A Meditation for Epiphany

Is it true? Is it true, this fantastic story of wise men from the East coming to worship the baby Jesus? Before we simply dismiss this as a piece of beautiful but fanciful writing on the part of St Matthew in his Gospel, we do need to remind ourselves that the Middle Eastern world of two thousand years ago was very different from Western Europe in 2020.

Gentile da Fabriano: Adorazione dei Magi [Public domain]

There were Wise Men – Magi, astrologers – in abundance in the ancient world, they did study the stars, they did believe that important messages came to them in that way, they were prepared to travel long distances in search of the truth; further, it appears that at about the time of Jesus» birth, there were strange phenomena apparent in the stars, even if we now know that a star would not literally go in front of people to guide them; we also know that Herod the king really was paranoid – he trusted no one and in the process had his wife and mother in law and three of his sons assassinated.

For all these reasons, therefore, and, yes, recognising that to the modern mind there are problems with the story, we still should not be too ready to dismiss it as a mere flight of fancy.

Further, beyond the literal level of the text, there are important religious truths contained in this passage. To take just one: to state the obvious, these men were not Jews. It is one of the wonders of Christianity that it exists at all. At the time of the first Pentecost, and for some years afterwards, it was really little more than a Jewish sect. Had it remained so, it would almost without question have died out when the Romans smashed the Jewish nation in the year AD70. But before then, men of vision, and notably St Paul, had helped the new faith to break the bonds of Judaism and set it on the path to becoming a faith for the whole world.

The point about the Epiphany is that, right from his birth, the Lord Jesus is shown to be Lord of all creation, and not simply another Jewish prophet. The Wise Men come looking for the one born King of the Jews, but they acknowledge his dominion over them as non-Jews also as they present their gifts to him. This child born in obscurity to a humble Jewish family is to change the world, and the world, in the shape of the Wise Men comes to pay him homage.

Our task is twofold: first to join with the Wise Men in the symbolic offering of our lives to the Lord Jesus, but second to play our part in the ongoing revealing of Jesus to the world, for there is great ignorance about who he is, ignorance as great as that shown by Herod. And we will be doing our part by the kinds of lives we lead and by the words we say.

As St Paul puts it, by virtue of our baptism we are all ambassadors for Christ, and we must take this calling not as an imposition but as a wonderful opportunity to bring Christ to the world, and the world to Christ.

Fr Edward Bryant,

https://nordiccatholic.com/

 

Framtid for bedehus

Fleire har siste tida stilt spørsmål om bedehuset har ei framtid. Eg skal ikkje dra konklusjonane, men gi eit par innspel frå sidelinja.

Bedehusrørsla voks fram av vekkjingar i ein kristen einskapskultur. Vekkjingane slo rot i eit jordsmonn gjennomsyra av kristen kunnskap og med stor appetitt på sosiale fellesskap. Etter det har tidene endra seg. Jordsmonnet idag er multi-kultur. Kristendom er marginalisert og kristen kunnskap i folket har forvitra. Dessutan konkurrerer eit overflod av sosiale medier om folk. Difor nyttar det ikkje lenger å leike 1800-tals leiken.

Men bedehuset har mange fortrinn som kan gje det nytt liv. I sine velmaktsdagar vart bedehuset kritisert for å skape splid i bygdesamfunn mellom innanfor og utanfor. Sjølv om noko av kritikken kunne vere velgrunna, er bedehuset sitt medvit om å vere motkultur, viktig å bygge på. I vår samtid har ikkje tradisjonell kristen tru anna framtid enn som minoritets-miljø.

Eg har tru på bedehuset også fordi det voks fram som folkerørsle nedanfrå utan statsstønad eller med andre puter under armane. Bedehusfolk tok økonomisk ansvar både for arbeidarar, bygningar, aktivitetar og misjonsarbeid til verdsens endar. Slik må det vere i framtida.

Bedehuset innretta seg dei fleste stader som åndeleg supplement til folkekyrkja. «Kyrkja om føremiddagen og bedehuset om kvelden» var eit slagord. I vår generasjon har avstanden til ei stadig meir liberalisert folkekyrkje auka. Bedehus har starta eigen dåps- og konfirmasjonspraksis med tilhøyrande forsamlingstenkjing.

