Nihilismen

Europas utfordring i dag er mer grunnleggende enn: kapitalen, markedet, prosedyren eller administrasjonen. Krisen har utviklet seg i vår gamle vestlige verden fordi mennesket har mistet meningen med livet og betydningen av sine handlinger. Det er den nihilistiske filosofien som er den dominerende troen i vår gamle vestlige verden. Denne nihilistiske referansen viderekobler mennesket til sannheten, og uten sannhet kommer mennesket ut av kontroll. Det er nettopp ved å ta i bruk nihilismen som verktøy at det europeiske mennesket og samfunnet har tapt grepet.  Samfunnet har bygget ned de gamle moralske og sosiale normene som var fundamentet til det europeiske rasjonale. Vesten har overlatt det autonome mennesket til selv å finne frem til det som bestemmer menneskets ideer og handlinger. Ikke nok med det, men mennesket og bedriften og organisasjonen kan når som helst skifte syn og makulere sine ideer og snu bort sine gamle handlinger. Fordi mennesker og bedrifter på egenhånd selv må forklare og bestemme sine ideer og oppførsler, så begrenses evnen til å skille mellom mål og midler. Det er fengslende å se at nihilismen har sitt opphav i positivismen. Tanken om at bare det er vitenskapelig som lar seg måle og veie. Naturvitenskapen er inntil et visst punkt en god ting. Russisk historie vitner om hva som skjer når slik innsikt blir brukt utover det feltet det er gyldig for. I vest var studentrevolusjonenes tid på sekstitallet, naturvitenskapelig og positivistisk. Det gled over i nihilisme.

Gjelden i det globale kredittmarkedet vokste med 12% per år i de siste ni årene mens bruttonasjonalprodukt har voks med 4%. Dette er et senario der den globale gjelden har voks fra 83 trillioner til 210 trillioner dollar i løpet av de siste ni årene. Denne gjelden må vekk og det er så enkelt at denne gjelden må avskrives som tapt. Akkurat som gjelden til Hellas er tapt og må makuleres, så har den greske gjelden drept gresk økonomi. Og nå kommer Italia etter og må ha avskrevet sin gjeld, oppå gjelden Europa allerede har i Portugal, Spania, Irland… I vårt post-moderne samfunn er den nihilistiske filosofi også verktøyet til en nihilistisk økonomi – at gammel skyld og gjeld skal makuleres til fordel for – stifting av ny gjeld…?  Eller, hvordan kan eller skal vårt nihilistiske samfunn ellers kunne løpe fra sitt ansvar? Forventes det virkelig at finans skal gi mening – den sanne mening, for det felles beste?  Hvis da livet har noen mening? Vi kan også be en forsker eller en politiker eller akademiker om sannhet som gir livet mening? Hvis livet har noen mening, hvorfor skal de ha menneskelige handlinger?

Den dominerende nihilistiske filosofi har kjørt Eurosonen på kanten av en nedsmelting. Nå er det slutt på at eurosoneregjeringene finansierer forbruket sitt med å ta opp gjeld som fremtidens generasjoner må betale. Men hva hvis gjeldslandene tyr til en logisk opportunisme og fortsetter å bruke det samme verktøyet som skapte trøbbelet: nihilismen? Den nihilistiske filosofi i økonomien er ufruktbar og trenger surrogatøkonomi. Den sosialistiske visepresident Santos vil allerede kreve at Portugal får så gode betingelser at tyske banker skal skjelve i knærne. Det ligger en selvoppfyllende psykologi i nihilismen. Når alt er like gyldig blir alt likegyldig.  Alt underlagt nihilistisk filosofi legges øde.  Det er ikke et spørsmål om hvis , men når eurosoneregjeringenes gjeld misligholdes. Det er nærmest ufattelig å forestille seg konsekvensene av et mislighold.  Psykologien er avgjørende for å forstå hvordan gapet mellom oppfatningsevnen og realiteten kan være så stor. Analytikere har kun nylig vurdert en voldsom misligholdelse fordi dette vil være imot alt for mange mektige parter. De tror ikke det er noe oppside å tenke på dette senarioet hele veien igjennom med logiske steg fordi de siste få stegene er så smertefull for alle på alle måter både økonomisk og ikke-økonomisk. Utviklede vestlige regjeringer har ikke opplevd mislighold siden andre verdenskrig, og dagens generasjon har aldri i livet opplevd virkningen av en fullt utviklet misligholdelse. Hele grunnlaget for vår tids kollektiv nihilistiske finansopplæringen vil fremstå feilaktig. Nihilismen er død.

