Meditations on the Images and Marks of the Church – Parts 1-5

Fathers Geoffrey Neal and Edward Bryant have launched a series of web meditations on the images and marks of the Church that have underpinned an orthodox vision, with the following main themes:

  1. The Church, the Creation and Gift of Christ
  2. The Church as Bride and Mother Church
  3. The Church Catholic
  4. The Church is One and Holy
  5. The Church Evangelical and Apostolic

The first four meditations have been published and can be accessed via the links above; the last one will follow in the months to come, announced by updates to this document.

Patriarkalsk

I likestillinga sitt namn er ordet ’patriarkalsk’ nærast utrydda frå kyrkjeleg ordbruk. Det er synd, for dermed misser vi innsikt i eit grunndrag i all kristendom.

Kristen tru startar med «Eg trur på Gud Fader, som skapte himmel og jord». Ordet ‘patriarkalsk’ er samansett av orda for ‘far’ (pater) og for ‘opphav’ (arché). Alt har sitt opphav i Faderen. Dette er felles for jødisk og kristen tenking.

Det er Faderen som har fødd Sonen, Jesus Kristus, og han er kjelda som Heilaganden utgår frå. Han har gitt namn til alt som heiter far i himmel og på jord. Og både Jesus Kristus og Heilaganden lærer oss å seie «Abba Fader».

Faderen er far for både den skapte og den uskapte verda. Denne farskapen er ikkje ein metafor, men realitet. Ikkje ein analogi, ikkje eit sosiologisk eller psykologisk val vi føretek. Det er blitt openberra for oss. Sjølv om Gud har moderlege trekk, bed vi berre ‘Fader vår’. Skrifta veit heller ikkje av ‘moder jord’ eller ‘moder natur’.

Slik er røtene til vår tru og slik er måten Gud frelser menneske på. Jomfru Maria fødde ein son, og når vi menneske får del i Jesus Kristus, får vi del i Jesu relasjon til Faderen. Då kan vi med rette kalle Gud for Far.

Difor er kristendomen ein patriarkalsk religion. Tankegangen gjennom både Skrifta og den kyrkjelege praksis heilt til våre dagar, har vore denne. Faderen er all røyndoms kjelde. Den bortkomne sonen vende attende til farshuset. Og Jesus er gått bort for å førebu ein stad for oss i sin Fars hus.

Vi kan ikkje like gjerne be «Moder vår». Inkarnasjonen kunne ikkje like gjerne hatt ei kvinneleg form. Den andre personen i treeininga kunne ikkje like gjerne vore dotter. Og i det mystiske ekteskapet kunne ikkje kyrkja like gjerne vore brudgom og Kristus vore brud.

Alt heng alt i hop med alt. Og bak det heile ligg eit val gjort av Gud sjølv og som ikkje er ope for overprøving frå vår side. Det handlar om kristendomen sine gitte føresetnader.

Dette må våre tankar om likestilling tilpasse seg. Og apropos den pågåande kvinneprest-debatten: Sjølv om samtids-religionane hadde rikeleg med kvinneleg presteskap, sette Jesus inn berre menn. Han hadde sine grunnar. CS Lewis skreiv at den kyrkja som startar å ordinere kvinner til presteembetet, vil snart begynne å kalle Gud mor. Det vil bli ein annan religion.

 

Ottar Mikael Myrseth
prest i Den nordisk-katolske kyrkja

 

Meditations on the Images and Marks of the Church – Parts 1-5

Fathers Geoffrey Neal and Edward Bryant have launched a series of web meditations on the images and marks of the Church that have underpinned an orthodox vision, with the following main themes:

  1. The Church, the Creation and Gift of Christ
  2. The Church as Bride and Mother Church
  3. The Church Catholic
  4. The Church as One and Holy
  5. The Church Evangelical and Apostolic

The first three meditations have been published and can be accessed via the links below; the others will follow in the months to come, announced by updates to this document.

Kroppens teologi

Kropp er i fokus. Samtidskulturen har sterke forteljingar om brotne relasjonar, seksuell misbruk, porno-avhengige, samkjønnskultur, born som veks opp utan mor og/eller far. Tampen brenn om det å vere mann, kvinne, ektefolk, kjønn og kjærleik, sex og seksuell identitet, kort sagt om å vere menneske.

Stortinget, skular og barnehagar eksperimenterer med rettleiing om menneskekropp og identitet. Barnehagen øver på å gå i Pride-tog. Varsellampar bør blinke.

