Trinitariske tankar

Som konvertitt blir eg ofte frå frikyrkjemiljø utfordra på kva eg meiner om treeininga. Den store frykta deira er om eg no har gått frå Bibelens monoteisme til statskyrkjas polyteisme der Jesus er Jehova, Den heilage ande er Gud og Faderen er Jesus. Vel, i fare for å bli stempla som kjettar av begge leirane, har eg krota ned nokre tankar om emnet.

Slik eg ser det, har både Faderen (Jehova), Sonen (Jesus) og Heilaganden eksistert før verda vart til. Jesus stadfestar dette i Johannes 17:24. Likevel er det nok berre Faderen som er utan begynning, for både Sonen og Anden har opphavet sitt i Faderen. I Paulus sitt brev til kolossarane står det jo at Kristus er ”all skapnings førstefødde” (Kol. 1:15-20).

Ingen har nokon gong sett Gud (Joh. 1:18), men Faderen openberra seg sjølv gjennom Jesus Kristus ved Den heilage ande (Joh. 15:26, 16:13). Slik kan ein seie at desse tre har ulike oppgåver, veremåtar og rang, men dei er uskiljelege i vilje (Joh. 10:30). Å tilbe harmonien mellom Faderen, Sonen og Heilaganden er å tilbe ein treeinig gud.

… men med slike tankar lyt eg som dei assyriske kristne kanskje snakke om ”då vi gjekk opp til Kalkedon”.

Advertisements

Hyklarar

På heimesida til NKK-Bergen står der å lese at hyklarar ber masker, men ber vi ikkje alle masker? For framstiller vi oss ikkje alle som langt betre enn det vi eigentleg er? Pyntar vi ikkje alle på livet vårt for å gjere oss meir akseptable både i eigne og andres auge? Dreg vi ikkje sjølvrettferda tettare om oss når ein kven lastar oss for ikkje å halde mål, når vi vert kritiserte for noko vi har sagt, gjort eller forsømt? Er det ikkje slik med oss at vi ser flisa i auga til vår neste, men bjelken i vårt eige auge merkast vi ikkje med? Ergo er vi alle hyklarar.

Men det vedunderlege store under er at Jesus døde for hyklarar. Jesus skjelte ut farisearane og dei skriftlærde for at dei skulle få hjelp til å sjå seg sjølve og skjøne at dei også var syndarar som trengte frelse frå synd og skuld. Kva så med oss? Let vi oss avsløre av Jesu gjennomborande blikk? Kva stikk djupast i oss, farisearen eller syndaren?

Offer vs. helt

I Spjelkavik Kirke har Håkon Bleken en fantastisk flott formidling av bibelhistorie i 96 glassmalerier. Etter glassmaleriet av Kristi Korsfestelse så fortsetter Håkon Bleken glassmaleriserien med en mørk visjon i presentasjonen av en troskyldig foran eksekusjonspelotongen. Som Kristus, så Hans etterfølgere – det umiddelbare budskapet er at Kristi etterfølgelse – er å la seg henrette… Dette er enten absurd teater eller så er det absolutt virkelighet.  Hva er dette?

I et forsøk på å forstå Blekens visjon i denne ene glassrubrikken, kan vi gå til revolusjonens Frankrike. I denne tids Opplyste verden var Gud erstattet med Staten og fellesskapets politiske idealer var et Kristus substitutt.  Heroisk kunst var på moten og politiske ledere ble portrettert etter mønster av kirkekunstens helgenbilder. Dette var virkemidler for å få folk til tro på Fremskrittet og lyde statens ledere. Snart endte revolusjonen i kaos. Napoleon Bonaparte tok i coup d’etat i 1799 kontroll over post-revolsjonære Frankrike, og som den nye Julius Cæsar erklærte han seg Keiser. På høyden av sin makt inkluderte Napoleons imperium Frankriket, Belgia, Luxemburg, Nederlandene, Tyskland, Italia, Spania, og mye av Nord-Afrika og den Nære Østen. Vi kan se litt på Spania. Tidlig i det nye århundre ble den spanske Kong Karl IV overbevist om at Storbritannia som tidligere hadde fravristet Spania kontroll over verdenshavene, nå også ville invadere sin historiske fiende. Spania hadde sunket i makt og velstand siden det 16. århundre og ikke hengt med på den nye revolusjon i vitenskap, filosofi og industri som på denne tiden endret Nordvest Europa. Spanske intellektuelle håpet at Frankriket ville dytte sin moderne Opplysnings kultur på et Spania som utkonkurrert slikket sine sår i en ”tilbake til jorden” kultur.

