Korleis utrydde kyrkja…

 

På amerikareisa mi til Sverige for ei tid tilbake, fekk eg fortalt ei interessant historie frå dei indre krinsane av det svenske politiske systemet. Mannen som delte denne topphemmelege informasjonen, var ein  anerkjent personlegdom innan svensk kyrkjeliv. Han er no i dekning på ein ukjent  stad i Sverige i frykt for svenske etterretningsagentar.

 

I alle fall starta det heile i Russland tidleg på 2000-talet. Vladimir Vladimirovitsj Putin var framleis president og Den russisk-ortodokse kyrkja var på sterk frammarsj. Dette var noko som presidenten mislikte. Han var tidlegare KGB-agent og hadde sett at kommunismen i over 70 år hadde prøvd å knekke kristendommen utan å lukkast. Putin var rådvill og tusla rastlaus rundt i Kreml utan idear for korleis han skulle knekke desse religiøse fanatikarane.

 

Då var det nokon som kviskra han i øyret at ein kanskje burde sende ein delegasjon til det svenske sosialdemokratiet. Dei hadde lukkast i å utrydda kristendommen, så her kunne dei nok få gode råd. Russarane gjorde så, og i ly av mørkret landa det ein vintersdag ein delegasjon diplomatar frå aust på Stockholm-Arlanda Airport. Dei vart i all løynd eskorterte til regjeringskvartalet for samtalar med regjeringa.

 

Etter ein kort lunsj med russisk vodka og svenske smørgossar, kom dei i gang med kyrkjespørsmålet, og det svenske sosialdemokratiet hadde gode råd. ”Det enkle er ofte det beste”, sa dei. ”Gje kyrkja gode økonomiske vilkår og god lønn til prestane, så vil de vere kvitt problemet innan kort tid”. Russarane vart overlukkelege over rådet og reiste tilbake til moderlandet. Det var etter denne hendinga at russiske presidentar byrja å gå i kyrkja igjen…  

 

Roy-Olav

Esse est percipi

 

For to hundre år siden så den engelske biskopen George Berkley hvordan «den nye vitenskap» og industrialiseringen drev frem en materialisme som gjorde gudstanken overflødig. Som motstykke til denne nye materialismen satt han frem tesen om at tilværelsen er vår oppfatning av den (esse est percipi). Verden er ikke annet enn en flom av bilder som foldes ut i vår bevissthet. Biskop som han var, hevdet Berkley selvfølglig at «prossesoren» som drev tilværelsen frem var Gud selv. Materien er derfor ikke det egentlig virkelige, og mennesket kan ikke sette sin lit til materielle ting.

 

I vår tid er den materialismen Berkley fryktet på vei mot sin egen undergang. Sekundærnæringer har erstattet primænæringer. Tungindustri har blitt tegnindustri, råvarer har blitt software. Med andre ord; vi har beveget oss fra en industribasert modernitet til en postindustriell ustabil tilstand der den verden vi ser og opplever formes av avanserte kommunikasjonsformer. Om vi ikke er helt på nivå med The Matrix ennå, så blir i hvert fall grensen mellom materie og (om jeg kan kalle det) ånd forstyrret kraftig. Vi vet ikke riktig hva som er hva. Denne forvirringen kan blant annet ses i alle de nye former for religiøsitet som har dukket opp i vår tid. Verden oppfattes og tolkes gjennom softwareprodukter og informasjonskanaler hvis viktigste materielle bestanddel er signaler og elektroner det blotte øye ikke kan se, men kun erfare via teknologi som omgjør signaler og elektroner til tegn og symboler på en skjerm. Helt uvitenskaplig sagt så er det ikke så lang vei fra å erfare det umulige i å ringe med en mobiltelefon til en person i Kina, og det å erfare kraftens nærvær på Märthas engleskole. Begge deler er komplett uforståelig, men det funker.