Eg trur bedehuset har ei framtid berre om det i tide innrettar seg som alternativ til folkekyrkja. Vi er i ein akutt evangeliserings-situasjon. Det er ikkje folkekyrkjeleg vedlikehalds-arbeid som trengs, men misjonering for å vinne nordmenn og -kvinner attende til Kristus. Slik sjølvforståing gror best i miljø som har erfaring som motkultur.

For å lukkast treng bedehuset å vende attende til dei fyrste kristne generasjonane. Dei stod som minoritet overfor ein tilsvarande multikultur som vi gjer idag. Deira forkynning og praksis er gull verd. Difor hastar det for bedehusleiarar å omgåast kyrkjefedrene og levandegjere deira teologi og kyrkjeordning, liturgi og diakoni i våre dagar.

For å bli ståande treng bedehuset også å oppdage sine økumeniske slektningar og bygge vegar, bruer og tunnelar til dei. Den norske sandkassa er for provinsiell. Kyrkja er meint for folk til alle tider og til verdsens endar. Og om vi ikkje heng saman, vert vi gjerne hengde kvar for oss.

I fokus, Dagen 27. des 2019

Biskop Roald Nikolais hilsningstale til Generalsynoden 25. oktober 2019

La oss begynne med en hilsen fra profeten Jeremia som ikke bare oppstemte klagesanger over en ond tid, men også konstaterer i sin nød (17:7f):

Velsignet er den mann som stoler på Herren og setter sin lit til ham. Han er lik et tre som er plantet ved vann og strekker røttene mot bekken. Det frykter ikke når heten kommer, men står der med løvet grønt. Det sturer ikke i tørketider og holder ikke opp med å bære frukt. 

Kjære delegater, kjære venner!

Jeg vil gjerne begynne med å takke for denne anledning til å hilse Generalsynoden, ettersom dette også blir min avskjedstale til synoden som deres biskop da vi idag skal velge ny biskop.

Samtidens åndelige krise. Da vi sist avholdt synode i 2015 var det en svært urolig tid for Den nordisk-katolske kirke. Siden den gang har vi – det våger jeg nå å si – gjenfunnet den indre balanse i kirken. Men om vi har lagt noen byrder bak oss, befinner vi oss i en kritisk situasjon. Likesom samtlige kirkesamfunn i vår del av verden er kulturen hos oss blitt avkristnet. De litt eldre blant oss er den siste generasjon som har vokst opp i et samfunn overveiende preget av kristelige forestillinger og verdier. Kort sagt, som en slags tsunami pågår det et troskollaps i hele den vestlige verden. Og som om de anti-kristelig holdningene i kulturen ikke var nok, har sekulariseringsprosessen i samfunnet også funnet inngang i kirkelivet. De store institusjonaliserte kirkesamfunnene har hemningsløst tilpasset seg tidsånden og viser tydelige tegn på indre oppløsning. Jesus-skikkelsen brukes til å legitimere nær sagt hva som helst. Kirkelederne kan ikke fraskrive seg ansvaret. De er blitt advart i god tid. Store kristne kulturkritikere som for eksempel Nikolai Berdjajef, Romano Guardini, Dietrich Bonhoeffer og T. S. Eliot – for å nevne navn fra ulike kirkesamfunn – varslet allerede i mellomkrigstiden at et radikalt tidsskifte var underveis.

En troverdig plattform. Hvordan truselen ble møtt og stadig møtes, avspeiler langt på vei egenarten i de ulike kirkesamfunn. I Rom er paven blitt en anstøtsten, i ortodoksien nasjonalismen. I anglikanismen og lutherdommen har forholdet til statsmakten vært lammende. Vi  som er samlet i Den nordisk-katolske kirke, var blant dem som allerede i 1990-årene fryktet den kommende åndelige krise. Vi svarte med å melde oss ut av Den norske kirke for slik i fremtiden å kunne fastholde trosoverleveringen og finne den nødvendige åndelige frihet i forhold til det frembrytende kulturskifte. Samtidig innså vi at en protestbevegelse ville være sårbar hvis vi kun ble stående i protesten. Utfordringen var den gang å finne en farbar vei videre. En troverdig plattform fant vi i den gammelkatolske tradisjon som bygger på et privilegert ekumenisk ståsted i skjæringspunktet mellom vestlig liturgi og ortodoks trosforståelse.

