Jonsok

Jonsok er det gamle norske namnet på det danskane, og ein del andre, kallar Sankthansaften. I indre hardanger, der underteikna kjem frå, er det ein stor fest, der eit av dei populære innslaga er jonsokbryllaup:

Elles er det berre å gi ordet til hieromunk Arnfinn Haram, som også er poet:

Jons-vaka. Jonsok. Ei magisk natt, ei heilag natt. Eg går ut (frå sommarhuset eg har lånt her på Larkollen), gjennom ein liten granskog, kjem ut der det opnar seg. Lette sommarskyer på smaragdhimlen, det skal ikkje vere midnattsol i sommarnatta her, det skal vere slik, eit nattgrønt ljos. Alvedisen over åkrane som ligg der, flater av fred. Skogholta med noble eiker og ljose bjørker som flyt saman og gøymer seg i si skuggeverd.

Det står ei bjørk i vegkanten like ved. Eg går bort og innunder, tett inntil. Legg kinnet mot den never-kvite stammen. Lenge. Hud mot hud.

Så kan du be – og gå heim. Heilage Johannes, Brudgomens ven, be for oss.

Advertisements

Treenighetssøndag

Treenigheten
Treenigheten, av Andrei Rublev (ca. 1420)

«Ære være Faderen og Sønnen og Helligånden, som det var i begynnelsen så nå og alltid og i all evighet. Amen»

Slik lyder det vi kaller vårt ”lille Gloria” – de ordene som avslutter hver salme eller salmestrofe, og gir bønnen, klagen, handlingen, eller lovprisningen en retning og et mål. Det har aldri vært meningen at Kirkens tro på Den ene Gud i tre personer blott skulle være tankespinn eller høytsvevende fabuleringer. Kirkens tro er i rett forstand ortodoks fordi den har noe med sann lovprisning å gjøre, og den er katolsk fordi dette dreier seg om gjenkjennelse; at kristne fra all verdens steder i vår gudstjeneste, i vår tilbedelse, kan gjenkjenne sin egen tro på Den Éne Gud; Fader, Sønn og Helligånd. Kirkens lære er sterkt knyttet sammen med det vi kan kalle troens innside; overgivelsen, tilbedelsen, det kristne livet. Når Kirken markerer og definerer sin tro gjennom formuleringer i Skriften – og senere også på Kirkemøtene – er dette fordi hun vil vise at Kirkens levende tro retter seg mot en levende, virksom, handlende Gud, og ikke en filosofisk idé, et eventyr eller noe sagn.

Gudstroen har konsekvenser for tilbedelsen, livet og på livet med hverandre. Den ortodokse teologen Tito Colliander har sagt ”Bønn er handling” – det gjelder i og utenfor Kirkerommet. Kirkens bønn er rettet mot Den levende Gud som fra skapelsen av, selv har gitt seg til kjenne – åpenbart seg – som Fader, Sønn og Ånd. Faderen skaper ved Ordet og i Ånden – fra opphavet av. Da Gud skapte menneskeslekten, ble vi formet i Guds bilde og i Faderens, Sønnens og Åndens lignelse. Det vi si: vi ble skapt til relasjon både med Gud og med de og det andre Gud har skapt. Syndefallet fikk derfor både konsekvenser for samliv med Gud hverandre, og for det skaperverk vi er født til å forvalte og døpt til å bære frem som prester for vår Gud. Ordene i Første Mosebok, da Faderen og Sønnen og Ånden beslutter seg for å skape mennesket ”i vårt bilde, som et avbilde av oss”, er blitt tolket slik at mens gudsbildet i oss «overlevde» syndefallet, om enn skadet, så kan menneske igjen bli Guds avbilde ved å bli født på nytt av vann og Ånd.

