Et evig nå

Jeg leser for tiden Ringenes Herre for andre gang, og det er forunderlig å se hvordan alle karakterene, alle handlingene og alle valgene, er vevd sammen på en måte som gjør at boken bevarer den gode spenningen helt til siste slutt. Forfatteren klarer å styre fortellingen mot dens crescendo, men samtidig bevarer karakterene i fortellingen sin frie vilje. Frodo, Sam og Aragorn kunne valgt annerledes, og vi hadde fått en helt annen historie. God litteratur klarer å belyse paradokset, forutbestemmelse og fri vilje, på en forklarende måte. En forfatter vet hva som skal skje og har en plan og mening med det hele, men samtidig får vi som lesere en følelse av at karakterene gjør frie valg. Tiden i fortellingen er ikke knyttet til forfatterens tid. Ett år i karakterenes verden kan tilsvare en halv time i forfatterens verden. Hvis vi prøver å overføre dette bildet på Gud, ser vi at det halter. Gud er selvsagt utenfor vår tid – alt er presens for ham. Han er utenfor og over vår tidslinje. Men likevel kan bildet gi trøst til dem som lider eller ligger for døden. Gud ser alt – fortid, nåtid og fremtid. For Ham er alt et evig nå. Han er alltid nærværende og har all verdens tid for deg personlig. Gud gir oss ikke massebehandling. C.S. Lewis har sagt det slik: ”Du er like mye alene med ham som om du skulle ha vært det eneste vesen han noen gang hadde skapt. Da Kristus døde, gjorde han det nettopp for deg, som om du hadde vært det eneste menneske i hele verden”.

Gud er forfatteren i alle menneskers liv, og han vet hva som er best for dem som lider og opplever mørke stunder. Det kan selvsagt være vanskelig å se dette ved første gjennomlesning. Men når livet leses for andre gang (i himmelen), vil mennesket se at forfatteren hadde en plan med karakterene og plottet, og ikke minst hvordan alle de løse trådene skulle samles i siste kapittel. Dette er på ingen måte et svar på lidelsens problem, men det kan være en trøst til mennesker som opplever mørke og dunkle perioder i sitt liv.

Kim

Advertisements

Det guddommelige mørke

I sorgen etter sin kones død, stiller C.S. Lewis i boken A Grief Observed vanskelige spørsmål om Guds rolle i det som skjer. Hvor er Gud når livet glipper, hvor er Gud midt i sorgen? Når du opplever glede og alt i livet ditt går på skinner og du vender deg til Gud og takker og lover ham for det, oppleves Gud særlig nærværende. Men hva skjer når du vender deg til Gud i smerte, når du er langt nede, når du er fylt til randen av sorg og plage, og veien ut av mørket synes for lang og tung – da opplever du kanskje at Gud smeller døren i fjeset på deg og bolter den igjen. Og etterpå er det bare stille. Mange opplever, nettopp i krisetider, at Gud er langt borte. Også salmisten roper til Gud at han må våkne opp. ”Hvorfor sover du, Herre?” (Sal 44:24). Gud var aldri i virkeligheten langt borte, men følelsen og opplevelsen av hans fravær var tydelig. Mennesket kan erfare Guds lys så sterkt at det oppleves som et mørke – et guddommelig mørke.

Mange helgener vitner om denne erfaringen av det guddommelige mørke. Flere har opplevd beksvarte perioder i sine liv, i bønnen og i stillheten, og kirken har fått overlevert viktige vitnesbyrd om slike erfaringer med Gud. Flere kirkefedre, blant dem Gregor av Nyssa, vitner om at når mennesket for alvor nærmer seg Gud blir det ført inn i et mørke – hvor Gud bor. Tidligere så mennesket Gud i et lys, slik Moses så Herren i tornebusken, men i denne fasen opplever mennesket å bli ført inn i mørket, i et tilsynelatende ensomt fravær av Gud. Slike erfaringer har visse likhetstrekk med senere mystikere, så som Johannes av korset, hvor erfaringer fra sjelens mørke natt er sentrale. Selv om mange av disse opplevelsene opprinnelig var knyttet til bønnelivet, og skrevet for mennesker som levde nært Gud, kan også veien til slike erfaringer gå via ytre hendelser og lidelser.

Det mennesket som opplever slike hendelser eller lidelser, hvor Gud kaller på henne i mørket, er heldig hvis hun har en venn eller en åndelig veileder som kan hjelpe å forklare og tolke slike erfaringer. I Den åndelige veiledningstradisjonen ser det ut til at rådene går i retning av mer oppmerksomhet mot Kristus i slike stunder. Hold fast på Hans løfter og hold ut. Gud trekker sine gaver tilbake for å frigjøre deg fra dem. Det er nyttig å kjenne på sin svakhet, for nå er spedbarnets tid forbi. Tiden er inne for å spise de voksnes brød, og det kan oppleves som både tørt og hardt. Men nettopp i dette mørket ligger evangeliet skjult. Vi ser på mange måter Gud bakfra, og Hans egentlige gjerning er ofte skjult. Men vi tror at Hans plan er kjærlig også i lidelsen og i mørke.

Kim