«Tidsånd» og nådetid

 

I desse harde tider vil eg forsvare tida.  Vi snakkar så forakteleg om «tidsånda».  Men har tida ånd?  Med min beste vilje kan eg ikkje finne at det er bibelsk grunnlag for å hevde at tida har ånd… Difor meiner eg at vi gjer tida urett, når vi snakkar om «tidsånda».

 

Tida er forordna av Gud.  Inn i tida har han sett oss menneske, midt i alt anna Han har skapt og lagt under forgjengelegdom.  Synda kom ikkje inn i tida.  Synda kom inn i verda, og døden som ei følgje av det.

 

Så lat oss ta tida attende, for tida er med oss som trur på Jesus Kristus.  Høyrer vi han til, er vi på vandring mot fullendinga, mot Guds evige rike.  I staden for å snakke om «tidsånda», bør vi heller tale om verdsånda, om denne verdsens ånd som forblindar, forfører og øydelegg menneske, fellesskap og naturen, vårt livsgrunnlag her på jord.

 

Om tidene er gode eller tunge, så dreier det seg om nådetid.  Det kjem ein dag for dom.  Inntil dess er det tid for nåde, så vi kan vende om til Herren, sanne syndene våre og gjere bot for den uretten vi har gjort mot andre.

 

Herren miskunne seg over oss!

Advertisements

Ekteskapet – en skaperordning?

 

Luther la vekt på at ekteskapet var en skaperordning. Det fantes ikke noe særegent kristent ekteskap. Slik blir all tale om ekteskapet som sakrament vanskelig innenfor en luthersk sammenheng. Denne motstanden hos lutheranere finner vi igjen i artikkelen om den nye ekteskapsloven på http://www.dagenmagazinet.no//Nyheter//Samfunn/tabid/248/Default.aspx?ModuleId=59787&articleView=true. Her gjør msgr. Flemestad gjeldende at ekteparet ikke vies hos byfogden under den nye ekteskapsloven, men at de skriver en samboerkontrakt som ivaretar de juridiske anliggender. Samtidig vies ekteparet i kirken, slik at det blir et «kristent ekteskap». Et kritisk spørsmål i artikkelen var om ikke en slik ordning gjør ekteskapet til et sakrament.

 

Situasjonen viser at den lutherske tanke om ekteskapet som skaperordning alene, bare kan fungere dersom allmennkulturen også praktiserer «skaperordningen». Luthersk etikk fungerer bare når allmenn etikk fungerer, fordi det etiske kun er en sak for «første trosartikkel», dvs skaperordningen. Den andre trosartikkel (Jesus) har med frelsen å gjøre – og frelse og gjerninger (etikk/moral) kan som kjent ikke blandes med frelsen i luthersk tenkning.

 

Det sant lutherske er derfor å følge allmennkulturen og allmennetikken. Dette er selvfølgelig et enormt problem for konservative lutheranere. Men her må man altså velge hvem man vil følge – i nettopp denne konkrete saken. Vi lever i en tid der kampen mot «det naturlige» er et karakteristisk trekk. Derfor må lutheranerne også snart forstå at det nå er Jesus som gir oss den etiske fordring, og at «det naturlige» i dag kun kan forstås ut fra åpenbaringen i Jesus Kristus.

 

Kanskje noen lutheranere der ute har et svar på hvordan ekteskapet skal vernes som skaperordning, uten at man gjør det til en «kirkelig affære», og dermed et sakrament? Personlig tror jeg det er et umulig prosjekt.

Forfengelighet

 

Vi lever i forfengelighetens tid. Da tenker jeg ikke først og fremst på opptatthet av klær og utseende. En langt mer alvorlig utgave av fenomenet er å måle seg selv gjennom andres øyne, å være opptatt av hva andre synes om meg. Det andre tenker om meg, eller det jeg vil at andre skal tenke om meg, styrer mine handlinger og holdninger. Vi bærer på en konstant drøm om at andre skal synes vi er betydelige.

 

Den polske komponisten Penderecki sier at han aldri har spurt publikum om noe. Selv om han har møtt sterk motstand både mot sin person og mot musikken sin, spør han aldri etter hva folk vil ha. ”Jeg skriver for dem som lytter. Det er nok”, sier han.

           

En av våre store kvalitetsskuespillere sa en gang, at hvis man begynner å tenke på hva andre synes, er man ferdig som kunstner.

 

Vi står overfor et paradoks: Jo mer vi higer etter andres gunst, jo mindre troverdige blir vi. Fruktene uteblir.

 

Penderecki samler på trær. Han har 1500 forskjellige trær i hagen sin. Også her går han imot det folk vil ha. Trær er  noe helt fundamentalt, har vært det til alle tider    bare ikke i dag. I dag hugger vi trærne ned fordi de står i veien. Store, staselige trær, som har vokst i over hundre år, deiser i bakken. De stenger for sola, sies det. De lager skygge, og vi vil ikke ha skygge, vil ikke være i skyggen av noe(n).

 

Forfengelighet. Forgjengelighet.                            

Krigen er i gang!