Den hellige biskop Ireneus av Lyon tolket derimot gudsbilledligheten og likheten med Ham, som noe mennesket skulle bli, og vokse i (akkurat som en dåpskjole); «la oss skape mennesket til vårt bilde.» Hva vi enn må tenke om dette, så rommer begge disse tanker et viktig poeng: Da vi ble døpt i «Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn», ble vi igjen trukket inn mot det forhold som allerede og i evighet har eksistert i Gud, og bli omsluttet av den kjærlighet som er Gud. Vi er født «fra oven», kaller Johannes det – eller: «født på nytt», som den norske oversettelsen lyder. Vi er gitt et kall og en oppgave igjen å leve og å vokse inn i et rett forhold til våre medmennesker og til Guds øvrige skaperverk; et forhold preget av enhet og forskjellighet. Dette er målet for vår åndelige reise som startet da vi ble døpt; ”Jeg ber at de alle må være ett, likesom du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss”, for å bruke Herrens egne ord.1 Den hellige Johannes sier i ett av brevene sine: «Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke blitt åpenbaret hva vi skal bli. Vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli ham lik, for vi skal se ham som han er.» Troen på Den treenige Gud, sier også noe om oss – som mennesker, skaperverk og som det nye gudsfolket som er kalt, utrustet og utsendt for å bære oss selv, livene våre, skaperverket og hverandre frem som Guds ”et levende og hellig offer som er til Guds behag”. Slik Faderen er én person, Sønnen én og Ånden er én person – slik fremstår også vi som forskjellige, liveverdige mennesker med forskjellige egenskaper og oppgaver. Forskjellige personer, men dog én enhet.

Å være skapt i og gjenfødt i og til Den treenige Guds bilde er derfor å bli ført inn et gjensidig kjærlighetsforhold, et fellesskap, en enhet – med Gud og hverandre. Når vi møtes til kommunion, blir både forskjelligheten og enheten gjort synlig. Her samles høyst forskjellige mennesker med forskjellig bakgrunn, gleder og sorger, håp og forventninger. Gjennom Faderens Sønn, som vi møter i, med og under Det ene brød etter at Ånden har forvandlet brødet vi bærer frem, blir vi som det éne legeme, selv om vi er mange. Vi blir ett, selv om vi er forskjellige. Rett forstått kan vi si at Kirken i, ved og gjennom å takke, bryte, dele og spise det ene brød, igjen viser seg som et avbilde av Den Treenige Gud: Forskjellig, men allikevel ett! Troen på og tilbedelsen av Den Treenige Gud får også følger for vårt møte med hverandre: Gjensidig kjærlighet.

I middelalderens Russland oppkalte den hellige Sergius av Radonesj sitt kloster etter Den Hellige Treenighet – for han ville at munkene hver dag skulle vise hverandre den samme kjærlighet som mellom guddommens tre personer. Dette er et felles kall vi som Kirke har fått. Den hellige Johannes Krysostomos skal visstnok ha sagt: Kristendommens regel nummer én, dens fremste kjennetegn og dens høydepunkt, er dette: å søke det som er til alles beste. Jeg kan ikke tro at det er mulig for noen å nå frelsen dersom han ikke også strever etter frelse for sin neste.

Kjære brødre og søstre! Da vi ble døpt, salvet og utrustet i Faderens, Sønnens og Helligåndens navn, fikk vi del i et lovprisende og tjenende fellesskap – et fellesskap som gjennom tro og i tjeneste vil bære ansiktstrekkene til den Gud vi tror på ”til ære for Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir Den ene, sanne Gud fra evighet og til evighet.

Fr. Erik Andreas Heyerdahl Holth, prest ved Sta. Sunniva misjon, Bergen.