En intellektuell som ønsket de franske velkommen var Francisco de Goya (1746-1828) førstemaleren til den Spanske kong Karl IV. Men kongens svake vurderingsevne skulle gjøre denne flotte malerposten kortvarig. Kronens defensive respons var katastrofal. Karl bad Napoleon Bonaparte om å bringe sine tropper til Spansk jord for å stå ham til hjelp mot Storbritannia, deres felles fiende. Fransken oppfattet Kong Karl troskyldige forespørsel som en erkjennelse av svakhet og han beslagla Spania! Til slutt var det Napoleons bror Jose I Bonaparte og ikke Englenderne som erstattet Karl på den Spanske tronen. Den 2. mai, 1808, ble en fransk soldat skutt død i Madrid. Den franske responsen var rask, brutal og vilt overproporsjonert. Neste dag den tredje mai, samlet Napoleons tropper sammen et stort antall uskyldige sivile, og skjøt hver og en. Først etter at Napoleon mistet makten i 1814 kunne Goya uttrykke sin bitre skuffelse i maleriet, Den tredje mai, 1808, Skuddene ved Principio fjellet utenfor Madrid. Goja avbilder denne nifse senen på en fremragende måte ved en på sin tid helt ny binding av form og innhold.

I kontrast til de bønnfallende og skrekkslagne som skal henrettes, står en ung mann i hvitt og gult med armene opp i front mot fienden. Offerets uttrykk er mektig og på samme tid skjørt. Men Goya innsetter denne figuren med en enda større betydning. Mens det ved første øyekast kan se ut som figurens løftede armer er en slags aktiv overgivelse, så mimer Goya Kristus på korset. Goya har rollebesatt denne massakren som et martyrium der skaleringene er en nyblanding i kunstens historie. Han bryter ikke bare tradisjonell avbilding av krig og sin tids heroiske kunst konvensjon, men avviker også fra alle tidligere tiders Kristen kunst tradisjon. Maleriet er det første og største i den moderne tid som kan kalles revolusjonær i enhver forståelse av ordet, i stil, i utforming, i motiv, i intensjon og i visjon. Opplysningstidens avkristningsprosjekt gikk altså fra først å utpeke samfunnsledere til gudelige til å ende opp med å gudeliggjøre samfunnstaperne. Hva dette vitner om er at all kunst etter Barokkens slutt ca år 1660 er utrygg i sine visjonære retninger. Men moderne kunst behøver ikke være håpløs som sann Kristen forståelse. De Barokke mestrene lagde obskure bilder og brukte skarp lyskilde til å belyse kjernen i budskapet. Lys er ikke bare viktig i glassmaleri det er helt avgjørende.

Dette lyset er enten den søte eller den bitre kjernen i billedet. Til og med Barokken er Lyset alltid den evige Gud og Guds sødme, men senere symboliserer lyset vel så gjerne Opplysningen og en bitter vei til fremskrittet. Vi kan velge å se Håkon Blekens eksekusjonspelotongen som det absolutte krigsteater. – Det skytes og skytes – mennesker falle rundt deg. Du lever med at neste kule bærer ditt navn – eller en annens navn. Ditt liv dreier seg om å leve i troen på om du skal lide døden eller du skal leve livet. Dette gir seg utslag i at du begynner å se situasjonen utenfor deg selv. Du må lære å måtte stole på intuisjon, for du har ikke annet… så kalte Jesus ”Vil du bli hel” (Joh5:6b). Du følger Hans bud og lever i sødmen av Hans Lys.

Vandringen med Gud – fra lys til mørke

I sorgen etter sin kones død, stiller C.S. Lewis i boken A Grief Observed vanskelige spørsmål om Guds rolle i det som skjer. Hvor er Gud når livet glipper, hvor er Gud midt i sorgen? Når du opplever glede og alt i livet ditt går på skinner og du vender deg til Gud og takker og lover ham for det, oppleves Gud særlig nærværende. Men hva skjer når du vender deg til Gud i smerte, når du er langt nede, når du er fylt til randen av sorg og plage, og veien ut av mørket synes for lang og tung – da opplever du kanskje at Gud smeller døren i fjeset på deg og bolter den igjen. Og etterpå er det bare stille. Mange opplever, nettopp i krisetider, at Gud er langt borte. Også salmisten roper til Gud at han må våkne opp. ”Hvorfor sover du, Herre?” (Sal 44:24). Gud var aldri i virkeligheten langt borte, men følelsen og opplevelsen av hans fravær var tydelig. Mennesket kan erfare Guds lys så sterkt at det oppleves som et mørke – et guddommelig mørke…

Kom gjerne og hør hele foredraget i Sta Sunniva misjon i Bergen, 25. mars kl. 19.00. Det blir messe først og etterpå foredrag med samtale. Temaet er: Vandringen med Gud – fra lys til mørke.

Vel møtt.