Advertisements

Leviathan

Europa er i krise og må prøve å dekke gjelden til sine medlemmer uten å ta risikoen for at gjeldslandene drar sine långivere under. Tapene skal dekkes inn med kutt i lån og forbruk – altså resesjon. Da bør også statsadministrasjon minimaliseres – så Leviathan kan holdes i tømmer. Leviathan er i Job 41 navnet på alle barn av sin far Hovmod. I 1651 utgav Thomas Hobbs boken Leviathan om forholdet mellom styresmakten og samfunnet der han rettferdiggjør forestillingen om samfunnets «frivillig» underordning til styringsmyndigheten gjennom en ”samfunnskontrakt” som skal ivareta grunnleggende interesser, verdier og plikter.  Hvis EU etter ønsker fra bevegelser som ”Okkuper” velger å innføre overnasjonalt skatteregimer som Tobins skatt på handel med valuta, aksjer og andre verdipapirer, så vil det sentraliserte EU slik at det ytterligere kan legitimere sin superstatsrolle på leviathansk vis.

Kalvinistiske Hobbs skrev sin politiske filosofi under de endeløse krigene som reformasjonen hadde fyrt opp. Westfaliatraktaten ved fredsluttingen støttet opp nasjonalstaten der statsoverhodet også bestemte religionen. Denne konkrete splittelsen i kristenheten gir Hobbs teoretisk uttrykk for i sin politiske filosofi. I Leviathan fremheves fortrinnet med et enevelde, men styreformen kan også ha en slags demokratisk prosedyre, så lenge styringsformen er statsabsolutisme; læren om statens ubegrensede makt over sivile og kirkelige institusjoner. Hobbs mente at kun på denne måten kunne paradisisk fred og sikkerhet etableres som i Tolkiens ”Hobittenland”.  Til tross for at de nye vitenskapene skjøt ut fra sin rot i kristenheten, så kan Leviathan leses som kristenhetens nederlag i brytningstiden ved inngangen til opplysningstiden, og samtidig med en religiøs statsabsolutisme, så ønsket Hobbs en liberal opposisjon. Modernitetens religion er samtidig noe strengt privat og noe som styresmakten må ha total kontroll på.  Mens premissleverandøren i kristenheten skal være Jesus Kristus, så skulle troen på et universell rasjonale være premissleverandøren i den moderne statens enhetskultur. Middelalderens  ”kristenhet”  i sannheten om Jesus Kristus, omdefinerte det nye storsamfunnet til ”kulturenhet”.

Det sekulære Europas kultur neglisjerer den religiøs samvittigheten, og innovatører i overdimensjonerte statsapparat finner fanepunkter i FNs menneskerettserklæring som objektive uttrykk for universale ”fornuftens lys” . Vårt gamle vestlige kristen-humanistiske demokrati trues i dag av statsapparatene som tiltar seg makt, utferdiger forordninger, direktiver, regler og forskrifter. I Hobbs filosofi så begrunnes og legitimeres autoritetsmyndighet med at alternativt uten denne autoritet, så overlates mennesker til å leve i naturtilstanden. Naturtilstanden i Hobbs filosofi er menneskets kamp om makt uten allmenngyldig moral. Moralen hos Hobbs er kun avhengig av lover, eller samfunnskontrakten, med et sterkt maktapparat og voldsmonopol som ved hjelp av frykt, kan stagge det dårlige menneske og holde staten stabil.