 

Den postindustrielle flukt fra materien har fått sine konsekvenser. Folk glemmer hvordan det er å leve som materie. Man glemmer kroppen. For å komme i kontakt med dette glemte må man kjenne på smerte, lyst, frykt. Har jeg en kropp? Hvem er jeg?  For å finne det ut må man må kutte seg til blods, man må ha så mye sex som mulig, man må drive ekstremsport. Ikke alle våger å gjøre alt, men tendensene i samfunnet er klare. Det har aldri vært mer psykiske problemer blant ungdom, og hva som er «normalt» begynner å bli vanskelig å definere.

 

Kristendommen er en genuint materiell religion. Kristus vår Gud er sant menneske. Han viser oss sann menneskelighet, sann kroppslighet. Han tar vi imot hver søndag i materien, i brød og vin. Uten nostalgi vil dette materielle uttrykk riste av seg all usann åndelighet. Brødet og vinen gir møkk under neglene. Noen må innhøste druene, noen må treske kornet. Sann teologi er derfor materiell, og kan ikke utformes ved skrivebordet – evt. ved datamaskinen. Koblingen mellom materie og ånd går gjennom Gud selv, ved at Han selv har blitt en kropp.

 

fr. Johannes

Kunsten å dø

Min morfar døde for noen år tilbake. Han hadde ventet lenge på dagen. De siste ukene før han døde, fikk jeg være sammen med ham. Han var opptatt av de vesentlige spørsmålene i tilværelsen, meningen med livet og hva som skjer med dem som dør. Jeg hadde mannet meg opp til å fortelle om Jesus, og hva hans død og oppstandelse betyr for oss. Jeg skulle forkynne for min morfar! Han skulle få en trygg reise til himmelen, og jeg skulle være hans veiviser. Det er underlig hvor nært hovmod og fromhet står hverandre. Alt ble i hvert fall snudd på hodet. Jeg klarte ikke å si noe, men han sa meg mye. Når endelig den ”rette” anledningen bød seg, veltet jeg matbrettet hans og dermed var sjansen spolert. Jeg følte virkelig at jeg hadde sviktet. Jeg som hadde studert teologi, jeg som visste hva nåde var, jeg som trodde jeg hadde skjønt det, fikk ikke frem et eneste ord.

Min morfar lærte meg fra sykesengen hvem den ”milde Jesus” er. Han viste meg en Gud som møter mennesket, ikke bare gjennom ord, men også gjennom hellige handlinger. Nattverden var derfor viktig for min morfar. Jesu legeme og blod beredte hans kropp og hans sjel på reisen hjem til Gud. Nattverden, som av de gamle kirkefedrene ble kalt ”udødlighetens legemiddel”, var riktig medisin for min morfar. Nå var han klar. Nå ville han møte Jesus ansikt til ansikt.

Døden er på mange måter samfunnets siste tabu. Vi liker ikke å snakke om den, selv om bortgangen rammer oss alle. Kirken har gjennom historien alltid tatt døden på alvor. I kveldsbønnen, som synges i alle klostre over hele verden, kommer dette til uttrykk. ”Herre! nå lar du din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord; for mine øyne har sett din frelse.” (Luk 2:29-30).

Min morfar så Herrens frelse i nattverden – ja, han så Herren selv. Jeg så Jesus i min morfar.

Kim

Om det katolske

 

I hine hårde dager då Vincent av Lerin (400-talet) vandra rundt blant heidningar og anna utyskje, hende det at han fall i djupe tankar om det katolske. Ja, han fekk beint fram problem med å definere kva det ville seie å vere katolikk. Ein dag medan han gjekk slik og grunna, kom han ihug orda frå bestefaren sin: ”Look to Norway” og brått var det som eldtunger synte seg på himmelen og skreiv med store bokstavar: ”Over alt – alltid”. Vesle Vincent syntest dette var rare greier, men han slo opp orda i sitatboka si, for han meinte det kanskje kunne vere eit Ibsensitat. Overraskinga vart difor stor då han fant ut at dette slettes ikkje var Ibsen, men slagordet til det norske heimevernet. No hadde Vincent tenestegjort i den romerske hæren som sambandsoffiser, så han tok fort koplinga mellom heimevernet og det katolske, så med utgangspunkt i norske repetisjonsøvingar definerte han ordet ”katolsk” som det som er trudd over alt, alltid og av alle.

