Vi kjedar oss til døde

Kyrkjene i vår del av verda kjempar hardt for å vere relevante for moderne menneske. For å tiltrekkje seg tilhengarar er somme viljuge til å gi opp særtrekk ved kristen tru og tradisjon. Skal tru om dei ikkje forvekslar sjukdom og medisin?

For kva er på ferde når forkynning manglar djupne og fallhøgde, når sansen for eigne røter og historie kjem i bakgrunnen, når vørdnad for det heilage dunstar vekk og det manglar smerte og skjønnheit?

Filmskapar Randi Førsund skreiv nyleg engasjert om kor vanskeleg det var å få prestar til å uttale seg konkret om himmelen og livet etter døden. «I steden for å fortelle meg hva Bibelen sier om det evige liv, opplevde jeg at de unngikk meg», sukkar ei fortvila Førsund til Dagen.

Når pastorar, prestar og emissærar legg vinn på å vere «up-to-date», skal ein legge merke til kva som vert borte. Det heiter at for ikkje å skremme folk, må kristendom vere lett-tilgjengeleg (= så lite kristen som muleg). Ein sit att med meir dennesidig forkynning, og med kyrkjer meir kultur- og konsertopne enn som Gudshus og heilagdomar. Slik vert forfallet forsterka i staden for motverka.

Det er tragisk når åndelege skattar og estetisk djupne vert ofra i forsøk på å vere tilgjengeleg. Då har ein mist trua på sitt eige. Enn om det var slik at moderne menneske mest av alt søkjer svar på evige spørsmål?

Terapeut og entertainer kan mange vere. Men om det evige livet og vegen til Gud kan berre åndelege leiarar rettleie. Når dei som spør etter dette, kjedar seg og går skuffa heim, døyr kristendom. Kyrkja kan ende som seremonimeister utan ryggrad.

Kva trengst?

Tru på konkret bibelsk tale om det evige. Tru på at rettleiing om synd og sanning er god terapi. Tru på at det gamle kommuniserer i vår tid. At ærbødig tilnærming til substansielt trusinnhald, er vakkert og tiltrekkande. At motkulturelle miljø har appell. At ein prest som forkynner omvending, kan gjere det empatisk og med miskunn.

«Vi morer oss til døde» var tema for ei media-kritisk bok på 80-talet. I dag må vi som forkynner og underviser om Gud stille oss spørsmålet om folk kjedar seg til døde. Når det som ikkje klør i moderne øyre vert løynt under tjukke lag av melis og krem, haustar ein apati heller enn engasjement.

Artikkel i Dagen, 9. januar 2019

Advertisements

The Light of Epiphany

Epiphany lights up the difference between reality and pantomime, that this story really happened, but also, that life, unlike fairy tale and pantomime, is full of contradiction and paradox. This reality the Christian message preserves and will not deny. “The people that walked in darkness have seen a great light.”

Like your own baby, Jesus grew up. He became that man on the Cross and alongside him again is his mother. But beyond the baby and the man, God manifested in the flesh. Here is God so taking our nature as His, that what is divine and human grows into one Person, never to be severed again. This is the stupendous happening that brings light into darkness, as St. Paul says that “in the fullness of time God sent his Son born of a woman”.

Mary is God’s instrument who carried in her womb the very Bread of Heaven that would be distributed to the faithful as their food and strength. In the Eucharist we are read more

Canon Arthur Middleton

A Short Meditation for Epiphany

It’s the thought that counts. How often have we said that when we have been given a gift that perhaps wasn’t quite to our taste, but we felt the need to be gracious, or when we have been given something that was perhaps not of great value but was clearly precious to the person giving it, in some way or another. It’s the thought that counts.

One of the chores of Christmas can be choosing presents – what can I possibly give that elderly relative, when she already has everything she needs, and more besides? Or, as happened in our household, when my sons were growing up, amazingly, a teenager who seemingly didn’t care about presents, and who actually tore up the cheque his brother gave him, not out of malice, but because he said that his brother was a poor student.

Truly we live in strange times! Maybe there too, in a strange way, it was the thought that counted. The value of a present does not depend on how much it costs, and … read more.

Fr. Edward Bryant, Nordic Catholic Church in Uk, Hastings.

Det kristne fellesskaps organisasjonsformer

Hvordan møtes vi som kristne og hvordan omgås vi med hverandre? Disse spørsmål som vi vanligvis forbinder med ekumenikkk, blir i lys av det troskollaps som finner sted den vestlige verden av avgjørende betydning også for kirkesamfunnenes indre liv. Ethvert fellesskap trenger samhold for ikke å gå i oppløsning. Derfor er spørsmålet om det kristne fellesskaps organisasjonsformer viktig. Er tilhørigheten til menighetslivet til syvende og sist kun gjensidig sympati, sterke meninger og sammenfallende interesser? Følelser er skjøre, sterke meninger skaper strid og våre interesser kan fort skifte. For å komme utover privatlivets fred er det derfor nødvendig å avklare samværsformene mer prinsipielt.

