Persok

Denne veka feira vi Persok, minnedag for apostlane Peter og Paulus.

Få dagar før Persok føregjekk ein merkbar kultur-kollisjon i hovudstaden. På Fornebu kom ungdomar saman til arrangementet «The Send» under slagordet «All in for Jesus». I Oslos gater feira samstundes Pride ein festival (delvis utsett pga terrorist-åtak) med fokus på at ’alt er love’.

Persok-apostlane gav opp alt, fylgde Jesus inn i martyrdøden og vart den kristne kyrkja sin grunnvoll. Apostelen som var utdanna ved Gamaliels føter, brukte ikkje livet sitt i eit bibliotek, men reiste, forkynte og skreiv epistlar for å halde kyrkjelydane på vegen. Paulus rekna som si oppgåve å forkynne evangeliet så folkeslaga kan verta eit offer til hugnad for Gud.

Han var sjølv vel kjend med sider ved etterfylgjinga som mange av oss har eit meir teoretisk forhold til: Lidinga for evangeliet. Han var vel kjend med himmelriksnyklane og han kjende godt til dødsrikeportane.

Han nemner aldri ’ei open og inkluderande’ kyrkje. Men han rosar seg av si vanmakt og snakkar gjerne om den heilage lutringa folk må gjennom for å bli deltakarar i liturgien for Guds ansikt. For apostelen sjølv bestod den i strev, fengsel, pisking, skipbrot, svolt, torste og meir slikt.

Her var lite stoltheit og mykje overgjeving.

I sin store plan kalla Gud fyrst Abraham. Andre fylgde etter. Apostlane inngår i denne rekkja, og idag står vi der. Vi som har blitt Guds born og fått ein gudgjeven plass i den kristne kyrkja. Planen og kallet er store fordi Gud er det. Den som går inn i det, får både sjå og erfare livet sitt i guddomelege dimensjonar.

Det som vert lagt på oss og det vi forsakar, den lutring og dei offer vi ber i Guds teneste, gjev menneske meining og samanheng i livet. Ord og handlingar, sigrar og tap får tyngde og djupne fordi dei er tekne inn i det guddomelege kraftfeltet og den guddomelege meininga.

’Ha meg til førebilete liksom eg har Kristus til førebilete,’ skriv apostelen. Idag føregår omfattande revisjon av apostelen sine ord og formaningar. Når tradisjonen frå Abraham, profetane og apostlane vert tilpassa det som er gangbar felles ideologi i samtida, sviktar vi vår eigen tradisjon.

Ved Caesarea Filippi utfordra Jesus dei komande apostlane til å vedkjenne sin personlege relasjon til han som Gud. Den vedkjenninga førte både Jesus sjølv og dei i martyriet. For oss 2000 år seinare, gjeld det same: Å tru som apostlane.

Å skjøne dette, gjev eit menneske både sjølvrespekt og fridom.

Ottar Mikael Myrseth

I fokus, Dagen 30. juni 2022

The Transfiguration

Eighth Sunday of Ordinary Time
Luke 9,28-36

This reflection was written before the present suffering of the people of Ukraine and neighbouring countries. A terrible man made crisis with military, economic, psychological and spiritual consequence. The Christian world will also suffer as a result and we offer our prayers and heartfelt concern for our fellow Christians and the Ukrainian people who will suffer as a consequence of human wickedness.

​* * *

Another Lent begins and the two year pandemic is still with us contributing everywhere high levels of anxiety. This is happening in societies that have dethroned God giving mankind sovereignty instead. The weeks of Lent are a time for thinking about this predicament, reflecting on the suffering, Crucifixion and Resurrection of Jesus the Christ. How can we understand these crucial issues of life, the false and the true, the suffering and the dying, questions driving anxiety to skyrocketing levels? Read more …

Trøyst for ufødde

Dei fromme ropar til Gud. Slike rop har fått nedslag i dei gamaltestamentlege Salmane. Også dei ufødde ropar. Dei kjenner sin Skapar, og her vert dei høyrde. Dei vert verdsette som menneske. «Herre, lytt når eg ropar. Lat mi bøn vera røykjelse for deg.»

