Sekulær eller heilag

Den kristne kyrkja har skapt kristne einskapskulturar i mange land. Men kva skjer i moderne tid når kristendomen er på retrett i dei same landa?

«Den moderne verda er full av gamle kristne dygder som har blitt galne,» skriv Chesterton. Likevel har religionssosiologar sett positivt på at kristne verdiar vert overtekne av samfunnet og at kyrkjene misser kontrollen over korleis vi skal leve.

Med Chesterton vil vi hevde at sekularisme er ein moderne heresi, sjølv om han har vakse fram av kristendom.

Det motsette av verdsleg er heilag. Det heilage har ikkje parallellar i menneskesfæren. Det kjem frå Gud og er som Gud. Det må vi ha in mente når det vert tale om avkristning.

For Gud byr menneske del i sin heilagdom. Gud vart menneske for å gjere mennesket heilt igjen. Kristen identitet veks fram i omgangen med Gud. Der mennesket tilbed Gud, lever den kristne Kyrkja. Men der tilbedinga forstummar, vert livet sekularisert. Sekularisme er altså gudstenesta sin konkurrent. Ikkje aktivt å dyrke Gud, er praktisk ateisme, sjølv om kulturen er aldri så gjennomsyra av kristne verdiar.

Gudsteneste er meir enn ei hjelp til å lukkast i livet. Gudsteneste er at menneske overgjev seg sjølve og verda til Gud. Rett gudsteneste handlar om å bringe heile verda med seg til Gud.

Heilagt liv på jorda handlar om å ta imot livet sitt frå Gud gjennom Guds heilage handlingar. Toleranse, sosial rettferd og økologisk balanse er vel og bra. Men berre det tilbedande mennesket som søkjer einskap med Gud, kan bidra til å oppfylle alt livs guddomelege formål.

Sekularismen imiterer kristne dygder, utan å leve dei. For det livet som ikkje er logga inn i Gud, er heller ikkje avhengig av Gud. Det er utan disippelskapet sin disiplin. Og det avlar ikkje den vekst i tru og liv som gjev heilagdom.

Når Jesus seier «min fred gjev eg dykk» (Joh 14,27) er dette ikkje ein FN-plan for urolege samfunn. «Ikkje den fred som verda gjev,» føyer Jesus til.

Progressive, idealistiske tankar i vår tid står oftast i skuld til kristen tru. Kristne ideal kan hyllast av sekulariserte menneske. Men avkristning er trua på at menneskeinnsats åleine kan utrette det same som gudsteneste. Når trua på utvikling og framsteg i menneskeriket erstattar trua på Gud og hans rike, vert det slik Chesterton skriv, at den moderne verda er full av gamle kristne dygder som går på tomgong.

Ottar Mikael Myrseth
prest i Den nordisk-katolske kyrkja
I fokus, Dagen febr 2020


How romantic it all seems, as recorded in Luke’s Gospel. The baby Jesus brought by Mary and Joseph to the Temple for the final act marking his birth, according to the Law of Moses. On the eighth day came the circumcision, then thirty-three days later the presentation, or sometimes known as the purification, a ritual that seems unbelievably quaint now. How romantic, and in a way the sense of romance is heightened by the procession at the end of Masses on this day, with candles much in evidence, for the traditional name of this Feast is of course Candlemas, a reminder that, as old Simeon proclaimed, the child Jesus is the light of the nations. But however romantic it seems, however much we would long to have been there in the Temple to witness these events for ourselves, yet there are serious messages contained in these verses.

Guido Da Siena: Presentation of Jesus at the Temple (Public domain)

Where to begin? With Simeon’s prophesy to Mary that this child will overturn the existing order and in so doing bring her great suffering? Or with the sacrifice that the Holy Family brings, a pair of pigeons? For remember, this was the let-out for the poor – the offering was supposed to be a lamb and a pigeon. What a lesson to us, with our obsession with material things – Jesus was born in poverty, he lived with nowhere to lay his head, and he died an outcast – though he was rich, he became poor for our sakes, writes St Paul. It puts our preoccupations with status and possessions to shame, doesn’t it? But the essential message here is that the Holy Family were obedient and God-fearing: this duty was laid upon them by the Law of Moses, so they did it. No record of anguished debate about priorities, about all the other more immediately useful things that Joseph and Mary could have been doing. The Law said do it, their faith enjoined this upon them and so they did it. No argument. It puts us all to shame, doesn’t it?

