menneskelivet. Kulturens eneste sammenbindende bånd er det emansipatoriske; viljen til forandring legitimerer ethvert nytt uttrykk.

En opplevelsesbasert kulturforståelse åpner hverken for tanken om kulturens sammenhengskraft eller et kulturelt dannelsesideal, en kvalitativ målestokk, som kan veilede i valget av «kulturytringer». I stedet må «kulturlivet» nøyes med å leve på sentimentalitet og klisjéer.

Det neste spørsmål blir: Hva betyr dette tomrom for troens vilkår i vår samtid? Gjenfinner vi ikke alt for ofte den samme sentimentalitet i kristne miljøers valg av uttrykksformer? Har vi ikke som kristne en åndelig rikdom som kan lege samtidens tomhet? I dagens kulturelle kaos tvinges vi som troende til å sette kristendommens kulturbærende oppgave på dagsordenen. På sin ferd gjennom tiden kan den kristne kirke ikke unndra seg et medansvar for det som former samfunnet omkring henne. Tyngden i denne forpliktelse og grensene for vår engasjement vil være teamet for årets Arbeidsdager. Velkommen skal du være!

Biskop elect. Msgr. Roald Nikolai Flemestad. Innlegget stod også på trykk som kulturnotat i Dagen torsdag 19. mai

Om ordet «Gud»

Mange språk har i dag ulik betegninger på Gud som sier noe om egenskapene hans. I germanske språk betyr til dømes ordet ”Gott” å falle til marken i tilbeding. På sanskrit betyr navnet på Gud ”gavegiver” og i slaviske språk ”rikdom”.

På gresk er ordet for Gud ”Theos” som i utgangspunktet betyr ”å springe”. Gregor Nazians mente også at det samme ordet er avledet fra ordet ”å brenne”, og Basileos den store drog sammenhengen til ”han som opprettholder alle ting”.

Jødene sitt navn på Gud er JAHVE (mer vanlig; Jehova) som betyr ”den som er”, ”den eneste som har eksistens” og ”jeg er”. Fortidens jøder viste godt at der var ingen ord, bokstaver eller lyder som kunne fullt ut beskrive Gud og slutta etter det babylonske fangenskapet på 500-tallet før Kristus å bruke JAHVE og sa i staden ADONAI som betyr ”Herren”.

Fortidens folk har ikke forsøkt å beskrive hva Gud er i seg selv, men hva som hender når mennesker møter Gud ansikt til ansikt. Dette fordi Gud overgår alt og alle med sitt vesen.

NKK blir sjølvstendig kyrkje 25. juli

Den nordisk-katolske kyrkja er i ferd med å ta eit stort steg framover. Biskopsynoden i moderkyrkja vår, PNCC, har no avgjort at på Jakobsdagen i år – 25. juli – blir fr. Roald Nikolai Flemestad vigsla til biskop over kyrkja vår! Seremonien vil føregå i St. Stanislaus-katedralen i Scranton, Pennsylvania – og knappe to veker seinare kjem erkebiskop i PNCC, Anthony Mikovsky, tilbake til Noreg for å føreta installasjonen av biskop Flemestad i St. Johannes døyparens kyrkjelyd i Oslo. (Programmet og praktisk info finst her)

Kyrkja vår får dermed ein stor grad av indre sjølvstyre, og blir ei såkalla autokefal kyrkje, samtidig som me forblir under PNCC sin paraply. I høve nyhendet forklarer fr. Roald oss meir om vegen fram mot sjølvstendiggjeringa og kva nye dører som no vil opna seg.

– Korleis har prosessen vore fram mot dette?

Prosessen har bokstavelig talt gått i rykk og napp. Initiativet til et bispevalg kom ikke fra i oss i Norge, og en stund virket det som om prosessen ikke kunne gå fort nok. Detter kom en periode med utredningsarbeid innad i PNCC. Bruddet med Utrecht-union førte til at man ønsket å skape et alternativ. NKK ble i dette en slags prøveklut. En komité ble nedsatt for å klargjøre hvilke læremessige og juridiske forhold som skulle legges til grunn for et større kirkefellesskap. Utredingen førte til den såkalte Scranton-erklæringen. Da den var klar, begynte prosessen å skyte fart, og ved PNCCs generalsynode høsten 2010 ble det valgt en ny generasjon biskoper som straks førte forholdet til NKK opp på dagsordenen. For å forberede konsekrasjonen av en skandinavisk biskop kom så den nye erkebiskopen Anthony til Norge i mars 2011. Prosessen ble så formalisert nå i mai med fastsettelse av tid og sted.

– Kva vil det bety for oss som kyrkje?

