Katolsk i Frankrike

Frankrike har historisk vore eit av dei heilstøypte katolske land i Europa. I dag står dei vakre katedralane Notre Dame, Chartres og så vidare att som lite meir enn fortidige minnesmerke over ei tru og ein livsstil som har visna vekk. Kanskje kan også kristendomen sin lagnad i vår del av Europa avlesast på det som skjer i dette landet.

Årsakene til avkristninga er sikkert mangfaldige. Den franske historieprofessoren Guillaume Cuchet ved Universitetet Paris-Est Créteil, gav i år ut boka «Korleis verda slutta å vere kristen: kollapsets anatomi» der han bygg konklusjonane på omfattande statistisk materiale.

På 30 år fram til århundreskiftet gjekk prosenten som nytta skriftemålet i Frankrike ned frå over 50 til under 20. I dag er messe-deltakinga nede på 1,7 prosent. Ein prest kan i dag ha ansvar for 20–30 prestegjeld og berre feire regionale messer.

Cuchet meiner den katolske kyrkja sjølv har hovudansvaret for forfallet. Omskiftet kom med 2. vatikankonsilet i 1965. Konsilet sette seg som mål offensivt å møte den nye tida sine utfordringar. Men i staden for å bli lytta til i samtida, har kyrkja sjølv blitt sekularisert. Konsilet gjorde omfattande liturgiske reformer som vart tolka som frislepp av liberale tolkingar og utbreidd lokal eksperimentering. Både i liturgien, i familielivet og privatlivet vart forpliktinga på ein nedarva tradisjon oppløyst. Tydeleg avlesbart på samanbrotet i skriftemålspraksis.

Men enno større ansvar meiner Cuchet at prestane har som i tråd med den nye tida slutta heilt å invitere til og forkynne om dette. Forkynninga av synd og samvit, anger og bot forstumma. Skriftemålspraksisen vart trivialisert og nattverddeltakinga stupte. Det merkast også at forkynninga av dei fire siste ting (døden, domen, himmelen og fortapinga) opphøyrde. Det var som om prestane sjølv hadde slutta å tru på det.

Så kvifor då gå til kyrkje, kvifor be om syndstilgjeving, kvifor tru på eit liv etter døden, skriv Cuchet. Ikkje rart statistikken har hamna på 1,7 prosent franskmenn som går til kyrkje ein gong i månaden.

Har denne kunnskapen relevans her til lands? Katolsk kultur skil seg på mange måtar frå protestantisk. Men skal tru om ikkje kyrkja har like mykje ansvar for avkristninga her til lands? I så fall er dette vegen ut av vår tids åndelege krise: Trufaste prestar og predikantar som forkynner tydeleg om synd og syndstilgjeving, frelse og fortaping. Og som kan rettleie om at vegen til det gode livet går gjennom åndeleg disiplin og praktiserande kyrkjeleg disippelskap.

Advertisements

Ved dine altere, Herre

Søndag 29. april ble det holdt nordiskkatolsk messe i Stryn i Nordfjord. Rundt tjue personer møtte opp. I etterkant av messen diskuterte man kirkesituasjonen i Norge og hvilken rolle Den nordisk-katolske kirke spilte i dette landskapet.

I den forbindelse ble også «Ved dine altere, Herre» lansert. Dette er et hefte med tekster om hva det vil si å være en tradisjonell kirke. Biskop Roald Nikolai Flemestad, fr. Asle Ambrosius Dingstad, fr Ottar Mikael Myrseth, Ingrid Gjertsen og fr Fransciskus Urban Sylvan OPR har alle bidratt som skribenter.

I heftet kan man lese om den gamle troen i Norge, om Den nordisk-katolske kirkes identitet og visjon, om hvorfor velge en tradisjonell kirke og mer. Dessuten er heftet rikt illustrert av kunstneren Magne V. Kristiansen og inneholder egne meditasjoner til hver av tekstene.

Dere kan bestille heftet nedenfor. Det koster kr 70,- pluss porto.

 

Fastenålen – en samtaleåpner om fasten

I samarbeid med Gammelkatolsk idédebatt lanserer vi nå #fastenål også i Norge. Det er en fiolett knappenålsperle til å ha på jakken for å markere at man holder den store fasten – tiden som starter med askeonsdag og som varer til påske.

Tanken er ikke at man skal fremheve seg selv og vise verden at man faster, men at den skal bli en døråpner for samtaler om fastetiden. Vi håper dessuten den blir en påminner til oss selv om å øve oss i måtehold, avholdenhet, bønn og gavmildhet – de viktige ingrediensene i fasten.

