Doble skift!

«Slik vandret jeg da, mens jeg hele tiden hvisket jesusbønnen med leppene. Etter kort tid følte jeg det som om bønnen begynte å gå over til hjertet helt av seg selv, det vil si hjertet liksom begynte å uttale bønnens ord inni seg sammen med slagene, ett ord for hvert slag: 1: Herre, 2: Jesus, 3: Kristus og så videre. Jeg sluttet å uttale bønnen med leppene, i stedet begynte jeg å lytte bedre etter hvordan hjertet bad.»

Utdraget over er hentet fra boken En russisk pilegrims beretning, andre fortelling. Den forteller i første kapitlet om hvordan en mann begynte å lete etter svaret på hva Paulus mente med ordene: «Be uavbrutt» (1. Tess. 5:17). Svaret var jesusbønnen (Herre Jesus Kristus, forbarm deg over meg), og gjennom veiledning trappet han gradvis opp bruken av denne frasen frem til han bad bønnen 12000 ganger pr dag. Først da slapp sinnet taket på bønnelivet hans og lot hjertet ta over.

En russisk pilegrims beretning skildrer et gudsforhold og et bønneliv som det moderne mennesket sjelden eller aldri vil… les mer.

Reis deg etter eit fall

Me kristne syndar stadig vekk. Me sklir og dett ned. Eigentleg går me i fellene demonane har sett ut. Dei heilage fedrane og helgnane seier alltid: «Det er viktig å reisa seg att med ein gong etter eit fall, og å halda fram med å gå mot Gud.» Sjølv om me fell hundre gonger for dagen speler det inga rolle, me må berre reisa oss att og gå mot Gud utan å sjå oss tilbake. Det som har skjedd har skjedd – det er i fortida. Berre fortsett, medan du spør Gud om hjelp.

Eldste Thaddeus av Vitovnica (1914-2003) i boka «Our Thoughts Determine Our Lives».

Beisk medisin

Dersom ein ikkje gjev seg heilt og fullt til Kristi kross, med ei audmjuk og sjølv-forsakande innstilling, dersom ein ikkje kastar seg sjølv ned for bli trampa på av alle og bli forakta; men toler urettferdig behandling, forakt og mobbing; dersom ein ikkje møter slikt med glede for Herrens skuld, utan å krevja noko form for menneskeleg belønning – ære, herlegdom eller jordiske gleder – kan ein ikkje bli ein sann kristen.

Markus eremitten (ca. 340 – 440), disippel av Johannes Chrysostomos

Om konservative kristne i Noreg

Den nordisk-katolske kyrkja blir nevnt i ein av dagens mest lesne kronikkar i Aftenposten – «Den skjulte minoriteten – konservative kristne i Norge». I skrivande stund har essayet til Bjørn Stærk fått 2.100 likes på facebook, og eg reknar med at det berre er begynnelsen. Bjørn Stærk er son av tidl. frikyrkje-pastor Dagfinn Stærk. Faren er mannen bak den norske omsetjinga av Kyrill av Jerusalems dåpskatekeser, som blei anmeldt her på bloggen. I tillegg har Dagfinn Stærk delteke i debatt-feltet her fleire gonger, og er ein mann underteikna har stor respekt for. Ein kan lesa litt meir om faren i essayet til sonen.

Før de hoppar vidare til kronikken – ei lita oppklaring: I innledningen, gjev Bjørn Stærk eit sammendrag av korleis han som tidlegare kristen forstår (evt. forstod) den kristne trua. For oss ortodokst orienterte katolikkar er samandraget kanskje mest eit døme på kva av vestleg tankegods me med fordel kan lata liggja medan me beveger oss i austleg retning. Bjørn Stærk skriv:

«For å gi oss en ny sjanse til å leve slik vi var ment å leve, skilte dette vesenet (Gud) ut et fragment av seg selv og sendte det inn blant menneskene for å bli torturert ihjel på våre vegne. Det er ikke så farlig om du ikke forstår hvorfor dette måtte skje. Det viktige er at du sier «ja takk» til dette offeret.»

Dersom det er slik mange forstår (eller ikkje forstår) Jesu gjerning på krossen, er det kanskje ikkje så rart at bodskapen ikkje har spesielt stort gjennomslag? Jamfør gjerne dette med årets lengste debatt her på bloggen om «Måtte Jesus straffast?».

Men eg kan altså lova at essayet til Stærk tek seg kraftig opp. For ein gongs skuld kan ein stor lesarskare bli godt informert om tilhøve mellom det sekulære og det religiøse Noreg. Framleis god jol!