Modernitetens moral skiller seg grunnleggende fra den generelle oppfatningen om universell moral vi finner i antikken. Helt i motsetning til Hobbs som vil temme naturtilstanden, så vil Aristoteles i sin filosofi åpne opp naturtilstanden. I Aristoteles filosofi er naturtilstanden positiv og samfunnet er til for å realisere menneskets naturtilstand. Hos Aristoteles er den allmenne moralen tilgjengelig via fornuften. Det positive menneskesynet og den guddommelige fornuft hos Aristoteles viderefører kirkefedrene til inkarnasjonen av Guds universelle fornuft åpenbart i Jesus Kristus.  Til tross for mangt og meget, kristendommen har frem til i dag vært den dominerende verdileverandøren for de demokratiske prosedyrene i Europa. I tillegg har eiendomsrett og en avdempet beskatning gitt en forutsetning for opprettholdelsen av Europas kristen-humanistiske kjennetegn med frihet, åpenhet og trygghet.

(Der hvor Hobbs filosofi er politiske begrenses ved at staten ikke styrer kirken, kan menneskesynet og verdigrunnlaget i Aristoteles filosofi ha mer rom. Hvordan autoritet legitimeres er avhengig av menneskesyn og verdigrunnlag. Her hjemme har Stortinget legitim grunn til å la vårt verdigrunnlag i kristendommen bli stående ved 200 års revideringen av Norges Grunnlov.)

SAMVITTIGHETSFRIHETEN MÅ RESPEKTERES!

I St. Mikael og alle de helliges menighet i Fredrikstad ble det under kirkekaffen søndag 19. februar tatt initiativ for å støtte fastlegene i deres kamp for samvittighetsfriheten. Resultatet ble den økumeniske uttalelsen nedenfor:

SAMVITTIGHETSFRIHETEN MÅ RESPEKTERES!

Ved å skjelne mellom «hva Guds er, og hva keiserens er», har kristentroen en gang for alle avvist tanken om en kristen stat. Skillet innebærer at kristne ikke er avhengige av et spesielt politisk system for å kunne leve som troende. Følgelig kan vi godta at de politiske institusjonene følger sin egen logikk innenfor rammen av rettssamfunnet. Ikke desto mindre gis det moralske og religiøse sannheter som er overordnet den alminnelige politiske prosess. Menneskerettighetene er der for å hindre at staten og folkeflertallet går ut over sine grenser.

Religionsfriheten er en av disse grunnleggende menneskerettighetene som tjener til å sikre borgerne et frihetsrom hvor de kan leve ifølge sin samvittighet uten å riskere å bli utsatt for tvang eller det som verre er fra staten og samfunnet.

Spørsmålet om fastlegenes reservasjonsrett i abortsaken setter rettsstaten på prøve. Både for kristne og ikke-kristne reiser abortsaken grunnleggende moralske spørsmål vedrørende fosterets rett til liv. Ved å anerkjenne samvittighetsfrihet for helsepersonell har lovgivere og helsemyndigheter til nå respektert et visst frihetsrom for dem som har etiske motforestillinger mot provosert abort.

Når regjeringen nå vil gripe inn overfor fastlegenes reservasjonsrett ved å underkjenne samvittighetsfriheten, får det til følge at religionsfriheten gjenstår som statens frihet fra religionen i stedet for religionens frihet fra statsmakten. Derved trues samfunnet av en total politisering av det offentlige rom. Demokratiet viser både sin berettigelse og sin styrke ved hvordan makthaverne forholder seg til minoritetene i samfunnet.

På denne bakgrunn er det nødvendig for kristne kirker og organisasjoner å støtte fastlegenes sak. Dersom samvittighetsfriheten ikke respekteres, blir borgerens frihet en fiksjon.

Jan Bygstad, prest i DELK
Roald Flemestad, biskop i Den nordisk-katolske kirke
Maria Elizabeth Fongen, leder av det katolske Familiesenteret, i permisjon
Reidar Paulsen, leder av Doulos-nettverket

Neo-marxiansk

I vår gamle vestlige sivilisasjon er det nå viktigere med brød enn frihet. Ateisten Marx beskriver demokrati som en form for diktatur, siden det er de øvre samfunnsklasser som reelt sitter med makten. Post-Marxister hevder at dette også er en korrekt beskrivelse av dagens demokratiske stater, siden vanlige arbeidere i realiteten har svært begrenset makt. ”Okkuper”-bevegelsen vil drive en slags klassekrig og ønsker en revolusjon om økonomisk ulikhet. Fordi høy arbeidsledighet og høye studielån ikke vil forsvinne i nær fremtid, så vil ”Okkuper”-bevegelser i en aller annen form fortsette.

