Ofre livet for galskapen?

Noen i min bekjentskapskrets har gjort militær tjeneste i Afghanistan. De jeg har snakket med har opplevd denne tjenesten som meningsfull og viktig. Dette til tross for at et stort antall norske mennesker til stadighet rykker ut og beklager deres innsats. «Hvorfor ser ikke flere galskapen i å sende soldater til Afghanistan?» sier Terje Angelshaug i Bergens Tidende, ifølge www.vl.no (30.06). Reaksjonene mot norsk deltagelse i krigen i Afghanistan når selvfølgelig nye høyder når soldater blir drept. Først da kommer krigens meningsløshet virkelig nær.

Uten å ta politisk parti: Man må for det første kunne spørre om ikke det er noe meget usmakelig å nøre opp under folks misnøye med krig nettopp når noen har blitt drept. Hvis det er krig blir noen drept, det er krigens vesen. Disse reaksjonene er forståelige, men de virker ikke særlig gjennomtenkte eller prinsippielle.

For det andre tar man fra soldatene all verdighet. Her er unge menn og kvinner i sin beste alder på risikofyllt oppdrag på vegne av staten Norge, mens noen altså velger å kalle deres innsats for «galskap». Ja, krig er galskap, men noen ganger en nødvendig galskap. Denne «galskap – retorikken» virker å være direkte skadelig for folks moral fordi den forflater virkelighetsforståelsen fullstendig: Som om statlige intervensjoner i denne verden enten er fullstendig galskap eller fullstendig moralsk riktig.

Vi ber Gud fri oss fra all krig og ødeleggelse. I vår tid, der egosismen står så sterkt, bør vi også takke for at noen «gidder» å sette livet til for det de tror er riktig.

Advertisements

Finnes det fiender?

Jesus sier: «Elsk deres fiender!» (Matt 5, 38 ff.). Vi vet at Jesus selv overgav seg til sine fiender uten å gjøre motstand, at han frivillig led døden på korset. Han slo ikke igjen når han ble slått. Når disiplene ved en anledning forsøkte å forsvare han, sa Jesus: «Stikk sverdet tilbake igjen, for den som griper til sverd skal falle for sverd»(Matt. 26, 52). Betyr dette at vi som kristne ikke lenger skal ha noen fiender?

Grunnen til at Jesus ikke gjorde fysisk motstand mot den urett som ble begått mot ham, må være at han hadde en annen viktigere oppgave. Hans reelle fiende var en åndelig størrelse, Djevelen. Riktignok manifesterer djevelen seg fysisk også, slik han gjorde i den ondskap som rammet Jesus selv. Likevel visste Jesus at han måtte lide korsets død, for deretter å stå opp igjen for å påføre djevelen banesåret. Døden er djevelens beste våpen, og det var kun ved å tilintetgjøre døden at Jesus kunne bringe denne verden og mennesket tilbake til Gud og det evige liv.

Det finnes altså fiender, både konkrete i vår virkelighet og i det hinsidige. Men Jesus viste oss hvordan hatefulle fiender til slutt må falle for tro, håp og kjærlighet. Det finnes en kamp og en krig, men den kristne må ty til de riktige våpnene.