Samfunnet vårt lyttar ikkje til dei ufødde, men diskuterer kor lenge og kor mange vi lovleg skal kunne ta livet av før fødselen. Det kallast ’sjølvvald’, men ikkje alle involverte får vere med på valet. Ikkje dei minste, svakaste, dei det får størst konsekvensar for. Heller ikkje pappa.

Debatten kallast ein abort-debatt. Men kor vidt abort er rett eller galt, vert ikkje spurt. Berre kor mange som skal kunne aborterast. Dei små menneska som enno ikkje har sett dagsljoset, får sine dagar talde, men livet deira har ikkje verdi i seg sjølv. Det kallast funksjonalistisk menneskesyn.

Trøysta for ufødde er at når menneskeborn ropar til Gud, vert dei høyrde. Men eit vink, eit spark eller eit blikk gjennom ultralyden vert ikkje høyrd. «Du har vove meg i mors liv. Auga dine såg meg då eg var eit foster.»

Samfunnet vil, som Pilatus, fråskrive seg ansvaret og legge avgjerda og skulda på mamma. Ikkje gje henne råd, ikkje bere saman med henne. Berre dette: Det er ditt ansvar og di avgjerd og di skuld. Men Herren kjenner både barnet og mamma sine løynde sukk, tårer og smerte. «Før eg har eit ord på tunga, Herre, kjenner du det fullt ut.»

Enn så lenge kan dei 12 veker gamle kjenne seg trygge. Men ikkje lenge. Snart kan det bli opna for å fjerne dei 18 veker gamle og kanskje dei 22 veker gamle. I land vi samanliknar oss med, er det fritt fram også for dei som straks skal fødast. «Alle dagar er skrivne opp i di bok, dei fekk form før ein av dei var komen.»

Vi eksperimenterer med grunnlaget for sivilisasjonen her til lands. Då kristendomen kom, gjorde dei slutt på å setje born ut i skogen for å døy. Det er ikkje mykje betre å legge dei på eit bord med same formål.

Når mennesket gjer seg til herre over liv og død, leikar det Gud. Den sokalla abortdebatten parkerer tradisjonell medisinsk etikk og opnar for sjølvvald avslutning av livet, både ved starten og ved slutten. Konsekvensane av dette eksperimentet ser vi ikkje fullt ut. Men spora skræmer.

Ottar Mikael Myrseth
prest i Den nordisk-katolske kyrkja

It’s Only Words

Sixth Sunday of Easter – “My Words are Spirit and Life”
John 15,9-17

An Englishman’s word is his bond. That’s a noble sentiment. But, there are words, and there are words. I detect a widespread cynicism about politicians, certainly at national level, because the perception is that their deeds don’t match up to their words. To make matters worse, words can mean different things to different people, and words certainly can change their meaning over time. You may know the saying that England and America are two nations divided by the same language. We are now no longer allowed to talk about mankind, but rather about humankind, which to my ear is ugly, even if it saves us from the error of, apparently, excluding half the human race. You can still get caught out, though.

Some years ago I found myself in an Old People’s Home talking to an old lady; she pointed to the lady next to her and said “We’ve got aids”. I did a double take, and was then somewhat relieved to see that she meant that they were both wearing hearing aids …read more.

Als die Zeit erfüllt war

Als aber die Erfüllung der Zeit gekommen war, sandte Gott seinen Sohn, der von einer Frau geboren und dem Gesetz unterworfen wurde.“ (Gal 4,4) Mit diesem kurzen, aber wesentlichen Satz fasst der heilige Apostel Paulus das Geheimnis der Inkarnation — der Menschwerdung Gottes — zusammen.

