Om å vera knytta til ting i denne verda

Ein munk i ørkenen som hadde selt alt han åtte for å fylgja Kristus, vart så nær knytt til teppet han hadde til å varma seg med. Ting i denne verda kan alltid vera freistingar for oss om me let dei bli det. I vår moderne tid er me omgjevne av dataskjermar, internett, mobiltelefonar, tv etc., om me vil eller ei. Men freistinga til å bry oss om desse tinga i staden for om Gud og vår neste, er den same. Poenget er altså ikkje tinga i seg sjølv, men å ikkje la dei få vera i førarsetet, og ikkje la dei forstyrra vår merksemd mot Gud, og la dei tena som reiskap for det som er godt.

Subdiakon Øystein J. Lid

Advertisements

Feiring av Ingrid Gjertsens 70-årsdag

jubilanten
Vår kjære ven og syster i Kristus, Ingrid Maria Gjertsen, fyller 70 år i desse dagar. Storhendinga vart feira i kyrkjelyden der Gjertsen er medlem, Sta. Sunniva kyrkjelyd i Bergen, sundag 16. februar.

Etter messefeiring med biskop Roald Nikolai som celebrant og Gjertsen som kantor, vart gjestene eskorterte til Welhavens gate 66, der kyrkjekaffien vart inntatt som del av bursdagsfeiringa.

Gjertsen, som har jobba eit heilt liv med folkemusikk, og skrive bok om emnet, hadde mange musikalske gjester i selskapet.

Her er nokre videoar frå festen:


Ni vers av Petter Dass salme «Herre Gud ditt dyre navn og ære» vart sunge i originalutgåva, og Stig Wernø Holter trakterte pianoet.


Solgunn Flaktveit kvad kaffislåtten før kakene vart sett på bordet.


Prest Helge Unneland kvad ein religiøs folketone frå Nordmøre med tekst om den bortkomne sauen.


Folkemusikaren Einar Mjølsnes spelte på hardingfele for festlyden.

Mange tok elles ordet for å takka jubilanten, blant dei soknepresten i Sta. Sunniva kyrkje, fader Olav Paulinus Øien. Han sa det mange tenkte, at Ingrid har vore eit førebilete for oss i så mykje, og kanskje spesielt når det gjeld gjestfridom. Ho har lært oss å bli glade i den salmeskatten me har, har lært oss å be tidebøner, og introdusert oss til den benediktinske visdommen. Kva ville påskelovsongen i Sta. Sunniva kyrkjelyd vore utan hennar undervisning?

Me ynskjer Ingrid Maria hjarteleg til lukke med dagen!

Subdiakon Øystein J. Lid

Fr. Ottar Myrseth: Guds bilete

I dagsaktuelle kontroversar vert vårt syn på mennesket stadig sett på prøve. Då trengs tydeleg forkynning av Guds syn på oss. «Lat oss skape mennesket i vårt bilete, i vår likning,» seier Gud i skapinga (1.Mos 1,26). Mennesket er gitt eit uutsletteleg gudspreg til å leve eit liv i etterlikning av den heilage Gud sjølv.

I gudmennesket Jesus har Gud gjenoppretta sitt bilete på jorda, og sett som frelsesmål for oss å «verte fornya etter sin Skapars bilete» (Kol 3,9f).

Gud arbeider som biletkunstnar som formar etter eit forbilde. Dette forbildet er Kristus. Her på jorda framstår det himmelske biletet berre som ein skugge (Hebr 10,1), men ein gong skal vi erkjenne og ære desse skuggane som verkelege. Slik vatnet i dåpen er meir enn vatn og brødet i nattverden er meir enn brød. Våre medmenneske er ikonar som Gud vil reise opp til himmelsk herlegdom.

Kristen forkynning gir somme tider inntrykk av at Gud vart berre ord og ikkje menneske. Då kjem menneskesynet i ubalanse. Orda tek bustad i arkivet. Men Ordet busette seg hjå oss, midt i våre liv, som vår næraste slektning. Difor er bilete så viktige i formidlinga av himmelen på jorda. Det vi ser er like viktig som det vi høyrer, det vakre like viktig som det sanne.

Menneska er Guds-ikonar som har hamna i veggrøfta og blitt skada. Og som ein miskunnsam samaritan, skal kyrkja hente dei opp for å reinse og restaurere dei og gi dei eit herberge til Jesus kjem att.