It reminds one of the story of Cain and Abel: what was Cain’s sin? He very kindly decided to give God some of the left overs of what he had produced: and God was not amused. The Holy Family fulfilled their duty, Cain did not. Do we really expect God to be pleased with us when we condescend to give him the left overs of our lives? Hardly. God is not mocked. The Holy Family did as their faith commanded them, with no talk from Joseph about how he’d rather be back at his carpentering, and no complaints from Mary about how purification was demeaning to women and a male conspiracy.

Of course, put like that it sounds ridiculous, doesn’t it, but just consider the kinds of excuses we make: pray more? I’m too busy. Read the Bible more? That’s the clergy’s job, and, let me say this, if they did, then we’d certainly notice an improvement in their sermons. Give more to the church? I’ve got better things to do with my money than that – I’ve just been given this red hot share tip by my stock broker. In the haunting words of the old hymn: nothing in my hand I bring, simply to thy cross I cling. Foul I to the fountain fly, wash me Saviour or I die. The Presentation is not about soft focused romance, it is about unquestioning commitment: God deserves, God requires nothing less, from you and from me.

Fr. Edward Bryant

A Meditation for Epiphany

Is it true? Is it true, this fantastic story of wise men from the East coming to worship the baby Jesus? Before we simply dismiss this as a piece of beautiful but fanciful writing on the part of St Matthew in his Gospel, we do need to remind ourselves that the Middle Eastern world of two thousand years ago was very different from Western Europe in 2020.

Gentile da Fabriano: Adorazione dei Magi [Public domain]

There were Wise Men – Magi, astrologers – in abundance in the ancient world, they did study the stars, they did believe that important messages came to them in that way, they were prepared to travel long distances in search of the truth; further, it appears that at about the time of Jesus» birth, there were strange phenomena apparent in the stars, even if we now know that a star would not literally go in front of people to guide them; we also know that Herod the king really was paranoid – he trusted no one and in the process had his wife and mother in law and three of his sons assassinated.

For all these reasons, therefore, and, yes, recognising that to the modern mind there are problems with the story, we still should not be too ready to dismiss it as a mere flight of fancy.

Further, beyond the literal level of the text, there are important religious truths contained in this passage. To take just one: to state the obvious, these men were not Jews. It is one of the wonders of Christianity that it exists at all. At the time of the first Pentecost, and for some years afterwards, it was really little more than a Jewish sect. Had it remained so, it would almost without question have died out when the Romans smashed the Jewish nation in the year AD70. But before then, men of vision, and notably St Paul, had helped the new faith to break the bonds of Judaism and set it on the path to becoming a faith for the whole world.

The point about the Epiphany is that, right from his birth, the Lord Jesus is shown to be Lord of all creation, and not simply another Jewish prophet. The Wise Men come looking for the one born King of the Jews, but they acknowledge his dominion over them as non-Jews also as they present their gifts to him. This child born in obscurity to a humble Jewish family is to change the world, and the world, in the shape of the Wise Men comes to pay him homage.

Our task is twofold: first to join with the Wise Men in the symbolic offering of our lives to the Lord Jesus, but second to play our part in the ongoing revealing of Jesus to the world, for there is great ignorance about who he is, ignorance as great as that shown by Herod. And we will be doing our part by the kinds of lives we lead and by the words we say.

As St Paul puts it, by virtue of our baptism we are all ambassadors for Christ, and we must take this calling not as an imposition but as a wonderful opportunity to bring Christ to the world, and the world to Christ.

Fr Edward Bryant,


Framtid for bedehus

Fleire har siste tida stilt spørsmål om bedehuset har ei framtid. Eg skal ikkje dra konklusjonane, men gi eit par innspel frå sidelinja.

