Als die Zeit erfüllt war

Als aber die Erfüllung der Zeit gekommen war, sandte Gott seinen Sohn, der von einer Frau geboren und dem Gesetz unterworfen wurde.“ (Gal 4,4) Mit diesem kurzen, aber wesentlichen Satz fasst der heilige Apostel Paulus das Geheimnis der Inkarnation — der Menschwerdung Gottes — zusammen.

Bei diesem Zitat gilt es zunächst, die Vergangenheitsform zu bemerken (welche sich auch im griechischen Urtext des Neuen Testamentes findet). Der heilige Paulus betrachtet die Geburt Christi im Lichte einer Verheißung Gottes an das Volk Israel, die Jahrhunderte zuvor durch den Propheten Jesaja ergangen war: „Darum wird der Allherr selbst euch ein Zeichen geben: Seht, die Jungfrau wird guter Hoffnung werden und einen Sohn gebären, dem sie den Namen Immanuel geben wird.“ (Jes 7,14) Somit offenbart die Jungfrau Maria — durch die Geburt Jesu in Bethlehem — dies: dass Gott zur Erfüllung seines göttlichen Planes handelte, als Jahrhunderte später die Zeit dafür gekommen war. Ja, obschon es in einem Stall, von einer Frau aus einfachen Verhältnissen geboren wird, ist das Kind Jesus bereits Gottes Sohn. In ihm ist der göttliche Logos Mensch geworden! Unser Erretter teilt unser Menschsein (die conditio humana) und ist daher unser Bruder … weiterlesen

Den bortkomne Faderen

«Eg hadde levt som den bortkomne sonen og var som han komen i naud; men då eg som han søkte heim att, var Faderen borte,» skriv Garborg i romanen «Den burtkomne Faderen» (1899). Når gamle sanningar er forlatne og menneske opplever den store einsemda, er det tid for å søkje meining og samanheng i livet. I dag er mange på leiting etter slikt rotfeste.

Vår tid ser ut til å ha som fellesnemnar ein generasjon som er personleg forvirra. Skal vi tru Arne Garborg, har det si djupaste årsak i eit forkludra gudsbilete. Då er ikkje gudsfornekting største trusselen mot kristendom. Heller ikkje menneske som lever på tvers av Guds vilje. Men forførande forestillingar om Gud, vakse fram i ein generasjon som har mist Faderen.

Langt på veg har vi sett oss sjølve i Faderens stad. Men forsøka på å ta kommando over jorda eller universet, eller over berre vesle meg, enda som den bortkomne sonen. Han miste fyrst Faderen og så seg sjølv. Og med Garborg som talsmann for vår generasjon, og med julefeiringa like om hjørnet, høver det å minne om:

Jula handlar om vegen attende til den bortkomne Faderen. Sjølv om ikkje all julefeiring peikar i den retninga. Den kristne utgåva må vekkjast til live om ho ikkje skal drukne i ei kvasiheidensk med overstadig eting, drikking og sjekking, eller i ei borgarleggjort der horisonten stansar ved fred, toleranse, glede og familieidyll.

«Herre, lat oss få sjå Faderen,» tryglar læresveinen Filip. Og Jesu svarar: «Den som har sett meg, har sett Faderen.» Med dette utgangspunktet starta dei kristne å måle ikonar av Jesu ansikt.

Når Gud gjenopprettar falne menneske, opptrer han som biletkunstnaren som formar etter eit førelegg. Gud frelser menneske ved å forme dei etter biletet av Son sin. Og vi som har bore biletet av den jordiske Jesus, skal og bere biletet av den himmelske, skriv apostelen.

Difor måla dei fyrste kristne. Dei måla Jesu ansikt. Men også Guds mor Maria og andre heilage personar. Ordet var blitt menneske og tok bustad imellom oss. Vi fekk sjå herlegdomen den einborne Sonen har frå Far sin. Dette evangeliet vert fortalt på treplater.