 

Fordelingsutvalget i Barne- og familiedepartementet krever at 13 kristne organisasjoner åpner for homofile som ledere. Hvis ikke står de i fare for å miste statstøtten. Man må forvente seg at dette kun er første steg i retning av økonomisk sanksjonering mot grupper som ikke følger regjeringens verdisyn.

 

Ennå et tegn har vi altså fått på at krigen mellom gudløsheten og Kirken er i gang. Man trenger ikke lenger være profet for å se dette. Likevel sitter mange «troende» hjemme i sofaen på søndag. De har ikke forstått alvoret, at krigen må kjempes på fronten der slagene står. Kirken og den troende kjemper på tre fronter: Slagmarken er først og fremst det indre liv. Jeg må kaste ut fristeren – Løgnens far – han som sier at det ikke er så farlig om man går til kirken, om man ber, eller om man kaller dette eller hint for synd. Han som sier at jeg ikke trenger å gå i kirken for å ruste meg.

 

For det andre er slagmarken det offentlige rom. Dersom jeg ikke kjemper med den «onde lyst i mitt hjerte» på den første slagmarken vil jeg heller ikke makte å stå i denne frontlinjen når det gjelder som mest: «Den som er tro i lite er tro i mye». Derfor er det mange som har blitt slått av feighet når mediakjøret er som verst, når man må stå til rette for sin motstand mot kvinnelig prestetjeneste eller homofil praksis eller abort.

 

For det tredje står slaget innad i kirkene selv.  Det empiriske grunnlaget for at «liberale» kirkesamfunn går til grunne er lett å se. Man kan til og med lese det av på statistikken. Likevel gir mange kristne etter for presset og tilpasser seg samtidskulturens etikk og mangel på etikk. Begrunnelsen er ofte at en tilpassning skal gi større tilstrømning av folk fordi man er inkluderende og åpen. De liberale gjør ikke det ikke bare enkelt for djevelen, de gjør endog hele jobben for han.

 

Vi må derfor ruste oss til den strid vi står ovenfor. Fasten som kommer er en god mulighet for å gjøre dette. Få vekk alt unødvendig, få klarert de åndelige blikk ved å fokusere på det ene som gjelder: Å holde fast ved Jesus og la han lede oss! Så kan vi la regjerning og Konge og andre i denne verden forsøke seg på det som så ofte har vært prøvd oppigjennom historien: Å rydde Han av veien ved å forfølge hans disipler.

 

Alltid har Kirken reist seg.

Språket som en «fraktal»

 

En fraktal vil i matematisk sammenheng si et «geometrisk objekt som er ru eller uregelmessig på alle målestokker, og ser ut til å være «oppstykket» på et radikalt vis. Noen av de beste eksemplene kan deles slik at hver av delene ligner det originale objektet. Fraktaler sies å ha uendelige detaljer, og de kan faktisk ha en selvliknende struktur » (Wikipedia). Snøfnugg er et eksempel på en fraktal struktur. De er forskjellige, men ligner.

 

Opplysningsfilosofen Hegel utalte at «det virkelige er det rasjonelle». Det virkelige kan altså tenkes og forestilles i den menneskelige tanke slik at forestillingen og selve virkeligheten er helt like på alle måter. Forholdet mellom «verden» og slik vi erfarer og tenker «verden» er altså identisk.

 

Problemet med Hegels oppfatning er selvinnlysende i et pluralistisk samfunn. Det er ikke sikkert at jeg klarer å uttrykke meg forstålig i alle sammenhenger. Hver sosiale, historiske og kulturelle sammenheng har sitt eget språk. Mine ord oppfattes ulikt ettersom hvor og når de ytres.

 

Som alternativ til Hegel mener jeg at språket kan lignes med matematikkens «fraktaler». Det er uregelmessig, og oppstykket. Men det er også en likhet – både mellom ulike språksammenhenger og mellom begrep og tanke. Likheten til tross, det er like vanskelig å utlede «virkeligheten som den er i seg selv» ut av språkbruk som det er vanskelig å forutse hvordan neste snøfnugg skal se ut.

Ei heilag, katolsk kyrkje

 

I dei siste åra har det vore ei auka interesse for dei første kristne og deira kyrkje. Fellesnemnaren for alle er at ein vil tilbake til utgangspunktet, for i ei verd utan absolutte sanningar er behovet for røter og tilknyting skrikande. Det triste er at denne søkinga etter opphavet har ført til at vi i dag har over 38 000 ulike kyrkjesamfunn med kvar sin ide om at dei lever som Urkyrkja. Trass dette eksisterar den eine sanne kyrkja framleis, men skal vi identifisere henne, må vi tilbake til Bibelen og finne kva kriterium Herren sjølv sette for si kyrkje. Og med litt hjelp frå truvedkjenningane, ser vi at her blir skissert fire særlege kjennemerke. 