Kim

En fasterevisjon av «min»

 Et side ved fasten er å gi avkall på det vi regner som selvfølgelig for oss; mat, tid, materielle goder. Det å gi avkall hjelper oss å se at alt vi har er gaver fra Gud, og at vi ikke har eiendomsrett på disse godene. Derfor er det kanskje på plass i fastetiden å revidere vår bruk av ordet «min». I vårt samfunn er vi opplært til å skille mellom «mitt» og «ditt», dette skillet er noe av det første vi lærer barna våre. Uten et slikt regulert skille – uten eiendomsrett- ville vi sloss om godene, fordi mennesket er seg selv nærmest og «elsker seg selv», slik som Jesus også sier. Vi sier «min jakke», «min bil», «mine penger» med den største selvfølgelighet. Hvis vi deler disse godene, vet vi at vi har gitt andeler av oss selv, fordi vi regner tingene som vår egne. Våre gaver blir lett en del av en bytteøkonomi, der en gave gjengjeldes med en annen. Den kristne fasten lærer oss to måter vi som kristent fellesskap kan bryte ut av denne forståelsen av «min».

For det første lærer vi i Apostlenes gjerninger at de første kristne «hadde alt felles». Dette betyr ikke at de levde i et marxistisk kollektiv der den private eiendomsretten var passé. Dette må derimot bety at de første kristne hadde en annen oppfattning av ordet «min» enn det mange av oss har. «Min» i troens sammenheng er en ting vi forvalter, noe som tar imot vår omsorg og kjærlighet. I troens perspektiv er betyr ikke «mitt hus» at jeg kan gjøre som jeg vil med huset, men at jeg forvalter det som en gave fra Gud til beste for mine medkristne. Det er rett at vi har egne ting vi disponerer, men vi må vite at alt er gaver fra Gud, og at vi behandler tingene deretter. Ved å faste frasier vi oss den frie viljes rett til å misbruke Guds gaver gjennom fråtsing og hovmodighet. Selv om askesen for den enkelte ikke altid er så stor, er den symbolske verdien av dette meget viktig.

For det andre må fasten lære oss at «min» brukes på ulike måter. Betydningen av ordet er forskjellig ettersom hvilken sammenheng vi bruker det, «min sko» er ikke det samme som «min kone» eller «min Gud». Gud og medmennesker er «mine» først når jeg elsker dem og gir av meg selv til dem.

Hvis vi grunner over dette, vil vi kanskje også etterhvert se at den virkelige betydningen av «min» ikke lar seg realisere fullstendig av oss mennesker, men at tilværelsen er Guds, og alt som er til tilhører Ham. Selv om det i samfunnet er nødvendig med reguleringer av hva som er «mitt og ditt», vil fastetiden la de kristne smake på en virkelighet der alt er Guds.

Opus dei

I Benedikts regel finn ein fleire stader at abedden krev av munkane sine at dei prioriterer opus Dei – gudstenesta. I regel 43 heiter det til dømes at; ”når signalet til gudstjenesten lyder, skal alle slippe det de har i hendene og komme så fort de kan …”. Bibelen seier det på ein annan måte; ”Lat oss ikkje halda oss borte når forsamlinga vår kjem saman, som nokre har for vane, men lat oss setja mot i kvarandre, og det så mykje meir som de ser at dagen nærmar seg” (Hebr. 10:25).

Som både jødane, Kristus, Urkyrkja og Oldkyrkja, heldt også 500-talets fornyingsbølgjer seg til dei liturgiske bønene i opus Dei-feiringa si. Gamle romerske tidebøner og liturgiske forordningar vart nytta i dei daglege gudstenestene til benediktinarane. Tanken var likevel at kvar einskild fellesskap skulle vekse så tett saman at han utvikla sin eigen liturgi.  Skrifta vitnar om det same: ”Dei heldt seg trufast til læra frå apostlane, til fellesskapet, brødsbrytinga og bønene” (Apg.2:42).

Som moderne menneske er det nok ikkje mogleg – eller ønskjeleg – å følgje 500-talets reglar for gudstenestelivet fullt ut. Likevel bør kvar einskild av oss utvikle ein eigen liturgi som samsvarar med praksisen i fellesskapen ein sjølve høyrer heime i. Dessutan bør ein slik ”privat liturgi” ha ein velsmurd og godt trimma liturgisk motor, for som Skrifta seier; ”Be uavlateleg” (1. Tess. 5:17), men; ”Lat ikkje oss få ære, Jehova, ikkje oss, men ditt heilage namn!” (Slm. 115:1).

Sjølve kjernen i all vår bøn og liturgi er å prise Gud, og kva er meir riktig enn å bruke Herrens eiga bønebok – Salmanes bok – i denne gudstenesta? Å resitere salmar er å la dei forme og skape oss slik at dei pregar sinnet og trengjer inn i hjartet vårt. Difor var det alt frå den første tida vanleg at salmelesinga vart etterfølgd av ein stille periode, for korleis kunne ein høyre Gud om ein ikkje var stille? Profeten seier det endå sterkare: ”I stilla og tillit  skal dykkar styrke vera” (Jes. 30:15).

I ei verd der mennesket er rotlaus og flakkar omkring, trengst det ein indre liturgi, for åndelege landstrykarar går til grunne. Men er føtene planta på dei gamle vegane, kan ein om det stormar likevel halde seg faste.  Så kanskje Benedikts opus Dei-veg ikkje er så tung likevel – sjølv for det moderne mennesket.