Den franske filosof Jean-Jacques Rousseaus bok «Om samfunnskontrakten» fra 1762 karakteriseres gjerne som et basisdokument for det moderne demokrati. Bokens betydning fremkommer ikke minst i beskrivelsen av statens samfunnsdannende oppgave.
Rousseaus syn på staten kan symboliseres ved hans forhold til sine barn. Han giftet seg aldri, men hadde et slags samboerforhold til husholdersken Therese Levasseur som fødte ham fem barn. Disse vokste imidlertid ikke opp i hans hjem. Straks etter fødselen avleverte Rousseau spedbarnet navnløst til et barnehjem og siden viste han ingen interesse for sitt avkom. Fornektelsen av farskapet var begrunnet i at barna egentlig tilhører samfunnet som sådan. Staten er prinsipielt å forstå som et slags waisenhus, hvor individet oppdras til å bli en lydig samfunnsborger. I forhold til dette oppdrag er den naturlige familie en vilkårlig sosial kategori.
Denne forståelse av Staten som Pater og samfunnet som patrie gir statsmakten en altomfattende autoritet over hele samfunnslivet. I det gamle stendersamfunnet var derimot øvrighetens oppgave begrenset til det å sikre ro og orden. I denne vektergjerning skulle øvrigheten respektere privatlivets fred. Til daglig ble den enkeltes livsførsel i alt vesentlig bestemt av to faste holdepunkter – familien og kirken. Disse institusjonene er begge «før-statlige» i den forstand at de ikke henter sin opprinnelse og egenart fra politiske vedtak. Følgelig respekterte øvrigheten deres egenart.
Det var denne uavhengighet fra statsmakten som Rousseau ville endre ved å forplikte borgerne på en altomfattende samfunnskontrakt. Hans bok skisserer det teoretiske grunnlag for en samfunnsordning hvor kittet i samfunnslegemet skal være de politiske prosessene. Ingen instans tillates å stille seg mellom enkeltmennesket og statsmakten som forvalter av samfunnsgodene. Den som ikke godtar at livsførselen forankres i statens politikk, skal om nødvendig tvinges til å innordne seg. Fratatt institusjonell støtte fra instanser utenfor statens kontroll fremstår individet nakent i møtet med statsmakten. Avvisningen av sivilsamfunnet som «buffer» gir Rousseaus samfunnsmodell klare totalitære trekk.
Dette er ikke bare av historisk interesse. I dagens norske samfunn søker staten å bringe nettopp familielivet og kirkelivet under statens kontroll. Den nye ekteskapslov har endret ekteskapet fra å være en naturlig ordning til å bli en sosial konstruksjon definert på politiske premisser. På samme måte vil statsmakten styre trossamfunnenes indre liv gjennom økonomisk press og preskriptiv lovgivning. Kort sagt: Den allmektige stat vil regulere familie- og kirkeliv ifølge ideologiske kriterier. Kravet om ensretting bør kirkesamfunnene møte med å vise til at dette ikke er rettigheter innvilget av snille politikere, men simpelthen sivilsamfunnets før-statlige ordninger. Dersom en ideologisk statsmakt ikke vil respektere at demokratiet har sine begrensninger i maktutøvelsen, er det demokratiet selv som settes under totalitært press.
Kristentroens forhold til det sekulær demokrati vil ellers være temaet ved Kirkelig Fornyelses Arbeidsdager i Bergen 4 og 5 juni 2010. Foredragsholderne kommer fra inn og utland og vil gi drøfte utfordringene i et større europeisk perspektiv. Se eget program på KF’s hjemmesider.
NORDISKKATOLSK BLOGG 