Bønnevakt

Hva skal vi bruke fastetiden til? Man blir ikke from av å sulte, men selvransakelse kan være til gavn. For å forstå hva det dreier seg om, er det kankje nyttig å ta utgangspunkt i ordet «faste». Opprinnelig har ordet intet med mat å gjøre, men faste betyr simpelthen «det å holde fast». Avholdenhet fra mat skulle tjene som en påminnelse om troen som et oppbrudd fra den gamle verden. Dette eskjatologiske perspektiv gjorde ordet faste ensbetydende med disiplinert adferd. Denne forståelse kommer til uttrykk i at også den greske kristenhet betegnet fasten med et militært lånord fra latin «statio», som betyr «vakttjeneste», slik vi leser det i det oldkirkelige skrift Hermas Hyrden (omkring år 140). Forståelsen av fasten som stridende årvåkenhet – jfr. vårt uttrykk «bønnevakt» – understreker altså et kampmotiv som fokuserer ikke bare på den enkelte kristnes livsførsel, men også på menigheten og de kristnes liv i verden.

Andrei Rublev [Publlic domain]

Hva angår den enkeltes fastedisiplin, må hver og en av oss merke seg at den vi strider mot ikke er en ukjent fiende, men oss selv og vår egen åndelige sløvhet. Utfordringen består i å våkne opp fra «vanekristendom» i tenkesett og levevis. Samtidig må vi innse at striden ikke er et prosjekt som er over til påske, men skal føres hele livet ut. Dette lange perspektiv inngir også realisme. Så lenge vi er her i verden, vil en streben etter etisk perfeksjonisme kun føre til håpløshet. Motstykket til denne innsikt er at vi også må vokte oss for «å synde på nåden». Denne polaritet er i luthersk teologi blitt betegnet som dialektikken mellom lov og evangelium (jfr. Rom 3:20ff), mens andre teologiske tradisjoner uttrykker spenningen ved å tale om den kristnes livsferd som en pilegrimsgang (jfr. 2 Kor,4:16ff). Utfordringen for oss alle består i å finne frem til et nådens frihetsrom hvor Kristus kan vinne skikkelse i oss (Gal 4:18, 5:22). Som troende står vi ikke alene i livsferden. Tilhørligheten i et menighetens bønnefellesskap gir oss åndelig styrke på veien.

I fastetiden er det derfor ønskelig å rette et årvåkent blikk på det kristne fellesskap som vi tilhører. For likesom den enkelte ikke er fullkommen, kan også menigheten ha store og små syndere i sin midte. Utfordringen i så måte er ikke nytt. Jesus selv talte om «ugress blant hveten» (Mt 13:24,47). Apostlenes gjerninger og brevlitteraturen legger heller ikke skjul på syndens nærvær i kirken (Ap gj 5:1ff, 1 Kor 5:1-12). Det er kanskje en viss trøst i at dette er et stadig problem. For hvis menigheten skulle bestå av lutter rene og fullkomne, ville hverken du eller jeg ha noen plass der. Det er menighetens oppgave å tjene som et «asyl» hvor botferdige syndere kan få trøst og finne oppreisning, men hvor også de ubotferdige settes under kirketukt (Gal 6:1, 1 Kor 5:11, 2 Kor 2:.5ff ). Men, kan man spørre, med hvilken hvilken rett bekjenner vi oss så til «en hellig kirke»? Svaret må bli at Kirken er hellig, ikke til tross for synderne i hennes midte, men fordi hun byr dem et nådens frihetsrom (Rom 5:15ff). Kristus har jo lovet å lege dem som vender om (Matt 13:15).

Stroganov School [Public domain]

At menigheten, likesom hver enkelt troende, er ufullkommen og stadig trenger til omvendelse, opphever ikke av den grunn skillet mellom kirken og verden, eller mellom dem som er «innenfor» og «utenfor», for å låne Pauli formulering (1 Kor 5:12f). Apostelens formaning til problemmenigheten i Korint lyder: «Trekk ikke i ulikt spann, sammen med vantroen» (2 Kor 6:14). Forholdet til våre ikke-kristne omgivelser er således et tredje punkt som krever årvåkenhet. Vi er i verden, men ikke av verden. Denne dobbelthet kaller på samme tid til solidaritet og distanse. Distansen er altså ikke en tilbaketrekning, men en avgrensning som uttrykk for vår egenart. Til fastetidens disiplin hører derfor også kjærlighetshandlinger som vitner om vår tro.

Velsignet faste!
+Roald Nikolai

 

Advertisements

The Light of Epiphany

Epiphany lights up the difference between reality and pantomime, that this story really happened, but also, that life, unlike fairy tale and pantomime, is full of contradiction and paradox. This reality the Christian message preserves and will not deny. “The people that walked in darkness have seen a great light.”

Like your own baby, Jesus grew up. He became that man on the Cross and alongside him again is his mother. But beyond the baby and the man, God manifested in the flesh. Here is God so taking our nature as His, that what is divine and human grows into one Person, never to be severed again. This is the stupendous happening that brings light into darkness, as St. Paul says that “in the fullness of time God sent his Son born of a woman”.