Den fragmenterte kyrkja

Vi har nettopp feira pinse. Gud har sendt oss èin Ande som skulle vere einskapens Ande. Men både i lære og praksis står kyrkja splitta og oppdelt. Det er ikkje nok å verte ein kristen. I tillegg må ein verte ortodoks, katolikk, lutheranar, pinsevenn, karismatikar, metodist, baptist eller noko anna gjævt. Og alle retningane innan kristendommen trur at det er dei som har fanga den heile og fulle sanninga… Med den haldninga er det lett å sjå ned på og (for)dømme andre kristne fellesskap. Eg undrast på kor mange menneske som har vorte så forvirra i møte med dette sprikande og motsetnadsfylte mangfaldet at dei har resignert og teke avstand frå heile den kristne trua… Jesus bad for oss at vi måtte vere eitt. Vi skulle vere samstemte og møte verda med ein eintydig og klar bodskap frå den eine levande Gud som har openberra seg gjennom Jesus Kristus. Kan det vere at den kristne kyrkja lever i opprør og synd mot Den Heilage Ande fordi ho er så splitta og ter seg i strid med det vår Herre og Frelsar har lært oss…

Guds fred!

Audny Buarøy

Fram frå gløymeboka

50-årsjubileet for første ordinasjon av ei kvinne til presteteneste blir feira i år. Fire statskyrkje-bispedøme har fått kvinneleg biskop. Men det teologiske spørsmålet om kva som er sant i denne saka, vart sist stilt for kanskje 20 år sidan. Difor her eit drypp til påminning for nye generasjonar om ei nesten-gløymd sak. Det vert hevda at det er ein fundamental menneske-urett mot kvinner å avskjere dei frå å bli prestar.

Både kvinner og menn er kalla til å realisere sitt gudgjevne mål: Eit heilagt liv. I bibelsk tid og seinare er det fullt av kvinner i Guds teneste, berre ikkje som prestar. Av helgenane er det fleire tenåringsjenter enn pavar. Mange kvinner er blitt kyrkjelærarar. Og på hovudplass i frelsesplanen sette Gud ei kvinne, medan ingen mann vart tiltrudd liknande posisjon.

Over heile verda har kristen tru og praksis frigjort kvinner. Misjonærar og pionerar har gjort revolusjonerande innsats mot diskriminering og for utdanning av born, fattige, sjuke, gamle, minoritetar – og kvinner. Same pionerane opplevde det oftast ikkje sjølmotseiande at dei ikkje kjempa for å opne presteembetet for kvinner.

Rettferd for kvinner-argumentet kviler på føresetnaden at Kyrkja er ein demokratisk organisasjon, ein friviljug samanslutnad av likesinna og likeverdige. Dette utgangspunktet er vanskeleg å kombinere med at Kyrkja er ein guddomeleg institusjon med mandat gjeve av Kristus. Sakramenta er ikkje oppretta for å ære sakraments-forvaltarane eller for å styrke demokratiet. Ordinasjon kunne difor ikkje kome inn under menneskerett. Presteteneste er ikkje å rekne som karrieremål. Bispeembetet er eit tungt åk alle innsiktsfulle vil be seg fri frå, ikkje medalje for langvarig innsats eller symbol på sosialt avansement.

Kyrkja har heilt til vår generasjon halde seg til Jesu og apostlane sitt føredøme som valde menn til prestar og biskopar. Det har aldri før slått dei kristne at dette skulle vere logisk eller åndeleg inkonsekvent.

Kvinneprest-reformen har omkalfatra den kristne tradisjonen og underkjent ei nedarva forståing av Guds intensjon med prestetenesta. Direkte eller indirekte skuldar ein føregåande generasjonar for å ha misbrukt Skrifta, forkvakla Guds vilje og gjort kvinneurett.

Det hadde politisk symbolverdi å utnemne Møre bispedøme sin første kvinnelege biskop på kvelden før frigjeringsdagen. Men det er teologisk villfaring å tru at det har fremja rettferd for kvinner i kyrkja.

Fr. Ottar Mikael Myrseth. Innlegget står også på trykk i Dagen idag, tysdag 14. juni.

