Kristne utan Gud?

Kristne vi gjerne oss kallar,
men utan Gud vi oss klarer.
Av Hans ord vi lagar ballar,
og med dei vi oss forsvarer
i den tru at rett vi lever
og her for det gode strever.

Vi har blitt så viljelause,
hit og dit vi let oss kaste
av trendar, moderne rause,
og lett vi har for å haste
inn i dei nyaste tankar,
som på forstanden vår bankar.

Om vi ved eit uhell snublar
i noko sært og forelda,
gjeld det at vi ikkje grublar,
slik at vi vert overvelda
av slikt som gjaldt før i tida,
før synskrinsen vart utvida.

I oss sjølve vi blir større;
vi vil følgje våre draumar
og ha alt vårt på det tørre,
midt i dei verdslege straumar
som langt bort ifrå Gud oss fører,
for Hans ord vi ikkje vørder.

Advertisements

Den forfulgte Treholt

I følge politisk religiøs tro, så viser vitenskapen og evolusjonslæren at mennesker kan skape et forhåndsbestemt, harmonisk og fullkomment samfunn. Radikale politiskreligiøse trosfeller vil ha Norge til å bekrefte at Treholt simpelthen ble forfulgt og fordømt for sin radikalt opplyste politisk messianisme. Kampen om sannheten i maktens virkelighetsnærhet dreier seg i dag om at Arne Treholt for 25 år siden ble forfulgt og fordømt fordi han strebet etter det fullkomne samfunnet. Vinklingene i den nye gjennomgangen er at: Treholt led martyriet, i den gode intensjonens tjeneste.

Forsøket på omkamp i Treholtsaken viser at dette dreier seg om den vedvarende kampen om den egentlige sannheten. Treholts våpendragere vil ha oss til å mene at det ikke var Treholts egne feilsteg, men at det var (og er,) samfunnets ufullkommenhet som dømte Treholt. ”Tonen fra riksadvokaten er en ovenfra-og-ned-holdning og et uttrykk for maktarroganse” sier Norges storspion Treholt som fortsetter: ”Selv 20 år etter at jeg slapp ut fra fengselscella, er det ingen vilje til selvransakelse eller ydmykhet fra påtalemaktens side.” At den landsviksdømte fordømmer makten i landet er viser nettopp svikerens natur. Politikktroens absurde dragning hen mot det fullkomne samfunnet avslører et fullstendig forvrengt virkelighetsbilde der svart blir hvitt og hvitt blir svart for ”lyset skinner i mørket, men mørket tok ikke imot det” (Joh 1:5)

I den gode kristne tanke blir på sett og vis synderen til helten, men synderen er ikke selve offeret. Verdens eneste offer er Jesus. Likevel, det kristne virkelighetsnære svaret på at Treholt ble forfulgt og fordømt, er naturligvis at: ondskap alltid angriper, angriper fra innsiden og utsiden, samtidig er kreftene av det gode også alltid til stede. Det er en tendens til fremme at Jesus i Galilea hadde kunngjort nåde uten betingelser, absolutt betingelseløs, derfor også uten bot, slik nåde, uten menneskelig forhåndsbetingelser. Men tilgivelse erstatter ikke rettferdighet. I en kristen klartekst, trenger vi å lære igjen og igjen, nøyaktig dette vesentlige: omvendelse; bønn; bot og de teologiske dyder. Dette er ikke et spørsmål om et påstått plantet pengebevis. Treholts egen forklaring om at han var en slags ”privatpraktiserende utenriksminister” ble beskrevet som grensende til stormannsgalskap i dommen der han ble dømt til 20 års fengsel for landsvik og spionasje til fordel for Sovjetunionen og Irak.

Forfølgelsen av Treholt kom ikke fra fiender utenfra, men ble født inni han selv. På samme måten forfølges nasjonen Norge ikke fra fiender utenfra, men av fiendtlige krefter inne i oss selv. I Treholtsaken kan vi se det felles tankegods som Norges gamle og nye samfunnsfiender har: Lengselen etter det fullkomne samfunnet er den totalitære lengsel slik denne har kommet til uttrykk i kommunisme, fascisme, nazisme og islamisme.

