Jona i oss

 

Vi taler gjerne om «den gamle Adam» når vi som kristne erfarer synden realitet. Vi er omvendt, vi har fått et nytt liv i Kristus, men i praksis er det ikke alltid så lett å følge det nye kallet hundre prosent. Vi trenger Guds tilgivelse og nåde fordi vi er mennesker som lever under denne verdens betingelser og fordi vi stadig har en hang til å gjøre det onde. Vi kan også tale om at vi har en «Jona» i oss. Det fanger opp et annet aspekt ved det å leve som kristen i verden.

 

Jeg blir stadig overrasket over hvor gjenstridig denne profeten var. Jona skulle forkynne dommen til beboerne i byen Ninive, pga deres onde gjerninger. «Herrens ord kom til Jona…» (Jonas bok, v. 1) – Så rømmer han! Han nekter å utføre oppdraget. Han har en «gammel Adam» i seg, en som ikke vil ta ansvar. Etter en periode der Jona oppfører seg relativt fromt i fiskens mage (det skulle vel bare mangle?) forkynner han til slutt dommen over Ninivie. Men når befolkningen der faktisk hører på det han har å si, og gjør bot, blir Jona igjen sta og vanskelig. «De vendte om fra sin onde ferd, og da Gud så det, endret han sin plan og gjorde ikke alvor av å sende dem ulykken han hadde varslet. Men dette mislikte Jona sterkt, og han ble harm» (v. 10f). Jona ønsket at Ninive skulle straffes – rettferdigheten skje fyldest!

 

Jona var et menneske som hadde fått Guds tilgivelse. Men Guds nåde mot han hadde ikke forandret hans holdning til hans medmennesker. Dette er også vårt problem, vi har selv fått tilgivelse men har vanskelig for å gi den videre. Jesus lærer oss i «Fader vår» at vi skal be om forlatelse for skyld, men at vi også skal forlate våre skyldnere. Det er en stor makt vi har fått, å forvalte den nåde som er gitt oss. En ting er å la Guds kraft overvinne de onde gjerninger i vårt liv. Neste steg må være å la samme nåden falle på våre medmennesker. Ikke alltid føles det rettferdig, men Gud handler ikke etter menneskelige kategorier.

Advertisements

Frykt og fasinasjon

 

Den kjente religionssosiologen Rudolf Otto definerte «det hellige» som mysterium tremendum et fascinans – et mysterium som skaper frykt og fascinasjon. Mennesket søker etter det hellige for å finne en mening med sin tilværelse. Uten det hellige mister religionen sin kraft og tiltrekning. Dette er en sosiologisk og psykologisk innsikt, uavhengig av hvorvidt et trossystem er sant eller usant ut fra et teologisk perspektiv.

 

Når vi i det etterkristne Norge etter hvert vil spørre oss selv; «hva som gikk galt med kristendommen i vår land?», vil trolig fraværet av det hellige være et meget sannsynlig svar. Det hellige er et mysterium som er skremmende. Når man forsøkte å gjøre religionen akseptabel for hvermansen mistet man samtidig det skremmende ved mysteriet. Dermed glapp hele mysteriet også, når vi akkurat var på vei til å gripe det. Den som ønsker å fange og formidle det mysterium som verken kan fanges eller formidles har trolig ikke erfart mysteriet selv. I etterpåklokskapens lys (hvis det er noe lys der..) ser man kanskje at prester og teologer som ikke selv har møtt og erfart det hellige heller ikke kan formidle tro på at noe slik faktisk finnes. En teolog er jo tross alt «en som ber».

 

Rudolf Otto pekte på sammenhengen mellom frykten og fascinasjonen. Denne sammenhengen ser vi tydelig i dagens Norge, der folks religiøse fascinasjon ikke er til den bestående etablerte og tolerante kristenhet, men til en religiøsitet der fornuft og rasjonell tenkning ser ut til å spille en svært liten rolle. Det er det mysteriøse som tiltrekker, det skremmende ukjente. Derfor skal vi som katolske kristne også frimodig forkynne Mysteriet for all verden, men først etter å selv ha erfart det hellige. Og det er forøvrig heller ikke nødvendig å fremstå politisk korrekt og «mainstream» for å vinne terreng for kristen tro – tvert imot. Kristendom er annerledes og kan nå kun overleve i vårt land som noe helt annerledes.  

