Tenk stort om lovsangen

 

Lovsang er ikke et isolert fenomen, noe som foregår bare i meg alene, i en bestemt gruppe eller menighet, eller med bare ett bestemt musikalsk uttrykk. Én ting er likevel sikkert, lovsang er ikke dyrking av mine egne følelser, lovsangen er ikke ”min”, og den begrenser seg ikke til sosiale fellesskap og interessefellesskap, bestemte menigheter eller kirkesamfunn.  Lovsangen er mer universell enn som så. I lovsangen er det Gud vi henvender oss til, det er Han som er hovedpersonen. Lovsangen er ikke  noe man har krav på eller mestrer. Gud har lagt lovsangen ned i oss, og uten Ham hadde vi ikke engang kunnet åpne munnen.

 

Lovsang dreier seg om store sammenhenger. Vi deltar i alle troendes erfaring gjennom alle slekter og tider, og ikke nok med det, hele skaperverket tar del i lovsangen. Davidssalmene inneholder mye om dette. Havet og alt som er i det bruser, hele jorden og alle som bor der, elvene klapper i hendene, fjella jubler i kor (Salme 98). Lovsangssammenhengen går enda videre. I Brorsons julesalme ”I denne søte juletid” rister hele jorden og helvetet skjelver når lovsangen over inkarnasjonens under lyder (”I denne søte juletid”)

 

Vår lovsang blandes med lovsangen i himmelen. Min røst er med i hele den himmelske hærskare som priser Gud. Ikke rart at noen og enhver blir ydmyke!

 

Lovsangen berører også mennesket helt til det innerste. Hjertet synger, og hvert lille sukk og åndedrag, blodet i årene, ja alt som rører seg i oss er involvert. Derfor er lovsang å være ærlig. Da rommer lovsangen også det som er vondt og vanskelig. Vi står for Gud som all ting vet”, lovsang står i sammenheng med syndsbekjennelse og skriftemål. Ydmyk lovsang er en stor hemmelighet og et underfullt paradoks.

 

Ingrid Maria

Advertisements

Liturgisk drøs 1

 

I år 587 f. Kr. vart Jerusalem øydelagt og mesteparten av det jødiske folket førde som fangar til Babylon i dagens Irak. Tempelet låg i ruinar og vitna om ein slagen nasjon, men frå oska vaks ei ny gudstenesteform fram. Med landsforvisinga fekk dei jødiske leiarane eit nytt behov for å samla flokkane for undervisning og sabbatsfeiring. Desse samlingsstadane fekk namnet ”synagoge”. 

 

Fem hundre år seinare var synagogen blitt, trass nytt tempel, jødanes fremste samlingsstad. Her kom dei saman for sabbatsfeiring, og Marias son var ein ivrig deltakar (Luk. 4:16). Aldri ytra verken han eller disiplane seg negativ til denne praksisen. Dei førde, tvert imot, vidare dei regelbundne besøka til gudshusa. Til dømes var Paulus i synagogane for tilbeding før han starta forkynning på nye stader.

 

På Jesu tid starta ein sabbatsfeiringa med å synge hallelujasalmane (145-150). Deretter følgde bønn til Faderen, ”heilag, heilag, heilag”-versa i Jesaja 6 og lesing av den jødiske truvedkjenninga i 5. Mos. 6:4-5. Når dette var gjort, gjekk ein over til ein forbønnsdel (tefillah), syndevedkjenning og lesing frå Skrifta (Torahen). Det heile vart avslutta med repetisjon av ”heilag, heilag, heilag” og ei velsigning.

 

Dei første kristne såg seg sjølve som trugne medlemmar av det jødiske folket og deltok ved tempelet og i synagogane heilt til dei vart stempla som sekt og kasta ut derifrå. Då forma dei sin eigen liturgi med element frå synagogen, nattverdsmåltidet og tempelfeiringa til bruk i søndagsamlingane. Det første provet på det finn vi i skriftet ”Didaché” som er skrive kanskje så tidleg som år 70.

