Kjærleik og fornuft

Kyrkja har alltid rekna ekteskapet som ei gudgitt ordning for samlivet mellom mann og kvinne. Stadig har krefter villa omdefinere ekteskapet til berre ei kontrakt samfunnet set stempel på. Også biskopar har ynskt at kyrkja skulle overgi ekteskapsinstitusjonen til det offentlege. Slik har ekteskapet sin sakramentale karakter blitt svekka, og nye påfunn har dukka opp.

Det var Skaparen som innstifta ekteskapet og det var Kristus som opphøgde ekteskapet til sakrament. Men i Den norske kyrkja sin vigselsliturgi frå 2017 er både teksten frå skapingsforteljinga og Jesu ord i evangeliet om ekteskapet gjort valfrie og erstatta med generelle ord om kjærleik.

Nyordninga med likekjønna ekteskap er ikkje forsøkt grunngitt korkje i Skrift eller tradisjon, men står som ei politisk motivert sak. Har dermed fornufta sigra over Skrifta? Langt ifrå.

Naturen stadfester det fornuftige i det monogame ekteskapet mellom mann og kvinne. Eit livskraftig, livsfremjande og livsfornyande fellesskap.

Å grunngi det likekjønna ekteskapet fornuftig er ikkje like enkelt. I Danmark søkjer ei ‘med-mor’ om rett til å gå ut av rolla og avslutte kontrakta fordi det lesbiske forholdet er avslutta. Eit farsforhold er derimot bygd på eit biologisk faktum som korkje er tidsavgrensa eller utskiftbart.

Det likekjønna ekteskapet tener til oppløysing av naturleg slekt og arv. Born sine rettar og relasjonar kjem tapande ut av reformen når born vert skaffa med medisinsk-teknisk hjelp utan band til heile deira biologiske opphav.

Nyordninga har vakse fram i same straumen som pride-ideologien. Her er det ultimate målet eit samfunn som ikkje set grenser for seksuell utfalding og der den oppveksande slekt må bere kostnadane av eksperimentering med kjønnsidentitet og samlivsformer. Det skal ikkje mykje ettertanke til for å avsløre at dette er basert korkje på kristendom eller fornuft.

Dette som biologien stadfester og retten tradisjonelt har verna om, er i dag utsett for eit fårleg eksperimentelt inngrep med uante personlege og psykologiske, sosiale og sivilisatoriske konsekvensar.

Det kristne ekteskapet er einskapleg og uoppløyseleg, at berre éin mann er gift med éi kvinne. Dei to skal vere ‘eitt’ sa Skaparen. Denne fellesskapen er sakramental, dvs. at dei er eit bilete på sameininga mellom Kristus og hans eine brud, Kyrkja. Utan denne basisen har ein både forlate det kristne ekteskapet og undergrave det den kristne kulturen er tufta på.

I fokus, Dagen nov 2019

Fromme menn

Ei stor utfordring for kristendom i vår tid er privatisering, tydeleg uttrykt i slagordet «ikkje ein religion, men ein relasjon». Privatisering har redusert kristen tru til eit privat forhold til Jesus. Sjølv kor rett dette er isolert sett, er mykje gått tapt.

Ikkje minst saknar vi ei klar forståing av kva som vert krevd av fromme menn. Kristen forkynning har svikta menn og har i liten grad lagt til rette for at dei skal finne seg til rette og utvikle seg som kristne menn.

Det latinske ordet ’pietas’ femner vidare enn til fromme kjensler og relasjonar. Det siktar på det ein er forplikta til. Her må vi starte om vi skal nå ei forståing av korleis vi kan gjere menn fromme igjen.

Gud kalla patriarken Abraham til å ta ansvar for heile sitt hus og legge ut på Guds vegar. Dei fyrste kristne levde også i ein kultur der hus og hushaldning var grunnleggjande. Menn vart døypte med heile sitt hus (Apg 18,8).

Vi har fått vårt ord ’økonomi’ frå denne forståinga. ’Oikonomos’ tyder direkte omsett frå gresk: huset si lov. Ei hushaldning var ikkje ei bygning, men ein fellesskaps-struktur med faren som sentral leiar. Hans plikt var å sørge for at alle i hushaldninga hadde det godt, og dette gav fellesskapen ein vertikal dimensjon. Sjølv stod far til ansvar for høgare autoritetar (Mt 8,9).

