Rettferdig

St. Augustin skriver: hvis “rettferdighet er den dyd som gir hver enkelt sin rettighet… hvor, da, er rettferdigheten til mennesket, når han forlater den sanne Gud?” (Gudsstaten, XIX, 21). På Stortinget i dag fremstår Augustins spørsmålet som umiddelbart irrelevant, for rettferdighet dyrket på kristen-humanistisk grunn har jo fått den sosialdemokratisk folkedrakt ”Gjør din plikt, krev din rett”.

Dette klingende mantra er dannet med tankegods hentet fra Ulpian, en romersk jurist i det tredje århundre. Denne definisjonen er imidlertid for uklar til å spesifisere hva som er den enkeltes ”plikt & rett”. Selvfølgelig er materielle goder nyttige og nødvendige – faktisk opptok Jesus seg med å helbrede syke, brødfø folk som fulgte Ham og klart fordømte likegyldigheten som selv i dag tvinger hundrede av millioner inn i døden gjennom mangel på mat, vann og medisiner. Ut over det umiddelbare spørsmålet som gjelder mat og drikke, ligger den varige iver etter å plassere problemets kjerne utenfor seg selv.

Mange moderne ideologier er gjennomtrukket av den forutsetningen at fordi urettferdighet ”kommer utenfra”, så for at rettferdighet skal styre, er det tilstrekkelig å fjerne den utenforliggende årsaken som hindrer å oppnå rettferdighet.  Men ”rettsfordeling” yter ikke den menneskelige skapning sin fulle ”rettferdighet”. Det mennesket trenger aller mest kan ikke sikres med lov. For å kunne leve livet til fulle, trengs noe mer intimt som kun kan skjenkes som gave: fullkommen kjærlighet; omsluttende, god, ren og hellig.

Problemstillingen til Augustin skjønnes ut fra at: Gud er allmektig og rettferdig – samtidig som det er noe ondt rundt om i verden. På spørsmål om hva som er rent og hva som er urent, siterer Markus Jesus på at ”Ikke noe av det som kommer inn i mennesket utenfra, kan gjøre det urent. Men det som går ut av mennesket, det gjør mennesket urent” ”Det som går ut fra menneske det er urent” (Mar 7:15,20) Da er det relevant at også ondskap ligger i Guds hender, og derfor kan mennesket legge hele sin refleksjon i at ”Guds rettferdighet har blitt åpenbart gjennom troen på Jesus Kristus” (Rom3:21-22) I troen på Den Treenige Guden, er det håp om å stille menneskets tørst etter sannhet og rettferdighet.

Advertisements

Dovresynden

”Enige og tro inntil Dovre faller” er Eidsvolleden etter at riksforsamlingen ble avsluttet i mai 1814. Dovregubben lærte Per at den eneste forskjellen på troll og mann er at menneskene sier ”vær deg selv ” og trollene sier ”vær deg selv nok”. Trollenes egoisme er noe Peer har mye av, og derfor trives han i deres selskap. Egoisme er et av Peers mest fremtredende egenskaper, han er ”seg selv nok” og kunne sikkert vært det litt til.

Han forlater Solveig i den tro at han får det bedre andre steder, og hun uten ham. Han svikter og løper unna store avgjørelser, akkurat som Bøygen, som er en gjenspeiling av han.  For å komme inn i rettferdigheten er det nødvendig å forlate selskapet med den trollske illusjonen av selvforsynthet, denne dypt stikkende foreningen Adam og Eva lukket med Satan. 

Urettferdighet, frukten av ondskap, har ikke utelukkende ytre årsaker. Dets opphav ligger i menneskets hjerte, hvor frøene finnes av et gåtefullt samarbeid med det onde. Det skjedde etter at Adam og Eva ble forført av Satans løgn, brøt det hellige bud og snappet til seg den gåtefulle frukten. Det logiske i å stole på kjærlighet ble erstattet med mistenksomhet og konkurranse. Det logiske med å få og tillitsfullt forvente fra den Andre, ble erstattet med engstelig surring og handling på egen hånd. (1.Mos 3:1-6) Som en konsekvens oppleves en fornemmelse av urolighet og usikkerhet.  Mennesket må åpnes opp og løses fra sin fundamentale syndeskyld, en hjertes frigjøring: lukk deg opp ”EFFETA” (Mark 7:34).