 

I dei første hundreåra etter Kristus vaks det fram fleire liturgiar med felles opphav, men med ulik utforming. Her er det verdt å nemne Justin Martyr sin liturgi frå Roma år 155 og Hippolytus frå 215. Felles for alle var inndelinga i Ordets liturgi og nattverdens liturgi, og det store særmerket var kyrkjelyden sin aktive deltaking i messa. På det sistnemnde feltet, har vi framleis eit langt stykke igjen å gå.

 

Roy-Olav

Døden og kvelden

 

Memento mori – hugs at du skal døy! Å leva er på mange måtar å gjera seg klar til å døy. Dette er ofte fjernt for dei fleste av oss. Men å venja seg til døden som noko paradoksalt sagt, ein «høgst levande realitet» eller eit nærvær i liva våre, er viktig. Det handlar om å forsona seg med eigen livssituasjon, om oppgjer med synd i livet og så handlar det samstundes om å tru og sjå at Jesus Kristus har vunne over dødskreftene. For døden er alltid sameint med oppstoda! Han som er oppstoda og livet reiser oss opp, og me blir sameinte med Kristus!

 

Når kvelden kjem, er dette kanskje tida på døgeret ein på sterkaste måten kan retta merksemda mot døden. Svevn og død er alltid blitt knytte til kvarandre. Så mot avslutninga av dagen ligg det til rette for eit aldri så lite møte med døden. Det konkrete møtet kjem i completoriet som er siste tidebøna i løpet av dagen. Der bed me mellom anna frå Salme 4: «I fred vil eg leggja meg ned og sova, for du, Herre, einast du lèt meg kvila trygt», kombinert med Salme 31: «I dine hender, Herre, Gud, gjev eg no mi ånd». Så kling den vemodig, vakre Simeons lovsong med: «Herre, no lèt du tenaren din fara herifrå i fred etter ditt ord. For augo mine har sett di frelse». Tidebøna med song av desse «kveldssalmane» er tydeleg møtepunkt mellom kvelden og døden som står fram som kvarandre sine metaforar, men der alltid vona om den nye dagen og det nye livet i Kristus bryt fram i Han som kjem som ei solrenning som skal møta oss på den andre sida.

 

Svein Arne Gudmund

Det Han seier dykk, skal de gjera

 

I bryllupet i Kana gjorde Jesus eit mirakel for dei som såg det. Kjøkemeisteren og tenarane var vitne. Men for dei truande gjorde Jesus eit mysterium. Maria og læresveinane såg mysteriet i miraklet.

 

Bryllupet stod den tredje dagen, skriv evangelisten (Joh 2:1), eit varsel om at det som skjer, heng ihop med frelseshistoria. Gud er det Tre-einige, og på den tredje dagen fullførte Han frelsesverket. Jesus stig ned på jorda slik ein brudgom går ut av sitt kammer, seier Skrifta. Han blir menneske for å kunne bli brudgom for ei menneskeleg brud.

 

Mysteriet skjer i vatnet som blir forvandla til noko høgare. Det vert født på ny til ein betre eksistens. Det er eit varsel om dåpen der Gud forvandlar den døypte til noko nytt og betre. I Kana er vinen den høgare eksistensen. Vinen er teiknet på nåden som kjem etter lova. Den gamle pakta vert forvandla til ein høgare eksistens.

 

Vatn sluttar ikkje å vere verdifullt vatn sjøl om vatnet i krukkene er forvandla. Guds lov sluttar ikkje å vere gyldig for oss. Vi vert ikkje heva over henne. Men vi skal oppfylle henne etter hennar høgare standard, åndelege meining. «Det Han seier dykk, skal de gjera.»

 

Jesus, brudgomen, innbed Han oss til sitt himmelske bryllup. I dåpen seier Han: Vil du verte Guds barn, bli reinsa i dåpsbadet og innvigd til eit liv i fellesskap med meg? Ja, svarer vi. Så seier Han: Vil du leve med meg og tru på meg og vere trufast mot meg i gode og vonde dagar inntil døden skil oss åt? Ja, svarar vi igjen.