Konsekrasjoinen av en biskop for NKK betyr for det første at vi ikke lenger har status som et misjonsdistrikt. Vi blir en liten autokefal kirke som kan handle i eget navn, men under PNCCs paraply. Den store utfordringen blir selvfølgelig å sikre stabilitet og vekst. I en åndelig forvirret tid gir en bispestol oss et institusjonelt samlingspunkt i den apostoliske overlevering. Som gammelkatolikker har vi en privilegert kirkelig plassering mellom Øst og Vest. Avgjørende er at vi fastholder den udelte kirkes tro, men samtidig kan vi beholde «det beste» i den skandinaviske fromhetstradisjon og da ikke minst rikdommen i den lutherske salmeskatt. På papiret kan denne dynamikk se vanskelig ut, men det har i praksis vist seg å fungere rimelig bra å forene den brede kirkelige arven med det stedegne. Forhåpentlig vil også en bispestol også gjøre det mulig å føre en forpliktende dialog med andre kirkesamfunn. NKK er som kirkesamfunn for lite til å seriøst kunne influere et pluralistisk og hovedsaklig sekularisert samfunn, men sammen med andre kirkesamfunn er det mulig offentlig å vitne om troen inn i samtidens åndelige kaos.

– Kva slags biskop ynskjer du å vera?

Min skytspatron den hl. Nikolai var kjent som barnas venn og undergjører. Det første er vel lettest å følge. Barna er viktig i seg selv, men også fpr vår kirkes fremtid. Vi har ikke bare vekst her og nå som utfordring. Allerede idag må vi bygge fremtiden. Det betyr at den kommende generasjon oppdras i troen og «smittes» av stiftergenerasjons engasjement. Vi må skape en puls i arbeide vårt som kan føres inn i fremtiden. Samtidig trenger vi undre og det ikke bare ikke bare innad. Vi lever i et tidsskille. Det blåser mot oss en skarp motvind. Det virker som kristendommen simpelthen er oppbrukt i Vesten. Sammen med gammeltroende i andre kirkesamfunn må vi finne en ny måte å leve som menighet. Kanskje kan vi som man gjør i seiling, klare å krysse mot vinden slik at vi skyter ny fart fremover. «Vinden blåser dit den vil», sier Jesus. Vi må be om at Den hellige Ånd veileder oss om hvordan vi skal leve som kristen motkultur. Som sagt, denne utfordring gjelder først og fremst menighetens liv slik fellesskapet er rammen om den enkelte kristnes livssituasjon.  

ME YNSKJER TIL LUKKE!  

Om kvinner og embeter

Preste- og biskopembete har i heile kyrkja si historie berre vore tilgjengeleg for menn. Det er det åndelege farskapet (det å vere far) si teneste. Morskapet (det å vere mor) er ikkje underlagt farskapet, men har ulik funksjon. Å avvise kvinnelege prester har difor ikkje noko med å vere gamaldags og konservativ, men å ta på alvor faderrollen og ikkje gjere kyrkja til ein farlaus familie.

Dette viser seg igjen i kyrkja sitt syn på ekteskapet som “ei lita kyrkje” skapt i Kristi avbilding. Mannen er familiens hovud, men er likeverdig med kvinna og styrer med same kjærleiksmakt som Kristus styrer kyrkja (Ef. 5:24-25, 33). Mannen må difor vere klar til å ofre seg sjølv for familien (1. Pet. 3:7).

No er det viktig å påpeike at presten sitt farskap ikkje er einstydande med at han er kyrkja sin leiar. Frå gamal tid har det tvert i mot førekome ofte at kvinner har leia forsamlingane, og i ortodokse nonnekloster styrer abbedissa ikkje berre over nonnene, men også over prestane som tenar i klosteret.

Tidlegare var det også vanleg at ein hadde åndelege mødrer som tok seg av nonnene sine skriftemål. Ja, til og med dåpens sakrament har i nødsfall blitt utført av kvinner og ein hadde mange kvinnelege diakonar. Likevel har det aldri førekome at kvinner har vore liturg eller prestevigd. Presten som feirar nattverden symboliserer Kristus – Gud som er blitt menneske og mann.

Lære og liturgi

De liturgiske bønnene henger nøye sammen med dogmene (kirkens læresetninger), for en sann ortodoks dogmatikk har alltid sitt grunnlag i gudstjenesten. Læresetningene utgår fra liturgien og alle levende læredefinisjoner er fødte ut av kirka si liturgiske erfaring.

Kristendommen er derfor en liturgisk religion der kirka er arenaen. Gudstjenesten kommer først, deretter lære og kirkeordninger. Det var jo liturgien som forente Kristi etterfølgere i kirka. Ei lære er bare sann og riktig om ho samsvarer med teologien som kommer fram i liturgien.

De tette banda mellom liturgien og læra gjør dogmene til en del av bønneopplevinga. Vi lever de ut på en virkelig måte. Gudstjenesten er dermed det åndelige livets daglige skole. En kristen som regelmessig deltar i kirkas messer og som aktivt lytter til det som synges og leses vil kunne lære seg alt som er nødvendig på troens vei, for alt i gudstjenesten leder til Gud.