Enhet i forskjell. Selv om trykket fra tidsånden idag synes mer og mer truende, kan vi ikke av den grunn melde oss ut av verden. Som kristne må vi i samkvemmet med andre søke å fastholde fred i de timelige ting som er felles for oss alle. Dette grenseoverskridende fellesskap, skriver Augustin, begynner i hjemmet, strekker seg så til byen og omfatter til sist hele verden. Medfølelsen og fellesskapet i det almenmenneskelige må likevel ikke få til følge at de troende oppgir sin kristne identitet ved at de ikke lenger motsetter seg synden. Den troendes kamp mot synden i sitt eget liv skal utvikle en livsvisdom – innsikt og disiplin – som gir ham eller henne moralsk ferdighet i dagliglivets omgang med andre. For at troen skal kunne styre vår livsferd i et multikulturelt samfunn, må vi altså være oss vår egenart bevisst som kristne i forhold til samfunnet omkring oss. (Om Guds stad XIX: 4,7,20)

Abrahams barn. Her kommer Bibelen oss til hjelp med identitetsgivende forestillinger. Det er påfallende at en fariséer som Paulus omtaler de hedningekristne – dvs. nettopp oss her i denne sal – som Abrahams barn i kraft av løftet – for i ham skal alle jordens slekter velsignes (Rom 9:8, jfr. 1 Mos 12:1f). Løftet til Abraham innebærer altså at de hedningekristne inngår i Guds pakt med det utvalgte folk. De er blitt «de helliges medborgere og tilhører Guds familie», forklarer apostelen Efesermenigheten (Ef 2:19). Likeledes omtaler Åpenbaringsboken de kristne som «de hellige som står fast, de som holder seg til Guds bud og troen på Jesus» (Åp 14:12, jfr. 12:17).

Jesu sanne familie. I et bibelsk perspektiv er dette store ord, men de er valgt med omhu. I Markus-evangeliet leser vi at Jesus etter å ha kalt de tolv og talt til en stor mengde, trekker seg tilbake for å spise: «Da kom Jesu mor og hans brødre; de ble stående utenfor, men sendte bud og bad ham komme ut. En stor flokk satt omkring ham, og noen sa til ham: «Din mor og dine brødre er utenfor og spør etter deg.» Han svarte: «Hvem er min mor og mine brødre?» Og han så på dem som satt omkring ham, og sa: «Se, her er min mor og mine brødre! Den som gjør Guds vilje, er min bror og søster og mor.» (Mark 3:31-34)

I denne scene beskriver evangelisten de tilstedeværendes forhold til Jesus ved å bruke ordet «utenfor» to ganger. Slik tegnes et radikalt skille i tilhørlighet mellom dem som står utenfor og ser inn i motsetning til dem som sitter i måltidsfellesskapet omkring Jesus.

Den kristne pilegrimsferd. For å tydeliggjøre hva det vil si å være Jesus nær, understreker Markusevangeliet at et liv som Jesu disippel til sist også innebærer anstrengelsene som følger med det å være med ham på veien til Jerusalem (Mark 8:3,34). I Apostlenes gjerninger er det å «tilhøre veien» ensbetydende med det å være kristen (Apg 9:2, 24:22). Senere møter vi Markusevangeliets ordvalg hos apostelen Paulus idet han skjelner mellom dem som er utenfor og dem som underforstått er innenfor (1 Kor 5:6ff, jfr. også 1 Tess 4:12, Kol 4:5, 1 Tim 3:7). Likeledes skildres livet som kristen som det å vandre i tro idet vi setter vår ære i være Herren til glede (2 Kor 5:7ff).

