Kirke og menighet

Når vi bruker ord som «kirke» eller «menighet» om de kristnes sosiale liv, må vi ta i betraktning at ingen av ordene er opprinnelige bibelske begreper, men betegnelser som i tidens løp er vokst frem for å oversette ett og samme ord – det paulinske begrep «ekklesia». Den ordgranne oversettelse ville i begge tilfelle være «forsamling».

I Det nye testamente forekommer ordet «ekklesia» særlig i det paulinske forfatterskap og i miljøer forbundet med apostelen. Paulus har hentet ordet fra den greske oversettelse av Det gamle testamente hvor «ekklesia» i betydningen «folkeforsamling» anvendes for å gjengi det hebraiske uttrykk «qahal» som betegner Israel som Guds eiendomsfolk (2 Mos 19:6, 5 Mos 7:6; jfr Heb 12:23). For å forstå den nytestamentlige ordbruken er det viktig å merke seg at apostelen anvender begrepet i tilsynelatende ulike sammenhenger. «Guds ekklesia» brukes om den enkelte menighet som adressat for hans brev (1 Kor 1:2). Samtidig finner vi «ekklesia» brukt også om hele kirken i betydningen «samtlige menigheter» (1Tess 2:14, Gal 1:13, 1 Kor 15:9). Likeledes karakteriserer Paulus de kristne med uttrykket ”Guds ekklesia” som den tredje menneskehet ved siden av jøder og grekere (1 Kor 10:32). Videre brukes ordet «ekklesia» også i betydningen «den gudstjenestefeirende forsamling» (1 Kor 11:18, 1 Tim 3:15) og om endetidens gudsfolk (Ap gj 9:31, 20:28).

Meningsfylden i ordet «ekklesia» utviskes imidlertid i våre bibeloversettelser som gjengir «forsamling» snart som «kirke», snart som «menighet». En slik differensiering letter nok lesningen, men gir også rom for alvorlige misforståelser. En saksvarende oversettelse av «ekklesia» ville være at man – avhengig av kontekst – istedenfor skjelnet mellom «storkirke» og «lokalkirke».

Det problematiske ved bruken av ordet «menighet» er at ordet strengt tatt kun betyr «fellesskap» uten at det angies hva som binder felleskapene sammen. Derved kan man komme til å tilsløre hva det vil si å være kirke i verden. Begrepet «menighet» kan lede til at man forstår helheten – «kirken» – som sammenslutningen av de ulike menighetsfellesskapene.

Derved står man overfor problemet om hvordan man skal tenke seg menighetenes innbyrdes forhold. Den enkleste løsning er en form for kongregasjonalisme, idet selvstendige menigheter samvirker når og hvor det måtte være ønskelig. En annen løsning er å forstå lokalmenigheten som en slags underavdeling i forhold til en sentralinstans på lignende måte som filialene i DnB forholder seg til hovedkontoret i Oslo. Kirkens enhet fremkommer da som summen av de ulike virksomhetsområdene slik de er forenet gjennom organisasjonens regelverk.

Dette er ikke den paulinske forståelse av kirkelivet. Apostelens bruk av nettopp det samme ord «ekklesia» både på storkirken og lokalkirken gjør det urimelig å definere «menigheten» som en slags underavdeling av «kirken». Fellesbetegnelsen innebærer at storkirken utgjør en enhet som gir seg uttrykk på ulike steder i form av mange lokalkirker som alle er bærere av den samme åndelige fylde. Derved er den verdensvide kirke tilstede i alle delkirkene i kraft av at alle lokalkirkene har den samme identitet som storkirken. Det er altså ikke summen av delene som skaper enheten, men helheten kommer til uttrykk ved at hver del for seg og tilsammen er Guds ekklesia – den nye pakts eiendomsfolk.

Biskop Roald Nikolai Flemestad. Innlegget står også på trykk i Dagen, 13. februar, i biskopens faste spalte «Kulturnotat».

Advertisements

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s