Så bli med oss og bær en fiolett knappenål i fastetiden. Den koster kr 25,- inkludert porto, og du bestiller den ved å fylle ut skjemaet nedenfor eller direkte fra Gammelkatolsk idédebatt.

Les mer om fasten her: Julen er kastet ut. Fastetiden er over oss

God fastetid!

 

BESTILLING AV FASTENÅL:

Thaddeus Peplowski

Biskop Thaddeus Peplowski er død.

«Etter ni måneders kamp med alvorlig sykdom døde Biskop Thaddeus Peplowski fredag 19. januar. Han ble 82 år gammel.

Biskopens kirkelige liv var like vidtfavnende som biskopen selv. Hans første prestetjeneste som kapellan i Buffalo-katedralen ble etterfulgt av noen års virke som misjonær i Canadas mer ugjestmilde trakter. Siden vendte han tilbake til bispedømmet Buffalo-Pittsburg hvor han tjenestegjorde som sogneprest i ulike menigheter. I 1990 ble han så bispeviet.»

Les hele biskop Roald Nikolai Flemestads minneord her.

Herrens omskjærelse

Første januar er festdagen for Herrens omskjærelse – åtte dager etter hans fødsel juledag. Dette var den første utgytelsen av Jesu Kristi blod og er et forvarsel om soldatens spyd som på Golgata skulle gjennombore Kristi side og frigjøre den frelsende strømmen av blod og vann som vi leser om hos evangelisten Johannes (Joh. 19:34).

Kristi omskjærelse er også et forvarsel om dåpen, for i Paulus sitt brev til Kolosserne leser vi at:

«I ham ble også dere om skåret, men ikke av menneskehender. Dere ble omskåret med Kristi omskjærelse da dere kledde av dere den kroppen som kjøttet har makten over. For i dåpen ble dere begravet med ham, og i den ble dere også reist opp med ham, ved troen på Guds kraft, han som reiste Kristus opp fra de døde» (Kol. 2:11-12).

 

Flukta til Egypt

Etter den arabiske våren i 2011 har dei kristne i Egypt levd under stadig trugsmål frå radikal islam. Med Det muslimske brorskapet si maktovertaking i 2012 auka forfølgingane ytterlegare og er i dag på sitt verste. Er du kristen i Egypt i 2017, feirar du jul med fare for ditt eige liv. Det var ikkje betre på Jesu tid. Likevel valde Den heilage familien å flykte frå kong Herodes og dit.

Det vesle Jesus-barnet som vi feirar kvar jul vil alltid, i all si uskuld og reinleik, representere eit trugsmål mot den verdslege makta, for heile verda ligg i det vonde. Ho har ein annan fyrste som rådar grunnen, og det er inn i dette mørkret Gud sender sin eigen son for å fri ho frå dei vonde banda. Ingen kjenner dette betre på kroppen enn dei kristne i dagens Egypt.

Josef vart åtvara og flykta. Han valde Egypt i staden for jødane sitt eige heimland – noko som fortel mykje om det åndelege klimaet rundt Kristi fødsel. Han valde altså å sikre familien sin ved å reise til eit mindre uttrykt land. Han var ein mann som vaka over seg og sine og var vaken nok til å høyre då Gud ved englane sine talte om at han skulle reise. Han kunne valt martyriet.

Ein skal ikkje oppsøke martyriet. Kyrkjefedrane gjer det klart at ein heller skal flykte i forkant av forfølging enn med hovmod vente på at det skal kome. Diverre var det mange som ikkje kunne flykte. Mange barn måtte bøte med livet for at det eine kunne bergast, og desse er dei sanne martyrane i denne forteljinga. Dei første martyrane i samband med Kristi kome – til Guds ære og mødrenes trøyst.

Heller ikkje dagens koptarar kan flykte. Og skal vi vere ærlege, så lever også vi i Europa i ikkje-kristne samfunn. Difor har vi langt på veg same vala som Josef. Vi kan velje martyriet eller vi kan flykte. Vi kan rope ut at «Gud er god», drive valkamp, debattere julegudstenester og gå i tog mot homofil vigsel, eller vi kan velje Josef-vegen og trekke oss unna med det som er det mest dyrebare av alt i denne verda – vår herre og meister Jesus Kristus.