 

Lovnadane vert forsegla i krismeringa. Vi lovar ikkje å ha andre gudar enn Han, aldri å innlate oss på Satan og mørkrets krefter. Kvar gong vi kjem til Herrens altar, feirar vi dette som vi har lova Han. Herrens mor, Maria, som stadig står ved sida Hans, seier som ho sa i Kana: Det han seier dykk, skal de gjere.

 

fr. Ottar Mikael

“O salige synd” versus fundamentalisme

 

I året 630 angrep Muhammed og hans islamske krigere Mekka. Når byen falt ble Muhammed politisk og religiøs leder over praktisk talt hele Den arabiske halvøy. Muhammeds statsstyre skulle bli et forbilde for all senere islamsk tenkning om forholdet mellom stat og religion. Muhammed hadde forent de to «regimenter» i sin egen person, og sogar hadde han en åpenbart lovbok som instruerte hvordan samfunnet skal styres. Politisk uenighet har derfor lett for å falle inn under det som kalles religionskamp. De som ikke godtar den islamske statstenkning er imot Gud selv, siden statslovgivingen (sharia) kommer direkte fra Gud gjennom Koranen. Fundamentet er altså en Skrift (og en bestemt tolkning). Gud gjøres nærværende gjennom statens og folkets (ummaens) praktisering av Koranens lov. Denne fundamentalismen gir ikke rom for en virkelighet utenfor den religiøse sfære. Dette artikuleres videre gjennom at Gud/Allah anses å være allmektig på en slik måte at alt er forutbestemt av Ham. Mennesket har ikke noe valg.

 

Kristendommen har alltid hatt plass til en sekulær sfære i samfunnslivet. Til og med i nasjoner som blir kalt «kristne» finnes det et sekulært liv. Kirken anerkjenner altså at det finnes et område der Gud ikke er – dvs steder der hans vilje ikke gjøres gjeldende. Ikke bare er dette et nødvendig onde, det er et nødvendig gode – ifølge teologien. For den kristne Gud gir mennesket rett til å velge: Salighet eller synd. Og det er viljen til å ta det riktige valget som frelser.

 

Vi fristes stadig til å ta gale valg, til å velge bort Gud og heller velge det som vi selv begjærer. Eller vi kan følge sorg over at våre medmennesker velger synden fremfor frelsen. Dette kan gi grubunn til raseri og fundamentalisme mot «det sekulære» også i kristne kretser. Men en sammenblanding av religion og stat hører ikke hjemme i kristen teologi. Vi skal huske på at selv Gud satte frem muligheten for synd når han skapte Edens hage. Kunnskapens tre sto der tilgjengelig, midt i hagen (1. Mos.1-3). Ved å skape mennesket fritt gav Gud bort en stor del av sin makt til oss. En makt vi brukte til å svikte Ham. Denne første synd hadde to konsekvenser: Det ene var at menneskeheten ble et «skjebnefelleskap» av syndere. Det andre var at Guds plan med å frelse menneskene i Kristus for alvor var satt i kraft. Det er dette som er «den salige synd» (påskelovsangen); at mennesket har fått mulighet til fritt å velge å ta del i den guddommelige virkelighet gjennom Kristus. Slik kan vi leve ett nytt liv, med synden bak oss og Gud fremfor oss.

 

Men dette er fortsatt mitt og ditt valg, derfor er vi ikke fundamentalister.

 

fr. Johannes

En julesang for hele året

 

I dag rydder jeg bort julekrybbe, stjerner og engler. Julefeiringa er over. Men julemysteriet kan ikke ryddes bort, heldigvis. Alt vi har sett og hørt  har satt seg fast i oss, som Maria ønsker vi å gjemme det i våre hjerter og la det prege vår ferd videre.

