Fastenålen – en samtaleåpner om fasten

I samarbeid med Gammelkatolsk idédebatt lanserer vi nå #fastenål også i Norge. Det er en fiolett knappenålsperle til å ha på jakken for å markere at man holder den store fasten – tiden som starter med askeonsdag og som varer til påske.

Tanken er ikke at man skal fremheve seg selv og vise verden at man faster, men at den skal bli en døråpner for samtaler om fastetiden. Vi håper dessuten den blir en påminner til oss selv om å øve oss i måtehold, avholdenhet, bønn og gavmildhet – de viktige ingrediensene i fasten.

Så bli med oss og bær en fiolett knappenål i fastetiden. Den koster kr 25,- inkludert porto, og du bestiller den ved å fylle ut skjemaet nedenfor eller direkte fra Gammelkatolsk idédebatt.

Les mer om fasten her: Julen er kastet ut. Fastetiden er over oss

God fastetid!

 

BESTILLING AV FASTENÅL:

Advertisements

Thaddeus Peplowski

Biskop Thaddeus Peplowski er død.

«Etter ni måneders kamp med alvorlig sykdom døde Biskop Thaddeus Peplowski fredag 19. januar. Han ble 82 år gammel.

Biskopens kirkelige liv var like vidtfavnende som biskopen selv. Hans første prestetjeneste som kapellan i Buffalo-katedralen ble etterfulgt av noen års virke som misjonær i Canadas mer ugjestmilde trakter. Siden vendte han tilbake til bispedømmet Buffalo-Pittsburg hvor han tjenestegjorde som sogneprest i ulike menigheter. I 1990 ble han så bispeviet.»

Les hele biskop Roald Nikolai Flemestads minneord her.

Herrens omskjærelse

Første januar er festdagen for Herrens omskjærelse – åtte dager etter hans fødsel juledag. Dette var den første utgytelsen av Jesu Kristi blod og er et forvarsel om soldatens spyd som på Golgata skulle gjennombore Kristi side og frigjøre den frelsende strømmen av blod og vann som vi leser om hos evangelisten Johannes (Joh. 19:34).

Kristi omskjærelse er også et forvarsel om dåpen, for i Paulus sitt brev til Kolosserne leser vi at:

«I ham ble også dere om skåret, men ikke av menneskehender. Dere ble omskåret med Kristi omskjærelse da dere kledde av dere den kroppen som kjøttet har makten over. For i dåpen ble dere begravet med ham, og i den ble dere også reist opp med ham, ved troen på Guds kraft, han som reiste Kristus opp fra de døde» (Kol. 2:11-12).

 

Flukta til Egypt

Etter den arabiske våren i 2011 har dei kristne i Egypt levd under stadig trugsmål frå radikal islam. Med Det muslimske brorskapet si maktovertaking i 2012 auka forfølgingane ytterlegare og er i dag på sitt verste. Er du kristen i Egypt i 2017, feirar du jul med fare for ditt eige liv. Det var ikkje betre på Jesu tid. Likevel valde Den heilage familien å flykte frå kong Herodes og dit.

Det vesle Jesus-barnet som vi feirar kvar jul vil alltid, i all si uskuld og reinleik, representere eit trugsmål mot den verdslege makta, for heile verda ligg i det vonde. Ho har ein annan fyrste som rådar grunnen, og det er inn i dette mørkret Gud sender sin eigen son for å fri ho frå dei vonde banda. Ingen kjenner dette betre på kroppen enn dei kristne i dagens Egypt.

Josef vart åtvara og flykta. Han valde Egypt i staden for jødane sitt eige heimland – noko som fortel mykje om det åndelege klimaet rundt Kristi fødsel. Han valde altså å sikre familien sin ved å reise til eit mindre uttrykt land. Han var ein mann som vaka over seg og sine og var vaken nok til å høyre då Gud ved englane sine talte om at han skulle reise. Han kunne valt martyriet.

Ein skal ikkje oppsøke martyriet. Kyrkjefedrane gjer det klart at ein heller skal flykte i forkant av forfølging enn med hovmod vente på at det skal kome. Diverre var det mange som ikkje kunne flykte. Mange barn måtte bøte med livet for at det eine kunne bergast, og desse er dei sanne martyrane i denne forteljinga. Dei første martyrane i samband med Kristi kome – til Guds ære og mødrenes trøyst.

Heller ikkje dagens koptarar kan flykte. Og skal vi vere ærlege, så lever også vi i Europa i ikkje-kristne samfunn. Difor har vi langt på veg same vala som Josef. Vi kan velje martyriet eller vi kan flykte. Vi kan rope ut at «Gud er god», drive valkamp, debattere julegudstenester og gå i tog mot homofil vigsel, eller vi kan velje Josef-vegen og trekke oss unna med det som er det mest dyrebare av alt i denne verda – vår herre og meister Jesus Kristus.