Subdiakon Øystein Lid

I tidens fylde

(Gerrit Van Honthorst, 1620)

«Men i tidens fylde sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne og født under loven» Gal 4:4). Med denne korte, men så innholdsrike formulering oppsummerer apostelen Paulus julens hemmelighet.

Det første vi skal merke oss er at det er Gud som har initiativet. Frelserens komme er en Guds gave til oss. Det annet er at tidspunktet for Jesu fødsel hviler i en større frelsesplan. Jesu fødsel er oppfyllelse av den gammeltestamentlige forjettelse: «Se en jomfru skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel» (Es 7:9). Tidens forløp er altså ikke en vilkårlig prosess. Det som skjer, fullbyrdes ifølge Guds egen målsetning om å frelse en fortapt menneskeslekt.

I denne store sammenheng fremstår kvinnen, Jesu mor, som den nye Eva. Hvis den første Eva brakte synden inn i vår verden, har Maria funnet nåde hos Gud. Hun skal føde Den Høyestes Sønn. Barnet som fødes, skal være hellig og kalles Guds Sønn, er engelens budskap til Maria (Luk 1:32, 35).

Når barnet i krybben er Guds Sønn og Marias sønn, betyr det at Gud er kommet oss nær på en underfull måte. For syndens skyld sendte Gud sin egen Sønn i syndige menneskers skikkelse, forklarer Paulus (Rom 8:3). I inkarnasjonen betyr at Gud er kommet oss inn på livet ved å bli som en av oss. Jesus Kristus er vår bror og på samme tid Gud iblant oss.

Derfor kan vi tilbe barnet i krybben. Han er Immanuel – Gud med oss (Matt 1:23).

Biskop Roald Nikolai Flemestad

Samtaler om begrenset sakramentsfellesskap

Nuntius Henryk Józef Nowacki og biskop Roald Nikolai Flemestad.

Fredag 14. desember ble biskop Roald Nikolai mottatt av Vatikanets nuntius til de nordiske land, erkebiskop Henryk Józef Nowacki. Møtet i Stockholm var en oppfølging av fjorårets samtale med hans forgjenger om vilkårene for at Den nordisk-katolske kirke, i likhet med sin moderkirke i USA, formelt skal komme inn under ordningen med såkalt partielt sakramentsfelleskap (sykesalving, skriftemål og nattverdbord).

Under møtet skisserte biskop Roald Nikolai kirkens forhistorie med Den romersk-katolske kirke og presenterte læredokumenter som tydeliggjør vår dogmatiske identitet og pastorale praksis. Forespørselen vil nå bli behandlet i Den romersk-katolske kirkes relavante organer. Neste møte med nuntius vil finne sted høsten 2013.

jordisk visdom versus kristen visdom

Er noen av dere vis og forstandig? Da må han vise det i gjerning, i et rett liv preget av den ydmykhet som visdommen gir. Men bærer dere bitter misunnelse og selvhevdelse i hjertet, da må dere ikke skryte og lyve mot sannheten. Den slags visdom kommer ikke ovenfra, men er jordisk og sjelelig, ja, demonisk. For hvor misunnelse og selvhevdelse rår, der er det uorden og alt som er ondt. Men visdommen ovenfra er først og fremst ren, dernest er den fredselskende, forsonlig og føyelig, rik på barmhjertighet og gode frukter, upartisk og uten hykleri. Og rettferdigheten er en frukt som blir sådd i fred og vokser fram for dem som skaper fred.

St. Jakob den rettferdige (død år 62), den første biskopen i Jerusalem.

Tredje søndag i advent

Mange vil seie at Det gamle testamentet er ei einaste langt førkristen advent, for alt vitnar om Kristi komme. Det er difor ikkje overraskande at det profetiske står særleg i fokus i Kyrkja si adventstid, og kanskje er denne ventetida framfor alt tida for profeten Sakarja. Han levde mellom… les meir.

Korleis driva misjon i vestlege land

BBC-reporteren Peter France hadde i ei årrekkje eit ukentlig program som handla om religion. Ved eitt høve spurde han abbed Amphilichios i St. Johannes Evangelisten kloster på Patmos eit spørsmål. Reporteren skildra vår vestlege sekulærkultur som ei eiga stamme som har utvikla ei rekkje fordommar mot kristendommen:

«Me er ei moderne stamme som forkastar Kristendommen, ikkje fordi me har for lite kunnskap, men fordi me har for mykje. Me kjenner menneskesinnet, det bevisste og det ubevisste. Me kjenner til religiøs ekstase. Me finn dei filosofiske argumenta for Guds eksistens lite overtydande. Lingvistikk og arkeologi syner oss at Bibelen inneheld feil. Vitskapen syner at det ikkje finst noko behov for ein skapar. Me forkastar altså di «Sanning» på grunn av våre sanningar. Kva ville du sagt til oss dersom du skulle misjonera vår stamme?»

