Utan kulten døyr kulturen

Ei svensk undersøkjing (Linnéuniversitetet i Växjö) syner at talet personar som meiner det er viktig at samfunnet bygg på kristne verdiar har auka frå 20 til 40 prosent på 9 år. Auken er størst mellom menneske som ikkje er medlemar i noko kyrkjesamfunn og ikkje går til kyrkje, såkalla ’nones’.

Dette skjer medan talet som identifiserer seg som kristne er uendra, medan talet menneske som set av tid kvar helg til å gå i kyrkja og delta i gudstenesta, er synkande.

Er det muleg å bygge opp eller halde oppe ein kristen kultur utan praktiserande kristne menneske?

Kultus betyr gudsdyrking, og kultur er nettverket som veks fram og formar eit samfunn der menneske brukar talent og kreativitet i skapande arbeid for fellesskapen. Kulturen i eit samfunn avspeglar den kultus som har levert verdiane samfunnet bygg på. Den som ynskjer eit samfunn prega av felles verdiar og ein felles kultur, må difor slutte opp om kultusen det heile spring ut av.

Kultur i vår del av verda har vakse fram av kristendom. Vår rettspraksis, moraloppfatning og ålmene verdisyn har til no avspegla dei judeo-kristne verdiane. Om det skal halde fram slik, står og fell med om det finst menneske som ber og lever ut ei klassisk kristen tru. Det igjen føreset spesielt at menneske nyttar sundagen til det han vart meint å vere. Sundagen er Herrens dag, gjeven oss til kvile og gudsdyrking.

Eit par timar kvar sundag skulle vere investert i deltaking i den gudstenestefeirande forsamlinga for å få del i han som gav sitt liv for oss og den kulturkrafta som veks fram av evangeliet. Slike samlingar skaper ringverknader i samfunnet.

Det er løfterikt om det også i vårt land er slik at stadig fleire verdset dei kristne verdiane, men tilsvarande skræmande at stadig færre vel å investere tid kvar sundag for å feire messa. Denne endringa i folkeleg vane kan bli dyrt kjøpt både på det individuelle planet og for kulturen vår.

Å halde kultusen gåande, handlar om å delta i liturgien, i undervisning og oppbygging, i bøner og tilbeding, i skriftlesing og utlegging, i sakrament og fellesskap. Det manglar ikkje på plass for kultus-deltakarar. Både kyrkjer og bedehus er meir tome enn godt er. Og døyr kulten, døyr kulturen. Då vert kjeldene som kultur veks fram av, innturka. Eit felles verdigrunnlag kverv. Og i tomromet som då oppstår, vil andre verdiar kjempe om plassen.

Vi kan snart ikkje lenger tale om kristen kultur når stadig fleire vel bort det fundamentale, å ta del i det mest heilage. Dette som er livsnødvendig for kvart kristent menneske, er også eit spørsmål om overleving for den kristne kulturen.

I fokus, Dagen april 2019

Advertisements

Guds kvittering

I rettssaken for Det høye råd stod Jesus anklaget for blasfemi. Han hadde ikke bare gjort krav på å være Israels Messias, men også talt og handlet på Guds vegne. Følgelig dømmes han til døden for gudsbespottelse samtidig som han selv spottes, idet rådsherrene spytter og slår ham i ansiktet (Matt 26:65ff).

Men forhånelsen av Jesus sluttet ikke her. Selv etter at han var korsfestet, gjorde overprestene, de skriftlærde og de eldste narr av ham, idet de sa: «Han har satt sin lit til Gud; han fri ham nu om han har behag i ham! Han har jo sagt: Jeg er Guds Sønn» (Matt 27:43).