Så korleis flyktar vi i er verd som ser alt? Ein måte er å søke innover. I ei anna tung tid for dei egyptiske kristne, på slutten av 200-talet, sa ei av dei «kvinnelege ørkenfedrane» at for kvar meter vi går framover, må vi gå mil innover. Kanskje kan vi seie at for kvart ord vi skriv på sosiale mediar, bør vi skrive brev i vårt indre. For det er Kristus i oss som er håpet om herlegdomen. Det er Kristus i oss vi må finne og dyrke fram, for det er orda talt til oss gjennom vårt indre menneske, med bibelen som hjelp, som igjen kjem til å «riste alle folkeslag», slik profeten Haggai seier det i teksten vår i dag.

Alt til ære for Faderen, Sonen og Den heilage ande som var, er og blir ein sann Gud frå æve til æve.

Preika er henta frå messa i Stryn i Nordfjord, 29. desember 2017. Bileta er også derifrå. 

Veien hjem

Snapseed.jpg«Du har vel mastergrad i kirkebrudd», var det en som sa til meg en gang jeg besøkte st. Paul menighet i Bergen. Det fikk meg for alvor til å tenke. Skal jeg bare la meg drive med vinden mot enda et kirkesamfunn, eller er det på tide å ta et steg tilbake og kanskje lege ett av såra jeg har vært med på å skape?

Ved slike korsveier er det lurt å tenke tilbake på hva som var årsaka til kirkevandringa. Da jeg forlot karismatikken, var det ikke på grunn av pastorer, forsamlinger eller læresetninger. Det var fordi jeg kjente i hjertet at dette ikke var den rette veien for meg. Ei slik kjensle hadde jeg ikke da jeg forlot Den nordisk-katolske kirka.

Det er likevel vanskelig å se klart i en oppheta situasjon. I handballen ender dette ofte i «to minutts utvisning» for å roe situasjonen. Kanskje er det en kirkelig tominutts utvisning jeg har hatt og er nå kommet i spill igjen ved å rekke ut ei hand, be om tilgivelse og på nytt ta opp ballen. Mange har ikke noe å be om tilgivelse for og kommer aldri i spill igjen.

«Og Gjallarbrui, den er vond og inkje god å gange», får vi høyre i Draumkvedet. Så hvorfor snu når man er kommet over til de store kirkene? I valget mellom ei ortodoks kirke som ikke tillater medlemmer å be med ikke-ortodokse, og ei romersk-katolsk kirke med en pave som Kristus-vikar, er det godt å ha et tredje alternativ i den gammelkatolske kirka.

I oktober 2003 studerte jeg kirkeledelse ved en av bibelskolene i Bergen. Der formulerte jeg en visjon for mitt framtidige kristenliv. «På tvers av kyrkjesamfunn, undervise og disippelgjere menneske for eit liv og ei teneste i Guds rike». En slik visjon er vanskelig innenfor de store tradisjonelle kirkene.

«Jeg er redd for de små romma», sa en av konvertittene som gikk fra statskirka til romerkirka. Sjøl er jeg redd for de store romma. Jeg er redd for å bli en kulturkristen som velger samfunn etter status, en konvertitt med meninger om de jeg forlot eller en kirkegjenger med selektivt kirkesyn. Jeg er redd for å bli en som bygger nasjonale kirker i Norge fremfor norske kirker.

“What about the Old Catholic Church?”, spurte jeg en gang på et ortodokst nettforum. Svaret jeg fikk var «It’s too young». Poenget var slående, men ikke presist. Med røter eldre enn skismaet, gyldig suksesjon og ikke større enn at de kan gå under modernitetens radar, er de gammelkatolske store nok til å være tradisjonsbærere inn i en tapt vestlig sivilisasjon.

«Ingen skal minnes de første ting. Ingen skal tenke på dem», sier profeten. Man kan altså ikke rygge inn i framtida med en drøm bygget på vemod og melankoli. Ingenting er som før i Den nordisk-katolske kirka. Såra er lega, arra vil være der, men ei kirke med mange erfaringer vil bygge seg sterk nok til å møte framtida på en god og sunn måte.

Å være med å bære den felleskatolske tradisjonen videre i den etterkristne tida vi lever i, vil være mitt bidrag i jobben for å fremme Guds rike. Det vil være min måte å fullføre den visjonen jeg en gang skrev for meg sjøl og det vil være mitt bidrag i arbeidet med å bygge ei kirke som kan bli stående – inntil Kristus kommer igjen.