Ikonet talar til oss og omskulerar oss til å tenkje som Gud gjer, om kjærleik, audmjukskap og om å fornekte seg sjølv. Ikonet av Jesu ansikt viser vegen attende til Faderen. Å be framfor ikonet er å gå inn i ein lækjande prosess. Gud vil gjere mennesket heilt.

Dette er juleevangeliet, bore til oss av ikonet. Det opnar vegen til den bortkomne Faderen.

Ottar Mikael Myrseth
prest i Den nordisk-katolske kyrkja

Bodies and Souls

God designs and gives each of us a Body and a Soul, to work in partnership. Our material Body is how our non-material and spiritual Soul lives, grows, develops and expresses itself in our earthly life. 

All Saints Day, 1st November, assures us that God designed us all to become perfect. It’s a gradual process of development, beginning at our Baptism, but which won’t be complete till after our death.

By contrast, All Souls Day, 2nd November, tells us what, and where, and how we are now: half-, or less than half-finished, creatures who are in the process of being made perfect by Him … read more

Fr. Francis Gardom

Påskebudskap fra kirkeledere i Norges Kristne Råd


Selv om vi lever i håpet i Jesu Kristi oppstandelse, er det lett å kjenne på uro og tvil i disse underlige dagene. Men påsken skal feires. Her kan du lese påskebudskap fra kirkeledere i Norges Kristne Råd.

Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far som er rik på barmhjertighet, vår Gud som gir all trøst!  Han trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud. (2. Kor. 1.3-4). 

Påskemorgen synger vi «Deg være ære, Herre over dødens makt!». Dette er både en protest- og seierssang om livet som seirer over døden. Guds kjærlighet og nåde omslutter oss, enten dagene er gode eller vonde. Selv om vi lever i håpet i Jesu Kristi oppstandelse, er det lett å kjenne på uro og tvil i disse underlige dagene. På kort tid er hverdagen snudd opp ned, og vi står overfor en global krise vi ikke aner rekkevidden av. 

Påsken skal feires

Kirkens største og viktigste høytid vil i år bli spesiell på mange måter. I en tid hvor mange kjenner på frykt og usikkerhet, minner påskens budskap oss om livskreftene som er sterkere enn døden. I kirkens historie har det knapt hendt tidligere, at menigheten ikke har kunnet samles til påskegudstjenester i kirkene. Covid19-pandemien har tvunget oss til å tenke annerledes om hva som er kirkens oppdrag og uttrykk. Men selv om kirkebygg og møtelokaler er stengt, er menigheten fortsatt virksom i sitt vitnesbyrd om Kristi kjærlighet, både i ord og handling. Dette kommer nå til uttrykk gjennom digitale møteplasser og i diakonien. Vi skal feire oppstandelsen påskemorgen og spre budskapet om nåde og frelse gjennom de muligheter som fortsatt er åpne.

Det er fantastisk å se hvordan ulike kirker har snudd seg rundt på kort tid og tilbyr virtuelle fellesskap. Andakter og gudstjenester streames, bønner og lystenning deles på internett. Den kirkelige kreativiteten er stor og kirkene framstår på nye måter. Det ønsker vi som kirkeledere å anerkjenne og takke for. Det gir opplevelse av fellesskap og trøst til svært mange i disse dager, langt utenfor våre egne rekker.

Vi trenger hverandre

Koronakrisen vil gå over, men hvordan våre fellesskap og samfunn vil se ut etterpå, avhenger av hvordan vi takler krisen. Nå gjelder det å stå sammen i solidaritet og ta vare på hverandre.

Jesus lærte oss å lete etter den siste av de hundre sauene, nå må vi sørge for at ingen blir glemt eller etterlatt i disse krisetider. Hvert enkelt menneske er elsket av Gud og har uendelig verdi, det må være vår ledetråd i veien ut av krisen.