Pinsevake

I den katolske kirke var det vanlig å holde pinsevake. Hvor lenge denne tradisjonen ble holdt levende etter reformasjonen på 1530-tallet, er usikkert. Salmedikteren og folkeminnesamleren M. B. Landstad (1802-80) skriver i sine etterlatte opptegnelser at det i hans tid fortsatt var temmelig vanlig blant telemarksbøndene å våke den hellige natten før festen med «hellig Læsning og Sang».

Kjelde: Stavanger Aftenblad

Glimt inn i katolsk middelalder

Eit kapittel i Norsk kulturhistorie «Kaupang og katedral» gjev interessante glimt inn i katolsk middelalder her til lands. Ein skal kanskje vera litt varsam med å lesa forfattaren sine konklusjonar ukritisk (kapittelet innleier t.d. med det underlege spørsmålet «var nordmennene kristne i middelalderen?»). Likevel er det altså mykje lærerikt etter at den klossete introduksjonen er overstått.

Eit meir interessant spørsmål, meiner eg, må vera; korleis såg nordmenn si kristentru ut? Det kan ein ikkje gi ein fullgod fasit på, men ein kan dra visse slutningar. Dessutan kjem ein også fram til «ny» kunnskap, les t.d. Victor Aldrin si relativt ferske avhandling om korleis vanlege folk ba i middelalderen.

Svaret norsk kulturhistorie gjev på korleis middelalderens kristenliv såg ut, er todelt. På den eine sida det som skjedde i messa, og på den andre sida kristen tanke og praksis i kvardagen. Etter mitt syn er det grunn til å vera kritisk til visse sider ved gudstenestefeiringa i middelalderen:

«Det var vanlig at prestene leste messe hver dag. Alminnelige folk var forpliktet til å gå til messe på søndager og større helligdager. Opprinnelig var messen like mye menighetens gudstjeneste som prestens. Men menighetens aktive deltakelse forsvant gradvis. Sangen ved høytideligere messer ble overtatt av egne kor, menighetens svar gjerne av spesielle messetjenere, og menighetens altergang ble stadig sjeldnere. På 1200-tallet av ble det vanlig at menigheten bare fikk sakramentet i èn skikkelse, brødets. Respekten for de hellige ting var så stor at man var redd for at noe av vinen, Jesu, blod, skulle gå til spille hvis også menigheten fikk drikke av kalken. Messens og ritualenes fjernhet ble ytterligere understreket ved at det liturgiske språk var latin. Prekenen var derimot selvsagt på morsmålet.»

Dersom det stemmer at folket gradvis fekk mindre plass i messa meiner eg er synd. Men kan henda overdriv forfattaren dette momentet. Dette at songen VED HØGTIDELEGE høve blei profesjonalisert, er ikkje så rart når ein tenkjer på at det blei komponert heilt eigen musikk til store festdagar. Og er det ikkje truleg at messetenarane leidde folket i kyrkjelyden sine svarrop? Men ein kjem ikkje unna at messa gjennomgjekk utvikling, etter mitt syn ei negativ utvikling, og mi innvending går ut på at det i det heile teke var rom for så omfattande endring som å gå frå brød og vin, til berre brød. Men messa har på tross av det hatt svært stor innverknad på folk, det må vera heva over tvil. I dag er det somme som trur at alt i messa gjekk føre seg på latin, men preika var altså på norrønt. Dessutan var latin på den tida, der engelsk er for oss i dag, så faste messegjengarar (og det var alle) må ha forstått mykje av latinen og. Det var dessutan plikt for alle å kunna Fadervår, Ave Maria og truvedkjenninga (alt på latin). Forfattarane held fram:

«Sagaberetninger om misjonstiden forteller at folk ble tiltrukket av den kristne gudstjenesten, og nevner særlig klokkeringingen, de vakre draktene, sangen, lysene og røkelsen.»

