Staten som far

Den franske filosof Jean-Jacques Rousseaus bok «Om samfunnskontrakten» fra 1762 karakteriseres gjerne som et basisdokument for det moderne demokrati. Bokens betydning fremkommer ikke minst i beskrivelsen av statens samfunnsdannende oppgave.

Rousseaus syn på staten kan symboliseres ved hans forhold til sine barn. Han giftet seg aldri, men hadde et slags samboerforhold til husholdersken Therese Levasseur som fødte ham fem barn. Disse vokste imidlertid ikke opp i hans hjem. Straks etter fødselen avleverte Rousseau spedbarnet navnløst til et barnehjem og siden viste han ingen interesse for sitt avkom. Fornektelsen av farskapet var begrunnet i at barna egentlig tilhører samfunnet som sådan. Staten er prinsipielt å forstå som et slags waisenhus, hvor individet oppdras til å bli en lydig samfunnsborger. I forhold til dette oppdrag er den naturlige familie en vilkårlig sosial kategori.

Denne forståelse av Staten som Pater og samfunnet som patrie gir statsmakten en altomfattende autoritet over hele samfunnslivet. I det gamle stendersamfunnet var  derimot øvrighetens oppgave begrenset til det å sikre ro og orden. I denne vektergjerning skulle øvrigheten respektere privatlivets fred. Til daglig ble den enkeltes livsførsel i alt vesentlig bestemt av to faste holdepunkter – familien og kirken. Disse institusjonene er begge «før-statlige» i den forstand at de ikke henter sin opprinnelse og  egenart fra politiske vedtak. Følgelig respekterte øvrigheten deres egenart.

Det var denne uavhengighet fra statsmakten som Rousseau ville endre ved å forplikte borgerne på en altomfattende samfunnskontrakt. Hans bok skisserer det teoretiske grunnlag for en samfunnsordning hvor kittet i samfunnslegemet skal være de politiske prosessene. Ingen instans tillates å stille seg mellom enkeltmennesket og statsmakten som forvalter av samfunnsgodene. Den som ikke godtar at livsførselen forankres i statens politikk, skal om nødvendig tvinges til å innordne seg. Fratatt institusjonell støtte fra instanser utenfor statens kontroll fremstår individet nakent i møtet med statsmakten. Avvisningen av sivilsamfunnet som «buffer» gir Rousseaus samfunnsmodell klare totalitære trekk.

Dette er ikke bare av historisk interesse. I dagens norske samfunn søker staten å bringe nettopp familielivet og kirkelivet under statens kontroll. Den nye ekteskapslov har endret ekteskapet fra å være en naturlig ordning til å bli en sosial konstruksjon definert på politiske premisser. På samme måte vil statsmakten styre trossamfunnenes indre liv gjennom økonomisk press og preskriptiv lovgivning. Kort sagt: Den allmektige stat vil regulere familie- og kirkeliv ifølge ideologiske kriterier. Kravet om ensretting bør kirkesamfunnene møte med å vise til at dette ikke er rettigheter innvilget av snille politikere, men simpelthen sivilsamfunnets før-statlige ordninger. Dersom en ideologisk statsmakt ikke vil respektere at demokratiet har sine begrensninger i maktutøvelsen, er det demokratiet selv som settes under totalitært press.

Kristentroens forhold til det sekulær demokrati vil ellers være temaet ved Kirkelig Fornyelses Arbeidsdager i Bergen 4 og 5 juni 2010. Foredragsholderne kommer fra inn og utland og vil gi drøfte utfordringene i et større europeisk perspektiv. Se eget program på KF’s hjemmesider.

Advertisements

Rapport frå Syria

Syria er eit snodig land. Her bur jødar, kristne og muslimar fredeleg saman og har gjort det i 1500 år. Landet er sekulariset og dei to siste som prøvde seg på eit væpna ran, vart hengde i eit tårn i byen Aleppo for tre år sidan. Landet snakkar om nyare tid etter år 0, og sjølv dei mest overgjevne historikarane blir leie av å besøke ruinar i dette landet.

Alle imperium med respekt for seg sjølve har ein eller annan gong erobra Syria. Vi snakkar om assyrarane, babylonarane, persarane, grekarane, romarane, bysantinarane, arabarane, korsfarane, mongolane, mamelukkane, ottomanarane og franskmennene. I Midtausten er – som elles i verda – nasjonalstaten eit gufs i frå avgrunnen.

Der er framleis mange kristne i Syria, men emigrasjon og frykta for radikal islam gjer flokkane færre dag for dag. Dei kristne hovudgreinene er gresk-ortodokse og gresk-katolske, syrisk-ortodokse og syrisk-katolske og armensk-ortodokse og armensk-katolske. Dei katolske variantane kjem av at romarane gjekk laus på dei kristne etter ein mislukka muslimmisjon.

Av dei kristne retningane, står den syrisk-ortodokse og den armensk-ortodokse fram som dei mest truverdige. For mens grekarane framleis bærer preg av å vere ei politisert imperiekyrkje, var det hos dei førstnemnde ein fekk dei gode samtalane, den ærlege framstillinga og den reelle overgjevnaden, men så er jo alle menneske armenarar og Jesus Kristus syrar.