Den seksuelle revolusjonen skulle bane veg for fri og naturleg omgang med kropp og mangfaldig seksuell utfalding. Men fruktene er usunn kroppsfiksering, større vanskar med å halde på varige relasjonar og kjønnsdysfori. Og born og unge får tilbod om kjønnskorrigering med hormonar og kirurgi.

I LHBT+rørsla er sterke krefter i sving for å definere identitet utan samanheng med kropp. Dette bygg på eit gnostisk menneskesyn som bryt tvert med det kristne.

Mot slutten av livet (2004) gav Johannes Paul II ut ei banebrytande bok: Kroppens teologi.

Han fornyar innsikta om Skaparen som gjorde mennesket til mann og kvinne, om Frelsaren som døydde for å frelse heile menneskekroppar, om meininga med eit liv i sølibat, om ekteskap som guddomeleg gåve og om kroppsleg oppstode på den siste dag.

I lys av inkarnasjonen viser JPII at kroppen er sakramental. Våre mest intime erfaringar med Gud er kroppslege. I dåpen vert kroppen bada i vatn. Med olje vert kroppen salva. Gjennom brød og vin får kroppen åndeleg næring. Handspålegging rører ved kroppen. I skriftemålet vedkjenner vi med munnen til eit anna menneske sitt øyre. Ekteskapet gjer mann og kvinn til eitt ved kroppsleg ihopkopling.

Denne fundamentalteologien er truga når sambandet mellom kropp og identitet vert oppheva. Kroppen er ikkje noko du oppbevarer sjela di i. Kroppen din er deg. Som det kan seiast på engelsk: «Your body is somebody.» Gjennom sameininga av kropp og sjel gjer kroppen synleg di åndelege sjel.

Studiet av kroppen er for JPII ikkje biologi, men teologi, dvs. studium av Gud. Og den moderne kulturen som skil kropp og sjel og vil gi mennesket identitet ikkje gjennom kropp men kjensler, er gnostisk. Den vegen endar i ein farleg dødskultur, skriv han. Og peikar på teikn i tida.

P.S: Interesserte bør fylgje ein blogg med same namn som pave-boka, varsla lansert seinare i år av den katolske teologen Eirik A. Steenhoff.

I fokus, Dagen aug 2020

Meditations on the Images and Marks of the Church – Parts 1-6

Fathers Geoffrey Neal and Edward Bryant have launched a series of web meditations on the images and marks of the Church that have underpinned an orthodox vision, with the following main themes:

  1. The Church, the Creation and Gift of Christ
  2. The Church as Bride and Mother Church
  3. The Church as One
  4. The Church Holy
  5. The Church Catholic
  6. The Church Evangelical and Apostolic

The first two meditations have been published and can be accessed via the links above; the others will follow in the months to come, announced by updates to this document.

Heilag og menneskeleg

Kan det heilage og det menneskelege eksistere saman? Mange har erfaring med heimleg spiritualitet der ’verdsleg’ er namnet for alt uåndeleg. Slik forkynning opnar for ubibelsk fornekting av mennesket og for gnostiske vrangforestillingar.

Gnostisisme er å velge bort det materielle, konkrete, fysiske. I dette universet er skaparverket ei feiltaking. Syndefallet skjer ikkje i skaparverket, men er sjølve skaparverket. Lengslar og kjensler dreg oss bort frå vår identitet som åndelege vesen. Frelse er eit reint åndeleg (virtuelt?) tilvere. Ein ibuande kunnskap kan frigjere oss frå det skapte.

Gnostisisme lever godt i forkynning som kontrasterer det åndelege og det menneskelege. Dette har Kyrkja kjempa imot sidan kyrkjefaderen Ireneus si tid, men idag lever det like fullt i somme forkynnartradisjonar.

Den verda Gud skapte fullkomen og god, var materiell, ikkje virtuell. Frelse går berre gjennom det faktum at Gud vart menneske. Så høgt elska Gud verda at han ikkje sende ei tekstmelding eller ein video. Frelsa er gjenoppretting og ikkje erstatning av det skapte. Å foretrekke digitale møte framfor fysiske, er difor gnostiske vanar.

Og kristendom er ikkje abstrakte idear, men sakrament. Ordet ’kyrkje’ betyr ’det som tilhøyrer Kyrios’. Og vår åndelege gudsteneste skal etter apostelen vere å bere fram for Gud, ikkje våre abstrakte draumar, men kroppar (Rom 12,1f).