Moderne familiar har mista kontakta med ei slik hushaldning. Både arbeidslivet og omsorga for trengande personar er flytta ut av familien. Familiar minner i dag meir om rekreasjons-sentra, med berre ein horisontal dimensjon. Då vert fort all høgare autoritet borte, og vi har ’ingen over, ingen ved siden’. Familieliv vert eit nettverk av gjensidig stimulerande relasjonar der både mors- og farsrolla vert omdefinerte i kompis-kategoriar.

Vår oppgåve i dag er å gjenskape kristne hushald som minner om dei nytestamentlege. Apostlane døypte heile huset, dvs. både dei som budde der og strukturen. Kvar medlem i familien fekk sine roller og plikter forma ut etter forbilde av Kristus og kyrkja.

Kristne familiar er meint å vere vegvisarar mot ein ny heilag orden, ein ny himmel og ei ny jord. Her har menn som fedre plikter overfor heile sitt hus: å sørge for dei og lære dei å leve i relasjon til sin himmelske Far. Å leve opp til desse pliktene er det som er meint med fromme menn.

I fokus, Dagen sept 2019

Kirkelig Fornyelse

I to mannsaldrar samla organisasjonen med det programmatiske namnet ’bønne- og arbeidsfellesskap’ likesinna til målretta og forpliktande arbeid for å bringe folkekyrkja inn på apostolisk kurs. I januar 2017 tok det slutt i samband med 50-årsmarkeringa. No er boka med KF’s historie på marknaden, og både vener og fiendar får høve til å gjere opp status for eigen del.

Nedlegginga av organisasjonen hadde fleire årsaker, men mest betydde det nok at mange i kjernetroppene dei siste to ti-åra gjekk i kvar si retning i spørsmålet om det enno var råd å redde Den norske kyrkja si apostoliske sjel. Dei som frimodig heldt fram i si teneste og dagleg bad og arbeidde for å fornye folkekyrkja, vart færre. Trua på at det let seg gjere å snu det store kyrkjeskipet skranta. Stadig fleire drog seg attende til lokale og avgrensa kyrkjelydsfellesskap og enda meir eller mindre som kongregasjonalistar. Andre fann sin utveg som konvertittar til både lutherske, katolske og ortodokse kyrkjer, og det tappa også organisasjonen for krefter.

På 1960-talet skapte studentopprøret eit nytt vestleg samfunn. Konsilet skapte irreversible endringar i den Romersk-katolske kyrkja. Og teologistudentar og unge prestar sette seg føre å bli eit incitament til åndeleg fornying av folkekyrkja.

Men motstanden var hard, og strategien endra seg. Fornyingsarbeidet gjekk gradvis over frå  incitament til supplement i både teologi, liturgi og kyrkjeleg praksis. Men frå 90-talet vart KF-rørsla stadig meir prega av at fornyinga måtte formidlast gjennom miljø som realiserte heilt ut det som mangla. Og ei ny erkjenning voks fram: Det trengst reelle alternativ til det beståande. Det nyttar ikkje lengre. Dei som har makta, vil ikkje det vi vil. Alternativet vart retrett og konvertering.

Den kyrkjelege fornying handla om synlege og lett forståelege fenomen som prosesjonar og lys. Det har sett merkbare spor etter seg i mange kyrkjelydar. Men fornyinga stakk djupare enn til det estetiske og visuelle. Kampen stod om ei samtidstilpassa kyrkje eller truskap mot den apostoliske tradisjonen. Kort sagt om kyrkja si sjel.

Fornyinga sitt ansikt handla om å bygge kyrkje innanfrå. Når embetsidentitet, nattverdvin, abortsak og dåpspraksis kom på dagsorden som kampsaker, handla det om naudsynte element i ein større visjon. ’Vi bles på fløyte for dykk, men de ville ikkje dansa. Vi song syrgjesongar, men de ville ikkje klaga’.

KF vart ikkje berre ein eld som slokna. KF sette spor og leverte vitnemål som står seg. Det er ikkje for seint å kome til sannings erkjenning for nokon kvar, sjølv om folkekyrkja driv vidare ’vinglande vilt mellom graver’ (Blix).

I fokus, Dagen 14. august 2019

Mann og kvinne

«Til mann og kvinne skapte Han dei.» 1.Mos 1,27.

Teikn tyder idag på at kristne som vågar å hevde at den naturlege skaparordninga for menneska er mann og kvinne, går tøffe tider i møte. Nyleg vart ein student i ein engelsk skule utestengd frå klasseromet fordi han hevda at det finst to kjønn: mann og kvinne. Hendinga er omtala og filma i den engelske bloggen ’Archbishop Cranmer’ 17. juni 2019.