Omsorgen for de mest sårbare må komme først: de isolerte, syke og døende og deres pårørende, de som har mistet sine kjære og de som mister sitt arbeid og livsgrunnlag. De av oss, som er heldige å være friske, i arbeid og har trygg økonomi, må dele raust med de som nå trenger hjelp.

Vi trenger hverandre i alt fra å få varer levert på døra, noen som kan dra på apoteket, noen å snakke med på telefon eller økonomisk rådgivning. Vi må være oppmerksomme på barn og ungdom som ikke har det bra og på de som trenger noen å dele bekymringer med.

Som kirkeledere vil vi anerkjenne våre myndigheters håndtering av den krevende situasjonen som er oppstått. Vi vil innstendig oppfordre alle våre medlemmer om å følge de gjeldende smittevernråd, og samtidig omslutte både myndigheter, helsearbeidere og andre som utfører livsviktige tjenester, i vår forbønn.

Kirkene er del av den store dugnaden

Omsorg for våre nærmeste er viktig. Men verken Guds kjærlighet eller koronaviruset kjenner landegrenser. Vi skal stå opp for mennesker vi ikke kjenner, men som trenger en håndsrekning nå. Som kirkeledere vil vi sterkt oppfordre til raushet og solidaritet. Vi er del av det verdensvide kirkefellesskap som driver livsviktig helsearbeid og annet diakonalt arbeid i disse dager. De trenger vår forbønn og økonomiske støtte.

Det er de mest sårbare og svakeste som nå lider mest. Vi er særlig opptatt av sårbare barn, flyktninger, hjemløse og fattige i tettpakkede slumområder i mange land. Mange har ikke et trygt hjem å søke tilflukt i for å unngå bli smittet eller smitte andre. Og det lokale sikkerhetsnettet er bortimot fraværende.

Som kirkeledere vil vi innstendig oppfordre alle som har mulighet, til å støtte raust opp om hjelpearbeid globalt, gjennom Kirkens Nødhjelp, Caritas, ADRA, misjonsorganisasjoner og andre. Men også livsviktig arbeid i Norge, gjennom for eksempel Kirkens SOS, Blå Kors, Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon, eller kirkesamfunnet eller menighetens eget diakonale arbeid.

Fra død til liv

Langfredag minner oss om at Gud er midt i lidelsen. Kirken har alltid levd i verdens smerte og kjent sykdom og død på sin egen kropp. Over hele verden er kirkens diakonale arbeid et vitnesbyrd om at vi tror på Livets Gud som gir oss kraft til å bekjempe det vonde. En av kirkens viktigste oppgaver i koronakrisen er å minne om at livskreftene vil vinne. Påskens budskap om nytt liv, er et uttrykk for at Gud ser oss, kommer til oss og viser oss sin kjærlighet.

Gledelig påske. Kristus er oppstanden!

Atle Sommerfeldt, konst. preses, biskop Den norske kirke
Øyvind Haraldseid, generalsekretær Misjonskirken Norge
Jarle Skullerud, synodeformann Den Evangelisk Lutherske Frikirke
Ingull Grefslie, tilsynsprest Metodistkirken i Norge
Bernt Eidsvig, biskop Den katolske Kirke
Øystein Gjerme, leder Pinsebevegelsen i Norge
Terje Aadne, generalsekretær Det Norske Baptistsamfunn
Per Anders Sandgren, kyrkoherde Svenska Kyrkan i Norge
William Cochrane, kommandør Frelsesarmeen
Thomas Åleskjær, pastor OKS-kirkene
Abune Heryakos, prest Den Etiopiske ortodokse kirke i Norge
Svein Flaten, pastor Guds menighet Vegårshei
Anssi Elenius, prest Den finske menigheten i Norge
Roald Nikolai Flemestad, biskop Den nordisk katolske kirke
Alexandros Loukatos, prest Den greske ortodokse kirke i Norge
Ingeborg Wørheide, forstander Den anglikanske kirke i Norge
Dragan Jovanov, prest Den serbisk ortodokse kirke i Norge
Sebastian Wilhelm, prest Den tyskspråklige menighet i Norge
Johannes Johansen, prest Den ortodokse kirke i Norge – Hellige Nikolai menighet
Victor Marley, unionsleder Syvendedags Adventistkirken
Kåre J. Smith, forstander Brunstad Christian Church
Inga Harðardóttir, sokneprest Den Islandske Menighet i Norge
Berit Hagen Agøy, styreleder Norges Kristne Råd
Erhard Hermansen, generalsekretær Norges Kristne Råd

