A Meditation for Lent

I hate Lent – all those dreary hymns. Have you ever thought like that or heard others speak like that? If so, to be blunt, shame on you. Lent is not a time to be treated with weary resignation, not a time to be put up with on sufferance, Lent brings a special opportunity to get ourselves right with God, to do some spiritual spring cleaning, and in that spirit it should be welcomed.

The Ladder of Divine Ascent – Saint Catherine’s Monastery ( Public domain)

The big questions for Lent are actually not so much “Are you saying your prayers? Are you coming to church faithfully week by week?” but rather “What is the state of your soul? Are you being renewed within? Which side is winning in the battle between the false self that says “Look after number one” and the true self that says ‘Thy way not mine O Lord’?” That struggle is never going to be easy, because at root we are all selfish, the old animal instinct of self preservation will continually reassert itself. But we are not alone in finding it hard. Not only is every Christian who has ever been, in exactly the same state – yes, even the giants of our faith such as Francis or Mother Teresa – but Jesus himself has endured the self-same struggle, as the story of the Temptations in the Wilderness bears witness. Read more.

Fr Edward Bryant

Sekulær eller heilag

Den kristne kyrkja har skapt kristne einskapskulturar i mange land. Men kva skjer i moderne tid når kristendomen er på retrett i dei same landa?

«Den moderne verda er full av gamle kristne dygder som har blitt galne,» skriv Chesterton. Likevel har religionssosiologar sett positivt på at kristne verdiar vert overtekne av samfunnet og at kyrkjene misser kontrollen over korleis vi skal leve.

Med Chesterton vil vi hevde at sekularisme er ein moderne heresi, sjølv om han har vakse fram av kristendom.

Det motsette av verdsleg er heilag. Det heilage har ikkje parallellar i menneskesfæren. Det kjem frå Gud og er som Gud. Det må vi ha in mente når det vert tale om avkristning.

For Gud byr menneske del i sin heilagdom. Gud vart menneske for å gjere mennesket heilt igjen. Kristen identitet veks fram i omgangen med Gud. Der mennesket tilbed Gud, lever den kristne Kyrkja. Men der tilbedinga forstummar, vert livet sekularisert. Sekularisme er altså gudstenesta sin konkurrent. Ikkje aktivt å dyrke Gud, er praktisk ateisme, sjølv om kulturen er aldri så gjennomsyra av kristne verdiar.

Gudsteneste er meir enn ei hjelp til å lukkast i livet. Gudsteneste er at menneske overgjev seg sjølve og verda til Gud. Rett gudsteneste handlar om å bringe heile verda med seg til Gud.

Heilagt liv på jorda handlar om å ta imot livet sitt frå Gud gjennom Guds heilage handlingar. Toleranse, sosial rettferd og økologisk balanse er vel og bra. Men berre det tilbedande mennesket som søkjer einskap med Gud, kan bidra til å oppfylle alt livs guddomelege formål.

Sekularismen imiterer kristne dygder, utan å leve dei. For det livet som ikkje er logga inn i Gud, er heller ikkje avhengig av Gud. Det er utan disippelskapet sin disiplin. Og det avlar ikkje den vekst i tru og liv som gjev heilagdom.

Når Jesus seier «min fred gjev eg dykk» (Joh 14,27) er dette ikkje ein FN-plan for urolege samfunn. «Ikkje den fred som verda gjev,» føyer Jesus til.

Progressive, idealistiske tankar i vår tid står oftast i skuld til kristen tru. Kristne ideal kan hyllast av sekulariserte menneske. Men avkristning er trua på at menneskeinnsats åleine kan utrette det same som gudsteneste. Når trua på utvikling og framsteg i menneskeriket erstattar trua på Gud og hans rike, vert det slik Chesterton skriv, at den moderne verda er full av gamle kristne dygder som går på tomgong.

Ottar Mikael Myrseth
prest i Den nordisk-katolske kyrkja
I fokus, Dagen febr 2020