Det foregår ein kamp om det naturlege. Kvinneleg og mannleg, ekteskap og familie, far og mor er iferd med å misse si klassiske meining. Nye omgrep kjem istaden og nytt innhald skal fylle ny-orda. Kjønnspolariteten mellom mann og kvinne, som har vore rekna som skaparordning, skal reknast som historisk og kulturelt betinga konstruksjonar. Kvar einskild skal no kunne velje sin kjønns-identitet og variere den over tid etter eige ynskje.

Kan det bli slik at spørsmålet om mann og kvinne, forståing av ekteskapet og oppfatninga om kva eit menneske er, skal føre til at folk misser jobben, vert støytte ut av det gode selskap og vert tvungne til å teie stilt?

Det er viktig at dei som vil forsvare klassisk kristen tru på dette området, let si røyst høyre. Det kan verte ubehageleg og kome til å koste både ære og posisjon. Men dagens debatt er iferd med å øydelegge vår forståing av det naturlege. Det vil gjere det vanskelegare for unge å finne seg sjølv, og det undergrev familien som institusjon.

Læraren i hendinga nemnd ovanfor påla studenten å halde si oppfatning for seg sjølv, for ho stemmer ikkje med den offisielle, nasjonale skule-’policy’. Studenten vart straffa for å hevde ei oppfatning som ikkje stemmer med den politisk korrekte sanninga.

Den offisielle oppfatninga på begge sider av Nordsjøen er inkludering av alle nye variantar av kjønnsidentitet, og alt anna vert rekna som diskriminering. Korkje i barnehage eller ved universitet skal det undervisast at det er Guds plan at han skapte menneske maskulint og mannleg og feminint og kvinneleg. Det skal ikkje heite ’far’ og ’mor’ no lenger, men fyrste- og andre-foreldre. Klassisk kristen lære kjem til å verte rekna som førmoderne og forelda. Og kanskje forbudt.

Det som startar med bortvising frå klasseromet, held etter kvart fram som statleg pålegg om å innrette seg etter vedteken ’policy’ og endar gjerne med at den som ikkje innretter seg, kjem under påtale for diskriminering.

Kven skulle tru det i inkluderingssamfunnet?

I fokus, Dagen, juni 2019

Utan kulten døyr kulturen

Ei svensk undersøkjing (Linnéuniversitetet i Växjö) syner at talet personar som meiner det er viktig at samfunnet bygg på kristne verdiar har auka frå 20 til 40 prosent på 9 år. Auken er størst mellom menneske som ikkje er medlemar i noko kyrkjesamfunn og ikkje går til kyrkje, såkalla ’nones’.

Dette skjer medan talet som identifiserer seg som kristne er uendra, medan talet menneske som set av tid kvar helg til å gå i kyrkja og delta i gudstenesta, er synkande.

Er det muleg å bygge opp eller halde oppe ein kristen kultur utan praktiserande kristne menneske?

Kultus betyr gudsdyrking, og kultur er nettverket som veks fram og formar eit samfunn der menneske brukar talent og kreativitet i skapande arbeid for fellesskapen. Kulturen i eit samfunn avspeglar den kultus som har levert verdiane samfunnet bygg på. Den som ynskjer eit samfunn prega av felles verdiar og ein felles kultur, må difor slutte opp om kultusen det heile spring ut av.

Kultur i vår del av verda har vakse fram av kristendom. Vår rettspraksis, moraloppfatning og ålmene verdisyn har til no avspegla dei judeo-kristne verdiane. Om det skal halde fram slik, står og fell med om det finst menneske som ber og lever ut ei klassisk kristen tru. Det igjen føreset spesielt at menneske nyttar sundagen til det han vart meint å vere. Sundagen er Herrens dag, gjeven oss til kvile og gudsdyrking.

Eit par timar kvar sundag skulle vere investert i deltaking i den gudstenestefeirande forsamlinga for å få del i han som gav sitt liv for oss og den kulturkrafta som veks fram av evangeliet. Slike samlingar skaper ringverknader i samfunnet.

Det er løfterikt om det også i vårt land er slik at stadig fleire verdset dei kristne verdiane, men tilsvarande skræmande at stadig færre vel å investere tid kvar sundag for å feire messa. Denne endringa i folkeleg vane kan bli dyrt kjøpt både på det individuelle planet og for kulturen vår.

