Multitasking øydelegg kjærleiken

Den moderne moten ‘multitasking’ må få ein kristeleg variant: ‘Single-tasking’. Forskarar har funne ut at kvinner har større evner til å gjere fleire ting på ein gong enn menn, men at menn praktiserer det oftare. Men dei prøver å lure oss.

Deira ideal er folk som står på for å rekke over flest muleg oppgåver på kortast muleg tid. Tanken er at du får utretta mykje om du gjer meir. Det er korkje sant eller sunt. Ikkje for helsa og eller ikkje for trua. Korkje menneske-livet eller kristenlivet handlar om multitasking. Multitasking øydelegg kjærleikslivet. Kven godtek at kjærasten skriv tekstmelding medan han kjærteiknar deg?

Multitasking har fråvær som fylgje. Ingen kan vere fleire stadar på same tid. Multitasking viser seg å bli ein vane meir enn ei evne. Ho øydelegg disiplinen som krevst for at du skal skru av fjernsynet og telefonen medan du les eller fører samtalar med menneske og Gud. Multitasking tek bort merksemda, øydelegg konsentrasjonen og bryt ned bønelivet. Vårt alternativ er ‘singletasking’. Det handlar om å dyrke og utvikle personleg disiplin. Det handlar om å gå når du går, stå når du står, lese når du les, be når du bed osb.

Guds mor Maria forma det oppveksande Jesus-barnet sin personlegdom dei stille åra i Nasaret. Han fekk gå ein jordnær og samstundes opphøgd skule i Nasaret. Dei glimt evangeliet gir av både Marias og Jesu person, viser kor vakkert dei korresponderer, og røtene fins i samlivet deira desse viktige åra. Maria var den fyrste læresvein. Ho svarte ja lenge før Peter, Jakob, Johannes og Paulus. Ho er den fyrste vi skal lære av, for ho representerer eit universelt kall til heilagt liv.

Kyrkjeåret startar med Maria. Ho er sentral-person både i advent og jul. Slik adventstida opn

ar det heilage kyrkjeåret, er Maria inngangsporten til korleis vi kan ta imot Guds gjerningar i våre liv. Kva lærte den oppveksande Jesus av mor Maria? Han lærte fyrst den stilla som trengs for konsentrasjon, lytting og bøn. I stilla kan både hjartet vårt og Gud tale til oss. Den som har ein lærar å lære av, må også vente i stilla. Frå opplæringa går vegen til studium, meditasjon og eit personleg indre liv der Gud sjølv kan nå oss.

Jesus lærte også verdien av livet i heimen. Han lærte å verdsetje familie-fellesskapen, den enkle, reine og vakre og kor heilag og ukrenkjande han er. Til siste lærte han å verdsetje arbeidet. At ein arbeidar både er verdig og har verdi. Han lærte at arbeidet ikkje er eit mål i seg sjølv og at størst muleg rikdom ikkje er formålet. Slik var Maria sjølv oppseda frå barndomen. Ho hadde lytta til Guds ord i stilla i templet og i synagoga. Ho hadde lært å verdsetje dei fyrste ting her i livet. Maria er ein av oss. Hennar veg kan bli vår veg.

Difor har multitasking eit kristent alternativ. Det er overlevert frå Maria og frå Jesus. Vi kan kalle det heilagt einfald

Advertisements

De tre vise menn

Epifania – Helligtrekongersdag

Vismennene fra Østerland viser oss hvem som er verdig vår lovsang og tilbedelse. Barnet i krybben pekes ut for oss som kongenes konge og menneskenes frelser. Han er målet for vår livsvandring og meningen med vårt liv. Så la oss slå følge med vismennene på veien, og la oss se hva de så og høre hva de hørte.

Vår tid er stappfull av religiøs lengsel. Mer enn noen gang søker mennesker etter det som kan fylle livet deres og gi dem noe å leve for og dø på. Ingen ting av dette er Gud uvedkommen. Men han gråter når han ser alle surrogatene som tar barnets plass – all denne ekte lengselen som finner falske veier og trøster seg med verdiløse ting.