Det er likevel en dobbelt bunn i denne blasfemi. Spott-ordene spiller nemlig på et sitat fra salme 22:9, hvor salmisten trøster Herrens lidende tjener: «Sett din vei i Herrens hånd! Han skal redde ham, han skal utfri ham, siden han har behag i ham.» Tydeligvis hadde spotterne ment ordene som sarkasmer og ikke til trøst for den korsfestede, men spotten overdøver allikevel ikke salmistens opprinnelige hensikt. Jesus selv bad jo på korset ved å sitere fra nettopp denne salme: «Min Gud! min Gud! Hvorfor har du forlatt meg» (Matt 27:46). På en paradoksal måte kommer spotterne ufrivillig til å istemme Jesu egen bønn.

På Påskemorgen gir Gud sitt bønnesvar. Oppstandelsen viser at Gud hadde behag i ham og utfridde ham. Anklagen for Det høye Råd var derfor falsk (jfr. Matt 26:60). Jesus hadde rett til å tale og handle i Guds navn. At Det høye Råds kjennelse var justismord, inngår som et bærende moment i urkirkens forkynnelse av Jesu oppstandelse.

Gud oppreiste Jesus og løste ham fra dødens veer, konstaterer Peter på Pinsedag med et sitat fra Salmenes bok: «For du skal ikke forlate min sjel i dødsriket, ei heller skal du overgi din hellige til å se tilintetgjørelse; du kunngjorde meg livets veier, du skal fylle meg med glede for ditt åsyn» (Ap gj 2:24ff, jfr Sal 16:10f). På lignende måte forklarer Paulus at «han ble overgitt til døden for våre synder for at vi skulle bli rettferdige for Gud» (Rom 4:25).

På bedehuset i gamle dager forstod man den store sammenhengen. Ved å omtale oppstandelsen som «Guds kvittering» grep man Peters poeng om at Gud ikke ville overlate sin hellige til tilintetgjørelse. Med formuleringen «det salige bytte» fastholdt man Pauli anliggende om at Guds rettferdige ble overgitt til døden for at syndere skulle bli rettferdige for Gud.

Ave crux, spes unica.
+Roald Nikolai
 

Velkommen til kristen påskefeiring!

Påskens tre hellige dager (triduum)

Dagene fra Skjærtorsdag til påskenatt/påskemorgen er for kristne det største av alt, vel verdt å feire. Disse tre dagene oppsummerer hele frelseshistorien. I feiringen av den hellige påsken blir vi samtidige med Jesus i hans død og oppstandelse, i hans kamp og hans seier. Ikke bare slik at vi feirer historiske begivenheter. Vi trekkes inn i det som skjer, vi blir øyenvitner, vi blir delaktige. Liturgiens språk er derfor presens. Det ikke bare skjedde, men det skjer, her og nå.

De tre dagene – torsdag, fredag og lørdag – åpenbarer tre forskjellige sider ved påskemysteriet. Tre steder og tre mysterier: salen ovenpå, Golgata og den tomme graven. I løpet av de tre dagene feirer vi tre store hemmeligheter i vår tro: eukaristiens mysterium, korsets mysterium og den tomme gravens mysterium. Vi feirer disse dagenes begivenheter som én sammenhengende gudstjeneste – som kulminerer i påskedagens Høymesse.

Skjærtorsdagen samles vi klokken seks om ettermiddagen. Messen starter med et felles skriftemål der vi tar imot hverandre som tilgitte syndere med en fredshilsen og føres inn i de helliges samfunn. Fotvaskingen følger etter prekenen, der den høyeste i rang, etter Jesu forbilde, ydmyker seg og vasker de andres føtter. Dette er en dramatisering av evangelieteksten for dagen, der Jesus gir oss et forbilde: ”Slik jeg har gjort for dere, skal også dere gjøre.” Dernest feires måltidet som Jesus innstiftet i forlengelsen av jødenes påskemåltid. Jesus feirer dette måltidet sammen med oss etter at vi har sunget ”lovsangen” (derav navnet ’eukaristi’). En hver nattverdfeiring er en utvidelse av det samme måltidet som Jesus innstiftet. Ved slutten av messen slukkes alle lys, alteret kles av og ikoner tildekkes. Getsemaneevangeliet leses, nå er mørkets time. Vi kalles til å våke og be sammen med Jesus.