I Syria opplever klostervesenet ein renessanse. Dei veks, er utovervendte og menneske kjem til tru. Men igjen står romarane i ei særstilling, for hos fr. Paolo i Deir Mar Maousa-klosteret dyrkar visst alle menneske same gud. Det samsvarar med andre latinske haldningar eg møtte; ”alle menneske blir frelst om dei ikkje aktivt avviser Gud” og ”frimurarane er Noregs største mannsforeining”.

Det sterkaste åndelege møtet var nok med ”The Lady of Soufanieh”. Det var ei kvinne som i ungdommen opplevde å få stigmata som i seinare tid er godt dokumentert. Kvar gong påska i aust og vest samanfell, kjem det 100 % rein olivenolje ut or hendene hennar. I dag har ho opna heimen sin og alle kan kome dit dag som natt. Blikket hennar avslørte synda mi.

I mange år har eg vore interessert og fascinert av den gresk-ortodokse kyrkja. I dag ser eg det annleis. Vi som her i vest nyleg har oppdaga denne kyrkja er meir ortodokse enn ho er sjølv – prega som ho er av forfall og nasjonalisme. Og tanken slår meg igjen og igjen; ikkje er eg gresk-katolsk, ikkje er eg romersk-katolsk, ikkje er eg syrisk-katolsk og ikkje er eg armensk-katolsk. Eg er nordmann på godt og vondt, og det einaste alternativet er å vere nordisk-katolsk.

Quasimodo

«Quasi modo geniti infantes…«- «Som nyfødte barn…», fra 1.Peter 2:2 er den bokstavlige betydningen quasi modo «som om [det] var». Quasimodo er Hvitesøndagen, klarheten og lyset i dåpens nye fødsel.

Med Ringeren fra Notre Dame skrev Victor Hugo i 1831 en av tidenes merkeligste historiske romaner. Og denne romanen er i vår tid og faktisk på dagen i dag mer aktuell enn noen sinne. En nyfødt menneske bytting i ordets rette forstand, blir forlatt av sin opprinnelige barndomsfamilie på en benk i Notre Dame og overlatt til barnekår i kirkens omsorg. Det var på kirkeårets første søndag etter påske: Quasimodo søndagen, at han ble funnet og adoptert av klerken Claude Frollo og navngitt Quasimodo, Det latinske Quasimodo kan forståes respektivt «quasi» «etterligne/nesten lik» og «modo» «standard mål/mal» Quasimodo var betydelig kuppelrygget og halvblind med en stor vorte som dekket hans venstre øye. Han ble brakt til sitt oppholdssted i katedralens klokketårn, og i tårnet med den høye klokkeringingen blir han også døv. Quasimodo kan knapt karakteriseres på noen andre måter enn nesten.

Påsketidens Jesus er ikke helt nøyaktig lik før og etter sin død og oppstandelse. Selv etter at disiplene kom så nærme at de fikk godt øyesyn på han så spurte de seg selv “er det virkelig han?” de ønsket å spørre men turde det ikke. De kjente at det var Jesus men sannsynligvis så han ikke nøyaktig lik ut som før, og de fant det litt utrolig. (Joh.21:12) Jesus var av Guds vesen og født i menneskelig skikkelse for å bli gjort til vår synd … for så å ta denne synden til døde. Jesus i oppstanden skikkelse er Quasimodo ”omtrent standard modell” av en menneskelig person. Det helede Guds Barn er nesten som oss mennesker, bare enda mer menneskelig. Den oppstandne Jesus er klargjøringen av det uklare mennesket. Kristus oppstått fra de døde i kjødet er lysende klar for den usynlige og egentlige virkelighet som er tilgjengelig for troskyldige og enfoldige.

De eneste vennene Quasimodo har er katedralens steiner, men han har et rent hjerte og holder ut med sine velgjøreres hang til penger, makt og sex. Å lage gull er å være Gud sier alkymist klerk Frollo som bruker all sin makt for å få dekket sine brennende lyster. I 1482 på Epifania dagen, da Guds lysende stjerne åpenbarte Jesusbarnet for hedningene den 6. Januar, trosser Quasimodo budene fra Frollo og går ut fra tårnet, og livet blir forandret av den deformerte ringeren i Notre-Dame. I Paris er det «Enfoldets festival» og den deformerte bytting mannen fra tårnet blir kronet til Enfoldets Pave. Hugos Quasimodo besørger klerken Frollos død og forlater Katedralen. Han trodde de kristne dogma, men mistet troen på kleresiet og blitt anti-romersk. Han er fortsatt dypt religiøs og i tro på bønnens kraft, bruker han senere sin manndomsfulle kraft og går den sanne veien i overgivelse til sin utvalgte kvinne.

I sin ungdom identifiserte Hugo seg som katolsk og erklærte respekt for Kirkens hierarki og autoritet. Etter hvert ble han ikke-praktiserende katolikk, og utrykte økende anti-romersk-katolsk og anti-klerikal syn, og ble senere rasjonalistisk deist på linje med det Voltaire sto for. På spørsmålet om Hugo var katolikk sa han i 1872 at han var fritenker. Med de avsløringene vi hører om i kirken i dag kan vi undre oss om Victor Hugo i denne vidunderlig fantasifulle roman skrev et ”pseudo-apokryf-evangelium” eller ikke. Uansett, selv om kirke og kleresi svikter, er Evangeliets misjon å fortelle at Menneskesønnen skal komme tilbake og hente Guds Folk, sin brud.