A Meditation for Lent

I hate Lent – all those dreary hymns. Have you ever thought like that or heard others speak like that? If so, to be blunt, shame on you. Lent is not a time to be treated with weary resignation, not a time to be put up with on sufferance, Lent brings a special opportunity to get ourselves right with God, to do some spiritual spring cleaning, and in that spirit it should be welcomed.

The Ladder of Divine Ascent – Saint Catherine’s Monastery ( Public domain)

The big questions for Lent are actually not so much “Are you saying your prayers? Are you coming to church faithfully week by week?” but rather “What is the state of your soul? Are you being renewed within? Which side is winning in the battle between the false self that says “Look after number one” and the true self that says ‘Thy way not mine O Lord’?” That struggle is never going to be easy, because at root we are all selfish, the old animal instinct of self preservation will continually reassert itself. But we are not alone in finding it hard. Not only is every Christian who has ever been, in exactly the same state – yes, even the giants of our faith such as Francis or Mother Teresa – but Jesus himself has endured the self-same struggle, as the story of the Temptations in the Wilderness bears witness. Read more.

Fr Edward Bryant

Candlemas

How romantic it all seems, as recorded in Luke’s Gospel. The baby Jesus brought by Mary and Joseph to the Temple for the final act marking his birth, according to the Law of Moses. On the eighth day came the circumcision, then thirty-three days later the presentation, or sometimes known as the purification, a ritual that seems unbelievably quaint now. How romantic, and in a way the sense of romance is heightened by the procession at the end of Masses on this day, with candles much in evidence, for the traditional name of this Feast is of course Candlemas, a reminder that, as old Simeon proclaimed, the child Jesus is the light of the nations. But however romantic it seems, however much we would long to have been there in the Temple to witness these events for ourselves, yet there are serious messages contained in these verses.

Guido Da Siena: Presentation of Jesus at the Temple (Public domain)

Where to begin? With Simeon’s prophesy to Mary that this child will overturn the existing order and in so doing bring her great suffering? Or with the sacrifice that the Holy Family brings, a pair of pigeons? For remember, this was the let-out for the poor – the offering was supposed to be a lamb and a pigeon. What a lesson to us, with our obsession with material things – Jesus was born in poverty, he lived with nowhere to lay his head, and he died an outcast – though he was rich, he became poor for our sakes, writes St Paul. It puts our preoccupations with status and possessions to shame, doesn’t it? But the essential message here is that the Holy Family were obedient and God-fearing: this duty was laid upon them by the Law of Moses, so they did it. No record of anguished debate about priorities, about all the other more immediately useful things that Joseph and Mary could have been doing. The Law said do it, their faith enjoined this upon them and so they did it. No argument. It puts us all to shame, doesn’t it?

It reminds one of the story of Cain and Abel: what was Cain’s sin? He very kindly decided to give God some of the left overs of what he had produced: and God was not amused. The Holy Family fulfilled their duty, Cain did not. Do we really expect God to be pleased with us when we condescend to give him the left overs of our lives? Hardly. God is not mocked. The Holy Family did as their faith commanded them, with no talk from Joseph about how he’d rather be back at his carpentering, and no complaints from Mary about how purification was demeaning to women and a male conspiracy.