Det neo-marxianske konseptet bygger på den politiske tro at problemet skyldes utbytting og klassekonflikt. Tankegodset er at vi har en monopolistisk kapitalisme og at 1%  utnytter de resterende 99% av befolkningen. Et av problemene med denne konfliktmodellen er at vårt system knapt kan benevnes kapitalistisk men heller fremstår som kooperativ sammen med sterke globale industrielle monopolinteresser.  I Europa i dag er det lite tyngde for nasjonal selvbestemmelsesrett. EU er grunnlagt på fire friheter med generelle forbud mot alle nasjonale tiltak som kan innebære hindringer på den frie bevegeligheten av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital. Tilsynelatende skal ”markedet” diktere hva antatt suverene og demokratiske stater kan eller ikke kan gjøre for sine borgere.

I vår gamle vestlige sivilisasjon er konsensus at demokrati og godt styresett er som samme sak. Rett så ofte er de på kollisjonskurs. Demokrati er en formell prosedyre mens Rettstaten er en administrativ praksis for å ivareta et kompromiss mellom eiendomsrett og skatteplikt. Folkerepresentanter har nettopp akseptert at 25 av 27 EU-land vedtok ”finanspakten” for å kreve elementær budsjettdisiplin etter grunnleggende regler, inklusiv sanksjoner for de som overstiger sine grenser for gjeld og budsjettubalanse. Det er ikke kun ”kapitalen” eller ”markedet”, men ”reguleringene” som skal diktere hva vårt vestlige demokrati kan gjøre og ikke gjøre. Med mandat i sine prosedyrer utvikles EU til stadig å øke sin rettslige legitimering. Men alle medlemslandene har ikke felles tilnærmelse til samme rettsforståelse. I Europa er den klassisk latinske tilnærmelse til å beskrive den ideelle uoppnåelige tilværelse som man skal strekke seg etter men mens den germanske rettsforståelse er mer absolutt. EU-prosjektet balanserer mellom demokratifelleskap med ufullkomne politiske prosedyrer og reguleringsfelleskap bygget på forskjellig kulturbundne rettspraksiser.

”Okkuper”-bevegelsen ser ikke regjeringer og politikere som ” 99% samfunnets”  representanter og garantister. For ”Okkuper”-bevegelsen står striden altså ikke om politiske veivalg, men om samfunnssystem.   I 1814 var borgernes frykt at Staten skulle komme og ta dem. I dag er frykten at Staten svikter når folk trenger den og dette nærer krefter som ønsker en neo-marxiansk undertrykkende velferdsstat.

Fastelavn og karneval

I Sta. Sunniva kyrkje blei siste sundag før faste markert med fastelavnsbollar og eit lite miniatyr-karnival. Fader Roy Olav, som er veldig dyktig til å halda barnepreiker, kledde ut borna med ulike hattar og forklarte at karneval (tysdag før askeonsdag) betyr «farvel til kjøttet». Altså den siste dagen ein et kjøt før dei 40 fastedagane. Dei som klikkar seg inn på den store versjonen av biletet vil kanskje sjå at det ligg ein sjokolade på golvet – eller som fader Roy Olav sa det: Nei, det er ingen sjokolade, men ein fristelse!

fastelavnsundag, klikk på bildet for stor versjon

Vidare i preika: «Vi avstår fra mat i en eller annen form, for faste er uløselig knytt til det å ete. Det dreier seg om å avstå fra mat, for å temme lystene våre, for å bli sterkere til å motstå fristelsene og for å rense både kropp og sjel og slik la det døde såkornet som dagens evangelietekst snakker om få vokse opp.