Demarkasjonslinjen mellom kirken og verden. Pilegrimsvandringen mot det himmelske Jerusalem avgrenser på denne måte det kristne fellesskap i forhold til dem hvis livsvandring går i annen retning enn i Jesu etterfølgelse. De troende lever i borgersamfunnet men «som utlendinger og fremmede», konstaterer apostelen Peter (1 Pet 2:11). Tilsvarende leser vi i Brevet til Diognet at «de kristne bor i sine land, men som utlendinger». Som borgere har de del i alt samtidig som de befinner seg der som fremmede: «Ethvert fremmed land er for dem et fedreland, ethvert fedreland et fremmed land.» (5:5)

Disippellivet. Som kognitiv minoritet i et samfunn som avviser kristen tro, fremstår vi sammen med våre likesinnede i andre trossamfunn som en slags «Israels rest» (Jes 10:20). Det var og er en «ildprøve» å våge å hevde synspunkter og meninger som storsamfunnet forkaster (1 Pet 4:12ff, 3:14f). Samtidig vil konfliktene rimeligvis tære på de troendes frimodighet. Synet av gråhårete mennesker i halvtomme kirkebenker kan gjøre en mismodig. I denne situasjon tvinges man til å spørre mon om ikke den umiddelbare utfordringen idag er omsorgen for menigheten fremfor de «kirkefremmede»? Vi må besinne oss på spørsmålet: Hva skal vi gjøre for å holde troen levende blant de troende? Nylige statistikker fra USA viser at de som føler seg hjemløse i den menighet de tilhører, ikke som tidligere finner seg en nytt kirkesamfunn, men trer ut av kristentroen som sådan. Også i postmodernismens tid er det lett å å bli ført vill av mennesker uten holdepunkt (jfr. 2 Pet 3:17).

Veien videre. For å møte krisen trenger vi ikke bare å sette en diagnose, men også å foreskrive en medisin. Det første punkt på dagsordenen blir selvransakelse. Hva betyr det å leve et gudfryktig liv som pilegrim? Hver og en av oss er kalt til å leve i Kristi etterfølgelse med de byrder det medfører – ikke alene sosialt, men også i vår disponering av tid og penger. Selvfølgelig er det smertefullt å ta inn over seg en slik forpliktelse, men Jesus kaller oss med ordene: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og og min byrde lett» (Matt 11:28ff).

I lys av dette blir det neste spørsmål: Gitt at vi er pilegrimer som ferdes i et vanskelig terreng, hva kan vi gjøre sammen for styrke vandringsfellesskapet? Vi må ta inn over oss at det innbyrdes forhold mellom oss ikke er umiddelbart, men middelbart. Det innebærer at jeg møter «de andre» i menigheten ikke individuelt og privat, men som et allerede gitt søskenfellesskap i Kristus, slik Paulus forklarer: «Dere er Kristi legeme og hver enkelt er dere hans lemmer» (1 Kor 12:27). For hvor to eller tre er samlet i Kristi navn, er han midt i blant oss (jfr. Matt 18:20). Som et gitt fellesskap av troende håndhever Jesu Kristi kirke sin åndelige egenart gjennom kirkeordningen slik at man kan si: «Her er kirken» – for å sitere Bonhoeffer.

Målsetninger. Kort sagt: Hva skal da være våre praktiske målsetninger med menighetsarbeidet? I vår situasjon ser jeg umiddelbart for meg tre prioriteringer:

– Føre våre medlemmer frem til en salig død

– Føre kristentroen videre til neste generasjon

– Vitne om Kristus for samtiden

Som hjelpemidler har vi våre egne ressurser og dynamikken i det ekumeniske samarbeidet.

Et handlingsprogram. Hva skal vi så gjøre i praksis? Når det gjelder egne forpliktelser, er dette noe hver og en især må tenke gjennom. Hva angår fellesskapet, har jeg i de siste år introdusert årstemaer for vår virksomhet. I 2017 var det «Hva vil det si å være kirke?» Dette ble valgt ikke for øke graden av «høykirkelighet», men troen kan ikke, som Paulus lærer oss i sine brev, overleve uten et sosialt feste. I 2018 var nådegavene på dagsordenen. Den samme Paulus befester nemlig den enkelte troendes åndelige liv i menigheten som nådegavefellesskap. I inneværende år har vi bønn som årstema og i 2020 har jeg foreslått at vi tar opp den enkeltes åndelige modning. Disse fire tema hører sammen i en indre enhet som en gitt ramme om troslivet.