Abbeden smilte og sa: «Eg ville ikkje sagt noko til dykk. Eg ville ganske enkelt budd saman med dykk. Og eg ville elska dykk.»

Det er interessant å registrera at abbeden ikkje svarer med å avsløra dei feilaktige premissa om at vitskap strir mot tru. Han syner oss at måten å vinna ein kultur med mykje innebygd motstand mot kristendommen, ikkje først og fremst handlar om å avsløra det som er feil i sekularismens tankeverd (og her manglar det ikkje på ting å gripa fatt i). For dersom me ikkje demonstrerer kristendommen i praksis ved å elska Gud og våre medmenneske i handling, er det revnande likegyldig kva me seier.

Subdiakon Øystein Lid

P.S. Det høyrer med til historia at Peter France seinare gjekk frå å vera agnostikar til ortodoks kristen. Denne historia har han skrive ned i boka Spiritual Journey.

Demokrati i kirken

«Dere skal ha ros for at dere holder fast ved de overleveringer jeg har gitt videre til dere», skriver Paulus til korintermenigheten (1 Kor 11:2). På samme måte roses Romermenigheten fordi de «av hjertet er blitt lydig mot den lære som er blitt overgitt» dem (Rom 6:17, 15:18). Det gis altså en gitt trosoverlevering som menighetene plikter å holde fast ved. Utfordringen til senere kristne generasjoner blir da å fastholde og videreføre den samme apostoliske overlevering.

I vår tid aktualiseres problemstillingen på en ny måte idet en rekke kirker og kirkelige grupperinger har innført demokratiske styringsinstanser. Dette er ikke uproblematisk. For selv om den demokratiske samfunnsmodell bygger på de beste intensjoner, følger det også med innebygde ideologiske premisser. Kravet om folkestyre utsprang under den franske revolusjon fra ønsket om oppbrudd fra fortidens mørke. Denne emansipatoriske målsetning i fornuftens navn innebærer at den politiske prosess ikke kan være bundet av fortidens tenkesett og levevis. Den historiske arv fremstår i utgangspunktet som en hindring for fremtidens lykkesamfunn. Enhver forandring blir derfor per definisjon som et fremskritt å regne.

For et kirkesamfunn som er vevet inn i demokratiske tenkemåter, melder spørsmålet seg i hvilket grad denne fremskrittsmodell lar seg forene med lydighet mot trosoverleveringen. Sant nok kan det kirkelige demokrati være uproblematisk i en rekke praktiske anliggender. En helt annen sak er det når også åndelige spørsmål skal avgjøres på demokratiske premisser. Et trosgods som «én gang for alle er overgitt til de hellige» (Jud. 3), kan ikke utleveres til vilkårlige flertallsbeslutninger i demokratisk valgte forsamlinger.

Selv om man i prinsippet skjelner mellom praktisk-administrative og åndelige anliggender, viser erfaringen at «demokratiske» kirker lett presses også i teologiske spørsmål. Når modellen som sådan hviler i forestillingen om fremskritt gjennom stadig nye tiltak, står man overfor en permanent fristelse til forandring for forandringens egen skyld. En gruppe valgte representanter som regelmessig møtes, vil forlange et sakskart som synliggjør deres eksistensberettigelse. Behovet for stadig nye saker driver frem forandringer og gjør også det kirkelige demokrati blind for verdien av det som er. Den norske kirkes utrettelige arbeide med nye liturgier og salmebok er et passende eksempel.

De nylige avstemningene i Den engelske kirkes generalsynode om innføringen av kvinnelige biskoper manifesterer det egentlige problem med et kirkelig demokrati. Bruddet med den gitte kirkeordning skulle legitimeres gjennom en demokratisk prosedyre, men til tross for sterkt press kom en gammeltroende gruppe uheldigvis til å stemme «feil» slik at nyordning ikke fikk tilstrekkelig flertall. Kirkeledelsen som vel hadde kalt det Den hellige Ånds gjerning dersom de fått det som de ville, samlet seg allerede neste dag for å få saken opp på nytt. Begrunnelsen som ble gitt, var at avgjørelsen ikke er forståelig for samfunnet utenfor. Kort sagt, med rå politisk makt skal prosessen pågå helt til det ønskede resultat er oppnådd. En sekulær styringsmodell sikrer at kirken fremstår til forveksling lik det sekulære samfunn.

Biskop Roald Nikolai Flemestad. Innlegget står også på trykk i Dagen 6. desember i spalten «Kulturnotat».