Kristeleg livsstil

Vi drøymer om å setje spor
på jord med vår gjerning så stor.
Ja, så mykje vi gjere skal
i det vi kan tru er vårt kall.

Vi trur at vi følgjer vår Gud,
men dagleg vi trassar Hans bud.
Her i vårt sjølvpålagde strev,
kontroll over Anden vi krev.

Så annsamt vi har det med mangt.
I hjarte og sinn er det trangt.
Vi vår neste hastar forbi
og skuldar på dårleg med tid.

Visst nødvendig det eine er,
at audmjukt til Gud vi oss ber,
så Hans ord i sjela slår rot,
til omvendig, helging og bot.

Men tungt vi det ikkje må ta;
Gud ønskjer vi skal ha det bra.
Nei, Han vil ikkje plage oss
her på jord med trengle og kross…

Verdinøytrale rettigheter

I vårt nye flerkulturelle samfunn skaper konfrontasjonen mellom ulike livssyn og livsstilsvalg løpende konflikter. For å avdempe motsetningene ønsker den liberale stat å innta en meglerrolle ved å heve seg over alle grupper i samfunnet. Staten ser det som sin oppgave å fremme alles deltagelse i samfunnslivet og dialog mellom subkulturene. For å oppnå dette mål skal den offentlige makt legge til rette for det som er i alles interesse og godt for alle på samme måte. Likestillingsidealet innebærer at ingen gruppe av historiske eller numeriske grunner kan gjøre krav på å være den «ledende kultur». Derfor kan heller ikke staten favorisere en subkultur på bekostning av andre. Det offentlige rom må være «nakent», slik alle uansett livssyn eller livsstilsvalg kan føle seg like hjemme.

Samtidig ser staten det som sin oppgave å fremme alles rettigheter gjennom lovgivningen. Utfordringen blir om alles rettigheter kan fremmes samtidig og på samme måte. Dette ideal kan kun innfris hvis statsmakten opptrer verdinøytralt. Hvis staten bruker lovgivingen til å fremme en gruppes verdistandpunkt på bekostning av en annen, vil det få til følge at verdinøytraliteten bortfaller. Respekten for alles like rettigheter får derfor til følge at lovgivningen ikke kan ha til oppgave å foreskrive hva folk skal mene og tro. Lovgivningen har ingen preskriptiv funksjon utover det å sikre spillereglene i samfunnslivet. Der hvor det måtte oppstå konflikter mellom samfunnets ulike subkulturer, kan storsamfunnet gjennom rettighetslovgivningen sikre mulighetsbetingelsene for dialog og forsoning. Følgelig må også spørsmålet om rettens grunnlag reformuleres som en problemstilling om hvilke rettigheter borgerne må gi hverandre for å kunne danne et fellesskap av rettsfeller. En slik tilnærmelse vil sikre statens funksjon som verdinøytral megler.

Spørsmålet er imidlertid om det å henvise til formale prosedyrer er tilstrekkelig som problemløsning, hvis man ikke på forhånd er enig om det aller meste. I etiske spørsmål som abort og likekjønnet ekteskap er det er vanskelig å se hvor kompromisset – konsensusdannelsen – skulle være å finne. Selv om regjeringen presenterer sitt engasjement for fri abort og likekjønnet ekteskap som en rettferdig kamp for kvinners og homofiles rettigheter, vil motstanderne av lovgivningen se det hele som introduksjon av et nytt normsett under dekke av verdinøytralitet. Det gjenstående spørsmål er hvor det blitt av motstandernes rettigheter.

I praksis tar staten gjennom lovgivningsprosessen parti for favoriserte gruppers rettigheter under avvisning av andres etiske overbevisinger. På denne måte fremstår den liberale stat som en ideologisk aktør på vegne av særinteresser. Dette offentlige rom er ikke «livssynsnøytralt», men avspeiler et underforstått verdihierarki, hvor retten til selvrealisering opphøyes til en verdi med universell gyldighet. Verdirelativismen som ligger til grunn for tanken om den verdinøytrale stat, gjelder paradoksalt nok ikke makthavernes eget verdistandpunkt. Msgr. Roald Nikolai