Marimesse om høsten

Avfotografering av ikonet «The eternal sleep». ROØ

15. august feirer vi dagen for Marias innsovning – også kalt for Marimesse. Dagen avløser den to uker lange hensvonelsefasten og har en lang historie som minnedag i Kirka. Alt på 100-tallet markerte den kristne menighet dagen. Maria vitna på en heilt spesiell måte med sitt liv om Jesus Kristus. Hun som fødte Jesus var Kristus-bærer på en særlig måte, men viser samstundes at alle kristne òg skal være Kristus-bærere i våre sammenhenger.

Maria er dessuten et sterkt symbol på hva Gud kan gjøre i og gjennom mennesker. Gud sier i første mosebok at det skal komme en kvinne hvis livsfrukt skal gjøre ende på slangens list og bringe tilbake rettferdighet og salighet til menneskeslekta. Denne kvinna er Maria, den nye Eva. Der Eva lot seg friste følger Maria Guds vilje og føder Kristus – den nye Adam som gjenoppretter liv og salighet for oss alle.

Festdagen for Marias innsovning markerer også en forskjell mellom Den nordisk-katolske kirke og Den romersk-katolske kirke. Vi feirer dagen lik Den ortodokse kirke til minne om hennes naturlige død mens romerne feirer at hennes syndfrie legeme og sjel ble rykka opp til himmelen før hun døde slik Enok og Elia ble det.

Likevel har vi samme forståelse av at hun sammen med alle de hellige er våken til stede i himmelen og der går i forbønn for oss og tar del i gudstjenestefeiringa vår.

Advertisements

Kvar er heltane?

Olsok-feiring står for døra, men kva er der å feire? – Vår åndelege tradisjon her til lands har svikta. Den store skya av vitne (Hebr 12) som vi treng for å få rett fokus, har fordunsta. Vi manglar heltar.

Ein helt er ein ven som bidreg til å forme livet ditt, ein du tenkjer, talar og reagerer likt med og stoler på. «Hvilken venn vi har i Jesus.»

Mi anklage mot vår åndelege tradisjon er at vi har kutta kontakta med dei venene, gjerne kalla  helgenar, som skulle vise oss vegen til Jesus. Skya av vitne skulle hjelpe oss å «… feste augo på han som er trua sin opphavsmann og fullendar.»

Vi treng skya. Kristent liv kan ikkje levast i privat einsemd. Også Gud omgir seg med både engleskarar og ein stor kvit flokk.

Dei heilage er ikkje helgenar fordi dei var dydsmønster. Abraham, Jakob, Moses, David, Peter,  Paulus og Olav hadde alle tvilsame saker på rullebladet. Helgenar er menneske Gud har fått bruke så livet deira likna på Jesu liv. Mennesket som let seg frelse, kjem under Guds påverknad og vert fornya og helga. Vert guddomeleggjort, skriv apostelen (2 Pet 1,4).

Og våre liv står i ein himmelsk samanheng. Vi har fellesskap med dei på den andre sida, dei som er fyrstegrøda, som ber Lammets merke gitt dei i dåpen. Dei er enno våre vener, om vi let dei vere det. Vi kan rekne med dei. Guds kyrkjelyd i himmelen bed for og står saman med Guds kyrkjelyd på jorda.

I NT vert alle truande kalla «heilage» (Rom 1,7 osb). Men ganske snart stod det fram truande som raga høgare enn andre etter sin død. Reformasjonstida raderte dei bort frå minneboka, stort sett. I 500 år fekk vi sakne dei, og dei truande vart einsame vandrarar som måtte finne vegen og stride åleine. Her må vi snu utviklinga.

Vi må kjenne Antonius og Ireneus, Augustin og Patrick, Sunniva og Olav. Vi må innlemme dei i våre liv, be med dei, søkje venskapleg hjelp og rettleiing. Kva ville den heilage Ireneus sagt om vranglærene i vår tid? Kva ville Katarina av Alexandria sagt om dei sekulære tankane i vår tid? Kva ville Antonius og Benedikt sagt om den dekadente, materialistiske kulturen idag?

Vi kan starte med å feire deira minnedagar.