Å halde kultusen gåande, handlar om å delta i liturgien, i undervisning og oppbygging, i bøner og tilbeding, i skriftlesing og utlegging, i sakrament og fellesskap. Det manglar ikkje på plass for kultus-deltakarar. Både kyrkjer og bedehus er meir tome enn godt er. Og døyr kulten, døyr kulturen. Då vert kjeldene som kultur veks fram av, innturka. Eit felles verdigrunnlag kverv. Og i tomromet som då oppstår, vil andre verdiar kjempe om plassen.

Vi kan snart ikkje lenger tale om kristen kultur når stadig fleire vel bort det fundamentale, å ta del i det mest heilage. Dette som er livsnødvendig for kvart kristent menneske, er også eit spørsmål om overleving for den kristne kulturen.

I fokus, Dagen april 2019

Guds kvittering

I rettssaken for Det høye råd stod Jesus anklaget for blasfemi. Han hadde ikke bare gjort krav på å være Israels Messias, men også talt og handlet på Guds vegne. Følgelig dømmes han til døden for gudsbespottelse samtidig som han selv spottes, idet rådsherrene spytter og slår ham i ansiktet (Matt 26:65ff).

Men forhånelsen av Jesus sluttet ikke her. Selv etter at han var korsfestet, gjorde overprestene, de skriftlærde og de eldste narr av ham, idet de sa: «Han har satt sin lit til Gud; han fri ham nu om han har behag i ham! Han har jo sagt: Jeg er Guds Sønn» (Matt 27:43).

Det er likevel en dobbelt bunn i denne blasfemi. Spott-ordene spiller nemlig på et sitat fra salme 22:9, hvor salmisten trøster Herrens lidende tjener: «Sett din vei i Herrens hånd! Han skal redde ham, han skal utfri ham, siden han har behag i ham.» Tydeligvis hadde spotterne ment ordene som sarkasmer og ikke til trøst for den korsfestede, men spotten overdøver allikevel ikke salmistens opprinnelige hensikt. Jesus selv bad jo på korset ved å sitere fra nettopp denne salme: «Min Gud! min Gud! Hvorfor har du forlatt meg» (Matt 27:46). På en paradoksal måte kommer spotterne ufrivillig til å istemme Jesu egen bønn.

På Påskemorgen gir Gud sitt bønnesvar. Oppstandelsen viser at Gud hadde behag i ham og utfridde ham. Anklagen for Det høye Råd var derfor falsk (jfr. Matt 26:60). Jesus hadde rett til å tale og handle i Guds navn. At Det høye Råds kjennelse var justismord, inngår som et bærende moment i urkirkens forkynnelse av Jesu oppstandelse.

Gud oppreiste Jesus og løste ham fra dødens veer, konstaterer Peter på Pinsedag med et sitat fra Salmenes bok: «For du skal ikke forlate min sjel i dødsriket, ei heller skal du overgi din hellige til å se tilintetgjørelse; du kunngjorde meg livets veier, du skal fylle meg med glede for ditt åsyn» (Ap gj 2:24ff, jfr Sal 16:10f). På lignende måte forklarer Paulus at «han ble overgitt til døden for våre synder for at vi skulle bli rettferdige for Gud» (Rom 4:25).

På bedehuset i gamle dager forstod man den store sammenhengen. Ved å omtale oppstandelsen som «Guds kvittering» grep man Peters poeng om at Gud ikke ville overlate sin hellige til tilintetgjørelse. Med formuleringen «det salige bytte» fastholdt man Pauli anliggende om at Guds rettferdige ble overgitt til døden for at syndere skulle bli rettferdige for Gud.

Ave crux, spes unica.
+Roald Nikolai
 

Velkommen til kristen påskefeiring!

Påskens tre hellige dager (triduum)

Dagene fra Skjærtorsdag til påskenatt/påskemorgen er for kristne det største av alt, vel verdt å feire. Disse tre dagene oppsummerer hele frelseshistorien. I feiringen av den hellige påsken blir vi samtidige med Jesus i hans død og oppstandelse, i hans kamp og hans seier. Ikke bare slik at vi feirer historiske begivenheter. Vi trekkes inn i det som skjer, vi blir øyenvitner, vi blir delaktige. Liturgiens språk er derfor presens. Det ikke bare skjedde, men det skjer, her og nå.

De tre dagene – torsdag, fredag og lørdag – åpenbarer tre forskjellige sider ved påskemysteriet. Tre steder og tre mysterier: salen ovenpå, Golgata og den tomme graven. I løpet av de tre dagene feirer vi tre store hemmeligheter i vår tro: eukaristiens mysterium, korsets mysterium og den tomme gravens mysterium. Vi feirer disse dagenes begivenheter som én sammenhengende gudstjeneste – som kulminerer i påskedagens Høymesse.