Kristen tru reknar med konformitet mellom Gud og mennesket. Difor er kommunikasjon muleg. Mennesket har guddomelege evner. Inkarnasjonen (at Gud vert menneske) er det fremste uttrykket for korrespondansen. Guds fødsel som menneske er føresetnad for menneskets guddomelege atterføding. Guds jul endar med menneskets himmelfart.

Difor treng vi å gi dei kristne bileta, fremst av dei ikonane, plass i gudstenesta vår.

Inkarnasjonen gjorde det uråd for den kristne kyrkja å la vere å skape bilete. All nåde og sanning vart synleg med biletet av den usynlege Gud. Bileta formidlar sider ved Guds frelseshandling som ord ikkje kan erstatte.

Johannes av Damaskus (700-talet) skriv at ikonet si oppgåve er å opne mot det himmelske, å vise oss det som foregår i himmelen. Ord eller jordiske former kan ikkje klart framvise himmelen, men bileta kan. Dei har same innhald og meining som evangeliet. Forkynniga skal vere eit verbalt ikon. Ikonet eit måla ord.

Fr. Ottar Mikael Myrseth. Innlegget stod også på trykk i Dagen 12. februar.

Kirke og menighet

Når vi bruker ord som «kirke» eller «menighet» om de kristnes sosiale liv, må vi ta i betraktning at ingen av ordene er opprinnelige bibelske begreper, men betegnelser som i tidens løp er vokst frem for å oversette ett og samme ord – det paulinske begrep «ekklesia». Den ordgranne oversettelse ville i begge tilfelle være «forsamling».

I Det nye testamente forekommer ordet «ekklesia» særlig i det paulinske forfatterskap og i miljøer forbundet med apostelen. Paulus har hentet ordet fra den greske oversettelse av Det gamle testamente hvor «ekklesia» i betydningen «folkeforsamling» anvendes for å gjengi det hebraiske uttrykk «qahal» som betegner Israel som Guds eiendomsfolk (2 Mos 19:6, 5 Mos 7:6; jfr Heb 12:23). For å forstå den nytestamentlige ordbruken er det viktig å merke seg at apostelen anvender begrepet i tilsynelatende ulike sammenhenger. «Guds ekklesia» brukes om den enkelte menighet som adressat for hans brev (1 Kor 1:2). Samtidig finner vi «ekklesia» brukt også om hele kirken i betydningen «samtlige menigheter» (1Tess 2:14, Gal 1:13, 1 Kor 15:9). Likeledes karakteriserer Paulus de kristne med uttrykket ”Guds ekklesia” som den tredje menneskehet ved siden av jøder og grekere (1 Kor 10:32). Videre brukes ordet «ekklesia» også i betydningen «den gudstjenestefeirende forsamling» (1 Kor 11:18, 1 Tim 3:15) og om endetidens gudsfolk (Ap gj 9:31, 20:28).

Meningsfylden i ordet «ekklesia» utviskes imidlertid i våre bibeloversettelser som gjengir «forsamling» snart som «kirke», snart som «menighet». En slik differensiering letter nok lesningen, men gir også rom for alvorlige misforståelser. En saksvarende oversettelse av «ekklesia» ville være at man – avhengig av kontekst – istedenfor skjelnet mellom «storkirke» og «lokalkirke».

Det problematiske ved bruken av ordet «menighet» er at ordet strengt tatt kun betyr «fellesskap» uten at det angies hva som binder felleskapene sammen. Derved kan man komme til å tilsløre hva det vil si å være kirke i verden. Begrepet «menighet» kan lede til at man forstår helheten – «kirken» – som sammenslutningen av de ulike menighetsfellesskapene.

Derved står man overfor problemet om hvordan man skal tenke seg menighetenes innbyrdes forhold. Den enkleste løsning er en form for kongregasjonalisme, idet selvstendige menigheter samvirker når og hvor det måtte være ønskelig. En annen løsning er å forstå lokalmenigheten som en slags underavdeling i forhold til en sentralinstans på lignende måte som filialene i DnB forholder seg til hovedkontoret i Oslo. Kirkens enhet fremkommer da som summen av de ulike virksomhetsområdene slik de er forenet gjennom organisasjonens regelverk.

Dette er ikke den paulinske forståelse av kirkelivet. Apostelens bruk av nettopp det samme ord «ekklesia» både på storkirken og lokalkirken gjør det urimelig å definere «menigheten» som en slags underavdeling av «kirken». Fellesbetegnelsen innebærer at storkirken utgjør en enhet som gir seg uttrykk på ulike steder i form av mange lokalkirker som alle er bærere av den samme åndelige fylde. Derved er den verdensvide kirke tilstede i alle delkirkene i kraft av at alle lokalkirkene har den samme identitet som storkirken. Det er altså ikke summen av delene som skaper enheten, men helheten kommer til uttrykk ved at hver del for seg og tilsammen er Guds ekklesia – den nye pakts eiendomsfolk.