 

For det første må Kyrkja vere heilag for Kristus er hovudet hennar. Ho er ein del av Jesu Kristi guddomlege liv, og slik blir også vi heilage (Apg 9:13) i fellesskapen med han. For det andre er der berre éi kyrkje. Johannes Chrysostemos seier om einskapen som kjenneteiknar Apostelkyrkja at: ”Faderen, Sonen og Heilaganden har éin vilje. Difor er det hans vilje at også vi skulle vere eitt”. For det tredje må kyrkja vere katolsk. Ho må vere som Vincent av Lerin seier; det som har blitt trudd alle stadar, alltid og av alle”. Samstundes må ho vere katolsk på ein kvalitativ måte der ho er kyrkja som tek vare på den rette trua i ei verd med mengder av vranglære. 

 

Det fjerde kriteriet for å kunne definere seg som ein del av Apostelkyrkja, er at ho må vere apostolisk. Ho må stå i den ubrotne utsendingsrekkja frå Faderen som sendte Sonen som sendte disiplane. Jesus seier jo at; ”den som høyrer dykk, høyrer meg” (Luk 10:16). Så med desse fire kriteria, kan ein seie at Apostelkyrkja lever vidare. Dette gjev oss to moglege apostelkyrkje-kandidatar; Den romersk-katolske kyrkja og Den ortodokse kyrkja. Sjølv meiner eg at dei førstnemnde har gått bort frå  katolisiteten sin med dei mange læreendringane dei har kome med etter kyrkjedelinga i 1054. Dermed står vi att med éin kandidat.  

           

I dette bilete har vi Den nordisk-katolske kyrkja som har som motto å vere ”for den udelte kyrkja si tru” eller ”ortodoksi på norsk”. Gjennom læredokumentet ”Road to Unity” har vi austleg lære samstundes som gudstenesteforma vår er vestleg.  Vi har altså både katolisiteten og apostoliteten vår i orden. Like fullt manglar vi den fulle nattverdsfellesskapen – dette sakramentet som er sjølve teiknet på einskapen – med Apostelkyrkje-kandidatane. Her må ein difor spørje seg om Den nordisk-katolske kyrkja kan leve med å stå med éin fot i kvar leir. Gjer ikkje dette Den nordisk-katolske kyrkja berre til endå ei frikyrkje?

Å forveksle fritt og ufritt

 

Politidirektoratet har nå slått fast at muslimske kvinner skal kunne bære hijab som en del av politiuniformen. Prinsippet om at politiet skal representere alle lag av befolkningen er gjort gjeldene over prinsippet om lik uniform. Begrepet «uniform» i denne sammenheng viser til det som er felles tegn på en gitt myndighet og at de som bærer uniformen ikke handler på vegne av seg selv, men på vegne av staten. Selve ideen med begrepet «uniform» er at det skal være likhet for alle uavhengig av religion og andre skiller mellom mennesker.

 

Er det så farlig med denne uniformen? Selvfølgelig er det ikke så farlig i seg selv om muslimer eller andre religiøse grupper får bruke sine religiøse symboler sammen med uniformen. Men det er de prinsipielle avgjørelsene her som er viktige. Spørsmålet jeg vil stille er derfor om mange i vårt pluralistiske (og kompliserte) samfunn forstår hva frihet betyr. Grunnen til spørsmålet er at «frihet» er et begrep som ble brukt på begge sider av hijab – debatten. Skal den muslimske kvinnen være fri til å bære hijab eller er vil frihet si å kunne la vær å bli politi hvis hijab er en samvittighetssak? 

 

Frihet er et begrep det er vanskelig å skjønne hva betyr så lenge man lever i frihet. Abid Raja – venstrepolitikeren – anførte i en debatt nylig at vernet om den individuelle frihet er grunnen til at han støttet muligheten for hijab i politiet. Uten å gå inn politikken, må vi spørre om denne oppfattningen av «frihet» er den samme som ligger bak visse politikeres ønske om presse kirkesamfunn til å vie homofile par, eller godta kvinnelig prestetjeneste osv. Den individuelle frihet overgår friheten til å velge sin egen tro. Man forestiller seg altså at «frihet» er noe storsamfunnet skal gi enkeltindividet, ved at staten passer på at alle får lov til å gjøre alt alltid (hvis de ønsker det).  Frihet blir et begrep som blir definert på én måte, og de som ikke tilpasser seg blir utsatte for sanksjoner. Et godt eksempel på dette er den nye ekteskapsloven der staten vil tvinge alle trossamfunn til å vie homofile. Friheten for spesielle gruppers ønsker og behov settes over trossamfunnenes frihet.

 

Hva har så dette med uniform å gjøre? Jo, uniformen er et tegn på statens rett til å sanksjonere mot de som krenker loven. For loven er alle like. Dette felles tegn er man nå i gang med å oppløse ved å tillate at religiøse symboler kan bæres sammen med uniformen. I kjølevannet av denne oppløsningen av «det felles», forsøker man fra offentlig hold å skape en annen form for «uniformitet» ved å definere hva frihet er og hva den skal bety for hver og enkelt av oss.

 

Den kristne frihet er noe som er gitt av Gud. Den statlige vedtatte frihet derimot, er et narrebilde på dette ved at den defineres universelt. Dermed blir man heller ikke fri til å frasi seg denne «friheten», noe som selvfølgelig er en stor selvmotsigelse. Friheten må kunne velges bort for å være frihet. Hvis ikke er frihet blitt ufrihet.