Jan Eggum sørgar over at onkel Lauritz berre er på video. Verre er det om Polykarp og Benedikt, Sunniva og Olav kun er det. Då er vi fattige, då.

I fokus, Dagen juli 2018

Daniels menn

Likestillingskampen har ikkje gjort det enklare å vere ein god mann. Iveren for å gje kvinner  respekt og aksept har medført ei generell feminisering. Noko av innsikta i det særeigne ved kjønna har dunsta bort. Mannsidentitet og -rolle er ikkje lenger sjølvsagde, og unge menn veks opp med underskot på status og forbilde. Usikre menn vik gjerne tilbake frå å ta ansvar, og det vert lite manndom att. Også i kyrkja.

Sidan 1200-talet har eit feminisert fromheitsideal prega kristne miljø. Sjølv voks eg opp med bilete av ein veik, hippie-langhåra Jesus. Mild, søt, komen rett frå frisøren og manikøren. Han stod for døra og banka så forsiktig at det berre så vidt høyrdest. Denne bilettradisjonen som voks fram i kjølvatnet av ein individualisert brudemystikk, har vore med å framandgjere menn. Og dei siste 40 års kjønnskamp har forsterka inntrykket. Pyntelege, kvinnedominerte, røyking-forbudt-fellesskap har ikkje utan vidare tiltrekningskraft på maskuline mannfolk.

Samlivskriser har lenge sett preg på samfunnslivet. Kjønnsroller sluttar å gå i arv, så kvar person må sjølv fritt velje sin identitet. Dei dominerande protestantiske kyrkjene har opna for kvinnelege prestar og for nye samlivsformer. Dermed har dei tradisjonelle ordningane både i skaparverket og i openberringa mist si kraft.

Om vi skal gjenfinne dei design for kvinne- og mannsideal Gud har lagt ned i mennesket, må vi attende til både kvinna og mannen frå Nasaret, Maria og Jesus. Vi må våge å forkynne og undervise om dei. Jesus var snekkar i ei tid då det korkje fanst el-verktøy eller deodorant. Han er Løva av Juda såvel som Lammet. Han var både vill og mild. Han hadde englelegionar til disposisjon, men lét seg trampe på og piske til blods. I rå villskap rydda han salsbodene på tempelplassen. Ikkje mindre modig var det å anklage dei åndelege leiarane for hyklarskap. Men han møtte kvinna ved Sykars brunn og tollmannen i Jeriko med ein mildskap som sette spor. Han gret utan å bli veik. Han tiltrakk seg småborn og stilte stormen. Han var ein mann med sjølvdisiplin og visjon som gav han styrke. Han viste mot og fekk tillit. Ein mann for både kvinner og menn.

Slik Daniel og hans kompanjongar i si tid stod for truskap og vågemot.

Kvar finst den same maskuline krafta i vår tids kyrkjer, som gir menn som søkjer Mannen både disiplin og kameratskap, manns mot og truverde? Vi treng å skape fellesskap der gutar som saknar fedre, kan modnast til å bli ansvarlege. Dei treng ideal som talar til menn. Dei treng mysterier, fåre, eventyr, utfordring og disiplin. Dei treng å vite at Gud hadde ei meining med at dei vart gjort til menn, og at dei har det som trengst.

Vi treng menn som kan halde ikring både mor og barn. Menn treng sårt den siviliserande påverknaden frå kvinner. Men dei treng kvinner for å bli kultiverte, ikkje for å bli feminiserte.

I fokus, Dagen juni 2018

Ingen kjærleik utan Heilaganden!

Pinsa er ei gamal høgtid. Lenge før hendinga som vi les om i apostelgjerningane, var pinsa opphavleg ein innhaustingsfest for kveite, men vart med tida meir ei feiring av overleveringa av dei ti boda på Sinaifjellet. Det skjedde femti dagar etter utferda av Egypt. Pinsa, eller Sjavuot, var Lova og Toraen si høgtid.

Pinsa er også Heilaganden si høgtid. Det var under Sjavuot-festen at apostlane var i Jerusalem og ein sterk vind fylde rommet dei sat i, og tunger av eld synte seg over kvar einskild av dei, og dei vart fylde av Den heilage ande, og dei byrja å forkynne på framande språk. Det var på pinsedag at mange gjorde narr av læresveinane og sa at; «dei har drukke seg fulle på søt vin».