Biskop Roald Nikolai Flemestad. Innlegget står også på trykk i Dagen, 13. februar, i biskopens faste spalte «Kulturnotat».

Intervju med Kim Larsen i Dagen

I utgåva frå fredag 7. februar har Dagen eit dobbeltsidig oppslag med Kim Larsen (medlem i Sta. Sunniva kyrkjelyd, Bergen), som er innspurten med doktoravhandlinga om munken Wilfrid Stinissen (1927-2013).

Larsen siterer Stinissen mellom anna på at “Kirkens utstråling i verden er ifølge Stinissen avhengig at det finnes mennesker som er dypt personlige kristne. Åndelig liv våkner i møte med åndelig liv som er vekt, sa han. Det er det fantastiske med åndelige mennesker. De har en utstråling til oss andre, som gjør at vi våkner selv.»

Heile intervjuet kan lesast på Dagens nettavis, i spalten Snart søndag. Trykk her for å gå til saka!

Indre fred – om travelhet og samvittighet

Det finnes idag et utall kurs og metoder som skal hjelpe folk å takle travelhet og stress i eget liv. Det er som om travelheten skyldes en utenforstående kraft som vi mennesker bare må forholde oss til, akseptere, og gjøre det beste ut av. Jeg tror mange tenker at travelhet hører sammen med det moderne livet, en slags nødvendig konsekvens av å være menneske i en moderne verden. Som motgift kjøper vi oss stadig mer avslappende lenestoler, større hytter, finere sydenturer, osv..

Siden travelheten er et fenomen som de fleste erfarer i vår tid, må vi kunne spørre oss hvor dette kommer fra. Jeg tror vi må kunne si at travelheten er en del av en sirkel der produksjon og forbruk er viktige faktorer: Hva du kjøper definerer hvem du er, både gjennom eiendeler og utseende. Men et høyt forbruk krever produksjon, en produksjon som må øke hele tiden. Forbruk og produksjon er ikke negativt i seg selv, men du må velge i hvor stor grad du skal la deg lede inn i et mønster der du må arbeide mer for å kjøpe mer. Mange har drømmer om å eie mer eller ha høyere lønn, men vil det  gi deg indre fred?

Det kan være vanskelig å akseptere at din travelhet faktisk er ditt eget valg. Men du er ett fritt menneske og kan selvfølgelig selv velge hvor travelt du vil ha det. Du kan forsøke å bøte på problemet ved å fjerne symptomer som stress og uro ved å hoppe av for et øyeblikk; ta en ferie, eller gå på behandling. Dette er likevel fortsatt bare et ekstra forbrukerprodukt som skal hjelpe deg til å unngå å se det egentlige problemet.

Det egentlige problemet med travelheten er mangel på indre fred. Indre fred har å gjøre med måten  du lever ditt daglige liv på. Det har å gjøre med å kjenne etter, å leve i tråd med det du kjenner er rett eller galt. Denne følelsen av rett og galt kalles samvittigheten. Den kan pleies og styres i en god retning, eller den kan undertrykkes i lys av den ovennevnte sirkel av travelhet, produksjon og forbruk.

Noen trenger kanskje hjelp til å lokalisere samvittigheten etter et helt liv i travelhet. Man må lære å være stille og kjenne etter. Dette kalles å ransake sin samvittighet. Du ønsker kanskje å frigjøre den indre fred som en ren samvittighet gir fra alt som kan smake av moral og etiske regler. Men dette er  ikke mulig. Å leve i overensstemmelse med moralske verdier er avgjørende på veien mot å være et helt menneske. Derfor må du forsøke å unngå sinne og bitterhet, løgn og usannhet. Travelhetens runddans kan bare brytes hvis du slutter fred med din samvittighet, og lever i overensstemmelse med den. Samvittigheten er ikke av forbrukerkulturen, den er et vern for enkeltmenneskets integritet ovenfor de til en hver tid gjeldene politiske sannheter.

Uten samvittighet er det derfor umulig å finne veien inn til indre fred. Uten indre fred forsvinner også de grensene vi har mot travelheten i vår kultur. Jeg tror de fleste er enig i at vi ikke kan kjøpe oss til fred og indre ro. Derfor er det avgjørende at vi lar samvittigheten være vår veiviser i hvordan vi skal leve.