Så korleis flyktar vi i er verd som ser alt? Ein måte er å søke innover. I ei anna tung tid for dei egyptiske kristne, på slutten av 200-talet, sa ei av dei «kvinnelege ørkenfedrane» at for kvar meter vi går framover, må vi gå mil innover. Kanskje kan vi seie at for kvart ord vi skriv på sosiale mediar, bør vi skrive brev i vårt indre. For det er Kristus i oss som er håpet om herlegdomen. Det er Kristus i oss vi må finne og dyrke fram, for det er orda talt til oss gjennom vårt indre menneske, med bibelen som hjelp, som igjen kjem til å «riste alle folkeslag», slik profeten Haggai seier det i teksten vår i dag.

Alt til ære for Faderen, Sonen og Den heilage ande som var, er og blir ein sann Gud frå æve til æve.

Preika er henta frå messa i Stryn i Nordfjord, 29. desember 2017. Bileta er også derifrå. 

Veien hjem

Snapseed.jpg«Du har vel mastergrad i kirkebrudd», var det en som sa til meg en gang jeg besøkte st. Paul menighet i Bergen. Det fikk meg for alvor til å tenke. Skal jeg bare la meg drive med vinden mot enda et kirkesamfunn, eller er det på tide å ta et steg tilbake og kanskje lege ett av såra jeg har vært med på å skape?

Ved slike korsveier er det lurt å tenke tilbake på hva som var årsaka til kirkevandringa. Da jeg forlot karismatikken, var det ikke på grunn av pastorer, forsamlinger eller læresetninger. Det var fordi jeg kjente i hjertet at dette ikke var den rette veien for meg. Ei slik kjensle hadde jeg ikke da jeg forlot Den nordisk-katolske kirka.

Det er likevel vanskelig å se klart i en oppheta situasjon. I handballen ender dette ofte i «to minutts utvisning» for å roe situasjonen. Kanskje er det en kirkelig tominutts utvisning jeg har hatt og er nå kommet i spill igjen ved å rekke ut ei hand, be om tilgivelse og på nytt ta opp ballen. Mange har ikke noe å be om tilgivelse for og kommer aldri i spill igjen.

«Og Gjallarbrui, den er vond og inkje god å gange», får vi høyre i Draumkvedet. Så hvorfor snu når man er kommet over til de store kirkene? I valget mellom ei ortodoks kirke som ikke tillater medlemmer å be med ikke-ortodokse, og ei romersk-katolsk kirke med en pave som Kristus-vikar, er det godt å ha et tredje alternativ i den gammelkatolske kirka.

I oktober 2003 studerte jeg kirkeledelse ved en av bibelskolene i Bergen. Der formulerte jeg en visjon for mitt framtidige kristenliv. «På tvers av kyrkjesamfunn, undervise og disippelgjere menneske for eit liv og ei teneste i Guds rike». En slik visjon er vanskelig innenfor de store tradisjonelle kirkene.

«Jeg er redd for de små romma», sa en av konvertittene som gikk fra statskirka til romerkirka. Sjøl er jeg redd for de store romma. Jeg er redd for å bli en kulturkristen som velger samfunn etter status, en konvertitt med meninger om de jeg forlot eller en kirkegjenger med selektivt kirkesyn. Jeg er redd for å bli en som bygger nasjonale kirker i Norge fremfor norske kirker.

“What about the Old Catholic Church?”, spurte jeg en gang på et ortodokst nettforum. Svaret jeg fikk var «It’s too young». Poenget var slående, men ikke presist. Med røter eldre enn skismaet, gyldig suksesjon og ikke større enn at de kan gå under modernitetens radar, er de gammelkatolske store nok til å være tradisjonsbærere inn i en tapt vestlig sivilisasjon.

«Ingen skal minnes de første ting. Ingen skal tenke på dem», sier profeten. Man kan altså ikke rygge inn i framtida med en drøm bygget på vemod og melankoli. Ingenting er som før i Den nordisk-katolske kirka. Såra er lega, arra vil være der, men ei kirke med mange erfaringer vil bygge seg sterk nok til å møte framtida på en god og sunn måte.

Å være med å bære den felleskatolske tradisjonen videre i den etterkristne tida vi lever i, vil være mitt bidrag i jobben for å fremme Guds rike. Det vil være min måte å fullføre den visjonen jeg en gang skrev for meg sjøl og det vil være mitt bidrag i arbeidet med å bygge ei kirke som kan bli stående – inntil Kristus kommer igjen.

Om Gud vil, og med brødrenes velsignelse, gjennom Den nordisk-katolske kirke.

Fr Olav Paulinus