Pinsedag er dagen då den kristne kyrkjelyden blir fødd. Det er dagen då kvar av apostlane vart forvandla frå forvirra og svake truande til åndelege fedrar som ikkje sto tilbake for nokon av heltane i Det gamle testamentet. Pinsedagen er dagen då kjærleiken til Gud ikkje lenger var tomme ord, men ein levande … les meir her.

Ved dine altere, Herre

Søndag 29. april ble det holdt nordiskkatolsk messe i Stryn i Nordfjord. Rundt tjue personer møtte opp. I etterkant av messen diskuterte man kirkesituasjonen i Norge og hvilken rolle Den nordisk-katolske kirke spilte i dette landskapet.

I den forbindelse ble også «Ved dine altere, Herre» lansert. Dette er et hefte med tekster om hva det vil si å være en tradisjonell kirke. Biskop Roald Nikolai Flemestad, fr. Asle Ambrosius Dingstad, fr Ottar Mikael Myrseth, Ingrid Gjertsen og fr Fransciskus Urban Sylvan OPR har alle bidratt som skribenter.

I heftet kan man lese om den gamle troen i Norge, om Den nordisk-katolske kirkes identitet og visjon, om hvorfor velge en tradisjonell kirke og mer. Dessuten er heftet rikt illustrert av kunstneren Magne V. Kristiansen og inneholder egne meditasjoner til hver av tekstene.

Dere kan bestille heftet nedenfor. Det koster kr 70,- pluss porto.

 

Jesusbønnen

I det første brevet til tessalonikerne sier Paulus: «Be uavlatelig», men hvordan kan man be uavlatelig? Det kan vi ved stadig å repetere jesusbønnen: «Herre Jesus Kristus, Guds sønn, miskunne deg over meg, en synder». Bruker vi denne frasen regelmessig, vil vi kjenne stor trøst, og det vil vokse fram et ønske om å gjenta bønnen helt til den ber av seg sjøl i oss.

Med tretthet, latskap, kjedsomhet og ønske om søvn vil menneskets fiende prøve å sette et hinder for dette, men står vi med Guds hjelp imot, vil vi få fred i sjela, åndelig glede, velvillighet mot mennesker, renselse i tankene og takknemlighet mot Gud, for i navnet Jesus er der et nærvær av stor og nådefull kraft.

Mange hellige og rettferdige mennesker anbefaler å be jesusbønnen så ofte som mulig, og helst uten avbrudd. Om man eter, drikker, sitter, tjener, reiser eller gjør andre ting, er det nødvendig å stadig bære fram: «Herre Jesus Kristus, Guds sønn, miskunne deg over meg, en synder» slik at Jesu Kristi navn, ved å synke inn i hjerta våre, kan ydmyke ødeleggelsens slange og frelse og opplyse sjela vår.

Den hellige Serafim av Sarov sier: «La all din oppmerksomhet og undervisning være sentrert rundt dette: ’Herre, Jesus Kristus, Guds sønn, miskunne deg over meg, en synder’. Når du går, eter eller står i kirka før messa, hold fram med denne bønnen med leppene dine og i hjertet ditt. Ved å påkalle Guds navn, vil du finne fred, oppnå renhet i ånd og kropp, og Den hellige ånd som er opprinnelsen til alt godt, vil gjøre en bolig i deg og lede deg i all renhet.»

Biskop Teofan Eremitten sier: «Ved å gjenta ustanselig bønnen: ‘Herre, miskunne deg’ eller ‘Herre Jesus Kristus, Guds sønn, miskunne deg over meg, en synder’, har den glødende kristne en spesiell måte å bli kjent med Gud på. Om du ikke har hørt om dette før, så hør nå. Om du ikke har bedt slik før, så begynn i denne timen.»

Gamletroen

Etter reformasjonens innførelse i Norge høres i flere hundre år snakk om ”den gamle tro” eller ”gamletrua,” brukt i motsetning til ”den nye tro.” Den gamle tro står for den kristendom og praksis som hadde slått rot i folket før reformasjonen ble innført i 1537.

