Vi taler gjerne om «den gamle Adam» når vi som kristne erfarer synden realitet. Vi er omvendt, vi har fått et nytt liv i Kristus, men i praksis er det ikke alltid så lett å følge det nye kallet hundre prosent. Vi trenger Guds tilgivelse og nåde fordi vi er mennesker som lever under denne verdens betingelser og fordi vi stadig har en hang til å gjøre det onde. Vi kan også tale om at vi har en «Jona» i oss. Det fanger opp et annet aspekt ved det å leve som kristen i verden.
Jeg blir stadig overrasket over hvor gjenstridig denne profeten var. Jona skulle forkynne dommen til beboerne i byen Ninive, pga deres onde gjerninger. «Herrens ord kom til Jona…» (Jonas bok, v. 1) – Så rømmer han! Han nekter å utføre oppdraget. Han har en «gammel Adam» i seg, en som ikke vil ta ansvar. Etter en periode der Jona oppfører seg relativt fromt i fiskens mage (det skulle vel bare mangle?) forkynner han til slutt dommen over Ninivie. Men når befolkningen der faktisk hører på det han har å si, og gjør bot, blir Jona igjen sta og vanskelig. «De vendte om fra sin onde ferd, og da Gud så det, endret han sin plan og gjorde ikke alvor av å sende dem ulykken han hadde varslet. Men dette mislikte Jona sterkt, og han ble harm» (v. 10f). Jona ønsket at Ninive skulle straffes – rettferdigheten skje fyldest!
Jona var et menneske som hadde fått Guds tilgivelse. Men Guds nåde mot han hadde ikke forandret hans holdning til hans medmennesker. Dette er også vårt problem, vi har selv fått tilgivelse men har vanskelig for å gi den videre. Jesus lærer oss i «Fader vår» at vi skal be om forlatelse for skyld, men at vi også skal forlate våre skyldnere. Det er en stor makt vi har fått, å forvalte den nåde som er gitt oss. En ting er å la Guds kraft overvinne de onde gjerninger i vårt liv. Neste steg må være å la samme nåden falle på våre medmennesker. Ikke alltid føles det rettferdig, men Gud handler ikke etter menneskelige kategorier.