Det er bare en som kan fylle den tomme plassen i menneskets hjerte. Bare en som det er verdt å leve for og dø med: Han som har skapt oss i sitt bilde og gjenløst oss med sitt blod og som derfor er den eneste som har eiendomsretten til alt som kalles menneske på jorden. Så sier Gud ja til vår lengsel, men han vil lede den på rett vei, slik at vi ikke bøyer kne før vi er kommet helt frem til barnet i krybben.

Men før vi bryter opp fra Jerusalem for å gå den siste strekningen mot Betlehem, blir vi uvegerlig dratt inn i en maktkamp. Kampen mellom den jordiske kongen og Den himmelske. På hver sin måte representerer de makten. Den politiske makten som disponerer maktmidler av alle slag. Og den åndelige makten som er gitt av Gud og som disponerer et hav av kjærlighet. Herodes fryktet for å miste makten, derfor tyr han til sine intriger og sitt falske spill.

Enhver som søker barnet i krybben, dras inn i denne kampen mellom verdslig og åndelig makt. En kirke som ikke skjønner at den må velge side, står i konstant fare for selv å bli dratt inn i denne vanhellige alliansen mellom kors og krone. Mer og mer går det opp for barnets sanne tilbedere at en aldri kan tilbe på statsmaktens premisser uten å selge sin førstefødselsrett. Den som er på vei til Betlehem for å tilbe Jesus-barnet, må legge alle falske lojalitetsbånd og lydighetskrav bak seg og gi seg Kristus i vold.

Så tar vi fatt på den siste veistrekningen. Som vi sa, er det ikke nok å vite om veien. Vi må selv gå den – like til endes, og stjernen stopper over stallen i Betlehem. Betlehem – brødhuset – der har han tatt bolig, der lar han seg finne – i kjøtt og blod, i brød og vin.

Der kneler vi ned og gir av det beste vi har. Gull, røkelse og myrra, var gavene vismennene gav ham, for han er konge, prest og profet. De beste gavene vi kan gi, er av et annet slag. Det er første og fremst våre synder. For ofre for Gud er et sønderbrutt og sønderknust hjerte. Ingenting gleder ham mer enn om vi kommer med et hjerte som er i nød og som roper til ham.

Dernest kan vi gi ham vår kjærlighet, vårt liv og våre krefter. Den verdenskjente misjonslege og oppdagelsesreisende David Livingstone fortalte at han som barn en gang var til stede på en misjonsfest, og da kollektbøssen gikk rundt i forsamlingen, sa han til seg selv: ”Penger har jeg ikke, men jeg vil gjerne legge meg selv i offerskålen.”

Slik kalles vi i dag til å komme helt frem til alteret – til vårt Betlehem – til brødhuset – der han gir seg helt og fullt til oss og vi får gi våre liv tilbake til ham som et kjærlighetsoffer. Det er eukaristi – sann lovsang og ekte tilbedelse.

Da gavene var gitt og offeret fullført, viste Gud seg for vismennene i en drøm, står det, og varslet dem om ikke å vende tilbake til Jerusalem, men ta en annen vei hjem, og heller ikke fra vårt Betlehem går det noen vei tilbake. Fra nå av er det Gud som rår med våre liv, slik han ser det er best for oss. Vi gir oss tillitsfullt på vei. Han som lot stjernen lede oss til Kristus, vil fortsatt være vår ledestjerne gjennom livet og lede oss gjennom uker og år og gjennom ukjent landskap til vi en gang er kommet helt hjem.

 

Herrens omskjærelse

Første januar er festdagen for Herrens omskjærelse – åtte dager etter hans fødsel juledag. Dette var den første utgytelsen av Jesu Kristi blod og er et forvarsel om soldatens spyd som på Golgata skulle gjennombore Kristi side og frigjøre den frelsende strømmen av blod og vann som vi leser om hos evangelisten Johannes (Joh. 19:34).

Kristi omskjærelse er også et forvarsel om dåpen, for i Paulus sitt brev til Kolosserne leser vi at:

«I ham ble også dere om skåret, men ikke av menneskehender. Dere ble omskåret med Kristi omskjærelse da dere kledde av dere den kroppen som kjøttet har makten over. For i dåpen ble dere begravet med ham, og i den ble dere også reist opp med ham, ved troen på Guds kraft, han som reiste Kristus opp fra de døde» (Kol. 2:11-12).