Gammel norsk homiliebok fra den første kristne tid her i landet vitner om en kristendom der kirken er bærer av hele troslivets innhold og praksis. F. eks. står det om de kristne som et hellig folk. Legemet er Guds tempel. Dette er slik fordi kirken og menigheten kalles med samme navn, kirken. Kirken er et bilde på menigheten og menigheten på kirken. Hvorfor er det slik? Fordi den enkelte menighetslem er et hellig tempel for Gud som bor i oss, slik apostelen Paulus sier. Mennesket blir ikke et tempel for Gud gjennom ytre prakt eller gode følelser, men gjennom praksis:

”Og like eins som me segjer at kyrkja er bilete på heile kristenlyden, soleis   kan ho og vera bilete på kvar einskild kristen som i sanning gjer seg til eit tempel for den Heilage Ande med gode seder. For kvart menneske skal byggja ei åndeleg kyrkja i seg, – ikkje av tre og stein, men av gode verk.” (Gamal norsk homiliebok s. 75, Kyrkjedagspreika).

I folketradisjonen holdt gamletrua seg lenge, ja helt inn i vår tid. Det offisielt kirkelige og det folkelige følger ikke automatisk lag. Det finnes nok av eksempler på det motsatte.  Å feire messe på gamlemåten ble et folkekrav etter reformasjonens innførelse.Fra mange plasser i Norge forteller kildene om at betydelige deler av befolkningen boikottet representantene for den nye tro. Mest tydelig skjer det på Vestlandet og i bygdene omkring Oslofjorden. Folk unnlot å gå til messe. (Gran, red.: Den katolske kirke i Norge, s. 93) De ville heller feire messe slik de var vant til og de likte ikke den nye liturgien og de nye ordningene som kom med reformasjonen.
 
Praksis i det stille

Det gikk lang tid før ”den nye tro” slo rot blant folk. Mange skikker fortsatte som før og fra store deler av landet finnes eksempler på hvordan folk holdt fast på det katolske. Etter hvert utover i reformasjonen fortsatte folk mer i det stille med sine katolske skikker. De innfant seg i den protestantiske gudstjenesten for å unngå problemer og forfølgelse og utførte sin praksis så langt det gikk. På landsbygda kunne det også hende de hadde prester med gammeltroende sympatier som så gjennom fingrene med folks praksis. Flere skikker fra den gamle tro holdt seg i folket lenger enn det mange i dag er klar over.

I middelalderen hadde menigheten vært vant til å knele flere ganger under messen, og det fortsatte den med. Reformasjonens biskoper beklager dette, og i en uttalelse fra 1604 heter det at menigheten ”ligger i kirkebenkene som kuer”. I Gloppen i Nordfjord praktiserte menigheten (i alle fall i 1824) ”den seksfoldige Knælen” under høymessen. (Gervin: Det store bruddet, 1999 s. 106). I sin doktoravhandling i folkloristikk, ”Helg og hviledag,” (Oslo 1981)  skriver Anne Helene Bolstad Skjelbred om kirkelige skikker i tidsperioden 1870 til 1970. Før kirkefolket fant sine plasser i kirken, bøyde de kne. Det finnes erindringer om dette fram til 1940- og 50-årene, sterkest i Bjørgvin bispedømme. Kvinnene holdt lengst på denne skikken. Kneling har også foregått under selve gudstjenesten, som ved Kyrie og andre bønner. Under nattverden, når presten leste innstiftelsesordene, korset menigheten seg tre ganger, for ansiktet og 3. gang ”rett hårdt” for brystet. Å korse seg ved velsignelsen var også vanlig (kilde fra Osterfjorden, Hordaland). Å bøye hodet eller neie ble også brukt. En kilde fra Kvinnherad i Hordaland forteller (1955): ”Då presten messa den aronitiske velsigninga til slutt medan kyrkjelyden stod, neia kvinnene kvar gong presten nemnde ordet ”Herren” og mennene bøygde hovudet framover. Det var som det bylgja att og fram i kyrkja medan velsigninga vart lesen.” (Skjelbred s. 44-48)