Dovresynden i det norske folkedypet er sjelens dragning inn i Dovregubbens hall. Eidsvolledens kristenhumanistiske Norge ville løse det norske folk ut av fangenskapet i Dovrehallen. Den trygge samfunnsbyggingen oppmuntrer mennesker til ”å være seg selv i grunnen”, være frie, verdifulle og uavhengige. De som har løftet det norske samfunn opp, er menn og kvinner som har kastet Den Grønnkledde Burka…

 dn Ole G.

Sivilreligionen

I klagen over sekulariseringen i vår tid vil det være misforstått å drømme om et slags kristent idealsamfunn. Samfunnslivet har aldri vært eller vil bli kristent. Ikke desto mindre har vi lov til å arbeide før å øke kristendommens samfunnsdannende innflytelse i vår samtid. I et slikt perspektiv kan vi med god grunn også reise spørsmålet om hvilke motkrefter vi står overfor. Vi tar det gjerne for gitt at sekularisering og avkristning er samme sak, men kanskje er det omvendt – en sann sekularisering kan vise seg å være troens allierte i striden med en ullen religiøsitet. I europeisk åndshistorie har det vist seg at også ateismen kan ikle seg religiøse kledebon. Det skjer når religiøse tanker og symboler brukes til å legitimere en livsverden uten gudstro.

Begynnelsen på avkristningen i Vest-Europa tidfestes undertiden til fredsslutningen etter Tredveårskrigen. Blodsutgydelsen på begge sider etterlot forferdelse over ethvert religiøst sannhetskrav. Samtidig førte en ny naturvitenskap og bibelkritikken til en upersonlig forsynstro. Tilliten til Gud som en upersonlig ordensmakt falt imidlertid i grus etter jordskjelvet i Lisboa i 1755. I fornuftens og moralens navn trakk så opplysningsfilosofene den slutning at all religion er dårskap. Først frigjøringen fra religiøse forestillinger, mente man, ville kunne muliggjøre en ny fornuftig samfunnsordning. Den franske revolusjon satte seg da som mål – om nødvendig med giljotinens hjelp – å avskaffe kristendommen én gang for alle.

Snart skulle det imidlertid vise seg at revolusjonen endte i kaos. For å møte den sosiale oppløsning tok Robespierre opp Rousseaus tanke om «sivilreligionen» – en dyrkelse av Staten som guddommelig. Innføringen av nye offentlige fester til erstatning av de kirkelige og en heroisk kunst som portretterte politikere etter mønster av kirkekunstens helgenbilder, skulle legge et religiøst ferniss på samfunnslivet. Slike tiltak skulle òg lære borgerne å lyde statens ledere samtidig som befolkningen inspireres til å tro på fremskrittet.  Ordet «Gud» gjenstår da som et annet ord for fellesskapets politiske idealer. Med all sin tale «fromhet» fungerer sivilregionen som en slag religiøs ateisme, idet samfunnet har gjort seg selv til religionens kilde.

I kjølvannet av den franske revolusjon har ulike totalitære ideologier i det tyvende århundre fremstått som kvasireligiøse bevegelser. Likeledes gjenkjennes sivilreligionens tenkesett i vår demokratiske samfunnsform og da gjerne i forbindelse med ord som «Gud og fedrelandet». Derimot er den politiske hverdag fri for religiøse referanser og normer. I praksis gis det ikke noen høyere moralsk autoritet enn den politiske prosess som sådan. Denne inkonsekvens kan få en til å spørre om bruken av ordet «Gud» simpelthen fungerer som en forherligelse av Staten. Men om det politiske liv utfoldes på helt sekulære premisser, er «Gud» ikke derfor død. Den sekulære stat har gjort seg selv til Gud.

 Under enhver omstendighet er det nødvendig at vi kristne forstår å skjelne mellom den kristne tro og sivilreligionens ateistiske religiøsitet. Synd er noe annet enn sosial diskriminering; rettferdighet er ikke et annet ord for menneskerettigheter og frelse er ikke det samme som terapi. Kristendommens sannhet kan ikke måles på dens sosiale nytte. Uten Guds bud og vilje blir det hele en funksjonell ateisme.

