Jeg leser for tiden Ringenes Herre for andre gang, og det er forunderlig å se hvordan alle karakterene, alle handlingene og alle valgene, er vevd sammen på en måte som gjør at boken bevarer den gode spenningen helt til siste slutt. Forfatteren klarer å styre fortellingen mot dens crescendo, men samtidig bevarer karakterene i fortellingen sin frie vilje. Frodo, Sam og Aragorn kunne valgt annerledes, og vi hadde fått en helt annen historie. God litteratur klarer å belyse paradokset, forutbestemmelse og fri vilje, på en forklarende måte. En forfatter vet hva som skal skje og har en plan og mening med det hele, men samtidig får vi som lesere en følelse av at karakterene gjør frie valg. Tiden i fortellingen er ikke knyttet til forfatterens tid. Ett år i karakterenes verden kan tilsvare en halv time i forfatterens verden. Hvis vi prøver å overføre dette bildet på Gud, ser vi at det halter. Gud er selvsagt utenfor vår tid – alt er presens for ham. Han er utenfor og over vår tidslinje. Men likevel kan bildet gi trøst til dem som lider eller ligger for døden. Gud ser alt – fortid, nåtid og fremtid. For Ham er alt et evig nå. Han er alltid nærværende og har all verdens tid for deg personlig. Gud gir oss ikke massebehandling. C.S. Lewis har sagt det slik: ”Du er like mye alene med ham som om du skulle ha vært det eneste vesen han noen gang hadde skapt. Da Kristus døde, gjorde han det nettopp for deg, som om du hadde vært det eneste menneske i hele verden”.
Gud er forfatteren i alle menneskers liv, og han vet hva som er best for dem som lider og opplever mørke stunder. Det kan selvsagt være vanskelig å se dette ved første gjennomlesning. Men når livet leses for andre gang (i himmelen), vil mennesket se at forfatteren hadde en plan med karakterene og plottet, og ikke minst hvordan alle de løse trådene skulle samles i siste kapittel. Dette er på ingen måte et svar på lidelsens problem, men det kan være en trøst til mennesker som opplever mørke og dunkle perioder i sitt liv.
Kim