Kristne verdier i politikken

Valgkampen er akkurat over og det kan være på sin plass med et lite tilbakeblikk på hvordan ulike politiske grupperinger har påberopt seg kristendommen som argument for sin egen fortreffelighet.

For det første var det tre partier som begrunnet sin eksistens med merkelappen «kristen». I valget mellom disse tre melder straks spørsmålet seg: Skal stemmegivningen treffes på politiske eller religiøse premisser? Hvis partienes identitet er å finne i det kristelige, må velgerne vel utstyre seg med Bibelen som oppslagsbok før de kan avlegge sin stemme. Slik faller «det politiske» ut av politikken. Et av de kristne partiene skal visstnok ha anbefalt seg selv på basis av en profeti. Begrunnelsen kan virke noe privat, men den er i det minste kvalifisert religiøs.

Derimot tjente det til forvirring når en ivrig talskvinne for KrF i ett og samme åndedrag begrunnet partiets kristne verdier og menneskesyn ved å vise til at man er for bompenger og mot å senke skattene. Noe inkonsekvent anførte hun at man likevel må unngå å sammenblande religion og politikk. På samme måte gjorde en statsråd fra Senterpartiet gjeldende at «omgrepet «kristne verdiar’» dreier seg om «dei politiske løysingane» og at partiets kristelige gehalt på denne måte ligger i «fordelingspolitikken». Herfra er heller ikke spranget langt til APs partisekretær som i valgkampen hevdet at «APs politikk er mest i tråd med Jesu idealer». Partiavisen kommenterte noe ironisk utspillet og foreslå slagordet: «La kristenfolket komme til meg».

Det er vanskelig å fri seg fra at begrep som «kristne verdier» og «Jesu idealer» her fremstår som lånte kledebon omkring rent politiske merkesaker. Som uttrykk for ønsket om å forbedre levevilkårene her i verden behøver ikke anliggendene som sådan å være forkastelige. Det problematiske er at hvis den politiske prosess løpende skal legitimeres på etiske premisser, vil moralismen fort reise sitt stygge hode idet saklig uenighet vris dithen at andre partier er fiender av fremskritt og rettferdighet. Hvis egne politiske kjepphester til overmål presenteres som «Jesu idealer», blir selvrosen utilbørlig. Den som er mot bompenger, er ikke derfor også imot «kristne verdier». Det hefter heller ikke noe spesifikt kristelig ved ord som «forvalteransvar» og «menneskerettigheter». De inngår snarere i det almenmenneskelige ønske om fred og timelige goder, for å låne Augustins formulering.

Forsøket på å omskrive kristen etikk i sekulære kategorier ender gjerne i luftige eller banale alminneligheter. Ikke minst er ordparet «kristne verdier» et lånord fra det moderne prosjekt som reduserer evangeliet til et slags abstrakt system av regler og normer til bruk i samfunnslivet. Sant nok er det mulig å kartlegge omfanget av de verdiforestillinger og holdninger som preger kristne miljøer, men deskriptive observasjoner er bare halve saken. De faktiske verdiene som forefinnes i kristne miljøer, fremstår som «avleiringer» – også i sivilsamfunnet – fra de troendes livsførsel. Det åndelige liv som evangelieforkynnelsen skaper, går ikke opp i religiøse idéer eller etiske prinsipper, men utfoldes i livsferden som en pilegrimsgang i Kristi etterfølgelse.

Biskop Roald Nikolai Flemestad. Innlegget stod også på trykk i gårsdagens utgave av Dagen, i biskopens faste spalte «kulturnotat».

Advertisements

Preken til Marimesse 2013

I dag feirer vi Marimesse, efter tradisjonen jomfru Marias fødselsdag. Og på denne dag har man altså valgt Jesu Kristi ættetavle som evangelietekst. Det er ikke så merkelig:  For hvorfor feirer vi  hennes fødselsdag, hvorfor er det vi og  alle slekter priser Maria salig? Jo det er for hennes livs frukts skyld! Hun fødte oss Kristus. Således er hennes edleste titel på gresk Theotokos, Gudføderske! Og dette navnet, Gudføderske, omslutter hele mysteriet i den guddommelige frelsesplan, som Johannes av Damaskus uttrykker det. For efter kjødet er Maria Guds mor. Gjennom henne fikk Kristus hele menneskenaturens fylde, legeme og sjel; Ordet ble kjød, Guds sønn ble forent med menneskeslekten. Og her får vi altså høre om Jesu slektsskap efter sin menneskelige stilling.