I så måte er det rimelig å ta utgangspunkt i lutherdommen som ikke bare har preget samfunnslivet hos oss i mer enn fire hundre år, men som forbilledlig reiser problemstillingen i et teologisk perspektiv. Tilliten til «Skriften alene» førte nemlig til en påstand om at evangeliet ikke trenger annen sosial formidling enn det som sies fra prekestolen. For hvis evangeliet forkynnes «rett til tro», er den ytre ordning uvesentlig. Derved ble de sosiale bånd i praksis redusert til nyttehensyn av pedagogisk art. Tilhøreren står i sentrum og utfordringen for predikanten blir følgelig å tilrettelegge forkynnelsen slik at den treffer mottakeren på «hjemmebane». Det kritiske motspørsmål blir om ikke forkynnelsen for å være virkekraftig, nettopp må festes i en sosial modell som samsvarer med budskapets egenart.

Med sin pedagogiske tilnærmelse til evangeliets sosiale formidling har lutherdommen siden reformasjonen bekymringsløst lånt sin sosiale modell fra fra de til enhver tid gitte sekulære samfunnsformer. Denne lettsindighet vedrørende kirkens ytre ordning har historisk sett ført til store problemer i arbeidet med å fastholde en stabil luthersk identitet.

Det lutherske kirkevesen fikk da også en tilfeldig start. Kurfyrst Frederik fryktet at Luthers virksomhet ville føre til religiøs oppløsning, og påla følgelig Luther i 1528 å visitere menighetene i Sachsen. Preknene som Luther holdt for å kalle til orden, ble siden grunnlaget for Den lille katekisme som derved ble Lutherdommens første læredokument. Fra kurfyrstens initiativ går det en rett linje til Riksdagen i Augsburg 1555 og den konfesjonelle stat som skulle bli Lutherdommens kjennemerke. De sosiale bånd i denne såkalte øvrighetskirke bestod i at alle rikets borgere måtte bekjenne luthersk tro for å kunne bo i landet. Denne ordning ble håndhevet i Norge inn i det 19. århundre.

Den første utfordring for øvrighetskirken ble naturlig nok opplysningsfilosofiens krav på en fornuftig samfunnsordning basert på frihet, likhet og brorskap. Disse idealer som oppløste den gitte orden, var for selvmotsigende til å kunne legge basis for et nytt samfunn. I praksis fikk demokratiet kun to aktører – Staten og individet. Som nødløsning ble samfunnslivets sosiale bånd basert på formålsrettede sammenslutninger, idet borgerne kommer sammen for å fremme gjensidige interesser.

Disse nyttebaserte sammenslutninger hadde gjerne politiske eller økonomiske formål, men fra begynnelsen av det 19. århundre møter vi i Norge også religiøse interessefellesskap til fremme av ytre og indre misjon. Til tross for det radikale oppbrudd fra øvrighetskirken påberopte foreningene seg å være i samsvar med den lutherske kirkeforståelse all den stund den ytre ordning er uvesentlig. Det radikalt nye i foreningskristendommen var fremhevelsen av personlig omvendelse som basis for tilhørlighet. Instabiliteten i dagens individbaserte samfunn har imidlertid ført til at også denne samværsform idag går i oppløsning på linje med medlemskap i idrettslag og politiske partier.

Opprettelsen av et kirkelig demokrati i Den norske kirke er det nyeste kapittel i arbeidet med å strukturere kirkelivet etter en politisk modell. Innføringen av Kirkemøtet i 1984 med Kirkerådet som utøvende organ profesjonaliserer virksomheten på byråkratiske premisser. Som øverste beslutningsorgan definerer Kirkemøtet hva som skal være forpliktende kristen tro, mens Kirkerådet som forvaltningsorgan fremstår som den egentlige bærer av troslivet. Samtidig blir organisasjonen som sådan det forpliktende bindeledd mellom kirkens medlemmer og ikke den gudstjenestelige forsamling. De troendes plass i systemet i denne kirkelig struktur består til syvende og sist i å være mottakere av en beslutningsprosess fra oven.

På samme tid aksentueres den pedagogiske vinkling. Det kirkelige apparat har fokus på relevans og budskapet profileres med sikte på de «kirkefremmede». Den avgjørende vanskelighet er likevel det kirkelige demokrati som sådan. All den stund avgjørelsene fattes i valgte organer og beslutnigene er fremkommet som kampavstemninger mellom partidannelser, vil den løpende kirkepolitikk ha prioritetet fremfor tidligere tiders forpliktende læredokumenter. I dette teologiske tomrom gis det rikelig plass for vedtak utsprunget av politiske ideologier, kamuflert som etikk.