Skjærtorsdagen samles vi klokken seks om ettermiddagen. Messen starter med et felles skriftemål der vi tar imot hverandre som tilgitte syndere med en fredshilsen og føres inn i de helliges samfunn. Fotvaskingen følger etter prekenen, der den høyeste i rang, etter Jesu forbilde, ydmyker seg og vasker de andres føtter. Dette er en dramatisering av evangelieteksten for dagen, der Jesus gir oss et forbilde: ”Slik jeg har gjort for dere, skal også dere gjøre.” Dernest feires måltidet som Jesus innstiftet i forlengelsen av jødenes påskemåltid. Jesus feirer dette måltidet sammen med oss etter at vi har sunget ”lovsangen” (derav navnet ’eukaristi’). En hver nattverdfeiring er en utvidelse av det samme måltidet som Jesus innstiftet. Ved slutten av messen slukkes alle lys, alteret kles av og ikoner tildekkes. Getsemaneevangeliet leses, nå er mørkets time. Vi kalles til å våke og be sammen med Jesus.

Langfredagen samles vi igjen i kirken klokken tre om ettermiddagen, i den niende timen da Jesus i følge evangeliet oppga sin ånd og ropte ”Det er fullbrakt!” Langfredagen er en såkalt abstitensdag, hvor de som har anledning, faster frem til etter gudstjenesten. Denne dagen feires ingen nattverd. Vi samles for å høre – og ta del i – Jesu lidelseshistorie. Etter diakonens innbydelse: ”Se, korsets tre, hvor verdens Frelser hang! Kom, la oss tilbe ham!”, kalles vi frem til korset for å hylle det med et kyss, mens koret synger de eldgamle ”Bebreidelsene”: ”Mitt folk, hva har du gjort mot meg; med hva har du bedrøvet meg?” Gudstjenesten avsluttes ikke med velsignelsen, men med et velsignelsesønske: ”Måtte dere mettes med velsignelse, styrkes i fristelser og vokse i troen og håpet om oppstandelsen!”

Etter et lite måltid samles vi i kirken til Aftenbønn ved Jesu grav. Vi legger blomster på graven og helliger den med røkelse før vi forlater kirkerommet i stillhet.

Påskenatt samles vi igjen klokken 10 til påskenattsmesse, først ute rundt bålet. Ilden velsignes og påskelyset velsignes og tennes med ordene: ”Måtte Kristi lys fordrive alt mørke i våre hjerter og våre liv!” Deretter går menigheten inn i kirken som ligger i mørket med utente lys og venter i stillhet på at prosesjonen med påskelyset skal komme. Etter hvert som påskelyset bæres inn i kirken og diakonen synger ”Kristus verdens lys”, svarer menigheten ”Gud være lovet” og tenner sine lys på påskelyset. Etter at påskelyset er satt i staken oppe i koret og blitt berøkt, synges den store Påskelovsangen. Deretter følger fem lengre lesninger fra Det gamle testamentet med påfølgende bønner og bibelske salmer. Midt i natten lyder så det store Gloria, kirkeklokkene ringer, alterlysene og andre lys tennes og tiden er kommet for årets store messe i glede over Kristi oppstandelse og nærvær. Etter evangeliet og preken følger dåpspåminnelsen med fornyelsen av vår tro på Den treenige Gud og stenkning av hellig vann over de troende som et tegn på dåpens nåde. Så bryter lovsangen ut rundt bordet og feiringen av den hellige nattverd. ”Ved ham og med ham og i ham, tilkommer deg, Gud allmektige Fader, i Den Hellige Ånds enhet, all ære og herlighet, fra evighet til evighet!”

Så går vi hjem for å sove noen timer før vi samles igjen for å kuliminere feiringen med Påskedagens høymesse klokken tolv. Vi samles i glede, alle som kan, for å feire livets seier over døden, i et fellesskap som ikke lenger kjenner noen endelig grense ved døden – et fellesskap av levende og døde – et fellesskap i ”din menighet i himmelen og på jorden” – som en foregripelse av Det hellige bryllup hjemme hos Gud. Livet er ikke lenger det samme. Alt er blitt nytt! Og vi får leve og dø i påskens lys.

Gledelig påske – når den kommer! Og vel møtt til tre fortettede dager med feiring, Påskens triduum!

Påskefeiringen i de lokale menighetene i Den nordisk-katolske kirken er annonsert på linkene dere finner på denne nettsiden: https://nordiskkatolsk.no/