Heilagdom er uløyseleg knytt til Gud Skaparen. Kravet om å skilje seg ut frå det skapte er gnostisk og ubibelsk. I heilagdomslova, at «de skal vere heilage for eg er heilag», er kravet til israelittane omsorg for både jordbruk og gjeldsslavar. Grunna Guds heilagdom skulle både fyrstegrøda ofrast og dei ufrie setjast fri.

Gnostisisme og sekularisme er også fårlege kompanjongar. I vår kultur foregår ein erosjon av det heilage. Den prosessen startar i Kyrkja, når saltet har mist si kraft.

Men jorda og alt som fyller henne, tilhøyrer den heilage Gud. Lausriving frå Han, er starten på ein veg som lett endar i det gnostiske abstrakte paradiset. Erfaring syner at menneske som prioriterer den Heilage, ikkje støyter folk bort. Det står dårlegare til med dei som bestiller omdøme-vurdering.

Det er på tide å ta oppgjer med misforståinga at det heilage er i motsetnad til det sant menneskelege. Gnostisk framadgjering av kroppen må bytast ut med tilbeding av gud-mennesket Jesus frå Nasaret.

I fokus, Dagen juni 2020
Ottar Mikael Myrseth
prest i Den nordisk-katolske kyrkja

PENTECOST AND A EUCHARISTIC UNDERSTANDING OF THE CHURCH

At the end of the millennium, the French philosopher Jean Baudrillard reflected on the implosion of social institutions in Western postmodern societies. Among his many observations on the present times, he noted this paradox, that “things – signs and actions – continue to function long after their ideas have disappeared, and they do so in total indifference to their own content… A thing which has lost its idea is like a man who has lost his shadow, and it must either fall under the sway of madness or perish” (The Transparency of Evil, 1993:6).

The most influential Orthodox theologian in the West at this time, Alexander Schmemann, wrote in his diary: “Christianity in general (is) now undergoing a real test to determine what will enable (us) to remain alive in the world of today” (The Journals, 2002:24).

It makes sense to read the last quote in the light of the first. Clearly, today, the very identity of the church is threatened as mainstream Christianity seems to have lost the idea of what it means to be the Church of Christ in the world.

The root of this confusion is to be found in the Enlightenment’s understanding of religion, where Christianity in particular is considered to be pure obscurantism, because its religious claims cannot be proved by reason. Despite this reservation, a deistic notion of a Supreme Being was still warmly embraced. To use Montesquieu’s expression, “A little bit of religion”, can serve as social glue and induce motivation for good deeds. In the same vein “sin” must be redefined as those things which hinder the common good. Consequently, “the truth” of religious ideas is pragmatically decided according to the criterion of political usefulness. From this position, Rousseau praises the virtues of Islam over against Christianity as the Christian faith falsely distinguishes the temporal and the spiritual, the religious and the political.

Nevertheless, in certain church quarters today, the pulpit is used as platform for their “leftist” agenda. Usually, their “progressive” statements are very clear and direct but paradoxically silence reigns about the present conflicts around core issues in Christian ethics, such as abortion and same-sex marriage.

Of course, the rejection of the role of churches as one-sided political activists is not to say that there is no need for social change in today’s world. The point is simply that social justice is mankind’s common ethical endeavour across religious lines. “Political” statements must therefore be expressed in the name of reason and not from the pulpit on behalf private sympathies, be it in one way or another.

Moreover, there are enough historical examples to show that political compliance will not legitimate the Christian faith in the eyes of the given establishment but rather breed contempt.

The Life of the Church in the World – A Eucharistic Other-worldliness

The God given task of the Christian Church is to proclaim the Gospel of Christ. This is the one standard by which the mission of the Church must be judged. The grace of God calls people to repentance and holiness. Thus a demarcation line is set between faith and unbelief. Alienated from the Gospel truths, the “Church” becomes an empty shell. In fact, the substitution of the biblical narrative with moral appeals has made the original message of Christianity disappear, to return to the quote from Baudrillard.

What are we then to do to overcome this loss of faith? Alexander Schmemann prescribed his vision for renewal by saying that we must recover an eschatological understanding of life itself, an “other-worldliness” derived from the Eucharist as the center of Christian living. Christians must see this world in Christ and through Christ.