Langfredagen samles vi igjen i kirken klokken tre om ettermiddagen, i den niende timen da Jesus i følge evangeliet oppga sin ånd og ropte ”Det er fullbrakt!” Langfredagen er en såkalt abstitensdag, hvor de som har anledning, faster frem til etter gudstjenesten. Denne dagen feires ingen nattverd. Vi samles for å høre – og ta del i – Jesu lidelseshistorie. Etter diakonens innbydelse: ”Se, korsets tre, hvor verdens Frelser hang! Kom, la oss tilbe ham!”, kalles vi frem til korset for å hylle det med et kyss, mens koret synger de eldgamle ”Bebreidelsene”: ”Mitt folk, hva har du gjort mot meg; med hva har du bedrøvet meg?” Gudstjenesten avsluttes ikke med velsignelsen, men med et velsignelsesønske: ”Måtte dere mettes med velsignelse, styrkes i fristelser og vokse i troen og håpet om oppstandelsen!”

Etter et lite måltid samles vi i kirken til Aftenbønn ved Jesu grav. Vi legger blomster på graven og helliger den med røkelse før vi forlater kirkerommet i stillhet.

Påskenatt samles vi igjen klokken 10 til påskenattsmesse, først ute rundt bålet. Ilden velsignes og påskelyset velsignes og tennes med ordene: ”Måtte Kristi lys fordrive alt mørke i våre hjerter og våre liv!” Deretter går menigheten inn i kirken som ligger i mørket med utente lys og venter i stillhet på at prosesjonen med påskelyset skal komme. Etter hvert som påskelyset bæres inn i kirken og diakonen synger ”Kristus verdens lys”, svarer menigheten ”Gud være lovet” og tenner sine lys på påskelyset. Etter at påskelyset er satt i staken oppe i koret og blitt berøkt, synges den store Påskelovsangen. Deretter følger fem lengre lesninger fra Det gamle testamentet med påfølgende bønner og bibelske salmer. Midt i natten lyder så det store Gloria, kirkeklokkene ringer, alterlysene og andre lys tennes og tiden er kommet for årets store messe i glede over Kristi oppstandelse og nærvær. Etter evangeliet og preken følger dåpspåminnelsen med fornyelsen av vår tro på Den treenige Gud og stenkning av hellig vann over de troende som et tegn på dåpens nåde. Så bryter lovsangen ut rundt bordet og feiringen av den hellige nattverd. ”Ved ham og med ham og i ham, tilkommer deg, Gud allmektige Fader, i Den Hellige Ånds enhet, all ære og herlighet, fra evighet til evighet!”

Så går vi hjem for å sove noen timer før vi samles igjen for å kuliminere feiringen med Påskedagens høymesse klokken tolv. Vi samles i glede, alle som kan, for å feire livets seier over døden, i et fellesskap som ikke lenger kjenner noen endelig grense ved døden – et fellesskap av levende og døde – et fellesskap i ”din menighet i himmelen og på jorden” – som en foregripelse av Det hellige bryllup hjemme hos Gud. Livet er ikke lenger det samme. Alt er blitt nytt! Og vi får leve og dø i påskens lys.

Gledelig påske – når den kommer! Og vel møtt til tre fortettede dager med feiring, Påskens triduum!