I Markus 9.29 får vi høre historia om disiplene som ikke klarte å drive en demon ut av en mann. Jesus gir dem forklaringa og sier at dette slaget er det bare mulig å drive ut ved bønn og faste – han sier ikke: bare mulig å drive ut med bønn og mindre Se og hør-lesing eller bønn og bare svarte klær eller bønn og mindre TV-titting. Faste har med mat å gjøre og heilt konkret sier fedrene fra de første to hundre åra etter Kristus at faste er å holde seg unna mat på dagtid fram til den niende timen – som altså er klokka 15 – timen da Jesus utånda på korset.

Mi utfordring til dere nå i forkant av fasta som starer onsdag er derfor at vi i år kobler fasten til mat. Kanskje vi kan ta en av de tradisjonelle fastedagene onsdag eller fredag – eller helst begge dagene – og gjøre de til dager med bare vann fram til klokka 15? Dere vil bli overraska over resultatet – alt til ære for Faderen, Sønnen og Den hellige ånd.»

Kristendommen og den sekulære stat

«Sekulær stat er en trussel mot religionsfriheten», kunne vi lese i Dagen den 9. februar. Overskriften kan bunne i ulike bekymringer, men påstanden uttrykker ikke kristendommens prinsipielle syn på statsmakten. De kristnes frykt har snarere vært at staten skulle ikle seg religiøse kledebon, dvs. ikke være sekulær nok! Ønsket om at staten holder rimelig avstand til det religiøse liv, avspeiler Jesu egne ord: «Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er» (Matt 22:21). Ved å fremholde at den verdslige og den åndelige myndighet er to forskjellige realiteter, avviser Jesus samtidig ethvert kirkelig forsøk på å skape teokrati og ethvert politisk ønske om å ville guddommeliggjøre statsmakten.

I den antikke verden var et slikt skille noe radikalt nytt. I den hellenistiske kultur skulle det religiøse liv nettopp tjene til å underbygge samfunnsordningen og legitimere den gitte politiske makt. Avvisningen av keiserdyrkelsen førte til at de kristne i største alvor ble omtalt som «ateister». Forkastelsen av den offentlige gudstjeneste innebar likevel ikke en avvisning av statsmaktens legitimitet. «Det kristne paradoks», som det gjerne kalles, er at øvrigheten anerkjennes som en Guds skaperordning som skal tjene livet i verden på en god og naturlig måte, men troslivet henter likevel sin autoritet fra evangelieforkynnelsen og ikke verdslige myndigheter. Hvis denne forskjell respekteres, er et samvirke mulig til det felles beste.

Ved samtidig å understreke øvrighetens verdslige egenart og kirkens åndelige selvstendighet la kirkefaderen Augustin i boksamlingen «Om Guds stad» grunnlaget for middelalderens enhetskultur ved å gjøre gjeldende at den maktutøvelse som øvrigheten legitimt utøver i en fallen verden, må holdes i balanse av kirkens åndelige autoritet. Denne balanse ble først brutt i det 16. århundre da katolisisme og kalvinisme begge krevet å være statsmaktens formynder, mens lutherdommen motsatt la det religiøse liv i fyrstemaktens fang.

I dagens pluralistiske samfunn gjør vi klokt i på nytt å fastholde distinksjonen mellom borgerlige ordninger og nådens ordning. Skillet innebærer at vi ikke er avhengige av et spesielt politisk system for å kunne leve som kristne. Følgelig kan vi godta at de politiske institusjoner i samfunnet avspeiler ulike kulturelle forhold og derfor følger sin egen verdslige logikk. Selv om vi ikke kan forlange at statsmakten anerkjenner kristendommens sannhetskrav og etiske normer, må vi ikke desto mindre kunne forvente at sivilsamfunnet garanterer oss et frihetsrom utenfor statsmaktens ideologiske kontroll. Vår frihet til å leve som kristne skal simpelthen inngå som del av våre borgerlige rettigheter. Med andre ord, hvis religionsfriheten hviler i rettsstaten og ikke de styrendes vilkårlige velvilje, fremstår den sekulære stat som lettere å leve med enn politiske regimer som uforpliktende anvender kristne forestillinger til å underbygge sin egen legitimitet.

Biskop Roald Nikolai Flemestad. Teksten stod også på trykk i Dagen 16. februar, i spalten kulturnotat.