Bei diesem Zitat gilt es zunächst, die Vergangenheitsform zu bemerken (welche sich auch im griechischen Urtext des Neuen Testamentes findet). Der heilige Paulus betrachtet die Geburt Christi im Lichte einer Verheißung Gottes an das Volk Israel, die Jahrhunderte zuvor durch den Propheten Jesaja ergangen war: „Darum wird der Allherr selbst euch ein Zeichen geben: Seht, die Jungfrau wird guter Hoffnung werden und einen Sohn gebären, dem sie den Namen Immanuel geben wird.“ (Jes 7,14) Somit offenbart die Jungfrau Maria — durch die Geburt Jesu in Bethlehem — dies: dass Gott zur Erfüllung seines göttlichen Planes handelte, als Jahrhunderte später die Zeit dafür gekommen war. Ja, obschon es in einem Stall, von einer Frau aus einfachen Verhältnissen geboren wird, ist das Kind Jesus bereits Gottes Sohn. In ihm ist der göttliche Logos Mensch geworden! Unser Erretter teilt unser Menschsein (die conditio humana) und ist daher unser Bruder … weiterlesen

Den bortkomne Faderen

«Eg hadde levt som den bortkomne sonen og var som han komen i naud; men då eg som han søkte heim att, var Faderen borte,» skriv Garborg i romanen «Den burtkomne Faderen» (1899). Når gamle sanningar er forlatne og menneske opplever den store einsemda, er det tid for å søkje meining og samanheng i livet. I dag er mange på leiting etter slikt rotfeste.

Vår tid ser ut til å ha som fellesnemnar ein generasjon som er personleg forvirra. Skal vi tru Arne Garborg, har det si djupaste årsak i eit forkludra gudsbilete. Då er ikkje gudsfornekting største trusselen mot kristendom. Heller ikkje menneske som lever på tvers av Guds vilje. Men forførande forestillingar om Gud, vakse fram i ein generasjon som har mist Faderen.

Langt på veg har vi sett oss sjølve i Faderens stad. Men forsøka på å ta kommando over jorda eller universet, eller over berre vesle meg, enda som den bortkomne sonen. Han miste fyrst Faderen og så seg sjølv. Og med Garborg som talsmann for vår generasjon, og med julefeiringa like om hjørnet, høver det å minne om:

Jula handlar om vegen attende til den bortkomne Faderen. Sjølv om ikkje all julefeiring peikar i den retninga. Den kristne utgåva må vekkjast til live om ho ikkje skal drukne i ei kvasiheidensk med overstadig eting, drikking og sjekking, eller i ei borgarleggjort der horisonten stansar ved fred, toleranse, glede og familieidyll.

«Herre, lat oss få sjå Faderen,» tryglar læresveinen Filip. Og Jesu svarar: «Den som har sett meg, har sett Faderen.» Med dette utgangspunktet starta dei kristne å måle ikonar av Jesu ansikt.

Når Gud gjenopprettar falne menneske, opptrer han som biletkunstnaren som formar etter eit førelegg. Gud frelser menneske ved å forme dei etter biletet av Son sin. Og vi som har bore biletet av den jordiske Jesus, skal og bere biletet av den himmelske, skriv apostelen.

Difor måla dei fyrste kristne. Dei måla Jesu ansikt. Men også Guds mor Maria og andre heilage personar. Ordet var blitt menneske og tok bustad imellom oss. Vi fekk sjå herlegdomen den einborne Sonen har frå Far sin. Dette evangeliet vert fortalt på treplater.

Ikonet talar til oss og omskulerar oss til å tenkje som Gud gjer, om kjærleik, audmjukskap og om å fornekte seg sjølv. Ikonet av Jesu ansikt viser vegen attende til Faderen. Å be framfor ikonet er å gå inn i ein lækjande prosess. Gud vil gjere mennesket heilt.

Dette er juleevangeliet, bore til oss av ikonet. Det opnar vegen til den bortkomne Faderen.