In this perspective we approach the current crisis of faith by returning to the basis of the Christian pilgrimage in the present world. With the liturgical exclamation “Come Lord Jesus”, the Eucharist proclaims the Healing of the nations and Paradise regained (Rev. 22:20). Thus, the Eucharistic Assembly proclaims the coming world, while at the same time manifesting the Church in this world as a present community. Gathered around the Eucharistic table, the altar, as the people of God (1 Cor. 10:16f), we nourish the faith, love and hope which give meaning and value to everything in life (13:13).

The story of Pentecost is the archetype of this communion. The Apostles are gathered to receive the Holy Spirit “with one accord in one place” (Acts 2:1f). Faith is essentially the power of union, the miracle that arises between men and women in the love of Christ and in love for Christ. The Church is not set in this world for any other reason than to be the body of Christ, “the fullness of him who fills all in all” (Eph. 1:23).

+Roald Nikolai

Ascensiontide Reflections

Icon of the Ascension (unknown painter of Candia / Public domain)

On the outskirts of Bexhill in East Sussex, near a former parish of mine, stands a grand mansion, now divided into flats, but once the home of an Indian prince. The prince’s wife died and he erected a shrine to her memory in the grounds; it is so positioned that, at certain seasons, the moon shines right in to it, to light up a diamond that marks the spot where the lady’s ashes are buried. And there is the most haunting inscription – the hours part us, but they bring us together again … read more.

Virtuell tru

Med stengde kyrkjer og avlyste gudstenester har følgd ein straum av digitalt overførte møter og sokalla ’nettmesser’. Ei bratt læringskurve for prestar og predikantar.

All ære til dei mange som har lært å meistre tekniske og regimessige utfordringar og som no når ut til nye grupper menneske fordi dei meistrar formidling på den digitale samtida sine premissar.

Somme har åtvara mot endringar i innhaldet i forkynninga gjennom dei nye formidlingsformene. Mi utfordring gjeld ei anna side: Kan tru vere virtuell? Er dette eller viser det ei gudsteneste?

Nettmesser opnar for tru og praksis som er framand for kristendom. Virtuell tru er utan fellesskap, utan kyrkje og utan sakrament. Om denne vert dyrka, endar det i ein gnostisk relasjon, ein gudsrelasjon utan Guds folk. Nettmesser er faktisk ikkje det dei kallar seg.

Denne gudslause religionen kan framtre både from og attraktiv, men saknar grunnleggjande kjenneteikn på kristendom.

Gud vart menneske for å omgå menneske i personleg fellesskap, Guds familie. Kristendom er ’familiær’. Kristendom er ikkje virtuell men reell presens. Kristus døydde verkeleg. Kristendom er verkeleg blod, sveitte og tårer. Gud krevde eit offer, ikkje eit skodespel. Difor vart Gud verkeleg menneske. Jesus var korkje ein liksom-mann eller ein liksom-gud.

Difor er kristendom handspålegging, salving, samtale, eting, drikking, vatnbad, etterfylgjing og oppstode av lekamen. Grunnlaget for alt dette kallast ’inkarnasjon’. Det set ein effektiv stoppar også for ’self-service’-messer heime med ein sakramentsforvaltar på skjermen.

Det motsette av inkarnasjon er gnostisisme. Her trivast ein virtuell Jesus og ein tilbaketrekt Gud Fader. Og vegen til frelsa går gjennom sjølvrealisering og oppdagingreiser i eige sinn og sjel.

Menneske er glade i ’kyrkja si’, og lokalkyrkjer vert produserte på både porselens- og tinnfat. Det er verdifullt. Men til slutt er tinnfat-kyrkja kombinert med nettmesse ingenting verd. Kyrkjer er bygde for realpresens, for vedkjenning og tilgjeving, for liv og død, velsigning, ny fødsel i vatn og Gudsfellesskap i brød og vin. Nettmessa kan i beste fall gjere folk til positivt innstilte tilskodarar med gode minne som turistar. Men til sjuande og sist tel berre deltakinga.

Gud deltok i menneskelivet på jorda gjennom inkarnasjonen. Vegen tilbake til Gud går ingen annan stad. Nettmesser finst eigentleg ikkje.

Gud er ikkje virtuell. Han var det ikkje, er det ikkje og kjem ikkje til å bli det. Det gjer heller ikkje kristen tru.

I fokus, Dagen mai 2020
Ottar Mikael Myrseth