Bedehusrørsla voks fram av vekkjingar i ein kristen einskapskultur. Vekkjingane slo rot i eit jordsmonn gjennomsyra av kristen kunnskap og med stor appetitt på sosiale fellesskap. Etter det har tidene endra seg. Jordsmonnet idag er multi-kultur. Kristendom er marginalisert og kristen kunnskap i folket har forvitra. Dessutan konkurrerer eit overflod av sosiale medier om folk. Difor nyttar det ikkje lenger å leike 1800-tals leiken.

Men bedehuset har mange fortrinn som kan gje det nytt liv. I sine velmaktsdagar vart bedehuset kritisert for å skape splid i bygdesamfunn mellom innanfor og utanfor. Sjølv om noko av kritikken kunne vere velgrunna, er bedehuset sitt medvit om å vere motkultur, viktig å bygge på. I vår samtid har ikkje tradisjonell kristen tru anna framtid enn som minoritets-miljø.

Eg har tru på bedehuset også fordi det voks fram som folkerørsle nedanfrå utan statsstønad eller med andre puter under armane. Bedehusfolk tok økonomisk ansvar både for arbeidarar, bygningar, aktivitetar og misjonsarbeid til verdsens endar. Slik må det vere i framtida.

Bedehuset innretta seg dei fleste stader som åndeleg supplement til folkekyrkja. «Kyrkja om føremiddagen og bedehuset om kvelden» var eit slagord. I vår generasjon har avstanden til ei stadig meir liberalisert folkekyrkje auka. Bedehus har starta eigen dåps- og konfirmasjonspraksis med tilhøyrande forsamlingstenkjing.

Eg trur bedehuset har ei framtid berre om det i tide innrettar seg som alternativ til folkekyrkja. Vi er i ein akutt evangeliserings-situasjon. Det er ikkje folkekyrkjeleg vedlikehalds-arbeid som trengs, men misjonering for å vinne nordmenn og -kvinner attende til Kristus. Slik sjølvforståing gror best i miljø som har erfaring som motkultur.

For å lukkast treng bedehuset å vende attende til dei fyrste kristne generasjonane. Dei stod som minoritet overfor ein tilsvarande multikultur som vi gjer idag. Deira forkynning og praksis er gull verd. Difor hastar det for bedehusleiarar å omgåast kyrkjefedrene og levandegjere deira teologi og kyrkjeordning, liturgi og diakoni i våre dagar.

For å bli ståande treng bedehuset også å oppdage sine økumeniske slektningar og bygge vegar, bruer og tunnelar til dei. Den norske sandkassa er for provinsiell. Kyrkja er meint for folk til alle tider og til verdsens endar. Og om vi ikkje heng saman, vert vi gjerne hengde kvar for oss.

I fokus, Dagen 27. des 2019

Biskop Roald Nikolais hilsningstale til Generalsynoden 25. oktober 2019

La oss begynne med en hilsen fra profeten Jeremia som ikke bare oppstemte klagesanger over en ond tid, men også konstaterer i sin nød (17:7f):

Velsignet er den mann som stoler på Herren og setter sin lit til ham. Han er lik et tre som er plantet ved vann og strekker røttene mot bekken. Det frykter ikke når heten kommer, men står der med løvet grønt. Det sturer ikke i tørketider og holder ikke opp med å bære frukt. 

Kjære delegater, kjære venner!

Jeg vil gjerne begynne med å takke for denne anledning til å hilse Generalsynoden, ettersom dette også blir min avskjedstale til synoden som deres biskop da vi idag skal velge ny biskop.