 

En julesang fra folkelig tradisjon, laga av emissær Nielsen, Posrgrunn, på 1800-tallet, er antakeligvis ukjent for mange i dag. I enkel og direkte poesi rommer den flere dimensjoner, både det babylonske fangenskap, brudemystikk, sangen, inkarnasjonens under    og en aktuell oppfordring til slutt.  Å synge denne sangen gir en ganske annen effekt enn bare å lese den, men det får vente til anledningen kommer. (rettskrivningen er slik som den synges):

 

I Babels land sidder Sions enke, så mang en gang

Hun græde må når hun blot vil tenke, på Sions sang

Ved floden sidder hun hjerteklemt,

skjønt harpen henger på grenen stemt

 

Opp Sions datter, nå kan du kaste din enkedrakt!

Det ende har med din gråt og faste , thi Gud har sagt

Så sant jeg lever, jeg er din Gud,

Og Sion er min utvalgte brud

 

Se Jesse rot, hvor den deilig skyter, et livsens blad

Derfor min sjel seg i Herren fryder, og er så glad

Thi Jakobs stjerne fra Betlehem,

Meg viser veien til himlen hjem

 

Min sang jeg blander med englemunne, som Jesu brud

Jeg vilje har, om jeg bare kunne rett prise Gud

Thi han er kommen, Immanuel,

Med blod at rense min arme sjel

 

Der ligger han som er englers glede, i mørke stall

Han vil deg føre til brudesete, i himlens sal

Kom alle store, kom alle små,

Vi vil til Betlehems krybbe gå!

 

Se, der er Jesus, min fryd og ære, min sjeleskatt!

Min sol og stjerne han nå  vil være, i verdens natt.

Om ham jeg sjunger en Julesang,

Så vil ei tiden meg falle lang

 

Bort verdens vesen med dine skikke, på syndens vei

At holde jul blot med mat og drikke, det passer ei

Men prise Herren i ydmykhet

Det giver hjertet en salig fred

 

Ingrid Maria

Ikkje-valdeleg samfunnsengasjement

Var det gale gjort av politikaren William Wilberforce då han vart kristen, å begynna å kjempa i mot slavehandelen i Storbritannia? Var det gale av bøndene som vart omvendt av Hans Nielsen Hauge få slutt på konventikkelplakaten i 1842?  Var det gale av Per Lønning å fråseia seg bispeembetet i protest mot abortlova? Skulle desse ha gøymt seg i
kyrkjene og site der og vore himmelvendte? Kristne er saltet i samfunnet. Men viss saltet misser si kraft, kva kan det då brukast til?

Kristne bør avstå frå vald, med andre ord halda seg nøytrale i høve til verdskonflikter. Dei fyrste kristne var pasifistar. Justin martyren skreiv: «Me som tidlegare drap kvarandre, fråstår no å føra krig mot fiendane våre.» Tertullian spurte: «Kan det vera lovleg å livnæra seg ved sverdet, når Herren proklamerer at han som lever ved sverdet, skal dø av sverdet? Skal han delta i slaget, når han ikkje eingong kan saksøkja nokon?» (1 kor 6, 7). Når
heidningar begynte å spreia eit rykte om at kristendommen var ei sekt som hadde brote ut av jødedommen ved væpna opprør, så svarte Origenes den falske anklagen med desse orda: «Ingen stad lærer Han at det er
rett for hans eigne disiplar å bruka vald mot nokon, same kor vonde dei er. For han fordømte å drepa nokon å vera mot Hans lovar, som har eit guddommeleg opphav. Viss kristne kunne takka eit væpna opprør for sin eksistens, ville dei ikkje ha adoptert lovar av ein så mild karakter. Desse lovene gir dei ikkje ein gong lov til å motstå dei som forfylgjer dei.» Og Kyprian bemerka fylgjande om krig: Heile verda er våt av blod. Mord, som ein innrømmer er ei forbryting når eit individ utfører det, blir kalla for ei dygd når det blir utført i stor skala.». Dei tidlege kyrkjefedrane er i det heile samstemde. Dei tidlege kyrkjefedrane er i det heile samstemde om dette, og eg vil gjerne vera på deira side.

Øystein Lid