”Å lese i hatten” var en skikk som holdt seg mer eller mindre til 1940-årene. Det var mennene som gjorde det. Hva de ”leste” er uvisst, det var en hemmelighet. Dette var fast, formalisert, noe alle fulgte. Etter at de hadde funnet sine plasser i kirken, bøyde de hodet over hatten eller de holdt den foran ansiktet for å lukke omgivelsene ute mens de var i stillhet, i bønn eller kontemplasjon. Kvinnene på sin side hadde en stille stund i benken der de foldet hendene og bøyde hodet mot salmeboka. (Skjelbred s. 46-47)

Folk feiret også fastelavn mot kirkens vilje og beholdt de katolske fastedagene. Forberedelsene til nattverd ble tatt alvorlig. Skikken med å faste før nattverd ble brukt fram til 1900, i Bjørgvin, der skikken sto sterkest, fram til 1930-tallet. Man fastet gjerne til frokost, ofte også kvelden i forveien, slik at det kunne gå ¾ døgn før en fikk mat igjen. Fasten ble overholdt i ulik grad, men  for mett burde man ikke være før man gikk til Herrens måltid. Man skulle ”svelta etter nattverden.” Forberedelsene til nattverden dreide seg ikke utelukkende om faste. Man skulle være ekstra ren og pen i klærne, helst mørke klær, ikke for mye pynt. På forhånd, kanskje kvelden før, satte man seg til med salmeboka og bønnen for altergang som sto der. Etter nattverden ble de som hadde vært til alters hilst med ordene  ”til lykke og salighet”. (Skjelbred s. 50 – 53)

Også kirkeklokkene ble vist en viss ærbødighet. Når kirkeklokkene ringte til gudstjeneste, løftet mennene på hatten eller lua og gjorde korsets tegn, enten de var på kirkeveien eller sto utenfor på kirkebakken. Skikken er kjent til 1940-50 årene. (Skjelbred s. 43-44)
 
Johann Arndt 

Videreføring av den gamle tro inn i en luthersk kirkevirkelighet her hos oss skjer også gjennom en fromhetstradisjon mange ikke forbinder med en slik funksjon. Denne uvitenhet skyldes mye at denne fromheten har vært en folkebevegelse og representerte en motkultur i kirken, og at den primært  ikke har tilhørt den offisielle arena. Jeg tenker her på Hans Nielsen Hauge og haugebevegelsen. En viktig forutsetning for pietismen og haugebevegelsen var  den såkalte ”arndtske fromhet” med sentrum i Rostock fra sent 1500-tall og utover. Johann Arndt var luthersk teolog men regnes som allmennkirkelig. Han bygger mye på felleskirkelige, førreformatoriske, spesielt mystikernes kilder. Arndts bok ”Den sanne kristendom” fikk stor innflytelse blant kristne lekfolk her i Norge. Den var særlig høyt skattet av Hans Nielsen Hauge (1771 – 1824) og haugebevegelsens folk, og nest etter bibel og salmebok var den i områder av landet (bl. a. i Bjørgvin) den mest utbredte oppbyggelsesbok helt fram til på 1900-tallet. Arndts konsentrasjon om et hellig liv har sin parallell i Gamal norsk homiliebok om ”det rene liv,” at  mennesket er et hellig tempel for Gud, og ”kvart menneske skal byggja ei åndeleg kyrkja i seg,” ikke av tre og stein men av gode gjerninger. 
 
Oppsummering

Det som kjennetegner den gamle tro helt fra den første kristne tid av her hos oss er et trosliv fundert i kirkens liturgi med sakramentene som det sentrale. Tro skal vise seg i praksis, i gode gjerninger. Sentralt i dette er budet om å elske Herren din Gud og din neste som deg selv. Et kjennetegn er også det praktiske og konkrete, handlingene, både kropp sjel og ånd helliges Gud. Hverdagslivet helliges. Kirkens messe søkes så sant det er mulig. Fylden i de helliges samfunn er der til stede, med Gud den treenige, engler og helgener og alle troende her og nå og til alle tider. Som kirken er skal også mennesket være Guds tempel. En slik tro har hatt ulike levevilkår og gitt seg varierende utslag gjennom tidene, men mye av det sentrale er fortsatt til stede blant oss.

Korte utdrag fra artikkelen ”Den gamle tro” av Ingrid Gjertsen. Det henvises til atikkelen i ”Motstand og tilbedelse, festskrift til Roald Nikolai Flemestad”, 2013, s. 197-213)