Påskefeiringen i de lokale menighetene i Den nordisk-katolske kirken er annonsert på linkene dere finner på denne nettsiden: https://nordiskkatolsk.no/

Bønnevakt

Hva skal vi bruke fastetiden til? Man blir ikke from av å sulte, men selvransakelse kan være til gavn. For å forstå hva det dreier seg om, er det kankje nyttig å ta utgangspunkt i ordet «faste». Opprinnelig har ordet intet med mat å gjøre, men faste betyr simpelthen «det å holde fast». Avholdenhet fra mat skulle tjene som en påminnelse om troen som et oppbrudd fra den gamle verden. Dette eskjatologiske perspektiv gjorde ordet faste ensbetydende med disiplinert adferd. Denne forståelse kommer til uttrykk i at også den greske kristenhet betegnet fasten med et militært lånord fra latin «statio», som betyr «vakttjeneste», slik vi leser det i det oldkirkelige skrift Hermas Hyrden (omkring år 140). Forståelsen av fasten som stridende årvåkenhet – jfr. vårt uttrykk «bønnevakt» – understreker altså et kampmotiv som fokuserer ikke bare på den enkelte kristnes livsførsel, men også på menigheten og de kristnes liv i verden.

Andrei Rublev [Publlic domain]

Hva angår den enkeltes fastedisiplin, må hver og en av oss merke seg at den vi strider mot ikke er en ukjent fiende, men oss selv og vår egen åndelige sløvhet. Utfordringen består i å våkne opp fra «vanekristendom» i tenkesett og levevis. Samtidig må vi innse at striden ikke er et prosjekt som er over til påske, men skal føres hele livet ut. Dette lange perspektiv inngir også realisme. Så lenge vi er her i verden, vil en streben etter etisk perfeksjonisme kun føre til håpløshet. Motstykket til denne innsikt er at vi også må vokte oss for «å synde på nåden». Denne polaritet er i luthersk teologi blitt betegnet som dialektikken mellom lov og evangelium (jfr. Rom 3:20ff), mens andre teologiske tradisjoner uttrykker spenningen ved å tale om den kristnes livsferd som en pilegrimsgang (jfr. 2 Kor,4:16ff). Utfordringen for oss alle består i å finne frem til et nådens frihetsrom hvor Kristus kan vinne skikkelse i oss (Gal 4:18, 5:22). Som troende står vi ikke alene i livsferden. Tilhørligheten i et menighetens bønnefellesskap gir oss åndelig styrke på veien.

I fastetiden er det derfor ønskelig å rette et årvåkent blikk på det kristne fellesskap som vi tilhører. For likesom den enkelte ikke er fullkommen, kan også menigheten ha store og små syndere i sin midte. Utfordringen i så måte er ikke nytt. Jesus selv talte om «ugress blant hveten» (Mt 13:24,47). Apostlenes gjerninger og brevlitteraturen legger heller ikke skjul på syndens nærvær i kirken (Ap gj 5:1ff, 1 Kor 5:1-12). Det er kanskje en viss trøst i at dette er et stadig problem. For hvis menigheten skulle bestå av lutter rene og fullkomne, ville hverken du eller jeg ha noen plass der. Det er menighetens oppgave å tjene som et «asyl» hvor botferdige syndere kan få trøst og finne oppreisning, men hvor også de ubotferdige settes under kirketukt (Gal 6:1, 1 Kor 5:11, 2 Kor 2:.5ff ). Men, kan man spørre, med hvilken hvilken rett bekjenner vi oss så til «en hellig kirke»? Svaret må bli at Kirken er hellig, ikke til tross for synderne i hennes midte, men fordi hun byr dem et nådens frihetsrom (Rom 5:15ff). Kristus har jo lovet å lege dem som vender om (Matt 13:15).

Stroganov School [Public domain]

At menigheten, likesom hver enkelt troende, er ufullkommen og stadig trenger til omvendelse, opphever ikke av den grunn skillet mellom kirken og verden, eller mellom dem som er «innenfor» og «utenfor», for å låne Pauli formulering (1 Kor 5:12f). Apostelens formaning til problemmenigheten i Korint lyder: «Trekk ikke i ulikt spann, sammen med vantroen» (2 Kor 6:14). Forholdet til våre ikke-kristne omgivelser er således et tredje punkt som krever årvåkenhet. Vi er i verden, men ikke av verden. Denne dobbelthet kaller på samme tid til solidaritet og distanse. Distansen er altså ikke en tilbaketrekning, men en avgrensning som uttrykk for vår egenart. Til fastetidens disiplin hører derfor også kjærlighetshandlinger som vitner om vår tro.