Jesus synger

 

Jesus Kristus ber for oss, det vet vi. Men at han også synger, tenker vi kanskje ikke på? Som Jesu Kristi etterfølgere er vi både et bedende og et syngende folk, dypest sett er sang og bønn det samme. Jesus er vårt forbilde også i det å synge.

 

I vår herre Jesu Kristi lidelseshistorie leser vi at han sang lovsangen sammen med disiplene i nattverdsalen, før de gikk ut til Oljeberget og Getsemane hage. I salmen ”Hør en lovsang høye himler” skriver Thomas Kingo at Jesus sang underveis til Getsemane. Jeg vil oppfordre alle til å slå opp i Norsk Salmebok nr. 142 , lese, synge, be og meditere over denne salmen. Jesus synger. Hvordan lyder sang av Jesu egen munn? Å tenke på det er både frydefullt og fryktinngydende.

 

                ” Jesus    hør vår Jesus sjunger!

                 Det er mer enn englesang!

                 Stille, alle engletunger!

                 Lytt til denne rene klang!

                 Himlens hele harmoni

                 settes nå i melodi

                 ved vår Jesu munn og hjerte

                 før ham døden skulle smerte”

                

                ”Hvilke klare himmeltoner,

                 Jesus, deg på tungen lå!

                 Du som verdens synd forsoner,

                 Sang da dødens ve du så!

                 Adam gikk av Paradis,

                 gråt for herrens vredes ris,

                 du igjen med sang opplukker

                 himlens dør, og slangen sukker.”

 

Salmen avslutter med bønn om at Jesus lærer også oss å synge. Se Norsk Salmebok.

Ord

 

Det fløymer over av ord

på denne forkomne jord,

og i orda sine spor

det sørgjeleg lite gror.

 

Mangel på handling er stor,

og no sit eg her og glor,

segnar under mi bør av ord,

som klagar i ustemt kor.

 

Om vi lever ut Guds ord

til gagn for søster og bror,

då vert det betre på jord,

Gud vert Far og kyrkja mor.

Guds time

 

Vår store tabbe er at vi ikkje konsentrerar oss om dagen i dag. Vi lever anten i fortida eller i framtida i påvente av den store hendinga som skal forandre alt, og føre oss inn i nye himmelske eventyr. I dette merkar vi ikkje at Gudslivet renn som elvar gjennom oss.

 

Gud sender stadig menneske, hendingar og oppgåver som kan vere starten på eit djupare liv med Herren. Det er slik han møter oss. Likevel ignorerar vi dei fleste av desse, for vi vil ha skrifta på veggen. Slik kjempar vi mot hans vilje, og legg oss aude for sjelerøvaren.

 

Starten på reisa er å ta notida på alvor. Om vi aksepterar kvar time i livet vårt som timen der Jahve møter oss på ein særskilt måte, vil vi øse av den ufattelege kjelda som vi eigentleg dagleg ber med oss i vårt indre. Det er først då vi vandrar med Herren. 

Fr. Ottars råd for fastetida

 

Kor lett er det ikkje at fastetida glepp! At dei fem-seks vekene berre blir borte før du kjem i gang. Fordi du ikkje hadde eit program for å gjere fasta til noko for seg sjølv. Det startar med planlegginga. Det neste er å velje ut eit punkt eller fleire som du gjer til ditt fasteprogram dette året. Her er mine råd:

 

1. Forsaking er bra. Då merkar også kroppen fastetida. Men forsak ikkje for å vere slank eller sunn. Forsaking gjeld oppøving av den gode viljestyrken.

