I følge politisk religiøs tro, så viser vitenskapen og evolusjonslæren at mennesker kan skape et forhåndsbestemt, harmonisk og fullkomment samfunn. Radikale politiskreligiøse trosfeller vil ha Norge til å bekrefte at Treholt simpelthen ble forfulgt og fordømt for sin radikalt opplyste politisk messianisme. Kampen om sannheten i maktens virkelighetsnærhet dreier seg i dag om at Arne Treholt for 25 år siden ble forfulgt og fordømt fordi han strebet etter det fullkomne samfunnet. Vinklingene i den nye gjennomgangen er at: Treholt led martyriet, i den gode intensjonens tjeneste.
Forsøket på omkamp i Treholtsaken viser at dette dreier seg om den vedvarende kampen om den egentlige sannheten. Treholts våpendragere vil ha oss til å mene at det ikke var Treholts egne feilsteg, men at det var (og er,) samfunnets ufullkommenhet som dømte Treholt. ”Tonen fra riksadvokaten er en ovenfra-og-ned-holdning og et uttrykk for maktarroganse” sier Norges storspion Treholt som fortsetter: ”Selv 20 år etter at jeg slapp ut fra fengselscella, er det ingen vilje til selvransakelse eller ydmykhet fra påtalemaktens side.” At den landsviksdømte fordømmer makten i landet er viser nettopp svikerens natur. Politikktroens absurde dragning hen mot det fullkomne samfunnet avslører et fullstendig forvrengt virkelighetsbilde der svart blir hvitt og hvitt blir svart for ”lyset skinner i mørket, men mørket tok ikke imot det” (Joh 1:5)
I den gode kristne tanke blir på sett og vis synderen til helten, men synderen er ikke selve offeret. Verdens eneste offer er Jesus. Likevel, det kristne virkelighetsnære svaret på at Treholt ble forfulgt og fordømt, er naturligvis at: ondskap alltid angriper, angriper fra innsiden og utsiden, samtidig er kreftene av det gode også alltid til stede. Det er en tendens til fremme at Jesus i Galilea hadde kunngjort nåde uten betingelser, absolutt betingelseløs, derfor også uten bot, slik nåde, uten menneskelig forhåndsbetingelser. Men tilgivelse erstatter ikke rettferdighet. I en kristen klartekst, trenger vi å lære igjen og igjen, nøyaktig dette vesentlige: omvendelse; bønn; bot og de teologiske dyder. Dette er ikke et spørsmål om et påstått plantet pengebevis. Treholts egen forklaring om at han var en slags ”privatpraktiserende utenriksminister” ble beskrevet som grensende til stormannsgalskap i dommen der han ble dømt til 20 års fengsel for landsvik og spionasje til fordel for Sovjetunionen og Irak.
Forfølgelsen av Treholt kom ikke fra fiender utenfra, men ble født inni han selv. På samme måten forfølges nasjonen Norge ikke fra fiender utenfra, men av fiendtlige krefter inne i oss selv. I Treholtsaken kan vi se det felles tankegods som Norges gamle og nye samfunnsfiender har: Lengselen etter det fullkomne samfunnet er den totalitære lengsel slik denne har kommet til uttrykk i kommunisme, fascisme, nazisme og islamisme.