 

I dag er det norske heimevernet avvikla og ein katolikk er ikkje lenger ein katolikk fordi han ikkje trur på det som kyrkja alltid har lært. Samstundes er dei ortodokse sure på katolikkane – som altså ikkje er katolikkar – fordi dei ortodokse eigentleg er dei katolske sidan dei trur det som dei alltid har gjort. I tillegg kjem det stadig nye katolske retningar som hoppar bukk over alt det ukatolske og går rett til det katolske. Men mot slikt protesterar sjølvsagt protestantane for dei meiner dei er dei eigentlege katolikkane og viser til at Paulus også var ein protestant i forhold til ortodoksien. Så mens gutta på skauen lengtar tilbake til Heimevernet, og paven ikkje lenger er katolikk, byggjer dei ortodokse sandslott på stranda mens protestantane planlegg årets julekonsertar…

 

Roy-Olav

Den som tror er en pilegrim

 

En pilegrim er en himmelvendt vandrer. En himmelvendt vandrer er en deltaker i egentlig forstand i denne verden. En pilegrim flykter ikke fra verden og stirrer seg ikke blind på målet. Hvis han faller for fristelsen til å gjøre det, gjør han samtidig bevisstheten om det evige mindre, eller i verste fall får han den til å forsvinne helt. Himmellengsel er ikke romantikk.

 

En pilegrim lever i lengselen etter målet, en lengsel som samtidig lærer ham tålmodighet og det å vente. Slik får evigheten en mulighet til også å komme inn i menneskets timelige sammenheng. Vi kan få et glimt av Kristi herlighet og skaperverkets evighetsdimensjon også her og nå. Slik skapes også lengselen etter å leve et hellig liv, å ta sitt kors opp og følge Kristus, Han som er Alfa og Omega, begynnelsen og enden.

 

 

Ingrid Maria

Bøn om å kunna fullføra Guds gode vilje

Bøn um å kunna fullføra Guds gode vilje

Mildaste Jesus, gjev meg din nåde,
so han må vera med meg og arbeida med meg
og halda ved meg alt til enden!
Gjev meg alltid å ynskja og vilja det
som er mest hugnadleg og kjært for deg.
Din vilje vere min,
og lat min vilje stendigt fylgja din
og semjast med din på beste måte.
Lat meg vera eitt med deg
te vilja og te ikkje vilja,
og lat meg kje kunna vilja eller ikkje vilja anna
enn det du vil og ikkje vil.
Gjev meg å avdøy frå alt som i verdi er,
og for di skuld lika å vera mismætt*
og ukjend i denne verdi.
Gjev meg å få kvila i deg
fram for alt anna eg ynskjer,
og lata hjarta mitt finna fred i deg!
Du er den sanne hjartefred, du åleine gjev kvila;
utanfor deg er alle ting tungsame og urolege.
I denne freden, i sjølve dette,
det er i deg, den einaste, høgste, evige gode,
vil eg sovna inn og kvila trygt.
Amen.

Frå Thomas a Kempis: Um Kristi etterfylgjing (omsett av Bernt Støylen) 1932
* vanvørdt, sett ned på

Svein Arne Gudmund

 

 

Bønnens preludium

I den siste tiden har jeg lest en god del litteratur som handler om stillhet og bønn, og i den forbindelse fant jeg frem en bok som jeg leste i min ungdom, men som siden har støvet bort i hyllen, nemlig Ole Hallesbys bok Fra bønnens verden.