Et prøvet sinn. For å styrke min egen motivasjon er jeg blitt oppmuntret av noen vers hos Paulus i Romerbrevet. Tydeligvis har romermenigheten den gang vært konfrontert med store utfordringer, og apostelen trøster dem like usentimentalt som kjærlig (Rom 5:1-5):

Da vi altså er blitt rettferdige ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Gjennom ham har vi også ved troen fått adgang til den nåde vi står i, og vi priser oss lykkelige fordi vi har det håp at vi skal få del i Guds herlighet. Ja, ikke bare det, vi priser oss lykkelige også over våre trengsler. For vi vet at trengslene gir utholdenhet, utholdenheten gir et prøvet sinn, og det prøvede sinn får håp. Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som han har gitt oss.

+Roald Nikolai Flemestad
Gran, 25. oktober 2019

Kjærleik og fornuft

Kyrkja har alltid rekna ekteskapet som ei gudgitt ordning for samlivet mellom mann og kvinne. Stadig har krefter villa omdefinere ekteskapet til berre ei kontrakt samfunnet set stempel på. Også biskopar har ynskt at kyrkja skulle overgi ekteskapsinstitusjonen til det offentlege. Slik har ekteskapet sin sakramentale karakter blitt svekka, og nye påfunn har dukka opp.

Det var Skaparen som innstifta ekteskapet og det var Kristus som opphøgde ekteskapet til sakrament. Men i Den norske kyrkja sin vigselsliturgi frå 2017 er både teksten frå skapingsforteljinga og Jesu ord i evangeliet om ekteskapet gjort valfrie og erstatta med generelle ord om kjærleik.

Nyordninga med likekjønna ekteskap er ikkje forsøkt grunngitt korkje i Skrift eller tradisjon, men står som ei politisk motivert sak. Har dermed fornufta sigra over Skrifta? Langt ifrå.

Naturen stadfester det fornuftige i det monogame ekteskapet mellom mann og kvinne. Eit livskraftig, livsfremjande og livsfornyande fellesskap.

Å grunngi det likekjønna ekteskapet fornuftig er ikkje like enkelt. I Danmark søkjer ei ‘med-mor’ om rett til å gå ut av rolla og avslutte kontrakta fordi det lesbiske forholdet er avslutta. Eit farsforhold er derimot bygd på eit biologisk faktum som korkje er tidsavgrensa eller utskiftbart.

Det likekjønna ekteskapet tener til oppløysing av naturleg slekt og arv. Born sine rettar og relasjonar kjem tapande ut av reformen når born vert skaffa med medisinsk-teknisk hjelp utan band til heile deira biologiske opphav.

Nyordninga har vakse fram i same straumen som pride-ideologien. Her er det ultimate målet eit samfunn som ikkje set grenser for seksuell utfalding og der den oppveksande slekt må bere kostnadane av eksperimentering med kjønnsidentitet og samlivsformer. Det skal ikkje mykje ettertanke til for å avsløre at dette er basert korkje på kristendom eller fornuft.

Dette som biologien stadfester og retten tradisjonelt har verna om, er i dag utsett for eit fårleg eksperimentelt inngrep med uante personlege og psykologiske, sosiale og sivilisatoriske konsekvensar.

Det kristne ekteskapet er einskapleg og uoppløyseleg, at berre éin mann er gift med éi kvinne. Dei to skal vere ‘eitt’ sa Skaparen. Denne fellesskapen er sakramental, dvs. at dei er eit bilete på sameininga mellom Kristus og hans eine brud, Kyrkja. Utan denne basisen har ein både forlate det kristne ekteskapet og undergrave det den kristne kulturen er tufta på.

I fokus, Dagen nov 2019

Fromme menn

Ei stor utfordring for kristendom i vår tid er privatisering, tydeleg uttrykt i slagordet «ikkje ein religion, men ein relasjon». Privatisering har redusert kristen tru til eit privat forhold til Jesus. Sjølv kor rett dette er isolert sett, er mykje gått tapt.