Vår samtids vestlige kultur karakteriseres gjerne med begrepet «institusjonalisert individualisme». Uten organiske fellesskap består samfunnet av summen av individer. Oppløsningen av de bånd som knytter samfunnet sammen, får til følge at individet i sin livsførsel mister støtten fra fellesskapets føringer. Meningen med livet er noe den enkelte må finne ut av fra egne erfaringer og idealer. Orienteringsløsheten er ikke mindre i religiøse spørsmål. Det åndelige og det sosiale er falt fra hverandre. Uten sideblikk til dogmatiske sannheter utforsker den enkelte sine religiøse prioriteter som en learning by doing. Gjennom inderliggjøring av emosjonelle livskrefter næres troen som en form for åndelig anrikning. Denne «emosjonelle yoga» karakteriseres som Moralistisk Terapeutisk Deisme – MTD.

Slik setter også mange kristne deres personlige tros identitet sammen som et slags «patchwork» av religiøse forestillinger. Skriftlesning, bønn og salmesang tjener til åpne opp for en indre frihet også fra Bibel og Bekjennelse. Denne feel good religion innebærer et fundamentalt skifte som undertiden kalles «Den tredje reformasjon» – Den enkelte må selv velge hva som er Gud for ham eller henne. Slik er «troen alene» blitt til «enhver blir salig i sin tro».

Utfordringen fra samtidens grenseløse privatreligiøsitet fremtvinger spørsmålet hva det er som binder kristne sammen. I bibelsk kristendom finner vi en «virksomhetsidé» som følger av budskapet som sådan. Formålet med samtlige Pauli brev er åpenbart å korrigere feilutviklinger i menighetslivet. Samtidig er det påfallende at den enkelte tiltales gjennom fellesskapet som når han skriver til Efeserne: «Jeg formaner dere for Herrens skyld at dere lever et liv som er verdig det kall dere har fått» (Ef 4:1). Til denne formålsrettede livsførsel inngår at de troende ikke skal være «umodne så de kastes hit og dit med vinden fra enhver lære, men sammen skal de vokse opp til ham er hodet, Kristus». Denne åndelige vekst, forklarer apostelen, holder menigheten sammen med kjærlighetens støttende bånd. Samtidig er det påfallende at det innbyrdes forhold mellom de troende ikke er umiddelbart som om de skulle være medlemmer i en frivillig sammenslutning. De er sammenføyet som lemmer på Kristi legeme og derfor forenet i ham (Ef 4:12-16). Det neste spørsmål blir da hvordan kravet til åndelig vekst kommer til uttrykk i form av en sosial modell.

Som grunnord for de kristnes enhet og samkvem bruker Paulus den gammeltestamentlige betegnelse for det paktsfolket – «ekklesia». På gresk betyr ordet «forsamling», men på flere germanske språk er ordet noe misvisende anvendt snart om lokalmenigheten, snart om den verdensvide kirke (1 Kor 1:2, 10:32). Samkvemmet i forsamlingene tegnes av apostelen som ulike former for gjensidighet:

Den mest åpne modell er pilegrimsfølget på bevegelse mot et felles mål (2 Kor 5:7f). Det å være «på veien» sammen med Jesu disipler er ensbetydende med å leve i kirkens fellesskap (Mark 8:3,34; Apg 9:2,18:26). Vandringen mot det felles mål kan nok foregå i ulikt tempo og på forskjellig sider av veien, men samtidig setter oppbruddet et tydelig skille mellom dem som tar del i følget og dem som står utenfor (jfr. 1 Kor 5:12; 1 Tess 4:12; Kol 4:5; 1 Tim 3:7).

Når Paulus formaner korintermenigheten, understreker han at hans instruksjon ikke bare gjelder dem, men det er et regelverk som han gjør gjeldende «over alt, i hver menighet» (1 Kor 4:17). Den normative orden i menighetslivet skal sikre stabilitet. På denne måte legger Paulus til grunn et institusjonelt perspektiv på i livet i kirken.

Den mest forpliktende modell er menigheten som et organisk livsfellesskap, slik Paulus konstaterer: «Dere er Kristi legeme og hver enkelt hans lemmer». Til tanken om menigheten som et legeme, knytter Paulus så nådegavene med kjærligheten som den største fordi den er mest sosial (1 Kor 12:27ff,13:1ff; jfr. Rom 12:5-9). I kjærligheten skapes Åndens enhet med den fred som binder sammen (Ef 4:3ff).

Slik er bevegelse, institusjon og organisme dynamiske samværsformer som kan fornye troslivet i en krisetid. Vi trenger ikke hente sosiale modeller fra det sekulære samfunn.

Artikkelen stod på trykk i avisen Dagen 5. desember 2018.