Of course, put like that it sounds ridiculous, doesn’t it, but just consider the kinds of excuses we make: pray more? I’m too busy. Read the Bible more? That’s the clergy’s job, and, let me say this, if they did, then we’d certainly notice an improvement in their sermons. Give more to the church? I’ve got better things to do with my money than that – I’ve just been given this red hot share tip by my stock broker. In the haunting words of the old hymn: nothing in my hand I bring, simply to thy cross I cling. Foul I to the fountain fly, wash me Saviour or I die. The Presentation is not about soft focused romance, it is about unquestioning commitment: God deserves, God requires nothing less, from you and from me.

Fr. Edward Bryant

https://nordiccatholic.com/

Mann og kvinne

«Til mann og kvinne skapte Han dei.» 1.Mos 1,27.

Teikn tyder idag på at kristne som vågar å hevde at den naturlege skaparordninga for menneska er mann og kvinne, går tøffe tider i møte. Nyleg vart ein student i ein engelsk skule utestengd frå klasseromet fordi han hevda at det finst to kjønn: mann og kvinne. Hendinga er omtala og filma i den engelske bloggen ’Archbishop Cranmer’ 17. juni 2019.

Det foregår ein kamp om det naturlege. Kvinneleg og mannleg, ekteskap og familie, far og mor er iferd med å misse si klassiske meining. Nye omgrep kjem istaden og nytt innhald skal fylle ny-orda. Kjønnspolariteten mellom mann og kvinne, som har vore rekna som skaparordning, skal reknast som historisk og kulturelt betinga konstruksjonar. Kvar einskild skal no kunne velje sin kjønns-identitet og variere den over tid etter eige ynskje.

Kan det bli slik at spørsmålet om mann og kvinne, forståing av ekteskapet og oppfatninga om kva eit menneske er, skal føre til at folk misser jobben, vert støytte ut av det gode selskap og vert tvungne til å teie stilt?

Det er viktig at dei som vil forsvare klassisk kristen tru på dette området, let si røyst høyre. Det kan verte ubehageleg og kome til å koste både ære og posisjon. Men dagens debatt er iferd med å øydelegge vår forståing av det naturlege. Det vil gjere det vanskelegare for unge å finne seg sjølv, og det undergrev familien som institusjon.

Læraren i hendinga nemnd ovanfor påla studenten å halde si oppfatning for seg sjølv, for ho stemmer ikkje med den offisielle, nasjonale skule-’policy’. Studenten vart straffa for å hevde ei oppfatning som ikkje stemmer med den politisk korrekte sanninga.

Den offisielle oppfatninga på begge sider av Nordsjøen er inkludering av alle nye variantar av kjønnsidentitet, og alt anna vert rekna som diskriminering. Korkje i barnehage eller ved universitet skal det undervisast at det er Guds plan at han skapte menneske maskulint og mannleg og feminint og kvinneleg. Det skal ikkje heite ’far’ og ’mor’ no lenger, men fyrste- og andre-foreldre. Klassisk kristen lære kjem til å verte rekna som førmoderne og forelda. Og kanskje forbudt.

Det som startar med bortvising frå klasseromet, held etter kvart fram som statleg pålegg om å innrette seg etter vedteken ’policy’ og endar gjerne med at den som ikkje innretter seg, kjem under påtale for diskriminering.

Kven skulle tru det i inkluderingssamfunnet?

I fokus, Dagen, juni 2019

Guds kvittering

I rettssaken for Det høye råd stod Jesus anklaget for blasfemi. Han hadde ikke bare gjort krav på å være Israels Messias, men også talt og handlet på Guds vegne. Følgelig dømmes han til døden for gudsbespottelse samtidig som han selv spottes, idet rådsherrene spytter og slår ham i ansiktet (Matt 26:65ff).

