Kyrill av Jerusalems dåpskatekeser

Boka «Dåpskatekeser» av Kyrill av Jerusalem, er redigert og oversatt av Dagfinn Stærk.

I de siste årene har man sett en økende interesse for litteratur om oldkirken og kirkefedrene. Flere kommentarer og biografier har kommet ut, kanskje den mest kjente er Peter Halldorfs «21 kirkefedre» fra 2001. Kirkefedrene, som før var synonymet for noe vanskelig og utilgjengelig gammeldags, er nå blitt tilgjengelig for det alminnelige kristenfolk. Det kan se ut som om flere kristne i ulike kirker og sammenhenger nå – mer enn for ett tiår siden – ser verdien av å ha sitt kristenliv forankret i i historien. Min antagelse er at dette nye fokus på felles kristne røtter er at verden omkring oss blir stadig mer uoversiktlig kaotisk.

Derfor er bøker som «Kyrill av Jerusalem. Dåpskatekeser» så viktige. Dagfinn Stærk har her oversatt et bind fra en gammel serie fra slutten av 1800-tallet, «Vitnesbyrd av Kirkefædrene». Språklig sett er denne gamle serien tungt tilgjengelig. I tillegg finnes den kun på noen få større teologiske bibliotek i Norge. «Vitnesbyrd af Kirkefædrene» er imidlertid et godt utvalg og en god oversettelse. At man her har bestemt seg for å oversette og tilgjengeliggjøre flere bøker i dette verket til moderne norsk har derfor stor verdi.

Verdifullt er det også at man nå har tilgjengelig et skrift av en «kirkefader» og ikke kun en kommentar eller analyse. Mange vil nok bli positivt overrasket over at en biskop fra 300-tallet kan fremstå som så klar og lettfattelig selv for mennesker i dag. Men som Stærk skriver i bokens innledning, så må Kirken være seg bevisst «sin dype og inderlige sammenheng med den fortid som betinger dens nåtid». Fortiden er relevant for oss 1700 år etterpå, fordi Gud fortsetter å arbeide med mennesker nå som den gang. La meg gi et eksempel mange vil kunne kjenne seg igjen i: «Hvis du kommer i en disputt og slipper opp for argumenter, må du like fullt stå fast i troen. Men det vil være enda bedre om du får grundig opplæring så du kan stoppe jødenes munn ut fra profetene, og grekernes ut fra deres myter. Selv tilber de dem som er truffet av lynet. Men lynet kommer ikke fra himmelen på slump. Når da disse ikke skammer seg ved å tilbe dem som er truffet av lynet og avskydd av Gud, skulle du da skamme deg over å tilbe Guds elskede Sønn som ble korsfestet for deg?» (s.64). Selv om vi ikke menger oss med jøder og grekere daglig, tror jeg mye av det Kyrill sier lar seg bruke også i andre sammenhenger. Han forklarer på en enkel måte hvordan vanlige mennesker kan leve som kristne i en pluralistisk tid, som vår tid også er.

Noen ord bør sies om Kyrills bruk av Det gamle testamentet. Det ubetinget positive med å lese Kyrill i dette henseende, er at han så hyppig bruker Det gamle testamentets historier. Det fremmede med Kyrills måte å forstå skriftene på, er den meget «høytflyvende» tolkning av hendelser som forbilder for Kirkens tid. Er det tale om vann, så henspiller dette på dåpen. Er det tale om tre, så er det korset det dreier seg om. Dette er fjernt fra det historiske perspektiv vi så gjerne møter Bibelen med. Kanskje vi skulle forsøke å lære av denne tolkningstradisjonen, som jo også Paulus bruker (se 1. Kor. 10)? Kanskje ikke den historiske innfallsvinkel alltid er den primære?

De begreper og ord som språkforskjellen mellom den gang da og nå gjør vanskelige å forstå, har Stærk i denne utgaven gitt små enkle forklaringer i fotnoteapparatet. Her forklares ord som «heretikere» og «katolsk» o.l. Dette fungerer fint, og det virker som om Stærk har en god oversikt over hvilke ord som trenger forklaring, og hvilke som kan stå uforklart. Stærk har også skrevet en god kommentar i slutten av boken, denne kan man med fordel lese først om man er ukjent med Kyrill og hans tid.

Det er mye tale om dåpsopplæring for tiden, særlig den meget kostbare reform som Den norske kirke har iverksatt. Etter å ha lest denne boken, tenker jeg heller at spørsmålet ikke er om man skal ha dåpsopplæring eller ikke, men hvorfor man skal lage noe nytt når man har dette fantastiske materiale som Stærk her har gjort tilgjengelig for oss.

Så, Kyrill sier; «dine føtter burde ile hen til katekesen». (s. 15). Du burde også «ile hen» til nærmeste boksalg for å skaffe deg denne boken!

Advertisements

Ei bøn frå oldkyrkja

Å Kristus vår Gud, som vert tilbeden og æra alle stader og til ei kvar tid; du som er langmodig, miskunnsam og medlidande: Du som elskar dei rettferdige og er nådig mot syndarar, du som kallar alle til frelse med lovnaden om dei gode tinga som kjem: ta i mot, Herre, bønene me no ber, og rett våre liv etter dine bod. Helga sjelene våre, reinsa kroppane våre, forandra våre tankar, gjer våre sinn reine, og fri oss frå all naud, vondskap og sjukdom. Omslutt oss med dine heilage englar, slik at me – vakta og rettleidd av englekrefter – kan nå einskap i trua, og læra å kjenna din utilnærmelege storheit: for du er velsigna i dei evige tidene. Amen.

Av heilage Basil den store (330 – 379)

Kunst i oldkyrkja

Dei som trur kyrkjekunst er ei sein romersk-katolsk form for avgudsdyrking får eit stadig større forklaringsproblem dess fleire kyrkjer frå tidleg kristen tid som vert framgravne. Sist ute er ei nyoppdaga kyrkje frå 300-talet i Bawit i Egypt der kunst dekkjer alle veggar. Ein heil vegg er dedikert til jomfru Maria og inkarnasjonen.

When I asked Dr. Boutros where the team discovered art, he responded with one word – “everywhere.” “It must have been really very beautiful,” he added. “Not only because of this world of monastic visions and colors, because of the architecture.” The vaults and domes “were all plastered in white.”The archaeologists cannot release pictures of the new finds until they are published in a scholarly format. Dr. Boutros explained that on one wall there would be a depiction of the “Life of Mary, the theme of Joseph, the trip to Bethlehem, the nativity, the shepherds and the kings, the Wisemen, the Virgin Mary sitting on the throne».

Les meir om det nye funnet her.