Ottar Mikael Myrseth
prest i Den nordisk-katolske kyrkja

Bodies and Souls

God designs and gives each of us a Body and a Soul, to work in partnership. Our material Body is how our non-material and spiritual Soul lives, grows, develops and expresses itself in our earthly life. 

All Saints Day, 1st November, assures us that God designed us all to become perfect. It’s a gradual process of development, beginning at our Baptism, but which won’t be complete till after our death.

By contrast, All Souls Day, 2nd November, tells us what, and where, and how we are now: half-, or less than half-finished, creatures who are in the process of being made perfect by Him … read more

Fr. Francis Gardom

Påskebudskap fra kirkeledere i Norges Kristne Råd

Selv om vi lever i håpet i Jesu Kristi oppstandelse, er det lett å kjenne på uro og tvil i disse underlige dagene. Men påsken skal feires. Her kan du lese påskebudskap fra kirkeledere i Norges Kristne Råd.

Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far som er rik på barmhjertighet, vår Gud som gir all trøst!  Han trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud. (2. Kor. 1.3-4). 

Påskemorgen synger vi «Deg være ære, Herre over dødens makt!». Dette er både en protest- og seierssang om livet som seirer over døden. Guds kjærlighet og nåde omslutter oss, enten dagene er gode eller vonde. Selv om vi lever i håpet i Jesu Kristi oppstandelse, er det lett å kjenne på uro og tvil i disse underlige dagene. På kort tid er hverdagen snudd opp ned, og vi står overfor en global krise vi ikke aner rekkevidden av. 

Påsken skal feires

Kirkens største og viktigste høytid vil i år bli spesiell på mange måter. I en tid hvor mange kjenner på frykt og usikkerhet, minner påskens budskap oss om livskreftene som er sterkere enn døden. I kirkens historie har det knapt hendt tidligere, at menigheten ikke har kunnet samles til påskegudstjenester i kirkene. Covid19-pandemien har tvunget oss til å tenke annerledes om hva som er kirkens oppdrag og uttrykk. Men selv om kirkebygg og møtelokaler er stengt, er menigheten fortsatt virksom i sitt vitnesbyrd om Kristi kjærlighet, både i ord og handling. Dette kommer nå til uttrykk gjennom digitale møteplasser og i diakonien. Vi skal feire oppstandelsen påskemorgen og spre budskapet om nåde og frelse gjennom de muligheter som fortsatt er åpne.

Det er fantastisk å se hvordan ulike kirker har snudd seg rundt på kort tid og tilbyr virtuelle fellesskap. Andakter og gudstjenester streames, bønner og lystenning deles på internett. Den kirkelige kreativiteten er stor og kirkene framstår på nye måter. Det ønsker vi som kirkeledere å anerkjenne og takke for. Det gir opplevelse av fellesskap og trøst til svært mange i disse dager, langt utenfor våre egne rekker.

Vi trenger hverandre

Koronakrisen vil gå over, men hvordan våre fellesskap og samfunn vil se ut etterpå, avhenger av hvordan vi takler krisen. Nå gjelder det å stå sammen i solidaritet og ta vare på hverandre.

Jesus lærte oss å lete etter den siste av de hundre sauene, nå må vi sørge for at ingen blir glemt eller etterlatt i disse krisetider. Hvert enkelt menneske er elsket av Gud og har uendelig verdi, det må være vår ledetråd i veien ut av krisen.

Omsorgen for de mest sårbare må komme først: de isolerte, syke og døende og deres pårørende, de som har mistet sine kjære og de som mister sitt arbeid og livsgrunnlag. De av oss, som er heldige å være friske, i arbeid og har trygg økonomi, må dele raust med de som nå trenger hjelp.

Vi trenger hverandre i alt fra å få varer levert på døra, noen som kan dra på apoteket, noen å snakke med på telefon eller økonomisk rådgivning. Vi må være oppmerksomme på barn og ungdom som ikke har det bra og på de som trenger noen å dele bekymringer med.

