Europa døyr utan Kristus

Ei rekkje toneangivande europeiske forfattar og filosofar kasta nyleg ein brannfakkel inn i debatten om Europas framtid. «Europa på dødsleiet» heiter kronikken deira. Dei skildrar oppløysinga som finn stad framføre augo våre, både i Hellas og Roma, to av moderne sivilisasjons fremste vogger. Dei skildrar kaos, økonomisk disintegrasjon, likesæle og kynisme. «Europa er døende som pakt, symbol, visjon og fundament», skriv forfattarane.

Fader Ottar Myrseth skriv også om Europa i sitt siste blogg-innlegg. I motsetning til forfattarane av kronikken trur ikkje Myrseth løysinga på Europas krise ligg i å prøva halda på samanføyingane i ein skral politisk struktur. Han peikar på at det som i hundreåra var Europas lim var Kristendommen. «Nasjonsbygginga, kulturen, identiteten og historia i denne verdsdelen er resultat av kristen misjon», skriv presten. Europa er i ferd med å forlata sine kristne røter, og samtidig går verdsdelen i oppløysing kulturelt, økonomisk og politisk. Det er ikkje tilfeldig. Stadig fleire talar om at verdens sentrum er i ferd med å flytta austover i retning Kina. Landet der kristen misjon har hatt sin største vekst det siste hundreåret.

Kva kan så gjerast for Europa? For oss kristne finst det berre eitt svar. Me må med fader Ottars ord «framleis venda oss mot aust og tilbe Kvitekrist». Me må finna tilbake til våre kristne røter. Fader Ottar peiker på at det ikkje er noko ytre trugsmål som er Europas problem. Det er eit indre problem som botnar i mangelen på kristen danning:

«Europa har forlate sine kristne røter ikkje fordi muslimar har innvandra, men fordi europearane har mist sambandet med røtene sine. Det er ikkje dei muslimske naboane mine som avkristnar landet. Problemet vårt er at kyrkjene står tome og vert selde, at det er dramatisk svikt i rekrutteringa til presteteneste, at folket har vald seg annan etikk og andre gudar enn den kristne, at dei ikkje syng kristne salmar med borna og ikkje les bibelforteljingane for dei. Vår epoke i Europas historie er meir kjennemerka av kulturelt og religiøst vakuum enn av multikultur.»

Les resten av det tankevekkjande innlegget på Ålesund-misjonen si heimeside.

Subdiakon Øystein Lid

Advertisements

Det livssynsåpne samfunn

Den nyss avgitte innstilling om religionenes plass i offentligheten er blitt kritisert for å ville utviske kristendommens historiske særstilling i Norge. Forsvarerne av innstillingen har innvendt at kultur ikke et statisk begrep. I et flerkulturelt samfunn må vi regne med løpende forandringer. For å gi plass til religiøse minoriteter og enkeltmenneskets rett til tros- og livssynsfrihet må det skapes «et livssynsåpent» samfunn». Det gjenstående store spørsmål blir da hva er «limet» som skal binde oss sammen. Hva gir «vi-følelsen»?

Dette spørsmålet ble reist allerede for to hundre år siden da opplysningsfilosofene tilrettela grunnlaget for det moderne demokrati med et program i to punkter. Først måtte samfunnet frigjøres fra fortidens fremskrittshemmende institusjoner og da fremfor alt familien og kirken. Dernest skulle virkeligheten nyordnes i pakt med våre ønsker. Denne målsetning, mente man, kunne innfris gjennom politisk virksomhet, idet det fornuftige og det naturlige forenes i en høyere etisk harmoni som lar individet finne sin plass i samfunnet. Etter to hundre års eksperimentering ser vi at ønsket om harmoni ikke er innfridd. I dagens samfunn gis det ingen organiske fellesskapsbånd som binder «det hele» sammen. Samfunnet består av summen av enkeltmennesker og den høyeste verdi i samfunnslivet er individets rett til selvrealisering. Denne «masseindividualisme» fører med indre nødvendighet til kravet om et «åpent» samfunn. En individbasert rettighetstenkning kan ikke formidle en felles, identitetsgivende overlevering som basis for det offentlige rom.