Samtidens åndelige krise. Da vi sist avholdt synode i 2015 var det en svært urolig tid for Den nordisk-katolske kirke. Siden den gang har vi – det våger jeg nå å si – gjenfunnet den indre balanse i kirken. Men om vi har lagt noen byrder bak oss, befinner vi oss i en kritisk situasjon. Likesom samtlige kirkesamfunn i vår del av verden er kulturen hos oss blitt avkristnet. De litt eldre blant oss er den siste generasjon som har vokst opp i et samfunn overveiende preget av kristelige forestillinger og verdier. Kort sagt, som en slags tsunami pågår det et troskollaps i hele den vestlige verden. Og som om de anti-kristelig holdningene i kulturen ikke var nok, har sekulariseringsprosessen i samfunnet også funnet inngang i kirkelivet. De store institusjonaliserte kirkesamfunnene har hemningsløst tilpasset seg tidsånden og viser tydelige tegn på indre oppløsning. Jesus-skikkelsen brukes til å legitimere nær sagt hva som helst. Kirkelederne kan ikke fraskrive seg ansvaret. De er blitt advart i god tid. Store kristne kulturkritikere som for eksempel Nikolai Berdjajef, Romano Guardini, Dietrich Bonhoeffer og T. S. Eliot – for å nevne navn fra ulike kirkesamfunn – varslet allerede i mellomkrigstiden at et radikalt tidsskifte var underveis.

En troverdig plattform. Hvordan truselen ble møtt og stadig møtes, avspeiler langt på vei egenarten i de ulike kirkesamfunn. I Rom er paven blitt en anstøtsten, i ortodoksien nasjonalismen. I anglikanismen og lutherdommen har forholdet til statsmakten vært lammende. Vi  som er samlet i Den nordisk-katolske kirke, var blant dem som allerede i 1990-årene fryktet den kommende åndelige krise. Vi svarte med å melde oss ut av Den norske kirke for slik i fremtiden å kunne fastholde trosoverleveringen og finne den nødvendige åndelige frihet i forhold til det frembrytende kulturskifte. Samtidig innså vi at en protestbevegelse ville være sårbar hvis vi kun ble stående i protesten. Utfordringen var den gang å finne en farbar vei videre. En troverdig plattform fant vi i den gammelkatolske tradisjon som bygger på et privilegert ekumenisk ståsted i skjæringspunktet mellom vestlig liturgi og ortodoks trosforståelse.

Enhet i forskjell. Selv om trykket fra tidsånden idag synes mer og mer truende, kan vi ikke av den grunn melde oss ut av verden. Som kristne må vi i samkvemmet med andre søke å fastholde fred i de timelige ting som er felles for oss alle. Dette grenseoverskridende fellesskap, skriver Augustin, begynner i hjemmet, strekker seg så til byen og omfatter til sist hele verden. Medfølelsen og fellesskapet i det almenmenneskelige må likevel ikke få til følge at de troende oppgir sin kristne identitet ved at de ikke lenger motsetter seg synden. Den troendes kamp mot synden i sitt eget liv skal utvikle en livsvisdom – innsikt og disiplin – som gir ham eller henne moralsk ferdighet i dagliglivets omgang med andre. For at troen skal kunne styre vår livsferd i et multikulturelt samfunn, må vi altså være oss vår egenart bevisst som kristne i forhold til samfunnet omkring oss. (Om Guds stad XIX: 4,7,20)

Abrahams barn. Her kommer Bibelen oss til hjelp med identitetsgivende forestillinger. Det er påfallende at en fariséer som Paulus omtaler de hedningekristne – dvs. nettopp oss her i denne sal – som Abrahams barn i kraft av løftet – for i ham skal alle jordens slekter velsignes (Rom 9:8, jfr. 1 Mos 12:1f). Løftet til Abraham innebærer altså at de hedningekristne inngår i Guds pakt med det utvalgte folk. De er blitt «de helliges medborgere og tilhører Guds familie», forklarer apostelen Efesermenigheten (Ef 2:19). Likeledes omtaler Åpenbaringsboken de kristne som «de hellige som står fast, de som holder seg til Guds bud og troen på Jesus» (Åp 14:12, jfr. 12:17).