Velsignet faste!
+Roald Nikolai

 

Se, jag har ställt en dörr öppen för dig

Det heter ju att man ser det man vill se och hör det man vill höra. Men den som öppnar sina ögon kommer att se längre och den som tar sig tid att lyssna kommer att upptäcka annat än det man normalt väljer att ha för ögonen.

I evangelietexten på fastlagssöndagen möter vi en blind man. Men han var inte bara blind utan också tiggare. Han bad om hjälp för sin överlevnad. Det fanns de som försökte tysta och hindra honom, men Jesus befallde att den blinde mannen skulle ledas till honom.

Den blinde tiggaren i Evangeliet är den människa som lever i mörker och därför inte kan se Sanningen. Den blinde tiggaren är den människa som idag förhindras att komma till Kristus av sådana som vill kväsa och tysta; av institutioner, politiska krafter, ekonomiska intressen och av dem som tror sig veta bättre men själva är blinda; som förnekar att Kristus är den enda vägen till Gud Fadern. Den blinde tiggaren är den som idag, trots alla hinder, ber om hjälp för sin överlevnad.

El Greco [Public Domain]

Den blinde mannen ropade: «Davids son, förbarma dig över mig!»

I Uppenbarelseboken (Upp 3:7-13) kan vi läsa att det står en dörr öppen för var och en av oss; en dörr till räddning, men som onda makter vill få oss att inte se:

”Så säger den helige, den sannfärdige, han som har Davids nyckel, han som öppnar så att ingen kan stänga och stänger så att ingen kan öppna. Jag känner dina gärningar. Se, jag har ställt en dörr öppen för dig som ingen kan stänga. Din kraft är ringa, men du har bevarat mitt ord och inte förnekat mitt namn.”

Den blinde tiggaren är jag. Jag ber om att få se sanningens ljus och att den stora ljusa fastan som nu ligger framför oss, skall öppna mina ögon. Och jag ber ”Herre, förbarma dig över mig, syndare”.

Fr Franciskus Urban OPR

Fastetid

Ikkje å ete kjøt i fastetida, fisk på fredag og faste frå midnatt før ein tok imot nattverden var før andre vatikankonsilet kjennemerke for katolikkar. På tvers av klasse og stand, universelt og utan å vere kleresistyrt. Samstundes sett ned på av andre som ynskte ein meir åndeleg kristendom.

Dette sikre, felles kristne kjennmerket, dunsta stort sett bort då det vart redusert til eit individuelt forbrukarval, i klasse med med slankekurar og treningsprogram.

Faste var eit viktig element i Israel. Jødar visste kven dei var på grunn av kva dei åt og ikkje åt. Fastepraksis fylgde også Jesus og disiplane og dei kristne gjennom heile historia, ein praksis felles med dei fleste større religiøse tradisjonane. Både fredagar og dei 40 dagane i fastetida vart markerte som påminning om Jesu lidingar, om vår åndelege fattigdom og om vår identifisering med dei som svelt. I århundre har kristen praksis levd i rytma mellom faste og fest.

Vi treng å revurdere verdien av felles, fast og obligatorisk årleg fasterutine. I solidaritet med dei fattige og svoltne som veit at dei treng Gud for dei er trengande mellom menneska. Dette må igjen bli del av kyrkja sitt profetiske kall på jorda. Då held det ikkje med fromme einskildmenneske sin private praksis. Det må bli heile fellesskapen sitt sams vitnemål for omverda, at å vere kristen er å stå mellom dei trengande. Det handlar om å fornye den gamle fastetidspraksisen: bøn, faste og almisse.