Således var det påfallende at vi Norge i 2005 ikke maktet å markere hundreårsminnet for unionsoppløsningen. Som et høydepunkt i feiringen ble Peer Gynt fremført på engelsk i den egyptiske ørken. Samtidig ble det lansert et forslag til en ny nasjonalsang som bedre kunne svare til dagens kultur. Likeledes ble det foreslått at St Olavs- og Karl Johansgate skulle omdøpes til ære for mer kjente samtidspersoner. Dette er ikke uskyldige eller «dumme» påfunn, men talende vitnesbyrd om bortfallet av en nasjonal vertskapskultur. Den enkelte lever i samtiden uten annen støtte under livsferden enn samspillet med skiftende interessefellesskap. På denne bakgrunn er det klart at storsamfunnets forankring i «kristne og humanistiske verdier» blir meningsløs. Det sosiale liv må alene bygges på en individ- eller gruppebasert rettighetstenkning.

Ikke desto mindre kunne Stålsett-utvalget ha funnet en annen løsning. Gjennom dommen i den såkalte «krusifikssaken» fra 2011 fastslo Den europeiske menneskerettsdomstol at staten Italia har rett til å gi fortrinnsbehandling til en religion som er del av landets historie og kulturarv. Kjennelsen innebærer at rettighetstenkningens fokus flyttes fra individets rett til selvrealisering til samfunnets rett til å opprettholde sin kulturarv. Også i et multikulturelt samfunn er det legitimt rom for en ledende vertskapskultur.

La oss håpe at det norske politiske establishment under den videre behandling vil lytte til Den europeiske menneskerettsdomstol. Et individbasert «livssynsåpent» samfunn som i menneskerettighetenes navn relativiserer alle verdistandpunkt, vil til slutt oppløse seg selv i konfliktgenererende normløshet.

Biskop Roald Nikolai Flemestad. Innlegget står også på trykk i biskopens faste spalte i Dagen, torsdag 24. januar.

Festskrift til biskop Roalds 70-årsdag kan no tingast


(Foto: Øystein Lid)

Vår kjære biskop, Roald Nikolai Flemestad fyller 70 år, og ei rekkje skribentar har i høve jubileet laga eit festskrift, som allereie no kan forhåndsbestillast. Ei rekkje skribentar frå eit breitt spekter av det kyrkjelege landskapet er representert, inkludert prominente figurar i Den romersk-katolske kyrkje, den ortodokse kyrkja, den anglikanske kyrkja, i tillegg til lutheranarar og sjølvsagt nordisk-katolske. Til saman gjev tekstane ein mosaikk av biskopens omfattande virke og åndsverk gjennom ein mannsalder.

Festskriftet som har fått tittelen «Motstand og tilbedelse», skal lanserast og overleverast til jubilanten i Oslo 20. april. Tema som ideologi, lærestrid, kamp for kyrkjeleg fornying, fridom og livsrom blir behandla av dei ulike skribentane, side om side ved tema som liturgisk teologi, sakramentalt liv og kyrkjefromskap.

Redaksjonen har bestått av prost i Selja Prosti, fader Ottar Myrseth, og Ole-Christian Bråten, (redaktør i Lære og liv). Hjå desse kan ein bestilla festskriftet per telefon-nummer 98 87 67 61 (Myrseth) eller 40 85 72 04 (Bråten). Alternativt kan ein senda e-post med namn og adresse til festskrift70@gmail.com. Dersom ein ikkje ønskjer oppføring i Tabula Gratulatoria (gratulasjons-protokollen), ver god å gje beskjed om dette. Prisen er kr 250 + porto.

Meir utførleg informasjon kan lesast i dette PDF-dokumentet.