Det er virkelig en klassiker uansett hvilken konfesjon man tilhører. I denne boken vier Hallesby et kapittel om stillhetens betydning i vårt forhold til Gud. Stillheten er en betingelse for å høre Guds røst, hevder Hallesby. Når den troende går inn i sitt lønnkammer alene, er det viktig å være stille. Pass på at du ikke straks begynner å tale til Gud, men la stillheten få virke på deg. Ja, la den valgte ensomheten få virke.
Når er du alene med Gud, og ikke trenger å ta hensyn til blikkene fra menneskene rundt deg, er det viktig å koble av fra alt det ytre og indre kaos som herjer i deg og utenfor deg. ”Gi Gud tid til å spille bønnens preludium inn i din adspredte sjel”, foreslår Hallesby.

Kanskje vi altfor ofte legger trykket på den aktive delen av bønnen, og er for ivrige med å snakke til Gud. Selvsagt er bønn også tale med Gud og har en aktiv side, men ikke bare det, og Hallesby sammenligner møtet med Gud med et møte med en lege. Han skriver:
”Tenk om du gjorde slik hos en lege: da din tur kom, gikk du inn til ham. Han bød deg en stol, du satte deg og begynte å snakke om dine smerter og vanskeligheter. Og når du hadde snakket både vel og lenge, så reiste du deg, hilste og gikk. Hva ville han tro? Ja, det er ikke godt å vite. Men helst ville han vel tenke at det var et vanvittig menneske som hadde forvillet seg inn til ham.”

Hvorfor er det så tungt å be? Kanskje her ligger noe av grunnen. Vi går ut igjen av lønnkammeret, som vi gikk inn. Ingen forandring, intet oppgjør, ingen tale fra Gud – for Han slapp dessverre ikke til. Pasienten (vi) ble verken undersøkt eller behandlet. Kanskje salmistens ord burde vært alle bønners utgangspunkt:

«Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker. Se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei.” (Sal 139: 23-24).

Kim

Herrens engler

 

Kirken tror ikke på engler! For Kirkens tro er troen på den éne Gud – Faderen, Sønnen og Ånden. Han er den magnetiske pol som fører våre liv i hans retning; vår tillit, bønn, lydighet, hengivenhet… Å tro på andre enn Ham, er å bryte det første bud: ”Du skal ikke ha andre guder enn meg”!

 

Men Kirken tror at engler finnes! Kirken tror de står for Guds trone og lovsynger, og at det er deres fellesskap vi slutter oss til når vi nå feirer gudstjeneste. Det er Kirkens tro at Guds engler omgir oss, oss til tjeneste og til hjelp. Nettopp derfor feirer Kirken alle Guds engler! Gjennom helgenene og englene viser Gud oss at vi kan tro på Ham og at vi at vi kan vente oss alt godt av Ham, slik barn kan vente seg alt godt fra sin far.

 

Den 24. oktober feirer Kirken fra gammelt av erkeengelen Rafael. Han er på sett og vis den minst kjente av erkeenglene; både Mikael og Gabriel er mer kjent enn ham. Vi leser om ham i den bibelboken som kalles Tobits bok (som hører med til de Deuterokanoniske bøkene i Skriften; og er med i den greske utgaven av Det gamle testamentet; Septuaginta).

 

Der leser vi at Rafael slår følge med Tobit – sønnen til den blinde og fromme Tobias. Med Rafaels hjelp blir Tobias seende igjen, men flere får et nytt syn for Guds makt og omsorg for menneskene. Navnet Rafael betyr derfor ”Legedom fra Gud” for han gjør helt igjen det som synd og ondskap hadde slitt i stykker.

 

I engelen Rafael ser vi Guds omsorg for alle som er underveis. I den gamle bønnen før en skal legge ut på reise, ber vi Gud: ”På fredens og lykkens vei lede oss den allmektige og barmhjertige Herre, og må erkeengelen Rafael bli sendt med oss på reisen, for at vi med fred, sundhet og glede må få vende tilbake til vårt hjem.” I tro på Guds omsorg, feirer vi også hans hellige engler!

 

 

fr. Erik Andreas

Kristen medkultur?