Jesu sanne familie. I et bibelsk perspektiv er dette store ord, men de er valgt med omhu. I Markus-evangeliet leser vi at Jesus etter å ha kalt de tolv og talt til en stor mengde, trekker seg tilbake for å spise: «Da kom Jesu mor og hans brødre; de ble stående utenfor, men sendte bud og bad ham komme ut. En stor flokk satt omkring ham, og noen sa til ham: «Din mor og dine brødre er utenfor og spør etter deg.» Han svarte: «Hvem er min mor og mine brødre?» Og han så på dem som satt omkring ham, og sa: «Se, her er min mor og mine brødre! Den som gjør Guds vilje, er min bror og søster og mor.» (Mark 3:31-34)

I denne scene beskriver evangelisten de tilstedeværendes forhold til Jesus ved å bruke ordet «utenfor» to ganger. Slik tegnes et radikalt skille i tilhørlighet mellom dem som står utenfor og ser inn i motsetning til dem som sitter i måltidsfellesskapet omkring Jesus.

Den kristne pilegrimsferd. For å tydeliggjøre hva det vil si å være Jesus nær, understreker Markusevangeliet at et liv som Jesu disippel til sist også innebærer anstrengelsene som følger med det å være med ham på veien til Jerusalem (Mark 8:3,34). I Apostlenes gjerninger er det å «tilhøre veien» ensbetydende med det å være kristen (Apg 9:2, 24:22). Senere møter vi Markusevangeliets ordvalg hos apostelen Paulus idet han skjelner mellom dem som er utenfor og dem som underforstått er innenfor (1 Kor 5:6ff, jfr. også 1 Tess 4:12, Kol 4:5, 1 Tim 3:7). Likeledes skildres livet som kristen som det å vandre i tro idet vi setter vår ære i være Herren til glede (2 Kor 5:7ff).

Demarkasjonslinjen mellom kirken og verden. Pilegrimsvandringen mot det himmelske Jerusalem avgrenser på denne måte det kristne fellesskap i forhold til dem hvis livsvandring går i annen retning enn i Jesu etterfølgelse. De troende lever i borgersamfunnet men «som utlendinger og fremmede», konstaterer apostelen Peter (1 Pet 2:11). Tilsvarende leser vi i Brevet til Diognet at «de kristne bor i sine land, men som utlendinger». Som borgere har de del i alt samtidig som de befinner seg der som fremmede: «Ethvert fremmed land er for dem et fedreland, ethvert fedreland et fremmed land.» (5:5)

Disippellivet. Som kognitiv minoritet i et samfunn som avviser kristen tro, fremstår vi sammen med våre likesinnede i andre trossamfunn som en slags «Israels rest» (Jes 10:20). Det var og er en «ildprøve» å våge å hevde synspunkter og meninger som storsamfunnet forkaster (1 Pet 4:12ff, 3:14f). Samtidig vil konfliktene rimeligvis tære på de troendes frimodighet. Synet av gråhårete mennesker i halvtomme kirkebenker kan gjøre en mismodig. I denne situasjon tvinges man til å spørre mon om ikke den umiddelbare utfordringen idag er omsorgen for menigheten fremfor de «kirkefremmede»? Vi må besinne oss på spørsmålet: Hva skal vi gjøre for å holde troen levende blant de troende? Nylige statistikker fra USA viser at de som føler seg hjemløse i den menighet de tilhører, ikke som tidligere finner seg en nytt kirkesamfunn, men trer ut av kristentroen som sådan. Også i postmodernismens tid er det lett å å bli ført vill av mennesker uten holdepunkt (jfr. 2 Pet 3:17).

Veien videre. For å møte krisen trenger vi ikke bare å sette en diagnose, men også å foreskrive en medisin. Det første punkt på dagsordenen blir selvransakelse. Hva betyr det å leve et gudfryktig liv som pilegrim? Hver og en av oss er kalt til å leve i Kristi etterfølgelse med de byrder det medfører – ikke alene sosialt, men også i vår disponering av tid og penger. Selvfølgelig er det smertefullt å ta inn over seg en slik forpliktelse, men Jesus kaller oss med ordene: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og og min byrde lett» (Matt 11:28ff).