Korleis forstå, formidla og bli forandra av kyrkjefedrane

For oss konvertittar kan det vera ganske utfordrande å venda oss frå tankesettet me har forlatt til fordel for Kyrkja sitt tankesett. Endå vanskelegare er det dersom alle er konvertittar. For kven skal læra oss? Og kven skal vera våre åndelege fedrar og rettleiarar? Me har Bibelen, men treng nokon som kan «forklara oss det me les», slik Filip gjorde for den etiopiske hoffmannen. Der kjem kyrkjefedrane inn, som har mottatt, forstått, levd ut og vidareformidla sanninga gjennom ein levande tradisjon frå slekt til slekt.

Men det er heller ikkje uproblematisk, for kyrkjefedrane var ikkje alltid samde om alt. Ikkje ein gong Peter og Paulus var alltid samde. Heldigvis har Kyrkja i sin klokskap også kanonisert visse skrifter frå kyrkjefedrane, akkurat slik dei kanoniserte dei Bibelske skriftene. Dei har vorte ein del av kyrkja sitt liv og lære, dei vert brukt i salmar, i nye skrifter, fordi dei er saninga. Dei utgjer eit autoriativt sanningsvitne.

Det finst ikkje noko magisterium som berre kan fastslå sanninga ein gong for alle, det finst ikkje ein enkelt biskop, i Roma, til dømes, som kan løysa alle problem ved å uttala eit ufeilbarleg utsegn. Fyrste vatikankonsilet sa at paven uttalar seg frå seg sjølv, ikkje ut frå kyrkjeleg konsensus.. Men me trur det finst ein kyrkjeleg konsensus, og dei som har etablert den er kanonserte som personar, i tillegg til at skriftene deira er kanoniserte. Men spørsmålet vert fortsatt; korleis skal me forhalda oss til dei? Korleis skal me forstå og bruka desse kanoniserte skriftene? Korleis vert me ein del av det, og gjer det til vårt eige? Korleis forstår me dei, opplever me dei og vidareformidlar me dei?

I boka «Hymn of Entry» (1984), skrive av den pensjonert abbeden Vasileios (Gondikakis) av Athos, finn ein eit lengre avsnitt med tittelen «Korleis studera og kommunisera orda frå fedrane». Det som med eit framandord vert kalla patristiske studier eller patrologi. Fedrelære, med andre ord. Vasileios er ein erfaren munk og åndeleg rettleiar. Han skriv:

«Guds rike er ikkje som Talmud, heller ikkje er det ei mekanisk samling sitat frå Bibelen eller fedrane, skilt frå vår eksistens og våre liv. Guds rike er i oss, som ein surdeig som på ein fundamental måte forandrar menneskeliv, ånd og kropp. Det som krevst når ein studerer fedrene (patristic study), for å vera trufast mot deira ånd av fridom og verdig deira åndelegheit og friskheit, er å nærma seg deira heilage tekstar med same ærefrykt me viser når me nærmar oss deirar relikviar og heilage ikonar. Denne liturgiske respekten vil snart avsløra for oss at her er ein annan uforklarleg nåde i verk. Heile atmosfæren vert annleis.

Det finst visse livsviktige passasjar i tekstane deira, som me kjenner krever av oss – og utfører i oss – ei heilt uvanleg endring. Me må ta desse og gjera dei til ein del av vårt vesen og våre liv, som sanning og standpunkt, for å gjennomsyra heilskapen. Og samtidig må me gå inn i studiet av fedrane med heile oss. Dette bryllaupet, denne dåpen inn i studiet av fedrane gjev oss det me treng, ikkje for å få ei ekstra mengd referansar til fedrane eller for å kunna ei mengd av andre sine meiningar utanåt, men for å oppnå ein ny klarsynt sans som set mennesket i stand til å sjå ting annleis og rett. Dersom me avgrensar oss til å læra avsnitt utanåt og klassifisera dei mekanisk – og lærer andre det same – så gjer me den grunnleggjande feilen som forhindrar oss frå å læra og gjera kjent fedrane sin livsmåte og livsfilosofi. For det som er heilt karakteristisk for fedrane sine skrifter er at dei er unnfanga og halde saman, forma og veks som resultat av nåden og krafta i fridomen frå Den Heilage Ande.

Det fedrane krev og gjev er forandringa som Den Heilage Ande skaper. Dersom me vil nærma oss dei utanfrå denne røydomen, vil dei forbli for oss uforståelege som forfattarar og forakta som personar.