 

Etter over 300 år med kristendom i det romerske riket, gjorde keisar Julian (331-363) eit siste forsøk på å utrydde denne galileiske læra. Han gav full religionsfridom og stoppa all forfølging av dei kristne. Blant anna opna han dei heidenske templa slik at ortodokse som vart forfølgde av den proarianske regjeringa fekk amnesti der. Han visste at der ville dei snart gå i strupen på kvarandre, for “no wild beast are so hostile to men as our christian sect in general to one another”. Når ein tenkjer på at dette var Romarriket på 300-talet, er det litt av eit stempel å få. No skal det leggast til at Julian den Fråfalne ikkje lukkast i å utrydde kristendommen, og at han døydde som den siste heidenske keisaren på den romerske trona. Men sjølv om hans siste ord var “Thou hast conquered, Galilean”, hadde Julian skjøna noko som få kristne har innsett; vi taklar makt dårleg.

 

Årsaka er at den kristne vegen ikkje har rom for meir enn éin konge. Når vi sjølve siktar mot toppen, må Kristus stige til sida, og då er vegen til misbruk og dekadanse kort. Dette gjeld i den verdslege verda og dette gjeld i forsamlingane. Vi ser det også sterkare i dag enn på svært lenge. Ariel Duran sa ein gong at; “a great civilization is not conquered from without until it has destroyed itself from within”. Sitatet er høgaktuelt. Vi nærmar oss den vestlege kulturens samanbrot, men vår eigen velstand og maktarroganse ser det ikkje. Heller ikkje kyrkja ser det, men skal den vestlege kristendommen overleve, må Kongen gjeninnsetjast. Det nyttar ikkje å danse med. Vi må la Vesten feste ferdig og sove ut rusen. I mellomtida kan vi gå utanom byens larm og sitje oss ved Jakobsbrunnen. Der vil vi møte dei som blir trakka på i staden for å vere ein av dei som trakkar.

 

 

Roy-Olav

«Thank God, I’m an atheist!»

 

Det har vært en del oppmerksomhet knyttet til temaet ateisme den siste tiden. Eksempelvis R. Dawnkins og hans såkalte vitenskaplig funderte ateisme. Jeg har spurt meg selv om denne «nye» ateismen egentlig bare er de siste åndedragene til en «- isme» som er døden nær (krampetrekninger er alltid voldsomme og hysteriske). Denne ateismen hevder at verden er enhetlig, forståelig og fullt ut begripbar. Hvis det var slik, ville selvfølgelig alle oppegående mennesker vært ateister! En verden uten mysterier eier jo ikke guddommelighet, den er a-theoi, uten guder. Desto mer paradoksalt er det at man nå må velge å bli ateist, på samme på samme måte som man velger en hvilken som helst annen religion. Verden er jo blitt uoversiktlig, fragmentert og full av mystiske paradokser. De livssynsvalgene menneskene nå gjør kan man derfor ikke tilskrives en selvstendig og universell fornuft, en fornuft som alle mennesker har felles. Dermed faller ateismens fundament om hva som er rasjonelt bort, slik som alle andre fundamenter må falle i møte med mangfoldet i vår tid.

 

Ateistens overbevisning er uttrykk for en paradoksal tro. Det paradoksale er at ateisten søker Gud. Han spør hvor Gud befinner seg. Han har glemt «det umulige» – det å se Gud. Som filosofien Nietsche sa det: «Ingen kan se gud, uten å se gud dø.» (Human, all too Human). Idet ateisten forsøker å avdekke og avkle mysteriet, blir gud død for ham. Men den guden som døde, var bare hans eget gudsbegrep – som om den virkelige Gud skulle la seg fange i slike begreper! Den kristne tradisjonen snur alt på hode, vi begynner med «ordet om korset» og taler imot denne verdens visdom (Apg. 17,31). Mysteriet og åpenbaringen kommer først, deretter tanken. For å se «den usynlige Guds bilde» må vi vende oss til Kristus og bli ett i Ham. Kun da kan vi la gudene av denne verden fly, og bli virkelige «a -theoi», fri fra gudene, men bundet til Gud.   

 

fr. Johannes