I lys av dette blir det neste spørsmål: Gitt at vi er pilegrimer som ferdes i et vanskelig terreng, hva kan vi gjøre sammen for styrke vandringsfellesskapet? Vi må ta inn over oss at det innbyrdes forhold mellom oss ikke er umiddelbart, men middelbart. Det innebærer at jeg møter «de andre» i menigheten ikke individuelt og privat, men som et allerede gitt søskenfellesskap i Kristus, slik Paulus forklarer: «Dere er Kristi legeme og hver enkelt er dere hans lemmer» (1 Kor 12:27). For hvor to eller tre er samlet i Kristi navn, er han midt i blant oss (jfr. Matt 18:20). Som et gitt fellesskap av troende håndhever Jesu Kristi kirke sin åndelige egenart gjennom kirkeordningen slik at man kan si: «Her er kirken» – for å sitere Bonhoeffer.

Målsetninger. Kort sagt: Hva skal da være våre praktiske målsetninger med menighetsarbeidet? I vår situasjon ser jeg umiddelbart for meg tre prioriteringer:

– Føre våre medlemmer frem til en salig død

– Føre kristentroen videre til neste generasjon

– Vitne om Kristus for samtiden

Som hjelpemidler har vi våre egne ressurser og dynamikken i det ekumeniske samarbeidet.

Et handlingsprogram. Hva skal vi så gjøre i praksis? Når det gjelder egne forpliktelser, er dette noe hver og en især må tenke gjennom. Hva angår fellesskapet, har jeg i de siste år introdusert årstemaer for vår virksomhet. I 2017 var det «Hva vil det si å være kirke?» Dette ble valgt ikke for øke graden av «høykirkelighet», men troen kan ikke, som Paulus lærer oss i sine brev, overleve uten et sosialt feste. I 2018 var nådegavene på dagsordenen. Den samme Paulus befester nemlig den enkelte troendes åndelige liv i menigheten som nådegavefellesskap. I inneværende år har vi bønn som årstema og i 2020 har jeg foreslått at vi tar opp den enkeltes åndelige modning. Disse fire tema hører sammen i en indre enhet som en gitt ramme om troslivet.

Et prøvet sinn. For å styrke min egen motivasjon er jeg blitt oppmuntret av noen vers hos Paulus i Romerbrevet. Tydeligvis har romermenigheten den gang vært konfrontert med store utfordringer, og apostelen trøster dem like usentimentalt som kjærlig (Rom 5:1-5):

Da vi altså er blitt rettferdige ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Gjennom ham har vi også ved troen fått adgang til den nåde vi står i, og vi priser oss lykkelige fordi vi har det håp at vi skal få del i Guds herlighet. Ja, ikke bare det, vi priser oss lykkelige også over våre trengsler. For vi vet at trengslene gir utholdenhet, utholdenheten gir et prøvet sinn, og det prøvede sinn får håp. Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som han har gitt oss.

+Roald Nikolai Flemestad
Gran, 25. oktober 2019

Kjærleik og fornuft

Kyrkja har alltid rekna ekteskapet som ei gudgitt ordning for samlivet mellom mann og kvinne. Stadig har krefter villa omdefinere ekteskapet til berre ei kontrakt samfunnet set stempel på. Også biskopar har ynskt at kyrkja skulle overgi ekteskapsinstitusjonen til det offentlege. Slik har ekteskapet sin sakramentale karakter blitt svekka, og nye påfunn har dukka opp.

Det var Skaparen som innstifta ekteskapet og det var Kristus som opphøgde ekteskapet til sakrament. Men i Den norske kyrkja sin vigselsliturgi frå 2017 er både teksten frå skapingsforteljinga og Jesu ord i evangeliet om ekteskapet gjort valfrie og erstatta med generelle ord om kjærleik.

Nyordninga med likekjønna ekteskap er ikkje forsøkt grunngitt korkje i Skrift eller tradisjon, men står som ei politisk motivert sak. Har dermed fornufta sigra over Skrifta? Langt ifrå.

Naturen stadfester det fornuftige i det monogame ekteskapet mellom mann og kvinne. Eit livskraftig, livsfremjande og livsfornyande fellesskap.

Å grunngi det likekjønna ekteskapet fornuftig er ikkje like enkelt. I Danmark søkjer ei ‘med-mor’ om rett til å gå ut av rolla og avslutte kontrakta fordi det lesbiske forholdet er avslutta. Eit farsforhold er derimot bygd på eit biologisk faktum som korkje er tidsavgrensa eller utskiftbart.