I kvardagslivet har kyrkja også spelt ei stor rolle, i alt frå det kvardagslege til livets store hendingar:

«Sakramentene omfattet hele livet, fra fødsel til død. Kirken kom inn på alle viktige punkter i livet. Men dens påvirknign begrenset seg ikke til gudstneesten og sakramentene. Den grep direkte inn i dagliglivet også med andre ritualer og seremonier. hver vår gikk presten rundt i høytidelig prosesjon sammen med folket for å velsigne markene så de skulle bringe grøde. Kirken hadde en spesiell velsignelses-, og renselse-seremoni for kvinner som hadde født barn, og den velsignet hus og ekteseng og daglige bruksgjenstander.»

I den grad messa var utilgjengeleg for folk flest (noko eg altså trur er overdrive), var kyrkja desto meir nærverande i dagleglivet.
Kristen tru må ha vore den altomfattande tolkingsnøkkelen for å forstå omverda og skapa meining i tilveret.

Øystein Lid

Den store norske nedturen?

Eg held på å lesa Norges musikkhistorie, der ein kan læra mykje interessant om musikk og kor i katolsk tid og spesielt i gudstenestelivet. Men også introduksjonen til kapittelet om reformasjonen er interessant:

«På 1500-tallet var det økonomisk fremgang i Norge. Det førte til en viss kulturell frihet som kunne spores i en bredere kontakt med Europa. Derimot uteble den politiske selvstendigheten mye på grunn av innføringen av reformasjonen. Da fikk kongen hånd om kirkens gods, det verdslige maktapparatet ble styrket, og de sentrale myndighetene i København fikk bedre kontroll over land og folk. I Norge hadde kirken, med den katolske erkebiskopen i spissen, representert en opposisjon til den danske styret. Da Olav Engelbrektsson forlot landet våren 1537, var det kongens menn som rykket inn i de politiske posisjonene erkebiskopens folk hadde hatt. Dermed ble den danske statsmakten mer nærværende. For det kirkemusikalske livet fikk dette konsekvenser.

Erkebispesetet i Trondheim omgav seg med en viss prakt, og gudstjenestelivet fikk preg av at domkirken var et kirkepolitisk sentrum. I 1531 ble Nidarosdomen herjet av en brann, og store deler ble lagt i ruiner. Byggverket som hadde vært selve arenaen for gudstjenestefeiringen, var ikke i en stand som tillot en omfattende musikalsk aktivitet. Antagelig ble kirkens orgel ødelagt, og siden tak og vegger var skadet, er det ikke grunn til å tro at de daglige tidebønnene kunne gjennomføres. Reformasjonen ble innført ved et riksrådsvedtak i 1536, og da erkebiskopen forlot byen på vårparten året etter, var den katolske tradisjonen brutt. (…)

Reformasjonen var ikke videre forberedt i Norge. Her fantes det ikke et borgerskap som var oppmerksom på det som skjedde på kirkefronten i Nord-Europa, og som hadde en egeninteresse av at kirkemakten ble omstøtt. Det fantes heller ikke et reformvillig presteskap som kunne se fordeler i at den katolske læren vek plassen for den lutherske. Derimot var presteskapet som ledet gudstjenestelivet, opplært i den katolske tradisjonen. Det var verken naturlig eller beleilig for dem umiddelbart å godta forordninger som gjorde det umulig å fortsette med gammel praksis.»

For meg er det ein relativt ny tanke at reformasjonen i Norge hadde så mange negative konsekvensar. På skulen kan eg hugsa me lærte om lutherdomen som ei vekkingsrørsle og det meste blei sett frå protestantisk side. Som kjent er det vinnarane som skriv historia. I Noreg vart reformasjonen innført som politisk vedtak, mot folkets vilje og med drastiske konsekvensar for kyrkjebygg, kunst og for vanlige folk sin økonomi. Og kanskje ville Noreg blitt sjølvstendig tidlegare utan det politiske vedtaket frå Danmark om å innføra lutherdomen?

Øystein Lid