Som kirkeledere vil vi anerkjenne våre myndigheters håndtering av den krevende situasjonen som er oppstått. Vi vil innstendig oppfordre alle våre medlemmer om å følge de gjeldende smittevernråd, og samtidig omslutte både myndigheter, helsearbeidere og andre som utfører livsviktige tjenester, i vår forbønn.

Kirkene er del av den store dugnaden

Omsorg for våre nærmeste er viktig. Men verken Guds kjærlighet eller koronaviruset kjenner landegrenser. Vi skal stå opp for mennesker vi ikke kjenner, men som trenger en håndsrekning nå. Som kirkeledere vil vi sterkt oppfordre til raushet og solidaritet. Vi er del av det verdensvide kirkefellesskap som driver livsviktig helsearbeid og annet diakonalt arbeid i disse dager. De trenger vår forbønn og økonomiske støtte.

Det er de mest sårbare og svakeste som nå lider mest. Vi er særlig opptatt av sårbare barn, flyktninger, hjemløse og fattige i tettpakkede slumområder i mange land. Mange har ikke et trygt hjem å søke tilflukt i for å unngå bli smittet eller smitte andre. Og det lokale sikkerhetsnettet er bortimot fraværende.

Som kirkeledere vil vi innstendig oppfordre alle som har mulighet, til å støtte raust opp om hjelpearbeid globalt, gjennom Kirkens Nødhjelp, Caritas, ADRA, misjonsorganisasjoner og andre. Men også livsviktig arbeid i Norge, gjennom for eksempel Kirkens SOS, Blå Kors, Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon, eller kirkesamfunnet eller menighetens eget diakonale arbeid.

Fra død til liv

Langfredag minner oss om at Gud er midt i lidelsen. Kirken har alltid levd i verdens smerte og kjent sykdom og død på sin egen kropp. Over hele verden er kirkens diakonale arbeid et vitnesbyrd om at vi tror på Livets Gud som gir oss kraft til å bekjempe det vonde. En av kirkens viktigste oppgaver i koronakrisen er å minne om at livskreftene vil vinne. Påskens budskap om nytt liv, er et uttrykk for at Gud ser oss, kommer til oss og viser oss sin kjærlighet.

Gledelig påske. Kristus er oppstanden!

Atle Sommerfeldt, konst. preses, biskop Den norske kirke
Øyvind Haraldseid, generalsekretær Misjonskirken Norge
Jarle Skullerud, synodeformann Den Evangelisk Lutherske Frikirke
Ingull Grefslie, tilsynsprest Metodistkirken i Norge
Bernt Eidsvig, biskop Den katolske Kirke
Øystein Gjerme, leder Pinsebevegelsen i Norge
Terje Aadne, generalsekretær Det Norske Baptistsamfunn
Per Anders Sandgren, kyrkoherde Svenska Kyrkan i Norge
William Cochrane, kommandør Frelsesarmeen
Thomas Åleskjær, pastor OKS-kirkene
Abune Heryakos, prest Den Etiopiske ortodokse kirke i Norge
Svein Flaten, pastor Guds menighet Vegårshei
Anssi Elenius, prest Den finske menigheten i Norge
Roald Nikolai Flemestad, biskop Den nordisk katolske kirke
Alexandros Loukatos, prest Den greske ortodokse kirke i Norge
Ingeborg Wørheide, forstander Den anglikanske kirke i Norge
Dragan Jovanov, prest Den serbisk ortodokse kirke i Norge
Sebastian Wilhelm, prest Den tyskspråklige menighet i Norge
Johannes Johansen, prest Den ortodokse kirke i Norge – Hellige Nikolai menighet
Victor Marley, unionsleder Syvendedags Adventistkirken
Kåre J. Smith, forstander Brunstad Christian Church
Inga Harðardóttir, sokneprest Den Islandske Menighet i Norge
Berit Hagen Agøy, styreleder Norges Kristne Råd
Erhard Hermansen, generalsekretær Norges Kristne Råd

A Meditation for Lent

I hate Lent – all those dreary hymns. Have you ever thought like that or heard others speak like that? If so, to be blunt, shame on you. Lent is not a time to be treated with weary resignation, not a time to be put up with on sufferance, Lent brings a special opportunity to get ourselves right with God, to do some spiritual spring cleaning, and in that spirit it should be welcomed.