Slik gjorde dei det i Nidaros

Frå Missale frå Nidaros

Er det nokon her som er god i latin?

In summis de beata virgine: Gloria in excelsis Deo. Et in terra pax hominibus bonæ voluntatis. Laudamus te. Benedicimus te. Adoramus te. Glorificamus te. Gratias agimus tibi propter magnam gloriam tuam. Domine Deus, Rex cælestis, Deus Pater omnipotens. Domine Fili unigenite, Iesu Christe. Spiritus et alme orphanorum paraclite. Domine Deus, Agnus Dei, Filius Patris. Primogenitus Marie virginis matris. Qui tollis peccata mundi, miserere nobis.

Dette er henta frå liturgien som blei nytta i Nidaros før reformasjonen. Det er ganske fantastisk kva ein kan finn på internett no til dags. Det vil seia, det er ikkje eg som brukar seine kveldar på å leita fram gamle liturgiar (ok, eg har faktisk gjort det av og til). Men linken til denne liturgien (er det eit betre ord enn liturgi å bruka her? Ordinarium?) fann eg hjå ein av den nordisk-katolske kyrkja sine vener – fader Anthony Chadwick, som skreiv om dette no i februar.

Fader Chadwick skriv at dette dreier seg om «norsk før-reformatorisk praksis, som eg er sikker på vil vera av stor intersse for biskop Roald Flemestad i den Nordisk-katolske kyrkja». Men heller ikkje fader Chadwick er den eigentlege opphavsmannen til teksten sitert innleiingsvis, men ein viss romersk-katolsk prest – fader Sean Finnegan. Han fann teksten på vår eigen digitale bokhylle, nasjonalbiblioteket sin database på nett som tilbyr meir enn 48.000 bøker gratis tilgjenegleg på internett. Deriblant før-reformatisk liturgi, tydelegvis.

Denne britiske presten, fader Sean Finnegan, har gjort teksten litt lettare tilgjengeleg, ved å transkribera han til rein tekst på sin blogg (herav kopien over). Gå til hans blogg for å lesa heile den latinske teksten. Men teksten er fortsatt på latin. Heldigvis har Google ei smart oppfinning som er kalla Google translate. Der kan ein kopiera den latinske teksten inn, og lesbar engelsk kjem ut på få sekund (latin til norsk går også, men omsetjinga ser ut til å ha gått via engelsk, og er altså vesentleg dårlegare). I alle fall kan ein no – med god hjelp av bloggande prestar, og google Translate, lesa kva prestar og diakonar sa og gjorde i Nidaros før reformasjonen.

Liturgien er veldig gjenkjennbar for oss nordiske-katolikkar vil eg seia, med mange kjente faste ledd. «Herre jeg er ikke verdig at du går inn under mitt tak, men si bare ett ord, så blir min sjel helbredet», kjenner ein for eksempel att. Andre ting ser det ut til at dei gjorde, men me ikkje gjer, og omvendt. For eksempel står det at før diakonen les evangeliet ber han følgjande (omtrentleg omsatt):

Gi meg å forkynna Herrens ord høgt og tydeleg, for å vera deg til behag, og måtte det føra til evig liv til alle de som høyrer og trur Guds ord – for ditt heilage namns skuld. Amen.

Og etter lesinga ber diakonen: Gjennom desse orda frå fredens heilage evangelium, måtte Herren tilgi alle våre brotsverk, og måtte det tena til fred for alle som høyrer og trur Guds ord.

Berre nokre få smakebitar på mange flotte bøner frå tida då gamletrua var på sitt mest levande i Noreg. Sjølve teksten skal vera frå 1519, men innhaldet vil eg tru eg mykje eldre. Eg forstår at det er ein viss diskusjon om denne liturgien (referert til som «Ordinary» av dei britiske prestane) syner mest slektskap til britisk eller romersk gudstenesteform. Fader Chadwick meiner slektskapet i akkurat denne liturgien er meir romersk enn britisk (sarum), men det overlet eg til meir kapable folk enn eg.

Frå Antiphonarium Nidrosiense

Øystein Lid