Ikkje minst saknar vi ei klar forståing av kva som vert krevd av fromme menn. Kristen forkynning har svikta menn og har i liten grad lagt til rette for at dei skal finne seg til rette og utvikle seg som kristne menn.

Det latinske ordet ’pietas’ femner vidare enn til fromme kjensler og relasjonar. Det siktar på det ein er forplikta til. Her må vi starte om vi skal nå ei forståing av korleis vi kan gjere menn fromme igjen.

Gud kalla patriarken Abraham til å ta ansvar for heile sitt hus og legge ut på Guds vegar. Dei fyrste kristne levde også i ein kultur der hus og hushaldning var grunnleggjande. Menn vart døypte med heile sitt hus (Apg 18,8).

Vi har fått vårt ord ’økonomi’ frå denne forståinga. ’Oikonomos’ tyder direkte omsett frå gresk: huset si lov. Ei hushaldning var ikkje ei bygning, men ein fellesskaps-struktur med faren som sentral leiar. Hans plikt var å sørge for at alle i hushaldninga hadde det godt, og dette gav fellesskapen ein vertikal dimensjon. Sjølv stod far til ansvar for høgare autoritetar (Mt 8,9).

Moderne familiar har mista kontakta med ei slik hushaldning. Både arbeidslivet og omsorga for trengande personar er flytta ut av familien. Familiar minner i dag meir om rekreasjons-sentra, med berre ein horisontal dimensjon. Då vert fort all høgare autoritet borte, og vi har ’ingen over, ingen ved siden’. Familieliv vert eit nettverk av gjensidig stimulerande relasjonar der både mors- og farsrolla vert omdefinerte i kompis-kategoriar.

Vår oppgåve i dag er å gjenskape kristne hushald som minner om dei nytestamentlege. Apostlane døypte heile huset, dvs. både dei som budde der og strukturen. Kvar medlem i familien fekk sine roller og plikter forma ut etter forbilde av Kristus og kyrkja.

Kristne familiar er meint å vere vegvisarar mot ein ny heilag orden, ein ny himmel og ei ny jord. Her har menn som fedre plikter overfor heile sitt hus: å sørge for dei og lære dei å leve i relasjon til sin himmelske Far. Å leve opp til desse pliktene er det som er meint med fromme menn.

I fokus, Dagen sept 2019

Kirkelig Fornyelse

I to mannsaldrar samla organisasjonen med det programmatiske namnet ’bønne- og arbeidsfellesskap’ likesinna til målretta og forpliktande arbeid for å bringe folkekyrkja inn på apostolisk kurs. I januar 2017 tok det slutt i samband med 50-årsmarkeringa. No er boka med KF’s historie på marknaden, og både vener og fiendar får høve til å gjere opp status for eigen del.

Nedlegginga av organisasjonen hadde fleire årsaker, men mest betydde det nok at mange i kjernetroppene dei siste to ti-åra gjekk i kvar si retning i spørsmålet om det enno var råd å redde Den norske kyrkja si apostoliske sjel. Dei som frimodig heldt fram i si teneste og dagleg bad og arbeidde for å fornye folkekyrkja, vart færre. Trua på at det let seg gjere å snu det store kyrkjeskipet skranta. Stadig fleire drog seg attende til lokale og avgrensa kyrkjelydsfellesskap og enda meir eller mindre som kongregasjonalistar. Andre fann sin utveg som konvertittar til både lutherske, katolske og ortodokse kyrkjer, og det tappa også organisasjonen for krefter.

På 1960-talet skapte studentopprøret eit nytt vestleg samfunn. Konsilet skapte irreversible endringar i den Romersk-katolske kyrkja. Og teologistudentar og unge prestar sette seg føre å bli eit incitament til åndeleg fornying av folkekyrkja.