The Ladder of Divine Ascent – Saint Catherine’s Monastery ( Public domain)

The big questions for Lent are actually not so much “Are you saying your prayers? Are you coming to church faithfully week by week?” but rather “What is the state of your soul? Are you being renewed within? Which side is winning in the battle between the false self that says “Look after number one” and the true self that says ‘Thy way not mine O Lord’?” That struggle is never going to be easy, because at root we are all selfish, the old animal instinct of self preservation will continually reassert itself. But we are not alone in finding it hard. Not only is every Christian who has ever been, in exactly the same state – yes, even the giants of our faith such as Francis or Mother Teresa – but Jesus himself has endured the self-same struggle, as the story of the Temptations in the Wilderness bears witness. Read more.

Fr Edward Bryant

Candlemas

How romantic it all seems, as recorded in Luke’s Gospel. The baby Jesus brought by Mary and Joseph to the Temple for the final act marking his birth, according to the Law of Moses. On the eighth day came the circumcision, then thirty-three days later the presentation, or sometimes known as the purification, a ritual that seems unbelievably quaint now. How romantic, and in a way the sense of romance is heightened by the procession at the end of Masses on this day, with candles much in evidence, for the traditional name of this Feast is of course Candlemas, a reminder that, as old Simeon proclaimed, the child Jesus is the light of the nations. But however romantic it seems, however much we would long to have been there in the Temple to witness these events for ourselves, yet there are serious messages contained in these verses.

Guido Da Siena: Presentation of Jesus at the Temple (Public domain)

Where to begin? With Simeon’s prophesy to Mary that this child will overturn the existing order and in so doing bring her great suffering? Or with the sacrifice that the Holy Family brings, a pair of pigeons? For remember, this was the let-out for the poor – the offering was supposed to be a lamb and a pigeon. What a lesson to us, with our obsession with material things – Jesus was born in poverty, he lived with nowhere to lay his head, and he died an outcast – though he was rich, he became poor for our sakes, writes St Paul. It puts our preoccupations with status and possessions to shame, doesn’t it? But the essential message here is that the Holy Family were obedient and God-fearing: this duty was laid upon them by the Law of Moses, so they did it. No record of anguished debate about priorities, about all the other more immediately useful things that Joseph and Mary could have been doing. The Law said do it, their faith enjoined this upon them and so they did it. No argument. It puts us all to shame, doesn’t it?

It reminds one of the story of Cain and Abel: what was Cain’s sin? He very kindly decided to give God some of the left overs of what he had produced: and God was not amused. The Holy Family fulfilled their duty, Cain did not. Do we really expect God to be pleased with us when we condescend to give him the left overs of our lives? Hardly. God is not mocked. The Holy Family did as their faith commanded them, with no talk from Joseph about how he’d rather be back at his carpentering, and no complaints from Mary about how purification was demeaning to women and a male conspiracy.

Of course, put like that it sounds ridiculous, doesn’t it, but just consider the kinds of excuses we make: pray more? I’m too busy. Read the Bible more? That’s the clergy’s job, and, let me say this, if they did, then we’d certainly notice an improvement in their sermons. Give more to the church? I’ve got better things to do with my money than that – I’ve just been given this red hot share tip by my stock broker. In the haunting words of the old hymn: nothing in my hand I bring, simply to thy cross I cling. Foul I to the fountain fly, wash me Saviour or I die. The Presentation is not about soft focused romance, it is about unquestioning commitment: God deserves, God requires nothing less, from you and from me.

Fr. Edward Bryant

https://nordiccatholic.com/