 

2. Ver konkret. Ikkje prøv å kutte litt ned på alt. Det er lettare å lykkast med det som er avgrensa og spesifikt.

 

3. Ikkje prøv det umulege. Viktigare å lykkast  med gjennomføringa enn å vere idealistisk. Gjer det du kan, ikkje det du umuleg kan greie.

 

4. Det treng ikkje vere mat. Forsaking merkast på mange område. Mennesket er både kropp, sjel og ånd også i fastetida. Språkleg sjølvfornekting (nekte seg å seie noko negativt om andre) eller tankefornekting (avsløre misunning, havesykje, begjær hat). Kanskje ei media-faste, ei underhaldningsfaste eller ei selskapsfaste.

 

5. Ta omsyn til andre. Påfører du andre ufrivillige bører eller ekstraarbeid?  Vert familie eller kollegaer bundne opp i gjennomføringa av ditt program? Det var ikkje meininga.

 

6. Hugs dei spesielle dagane. Oskeonsdag og langfredag er kyrkjeåret sine hovuddagar for forsaking.

 

7. Tel sundagane med? Sundag er påskedag kvar veke, også i fastetida. Men det vert ikkje alltid lettare å halde programmet sitt dersom ein må starte på nytt kvar måndag.

 

8. Ta på seg ting? Faste er ikkje berre avhald. Faste kan vere å ta på seg ei oppgåve i kyrkjelyden, å gi almisser til trengande, gjere meir ut av bibellesinga eller…

 

9. Kva med ein stille dag? Kanskje i kyrkjelyden, eller berre heime hjå deg.

 

10. Kva skjer når eg mislukkast? Fortvil ikkje. Det er verre ikkje å prøve. Gud har teke imot ufullkomne før. Påska kjem uansett om du lukkast. Og erfaringane dine er uansett verdifulle.

 

11. Skriftemålet. Beste påskeførebuinga er likevel skriftemålet. Kontakt ein skriftefar snarast. Dersom du er nybegynnar, start med ein samtale med ein prest. Ver konkret.

 

12. Lat ikkje regelboka styre alt. Faste handlar korkje om karakterbok eller prikkbelastning. Målet er ikkje å bli flink, men å vandre nærare vår Herre og Frelsar på vegen mot påskedag.

Søk gleden! – en parole for fastetiden

 

Hva skal vi lære i fastetiden? Vi skal selvfølgelig følge Jesus på vei til korset. Samtidig skal vi forventingsfullt se frem til at mørket på Langfredag viker for Påskemorgens røde. Sorgen ender altså i glede!

 

Det neste spørsmål blir da: Hvis gleden allerede er gitt på forhånd, hvorfor da all møyen med selvdisiplineringen underveis? Som pedagogisk prosess skal vi i fastetiden lære å se hva gleden har kostet Frelseren. På det grunnlag kan vi lære å skjelne mellom sann og falsk glede i vårt eget liv. Ordet fristelse brukes gjerne om alt som kan avspore et forsett. Den egentlige fristelsen i livet er å velge kortsiktig ”fornøyelse” istedenfor gleden hos Gud.

 

Kirkefaderen Augustin forklarer det slik for seg selv: ”Jeg mener slett ikke, – jeg din tjener som bekjenner for deg – at jeg er salig ved alt jeg kan glede meg over. Nei, langt ifra! For det finnes en glede som de ugudelige ikke får del i; men den skjenkes dem som tilber deg for din egen skyld og ha sin glede i deg. Og dette er det salige liv: Å hå sin gledes mål og kilde og grunn i deg. Dette og intet annet. Men de som tror at det er noe annet, de søker en annen glede, som ikke er den sanne. Dere vilje kan likevel ikke oppgi et eller annet bilde av gleden.” (Bekjennelser, bok X:22)

 

Det gale, forklarer Augustin oss her, er ikke ønsket om glede, men å søke gleden på feil måte og på feil sted. Så la oss da gjennom forsakelse og åndelig disiplin vinne klarhet om den sanne glede!