Om Gud vil, og med brødrenes velsignelse, gjennom Den nordisk-katolske kirke.

Fr Olav Paulinus

Av nåde

Nåden er på timeplanen. Men er idag i skvis på fleire vis. Han vert både misbrukt og misforstått. Ikkje er det lett å lære moderne menneske at noko vert gitt dei av nåde. Og ikkje er det lett for kyrkjene å setje nåden i sin rette samanheng.

Av nåde har Gud frelst oss, seier apostelen, reist oss opp frå døden og sett oss i himmelen. Det kviler ikkje på gjerningar, men er gjort for å føre til gjerningar, alternative og ferdiglagde.

Nåde-religionen har idag minst tre store konkurrentar: Menneske let seg lett freiste til å leve for seg sjølv. «Fordi eg har fortent det» er individualismens grunnsetning. Når den set seg fast, vel mennesket å nyte sitt eige liv og leve som om Gud ikkje fanst. Det mennesket treng ikkje nåde. Det treng berre seg sjølv. Og trivst som konsumentdriven entertainment-robot.

Nært i slekt med individualismen står materialismen. Alt er så lett i velferdssamfunnet. Så mykje å fylle livet med. Det er tilgong på alt, og det meste går av seg sjølv. Ingen grunn til å ha Gud attåt. Mammonismen er ei åndeleg kraft som ikkje bygg på nåde, men på nyting.

Ein tredje konkurrent til nåde-trua er ei åndeleg kraft som har flytta inn i samfunnet vårt siste generasjonen og idag har sterk dragning på moderne menneske: Islam. Der den islamske kulten flyttar inn, vert også nåde-religionen sett til sides. Det er flusst med gode grunnar for det individualistiske og materialistiske notidsmennesket å velge underkastings-trua framfor nåde-trua. Difor foregår det ein åndskamp på djupet i vår kultur i vår generasjon.

Nåde-religionen vert også sett opp imot gjernings-religion. Men apostelen nemner gjerningane i same åndedrag som nåden. Menneske kan ikkje fortene nåden ved eigeninnsats. Av nåde vert menneske frelste, ved tru. Men nåden vert gjeven for at vi skal leve rett, gjere gode gjerningar, tilrettelagde av Gud sjølv: «… eit liv i rettferd, heilagdom og sanning».

Guds nåde-plan la Han i løynd før verda vart skapt. Denne nåde-religionen har ingen alternativ. Det er ingen andre vegar til frelse enn denne, ved Han som døydde for oss og som stod opp for oss.

Og Gud er i arbeid. Guds viktigaste arbeidsmiddel for å få mennesket til å kome til seg sjølv, er «heilag uro». Guds Ande plagar forbrukarmenneska med heilag uro i menneskesinnet. Heilaganden arbeider med menneskeånda. Somme vel å dempe uroa med pillar og seier «Mi sjel er uroleg til ho får ein valium». Men salmisten seier «… til ho finn kvile i deg».

Denne artikkelen stod på trykk i avisa Dagen 25. september 2017.

Kristne verdier og politiske merkesaker

Valgkampen er i gang og de ulike partier kappes om å fremstå for kristne­ velgere som det mest kristelige i forhold til de øvrige. Dette gjøres tilsynelatende i to skritt. Først fratas de andre kristennavnet, dernest gjør man gjeldende at eget partiprogram inneholder flere «kristne verdier» enn meningsmotstandernes «hykleriske» fremstilling av seg selv (Vårt Land, 24. juli).

Kristen politikk. På denne bakgrunn må det være tillatt å sette spørsmålstegn ved bruken av uttrykk som «kristent grunnsyn» og «kristne verdier» i partipolitisk øyemed. På tvers av partigrensene er det vanskelig å fri seg fra inntrykket av at ord­bruken fremstår som lånte­ kledebon omkring politiske merkesaker. Alvorligere er likevel at ordbruken kan føre til den misforståelse at det skulle gis en egen «kristen» politikk.

Forsøket på å omskrive kristen etikk i politiske kategorier ender gjerne med banale alminneligheter eller grove urimeligheter. Dette gjelder ikke minst ordparet «kristne verdier», et lånord fra det moderne prosjekt som slagordmessig reduserer kristen tro til et slags allmennmenneskelig knippe av regler og normer til bruk i sekulære spørsmål.

Jesus selv har imidlertid lært oss å gi Gud hva Guds er og keiseren hva keiserens er. Det er viktig å fastholde at Gud og keiseren ikke er sammenfallende størrelser i form av «kristne verdier».