Det å kommunisera ord frå fedrane, handlar ikkje om å bruka sitat på det eller det temaet ved hjelp av ein konkordans. Det er ein prosess der næring vert teke opp i levande organismar, assimilert og forvandla til blod, liv og styrke. Og deretter, betyr det å vidareføra gleda og proklamera dette mirakelet gjennom det å verta levandegjort, ei oppleving me forstår på ein måte som går på tvers av tvil eller diskusjon. Slik vert fedrane sine ord ikkje formidla mekanisk, eller bevart arkeologisk og ikkje tilnærma historisk. Det vert formidla som ein heilskap, fullt av liv når det går frå generasjon til generasjon gjennom levande organismar, og det forandrar dei, skaper nye «fedrar» som gjer det til sine personlege ord, ein ny eigedom, eit mirakel, ein skatt som berre aukar når det vert gitt vidare. Det er denne uforanderlige forandringa skapt ved krafta som forandrar det forgjengelege til noko uforgjengeleg. Det er den rørslelause stadige rørsla i Guds Ord, som alltid er levande og uforanderleg. Kvar dag verkar Ordet annleis og nytt, og er likevel det same. Dette er livets mysterium som har etablert seg djupt i vår døde natur og reiser han opp frå innsida, og bryt helvetes portar.

Å gi ord frå fedrane til andre betyr at eg lever sjølv, at eg vert forandra av dei. På den måten har min (åndelege) metabolisme krafta til å forandra orda, slik at dei kan verta ete og drukke av den som eg gjev dei til. Denne omdanninga av ordet i mennesket, og forandringa i han som kjem som eit resultat, bevarar uforandra det mysteriet som består i personleg og ugjentakbart liv som er patristisk lært og gitt. Det er som maten ei mor et: den nærar henner og held ho i live, og samtidig vert det omdanna i henne til morsmjølk, livets drikke for babyen.

Så vakkert det er for eit menneske å bli teologi. Då vil alt han gjer – og framfor alt det han gjer spontant, sidan berre det som er spontant er sant – bera vitne og tala om at Guds Son og Ord vart inkarnert, at Han vart menneske gjennom Den Heilage Ande og alltid jomfru Maria. Det talar stille om dei uutseielege mysteria som har vorte openberra i dei siste tider.

Dette teologiske livet og vitnet er ei velsigning som oppkvikkar eit menneskeliv. Det er mat som vert delt og give til andre; ei drikke helt ut og give i overflod for menneska til å fortæra og stilla tyrsten. I denne tilstanden snakkar ein ikkje om livet, men ein gjev det. Ein matar dei svoltne og gir drikke til dei tyrste. I kontrast til dette står skolastisk teologi og intellektuelle konstruksjonar som ikkje liknar på vår Herre sin lekam, den sanne mat, heller ikkje Hans Blod, den sanne drikka; men dei liknar stein ein kan finna i maten. Så ufordøyeleg og umenneskeleg hard verkar skolastisismen på smaken til ein som er vane med liturgien i kyrkja, og det vert forkasta som noko framand og uakseptabelt.

Våre ord er ofte svake og uverksame. For at ordet skulle verta gitt vidare, og for å kunna gi liv, måtte det verta kjøt. Når du gjev dit kjøt og blod saman med ditt ord til andre, berre då betyr orda våre noko. Ord utan kjøt – som ikkje spring ut av livet og ikkje kjem saman med vår kropp som er broten, og saman med vårt blod som vert uttømt – betyr ingenting. Dette er grunnen til at vår Herre, ved det Siste Måltid, oppsummerte mysteriet ved Hans forkynning ved å seia: «Ta, et, dette er min kropp. Drikk, dette er mitt blod.»

Salig er det menneske som vert brote i stykker og give for andre, som vert helt ut og gitt til andre for å verta eten og å drukke. Når timen kjem der han vert prøvd vil han ikkje vera redd. Han vil ikkje ha noko å frykta. Han vil alt ha forstått at når me feirar Kjærleiken, er «ved nåde ein person brote utan å verta oppdelt, eten og aldri fortært». Ved nåde har han vorte kristus, og slik vert hans liv gitt som mat og drikke for hans bror. Det betyr at han gjev næring til sin neste sin eksistens og får han til å veksa.»