Men motstanden var hard, og strategien endra seg. Fornyingsarbeidet gjekk gradvis over frå  incitament til supplement i både teologi, liturgi og kyrkjeleg praksis. Men frå 90-talet vart KF-rørsla stadig meir prega av at fornyinga måtte formidlast gjennom miljø som realiserte heilt ut det som mangla. Og ei ny erkjenning voks fram: Det trengst reelle alternativ til det beståande. Det nyttar ikkje lengre. Dei som har makta, vil ikkje det vi vil. Alternativet vart retrett og konvertering.

Den kyrkjelege fornying handla om synlege og lett forståelege fenomen som prosesjonar og lys. Det har sett merkbare spor etter seg i mange kyrkjelydar. Men fornyinga stakk djupare enn til det estetiske og visuelle. Kampen stod om ei samtidstilpassa kyrkje eller truskap mot den apostoliske tradisjonen. Kort sagt om kyrkja si sjel.

Fornyinga sitt ansikt handla om å bygge kyrkje innanfrå. Når embetsidentitet, nattverdvin, abortsak og dåpspraksis kom på dagsorden som kampsaker, handla det om naudsynte element i ein større visjon. ’Vi bles på fløyte for dykk, men de ville ikkje dansa. Vi song syrgjesongar, men de ville ikkje klaga’.

KF vart ikkje berre ein eld som slokna. KF sette spor og leverte vitnemål som står seg. Det er ikkje for seint å kome til sannings erkjenning for nokon kvar, sjølv om folkekyrkja driv vidare ’vinglande vilt mellom graver’ (Blix).

I fokus, Dagen 14. august 2019

Mann og kvinne

«Til mann og kvinne skapte Han dei.» 1.Mos 1,27.

Teikn tyder idag på at kristne som vågar å hevde at den naturlege skaparordninga for menneska er mann og kvinne, går tøffe tider i møte. Nyleg vart ein student i ein engelsk skule utestengd frå klasseromet fordi han hevda at det finst to kjønn: mann og kvinne. Hendinga er omtala og filma i den engelske bloggen ’Archbishop Cranmer’ 17. juni 2019.

Det foregår ein kamp om det naturlege. Kvinneleg og mannleg, ekteskap og familie, far og mor er iferd med å misse si klassiske meining. Nye omgrep kjem istaden og nytt innhald skal fylle ny-orda. Kjønnspolariteten mellom mann og kvinne, som har vore rekna som skaparordning, skal reknast som historisk og kulturelt betinga konstruksjonar. Kvar einskild skal no kunne velje sin kjønns-identitet og variere den over tid etter eige ynskje.

Kan det bli slik at spørsmålet om mann og kvinne, forståing av ekteskapet og oppfatninga om kva eit menneske er, skal føre til at folk misser jobben, vert støytte ut av det gode selskap og vert tvungne til å teie stilt?

Det er viktig at dei som vil forsvare klassisk kristen tru på dette området, let si røyst høyre. Det kan verte ubehageleg og kome til å koste både ære og posisjon. Men dagens debatt er iferd med å øydelegge vår forståing av det naturlege. Det vil gjere det vanskelegare for unge å finne seg sjølv, og det undergrev familien som institusjon.

Læraren i hendinga nemnd ovanfor påla studenten å halde si oppfatning for seg sjølv, for ho stemmer ikkje med den offisielle, nasjonale skule-’policy’. Studenten vart straffa for å hevde ei oppfatning som ikkje stemmer med den politisk korrekte sanninga.

Den offisielle oppfatninga på begge sider av Nordsjøen er inkludering av alle nye variantar av kjønnsidentitet, og alt anna vert rekna som diskriminering. Korkje i barnehage eller ved universitet skal det undervisast at det er Guds plan at han skapte menneske maskulint og mannleg og feminint og kvinneleg. Det skal ikkje heite ’far’ og ’mor’ no lenger, men fyrste- og andre-foreldre. Klassisk kristen lære kjem til å verte rekna som førmoderne og forelda. Og kanskje forbudt.

Det som startar med bortvising frå klasseromet, held etter kvart fram som statleg pålegg om å innrette seg etter vedteken ’policy’ og endar gjerne med at den som ikkje innretter seg, kjem under påtale for diskriminering.

Kven skulle tru det i inkluderingssamfunnet?

I fokus, Dagen, juni 2019