Kristen samfunnsmoral. Sant nok er det mulig å kartlegge omfanget av de verdiforestillinger og holdninger som forefinnes i kristne miljøer, men en deskriptiv kartlegning av synspunkter er ikke nødvendigvis å forstå som en politisk rettesnor. Kartlegningen kan kun karakteriseres som «kristne verdier» i den forstand at det som avdekkes, er «avleiringer» – også i sivilsamfunnet – fra de troendes livsførsel i lys av evangeliet. Som normativ ­kategori er «kristne verdier» altså noe konkret og forpliktende blant kristne og ikke nødvendigvis egnet som politisk slagord i andre sammenhenger.

Selv om vedtak i den politiske sfære kan være i åpenbar konflikt med kristen tro, behøver ikke politisk virksomhet som sådan å måtte legitimere seg på kristne premisser for å kunne være etisk akseptabel. Ønsket om å bedre levevilkårene her i verden innebærer ofte avveininger og kompromisser som må kunne stå på egne ben i forhold til så vel kristne som ikke-kristne.

Sosialt oppbrudd. I denne sammenheng må det legges til at begrepet «verdi» har sin egen kompliserte idéhistorie. Det er opprinnelig et lånord fra den såkalte ny-kantianismen, en tysk filosofisk retning i annen halvdel av det 19. århundre som øynet faren fra nihilismen. I generasjonen før hadde nemlig opplysningsfilosofene avvist tanken om at moralen må begrunnes i en autoritet utenfor mennesket selv – det vil si «Gud».

De radikale samfunnsendringene den gang førte til at store befolkningsgrupper i Vest-
Europa var i ferd med å miste­ ­festet for livsførselen. Ikke minst innebar industrialiseringen et sosialt oppbrudd, idet land­befolkningen flyttet til byene og derved ble løsrevet fra lokalsamfunnets forpliktende normer og tradisjoner. Likeledes frigjorde ikke bare kunsten seg fra overleverte samfunnsnormer, men også vitenskap, teknikk, økonomi og politikk falt fra hverandre i usammenhengende sfærer.

En ny mening. Toneangivende­ kantianske filosofer mente at denne fragmenteringen av livsfølelsen kunne leges ved en ny meningsgivende orden rundt forestillingen om en sentralverdi. Trusselen fra nihilismen skulle avvæpnes idet man forestilte seg at «verdiene» inngår i menneskets livsverden som en stigende orden fra sanselige opplevelser av det skjønne til åndelige opplevelser av det gode. Helheten av verdimangfoldet holdes så sammen av kjærligheten som verdienes kilde.

«Kristne verdier». Dette førte til at man på kirkelig hold ­fattet nytt mot. I lys av den skarpe ­filosofiske kritikk av den kristne­ åpenbaringsforståelse fantes det her et rom for kompromiss. Kristentroen kunne få ny relevans hvis forestillingen om en «sentralverdi» i menneskelivet ble identifisert med Gud. Slik kunne man gå utenom troen på Jesus som den inkarnerte Kristus, samtidig som det læremessige tomrom fyltes med et etisk engasjement basert på «kristne verdier».

Den store kritiker av dette ­moralske prosjekt var Nietzsche som latterligjorde verdier som «det gode» og «det sanne» som et trylleri med ord, et forsøk på å bedrive teologi uten Gud. Mer akademisk i formen avviste ­likeledes Max Weber håpet om at forestillingen om verdier kan lede til medmenneskelig medfølelse og samhold. «Verdiene» står tvert imot i kamp med hverandre. Det å ta parti for bestemte verdier betyr som regel å ta parti mot andre verdier, konkluderte han.

Verdiene splitter. Motsetningene i vår egen kultursituasjon bekrefter at ordet «verdi» ikke er en meningsgivende kategori som kan fremme gjensidig solidaritet i samfunnslivet. I dagens samfunn er ikke solidaritet, men selvrealisering en overordnet verdi. Verdiene som styrer den enkelte, henter sin mening fra individets egne normative valg. Det er derfor urimelig å tale om felles verdier med universell ­gyldighet.

Verdikonflikten som utkjempes i vårt samfunn på den ­politiske arena, tydeliggjøres ­eksempelvis ved abortlovgivningen, den nye ekteskapsloven og endringene i bioteknologi­loven. Å føre disse livssynskonflikter sammen under etiketten «kristne verdier» eller «et kristen grunnsyn», kan kun virke tilslørende all den stund det ikke foreligger en konsensus om hva som gagner mennesket. Forestillingen om «kristne verdier» forutsetter det kristne menneskesyn. Derfor blir «kristne verdier» som politisk rettesnor et fremmed­legeme i et multikulturelt samfunn som vårt.

Denne artikkelen stod på trykk i papirutgaven av Vårt Land, 7. august 2017,
og ble lagt inn på avisens debattforum neste dag her
.