Når oskeonsdagen denne veka innleier fastetida, skulle det gått ut hyrdebrev frå alle bispe- og generalsekretærkontor i alle kristne kyrkjer i landet. Vi treng det for Kristi skuld som takksemd for hans liding og død, som vidareføring av vår kristne fortid og som kjennemerke for kristen identitet i det multireligiøse samfunnet, til skilnad frå forbrukarsamfunnet som rasar ikring oss.

Visst vil det vere upraktisk og tungvint i mange samanhengar, på arbeidsplassar og i selskapslivet. Men slik er nettopp kjennemerket på profetiske symbolhandlingar. Dei vil alltid uroe og forstyrre den offentlege orden.

Viktigast for oss må vere at vår praksis vitnar tydeleg om våre kristne verdiar. Fysiske behov vitnar om åndelege behov. Til sjuande og sist er vi alle som menneske trengande. Overfor Gud manglar vi alt. Dette veit dei svoltne best av alle.

Kristendom er meir enn ein bunke dogmer som skal haldast for sant. Det er pulserande liv, rituelle rytmer, praksis som skal bringe på plass både tankar, kjensler, mentalitet og fysisk utfalding.

Og det vert ikkje fest utan faste.

 

I fokus, Dagen mars 2019

Vi kjedar oss til døde

Kyrkjene i vår del av verda kjempar hardt for å vere relevante for moderne menneske. For å tiltrekkje seg tilhengarar er somme viljuge til å gi opp særtrekk ved kristen tru og tradisjon. Skal tru om dei ikkje forvekslar sjukdom og medisin?

For kva er på ferde når forkynning manglar djupne og fallhøgde, når sansen for eigne røter og historie kjem i bakgrunnen, når vørdnad for det heilage dunstar vekk og det manglar smerte og skjønnheit?

Filmskapar Randi Førsund skreiv nyleg engasjert om kor vanskeleg det var å få prestar til å uttale seg konkret om himmelen og livet etter døden. «I steden for å fortelle meg hva Bibelen sier om det evige liv, opplevde jeg at de unngikk meg», sukkar ei fortvila Førsund til Dagen.

Når pastorar, prestar og emissærar legg vinn på å vere «up-to-date», skal ein legge merke til kva som vert borte. Det heiter at for ikkje å skremme folk, må kristendom vere lett-tilgjengeleg (= så lite kristen som muleg). Ein sit att med meir dennesidig forkynning, og med kyrkjer meir kultur- og konsertopne enn som Gudshus og heilagdomar. Slik vert forfallet forsterka i staden for motverka.

Det er tragisk når åndelege skattar og estetisk djupne vert ofra i forsøk på å vere tilgjengeleg. Då har ein mist trua på sitt eige. Enn om det var slik at moderne menneske mest av alt søkjer svar på evige spørsmål?

Terapeut og entertainer kan mange vere. Men om det evige livet og vegen til Gud kan berre åndelege leiarar rettleie. Når dei som spør etter dette, kjedar seg og går skuffa heim, døyr kristendom. Kyrkja kan ende som seremonimeister utan ryggrad.

Kva trengst?

Tru på konkret bibelsk tale om det evige. Tru på at rettleiing om synd og sanning er god terapi. Tru på at det gamle kommuniserer i vår tid. At ærbødig tilnærming til substansielt trusinnhald, er vakkert og tiltrekkande. At motkulturelle miljø har appell. At ein prest som forkynner omvending, kan gjere det empatisk og med miskunn.

«Vi morer oss til døde» var tema for ei media-kritisk bok på 80-talet. I dag må vi som forkynner og underviser om Gud stille oss spørsmålet om folk kjedar seg til døde. Når det som ikkje klør i moderne øyre vert løynt under tjukke lag av melis og krem, haustar ein apati heller enn engasjement.

Artikkel i Dagen, 9. januar 2019