Subdiakon Øystein Lid

Forbønn fra dem som har gått foran

Hill deg, Maria, full av nåde, Herren er med deg, velsignet er du blant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt, Jesus. Hellige Maria, Guds mor, be for oss syndere, nå og i vår dødstime.

Ave Maria eller Engelens hilsen, som den også blir kalt, har blitt en viktig bønn i vår menighet og i mitt liv. Jeg innrømmer det gjerne; i utgangspunktet var jeg skeptisk når presten vår foreslo å si frem denne bønnen etter gudstjenesten. Jeg hadde en bestemt forestilling om at det ikke var mulig å henvende seg til avdøde kristne, selv ikke Jesu mor. Jeg måtte gå noen runder med meg selv, og i denne runddansen forsøkte jeg å finne belegg for hvorfor denne bønnen ikke var forenlig med kristen tro. Jeg kom til kort. I stedet fant jeg flere vers i bibelen som mer enn antyder at de hellige som har gått foran oss, lever for Gud. Jesus sier selv at Gud er «Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud!’ Han er ikke en Gud for døde, men for levende.» (Matt 22:32).

Så langt jeg ser det, finnes det ikke belegg i Bibelen for å lage et skarpt skille mellom folk som er sovnet inn i Kristus, og kristne som fortsatt lever på jorden. Vi er alle forenet i Kristus: ”For jeg er viss på at verken død eller liv (…) skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre” (Rom 8,38a; 39b). Kirken som er Kristi kropp (Kol 1,18), finnes ikke bare her på jorden. Både himmel og jord sammenfattes i Guds Kirke, og Jesus hersker i begge verdener (Ef 1,10; 20-22). Profeter, apostler og helgener utgjør en stor ”sky av vitner omkring oss” (Hebr. 12,1).

Vi er altså del av et større fellesskap, preget av søskenkjærlighet, og vi oppfordres gang på gang til å be for hverandre (Rom 15, 30; 2 Kor 1,11; Ef 6, 18-20). «Og nå formaner jeg dere framfor alt å bære frem bønner og påkallelse, forbønner og takk for alle mennesker…» (2. Tim 2,1). Det er med dette i tankene vi tillater oss å be de avdøde kristne om forbønn.

Velsignelse av ikoner i St Johannes Døperen menighet


Biskop Roald Nikolai og sokneprest Asle Dingstad sammen med resten av menigheten under velsignelsen.

Juledag velsignet biskop Roald Nikolai fire nye ikoner til alterpartiet i kirken. Ikonene som er malt av Ole Grant Svele på bestilling fra menigheten, fremstiller Kristus Allherskeren, Ømhetens Moder, Johannes Døperen samt apostlene Peter og Paulus som omfavner hverandre med en velsignende Kristus over i et himmelsegment. Det siste ikonet viser til Apostelmøtet i Antiokia, og er et forbilde på å løse uenighet i kirken gjennom broderlig kjærlighet, med Kristi velsignelse og ledet av Den Hellige Ånd.

Ikonene er malt i eggtempera, bakgrunnen er belagt med «Imitation Gold Leaf» og glorien er belagt med ekte bladgull.


Johannes Døperen (ikon: Ole Grant Svele)

For bilder av de resterende ikonene, gå til denne adressen: http://www.flickr.com/photos/nordiskkatolsk/tags/ikoner/show/

Ellers benyttet en rekke menighetens medlemmer anledningen til å få sine husikoner velsignet.

Denne nye dagsreise

Når dagen gryr, gir jeg deg, Gud, mine hender. Jeg vil ikke ta del i noe som er ondt, men la deg, du allmektige, ta hånd om denne nye dagsreise. La meg være urokkelig og kunne beherske mine lidelser. Jeg skammer meg over at jeg etter et langt liv er deg så lite verdig, jeg som er gjest ved et hellig bord. Se hva jeg ønsker, O min Kristus, led min ferd!

Gregor fra Nazianz