Men forhånelsen av Jesus sluttet ikke her. Selv etter at han var korsfestet, gjorde overprestene, de skriftlærde og de eldste narr av ham, idet de sa: «Han har satt sin lit til Gud; han fri ham nu om han har behag i ham! Han har jo sagt: Jeg er Guds Sønn» (Matt 27:43).

Det er likevel en dobbelt bunn i denne blasfemi. Spott-ordene spiller nemlig på et sitat fra salme 22:9, hvor salmisten trøster Herrens lidende tjener: «Sett din vei i Herrens hånd! Han skal redde ham, han skal utfri ham, siden han har behag i ham.» Tydeligvis hadde spotterne ment ordene som sarkasmer og ikke til trøst for den korsfestede, men spotten overdøver allikevel ikke salmistens opprinnelige hensikt. Jesus selv bad jo på korset ved å sitere fra nettopp denne salme: «Min Gud! min Gud! Hvorfor har du forlatt meg» (Matt 27:46). På en paradoksal måte kommer spotterne ufrivillig til å istemme Jesu egen bønn.

På Påskemorgen gir Gud sitt bønnesvar. Oppstandelsen viser at Gud hadde behag i ham og utfridde ham. Anklagen for Det høye Råd var derfor falsk (jfr. Matt 26:60). Jesus hadde rett til å tale og handle i Guds navn. At Det høye Råds kjennelse var justismord, inngår som et bærende moment i urkirkens forkynnelse av Jesu oppstandelse.

Gud oppreiste Jesus og løste ham fra dødens veer, konstaterer Peter på Pinsedag med et sitat fra Salmenes bok: «For du skal ikke forlate min sjel i dødsriket, ei heller skal du overgi din hellige til å se tilintetgjørelse; du kunngjorde meg livets veier, du skal fylle meg med glede for ditt åsyn» (Ap gj 2:24ff, jfr Sal 16:10f). På lignende måte forklarer Paulus at «han ble overgitt til døden for våre synder for at vi skulle bli rettferdige for Gud» (Rom 4:25).

På bedehuset i gamle dager forstod man den store sammenhengen. Ved å omtale oppstandelsen som «Guds kvittering» grep man Peters poeng om at Gud ikke ville overlate sin hellige til tilintetgjørelse. Med formuleringen «det salige bytte» fastholdt man Pauli anliggende om at Guds rettferdige ble overgitt til døden for at syndere skulle bli rettferdige for Gud.

Ave crux, spes unica.
+Roald Nikolai
 

Bønnevakt

Hva skal vi bruke fastetiden til? Man blir ikke from av å sulte, men selvransakelse kan være til gavn. For å forstå hva det dreier seg om, er det kankje nyttig å ta utgangspunkt i ordet «faste». Opprinnelig har ordet intet med mat å gjøre, men faste betyr simpelthen «det å holde fast». Avholdenhet fra mat skulle tjene som en påminnelse om troen som et oppbrudd fra den gamle verden. Dette eskjatologiske perspektiv gjorde ordet faste ensbetydende med disiplinert adferd. Denne forståelse kommer til uttrykk i at også den greske kristenhet betegnet fasten med et militært lånord fra latin «statio», som betyr «vakttjeneste», slik vi leser det i det oldkirkelige skrift Hermas Hyrden (omkring år 140). Forståelsen av fasten som stridende årvåkenhet – jfr. vårt uttrykk «bønnevakt» – understreker altså et kampmotiv som fokuserer ikke bare på den enkelte kristnes livsførsel, men også på menigheten og de kristnes liv i verden.