Det likekjønna ekteskapet tener til oppløysing av naturleg slekt og arv. Born sine rettar og relasjonar kjem tapande ut av reformen når born vert skaffa med medisinsk-teknisk hjelp utan band til heile deira biologiske opphav.

Nyordninga har vakse fram i same straumen som pride-ideologien. Her er det ultimate målet eit samfunn som ikkje set grenser for seksuell utfalding og der den oppveksande slekt må bere kostnadane av eksperimentering med kjønnsidentitet og samlivsformer. Det skal ikkje mykje ettertanke til for å avsløre at dette er basert korkje på kristendom eller fornuft.

Dette som biologien stadfester og retten tradisjonelt har verna om, er i dag utsett for eit fårleg eksperimentelt inngrep med uante personlege og psykologiske, sosiale og sivilisatoriske konsekvensar.

Det kristne ekteskapet er einskapleg og uoppløyseleg, at berre éin mann er gift med éi kvinne. Dei to skal vere ‘eitt’ sa Skaparen. Denne fellesskapen er sakramental, dvs. at dei er eit bilete på sameininga mellom Kristus og hans eine brud, Kyrkja. Utan denne basisen har ein både forlate det kristne ekteskapet og undergrave det den kristne kulturen er tufta på.

I fokus, Dagen nov 2019

Fromme menn

Ei stor utfordring for kristendom i vår tid er privatisering, tydeleg uttrykt i slagordet «ikkje ein religion, men ein relasjon». Privatisering har redusert kristen tru til eit privat forhold til Jesus. Sjølv kor rett dette er isolert sett, er mykje gått tapt.

Ikkje minst saknar vi ei klar forståing av kva som vert krevd av fromme menn. Kristen forkynning har svikta menn og har i liten grad lagt til rette for at dei skal finne seg til rette og utvikle seg som kristne menn.

Det latinske ordet ’pietas’ femner vidare enn til fromme kjensler og relasjonar. Det siktar på det ein er forplikta til. Her må vi starte om vi skal nå ei forståing av korleis vi kan gjere menn fromme igjen.

Gud kalla patriarken Abraham til å ta ansvar for heile sitt hus og legge ut på Guds vegar. Dei fyrste kristne levde også i ein kultur der hus og hushaldning var grunnleggjande. Menn vart døypte med heile sitt hus (Apg 18,8).

Vi har fått vårt ord ’økonomi’ frå denne forståinga. ’Oikonomos’ tyder direkte omsett frå gresk: huset si lov. Ei hushaldning var ikkje ei bygning, men ein fellesskaps-struktur med faren som sentral leiar. Hans plikt var å sørge for at alle i hushaldninga hadde det godt, og dette gav fellesskapen ein vertikal dimensjon. Sjølv stod far til ansvar for høgare autoritetar (Mt 8,9).

Moderne familiar har mista kontakta med ei slik hushaldning. Både arbeidslivet og omsorga for trengande personar er flytta ut av familien. Familiar minner i dag meir om rekreasjons-sentra, med berre ein horisontal dimensjon. Då vert fort all høgare autoritet borte, og vi har ’ingen over, ingen ved siden’. Familieliv vert eit nettverk av gjensidig stimulerande relasjonar der både mors- og farsrolla vert omdefinerte i kompis-kategoriar.

Vår oppgåve i dag er å gjenskape kristne hushald som minner om dei nytestamentlege. Apostlane døypte heile huset, dvs. både dei som budde der og strukturen. Kvar medlem i familien fekk sine roller og plikter forma ut etter forbilde av Kristus og kyrkja.

Kristne familiar er meint å vere vegvisarar mot ein ny heilag orden, ein ny himmel og ei ny jord. Her har menn som fedre plikter overfor heile sitt hus: å sørge for dei og lære dei å leve i relasjon til sin himmelske Far. Å leve opp til desse pliktene er det som er meint med fromme menn.

I fokus, Dagen sept 2019