Det var vanlig med ættetavler i Israel. De bekreftet den tilknytning og status en person hadde i sitt folk. Evangelisten Matteus ønsker altså å si noe om Jesu tilknytning til sitt folk. Og akkurat som det var vanlig i Israel, er det farsrekken som nevnes. Navn efter navn ramses opp i det samme mønster: Abraham fikk Isak, Isak fikk Jakob, Jakob fikk Juda osv osv. Men legg merke til når vi kommer på slutten. Det står ikke «Josef fikk Jesus. Det står at Jakob var far til Josef, Marias mann, og av henne blev Jesus født, han som kalles Kristus. Så dette er det første poenget med ættetavlen, nemlig at Kristus ble unnfanget på underfullt vis, ikke ved en mann, men ved et guddommelig under. Derfor er også Jesus Guds Sønn og Han er Kristus, den salvede, den Messias som folket ventet på.

Og dermed er vi over på det andre poenget med ættetavlen, nemlig at Jesus er Davids sønn og Abrahams sønn, og slik er han oppfyllelsen av de løfter som ble gitt Abraham og David. I 1.mosebok leser vi i kapitel 12: «så vil jeg storlig velsigne dig og gjøre din ætt såre tallrik, som stjernene på himmelen og som sanden på havets bredd, og din ætt skal ta sine fienders porter i eie; 18 og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du lød mitt ord». Og løftene til kong David er ennu mer spesifikke, for eksempel i 2. samuelsbok kap 7: «Når dine dagers tall er fullt, og du hviler hos dine fedre, da vil jeg efter dig opreise din sønn som skal utgå av ditt liv, og jeg vil grunnfeste hans kongedømme. 13 Han skal bygge et hus for mitt navn, og jeg vil trygge hans kongetrone til evig tid. 14 Jeg vil være hans far, og han skal være min sønn.»

Det tredje vi kan lese ut av ættetavlen, ligger i alle de andre navnene som Matteus nevner. For hvem er dette? Jo, de første 14 er patriarker, de neste 14 er konger, og de siste 14 er de som skulle vært konger efter Davids hus. Og blant disse 42 navnene skjuler det seg meget, på godt og ondt. Der er Abraham og David, selvfølgelig. Det var andre fromme også, som  Josias og Esekias. Men også ganske slette, syndfulle menn som den onde kongen Manasse, som lot Jerusalems gater flyte med blod. Legg videre merke til at blant disse 42 slektsledd er det bare i 4 av dem at kvinner nevnes, nemlig Tamar, Rahab, Ruth og Batsheba. Alle disse var beryktede. Tamar fikk barn med sin svigerfar , Rahab blir kalt en ugudelig kvinne, Ruth var riktignok en ærbar kvinne, men hedensk, mens Batsheba var en ekteskapsbryterske. Hvorfor nevner ikke Matteus Sara, Rebekka, Lea og Rakel? Jo, fordi han vil vise oss at denne Kristus, denne Guds sønn, han kom til en syndig menneskeslekt. Som Kristus selv sier om Sakkeus, også han en Abrahams sønn: «for Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt».

Alt dette får vi altså ut av ættetavlen: Jesus er den salvede, han er Guds sønn, inkarnert av den plettfrie Guds mor, han er oppfyllelsen av alle løfter Gud har gitt Israelsfolket gjennom Abraham og David og profetene, for han er født i tidens fylde, midt i en syndig menneskeslekt, for å frelse det som var fortapt. Han er den nye Adam. For efter syndefallet fikk Adam et nådig løfte av Herren gjennom hans ord til slangen: «Og jeg vil sette fiendskap mellem dig og kvinnen og mellem din ætt og hennes ætt; den skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl». Med andre ord, Gud sier altså at det engang skal komme en kvinne ved hvis livs frukt Slangens list og forførelse skal gjøres til intet, rettferdighet og salighet bli brakt tilbake og menneskeslekten forløst. Denne kvinnen er Maria, den nye Eva. Eva lot seg friste , mens Maria følger Guds vilje og føder Kristus, den nye Adam som gjenoppretter oss til liv og salighet.

Diakon dr Bjørn Justin Nicolaisen, St Justin misjon, Trondheim

Sta. Sunniva kyrkjeblad for september

Kjære alle saman.

Hausten står for døra – den herlege tida med modne bær, plommer og eple. Årets rytme er på sitt mest dramatiske når trea skiftar farge og misser lauva. Kyrkjeåret og tidebønene gjev rytme til det åndelege livet. I Sta. Sunniva kyrkjeblad for september (LAST NED HER) deler fader Asle Dingstad med oss av sin erfaring med tidebønene. Det er basert på den gode og opplysande bibeltimen/føredraget prosten heldt for oss på sommarleiren på Hermon. Heile føredraget kan lastast ned som Word-dokument HER.

Redaktøren for Sta. Sunniva kyrkjeblad
subdn. Øystein J. Lid