Andrei Rublev [Publlic domain]

Hva angår den enkeltes fastedisiplin, må hver og en av oss merke seg at den vi strider mot ikke er en ukjent fiende, men oss selv og vår egen åndelige sløvhet. Utfordringen består i å våkne opp fra «vanekristendom» i tenkesett og levevis. Samtidig må vi innse at striden ikke er et prosjekt som er over til påske, men skal føres hele livet ut. Dette lange perspektiv inngir også realisme. Så lenge vi er her i verden, vil en streben etter etisk perfeksjonisme kun føre til håpløshet. Motstykket til denne innsikt er at vi også må vokte oss for «å synde på nåden». Denne polaritet er i luthersk teologi blitt betegnet som dialektikken mellom lov og evangelium (jfr. Rom 3:20ff), mens andre teologiske tradisjoner uttrykker spenningen ved å tale om den kristnes livsferd som en pilegrimsgang (jfr. 2 Kor,4:16ff). Utfordringen for oss alle består i å finne frem til et nådens frihetsrom hvor Kristus kan vinne skikkelse i oss (Gal 4:18, 5:22). Som troende står vi ikke alene i livsferden. Tilhørligheten i et menighetens bønnefellesskap gir oss åndelig styrke på veien.

I fastetiden er det derfor ønskelig å rette et årvåkent blikk på det kristne fellesskap som vi tilhører. For likesom den enkelte ikke er fullkommen, kan også menigheten ha store og små syndere i sin midte. Utfordringen i så måte er ikke nytt. Jesus selv talte om «ugress blant hveten» (Mt 13:24,47). Apostlenes gjerninger og brevlitteraturen legger heller ikke skjul på syndens nærvær i kirken (Ap gj 5:1ff, 1 Kor 5:1-12). Det er kanskje en viss trøst i at dette er et stadig problem. For hvis menigheten skulle bestå av lutter rene og fullkomne, ville hverken du eller jeg ha noen plass der. Det er menighetens oppgave å tjene som et «asyl» hvor botferdige syndere kan få trøst og finne oppreisning, men hvor også de ubotferdige settes under kirketukt (Gal 6:1, 1 Kor 5:11, 2 Kor 2:.5ff ). Men, kan man spørre, med hvilken hvilken rett bekjenner vi oss så til «en hellig kirke»? Svaret må bli at Kirken er hellig, ikke til tross for synderne i hennes midte, men fordi hun byr dem et nådens frihetsrom (Rom 5:15ff). Kristus har jo lovet å lege dem som vender om (Matt 13:15).

Stroganov School [Public domain]

At menigheten, likesom hver enkelt troende, er ufullkommen og stadig trenger til omvendelse, opphever ikke av den grunn skillet mellom kirken og verden, eller mellom dem som er «innenfor» og «utenfor», for å låne Pauli formulering (1 Kor 5:12f). Apostelens formaning til problemmenigheten i Korint lyder: «Trekk ikke i ulikt spann, sammen med vantroen» (2 Kor 6:14). Forholdet til våre ikke-kristne omgivelser er således et tredje punkt som krever årvåkenhet. Vi er i verden, men ikke av verden. Denne dobbelthet kaller på samme tid til solidaritet og distanse. Distansen er altså ikke en tilbaketrekning, men en avgrensning som uttrykk for vår egenart. Til fastetidens disiplin hører derfor også kjærlighetshandlinger som vitner om vår tro.

Velsignet faste!
+Roald Nikolai

 

The Light of Epiphany

Epiphany lights up the difference between reality and pantomime, that this story really happened, but also, that life, unlike fairy tale and pantomime, is full of contradiction and paradox. This reality the Christian message preserves and will not deny. “The people that walked in darkness have seen a great light.”

Like your own baby, Jesus grew up. He became that man on the Cross and alongside him again is his mother. But beyond the baby and the man, God manifested in the flesh. Here is God so taking our nature as His, that what is divine and human grows into one Person, never to be severed again. This is the stupendous happening that brings light into darkness, as St. Paul says that “in the fullness of time God sent his Son born of a woman”.

Mary is God’s instrument who carried in her womb the very Bread of Heaven that would be distributed to the faithful as their food and strength. In the Eucharist we are read more

Canon Arthur Middleton