Mary is God’s instrument who carried in her womb the very Bread of Heaven that would be distributed to the faithful as their food and strength. In the Eucharist we are read more

Canon Arthur Middleton

A Short Meditation for Epiphany

It’s the thought that counts. How often have we said that when we have been given a gift that perhaps wasn’t quite to our taste, but we felt the need to be gracious, or when we have been given something that was perhaps not of great value but was clearly precious to the person giving it, in some way or another. It’s the thought that counts.

One of the chores of Christmas can be choosing presents – what can I possibly give that elderly relative, when she already has everything she needs, and more besides? Or, as happened in our household, when my sons were growing up, amazingly, a teenager who seemingly didn’t care about presents, and who actually tore up the cheque his brother gave him, not out of malice, but because he said that his brother was a poor student.

Truly we live in strange times! Maybe there too, in a strange way, it was the thought that counted. The value of a present does not depend on how much it costs, and … read more.

Fr. Edward Bryant, Nordic Catholic Church in Uk, Hastings.

Katolsk i Frankrike

Frankrike har historisk vore eit av dei heilstøypte katolske land i Europa. I dag står dei vakre katedralane Notre Dame, Chartres og så vidare att som lite meir enn fortidige minnesmerke over ei tru og ein livsstil som har visna vekk. Kanskje kan også kristendomen sin lagnad i vår del av Europa avlesast på det som skjer i dette landet.

Årsakene til avkristninga er sikkert mangfaldige. Den franske historieprofessoren Guillaume Cuchet ved Universitetet Paris-Est Créteil, gav i år ut boka «Korleis verda slutta å vere kristen: kollapsets anatomi» der han bygg konklusjonane på omfattande statistisk materiale.

På 30 år fram til århundreskiftet gjekk prosenten som nytta skriftemålet i Frankrike ned frå over 50 til under 20. I dag er messe-deltakinga nede på 1,7 prosent. Ein prest kan i dag ha ansvar for 20–30 prestegjeld og berre feire regionale messer.

Cuchet meiner den katolske kyrkja sjølv har hovudansvaret for forfallet. Omskiftet kom med 2. vatikankonsilet i 1965. Konsilet sette seg som mål offensivt å møte den nye tida sine utfordringar. Men i staden for å bli lytta til i samtida, har kyrkja sjølv blitt sekularisert. Konsilet gjorde omfattande liturgiske reformer som vart tolka som frislepp av liberale tolkingar og utbreidd lokal eksperimentering. Både i liturgien, i familielivet og privatlivet vart forpliktinga på ein nedarva tradisjon oppløyst. Tydeleg avlesbart på samanbrotet i skriftemålspraksis.

Men enno større ansvar meiner Cuchet at prestane har som i tråd med den nye tida slutta heilt å invitere til og forkynne om dette. Forkynninga av synd og samvit, anger og bot forstumma. Skriftemålspraksisen vart trivialisert og nattverddeltakinga stupte. Det merkast også at forkynninga av dei fire siste ting (døden, domen, himmelen og fortapinga) opphøyrde. Det var som om prestane sjølv hadde slutta å tru på det.

Så kvifor då gå til kyrkje, kvifor be om syndstilgjeving, kvifor tru på eit liv etter døden, skriv Cuchet. Ikkje rart statistikken har hamna på 1,7 prosent franskmenn som går til kyrkje ein gong i månaden.

Har denne kunnskapen relevans her til lands? Katolsk kultur skil seg på mange måtar frå protestantisk. Men skal tru om ikkje kyrkja har like mykje ansvar for avkristninga her til lands? I så fall er dette vegen ut av vår tids åndelege krise: Trufaste prestar og predikantar som forkynner tydeleg om synd og syndstilgjeving, frelse og fortaping. Og som kan rettleie om at vegen til det gode livet går gjennom åndeleg disiplin og praktiserande kyrkjeleg disippelskap.

Ved dine altere, Herre

Søndag 29. april ble det holdt nordiskkatolsk messe i Stryn i Nordfjord. Rundt tjue personer møtte opp. I etterkant av messen diskuterte man kirkesituasjonen i Norge og hvilken rolle Den nordisk-katolske kirke spilte i dette landskapet.

I den forbindelse ble også «Ved dine altere, Herre» lansert. Dette er et hefte med tekster om hva det vil si å være en tradisjonell kirke. Biskop Roald Nikolai Flemestad, fr. Asle Ambrosius Dingstad, fr Ottar Mikael Myrseth, Ingrid Gjertsen og fr Fransciskus Urban Sylvan OPR har alle bidratt som skribenter.

I heftet kan man lese om den gamle troen i Norge, om Den nordisk-katolske kirkes identitet og visjon, om hvorfor velge en tradisjonell kirke og mer. Dessuten er heftet rikt illustrert av kunstneren Magne V. Kristiansen og inneholder egne meditasjoner til hver av tekstene.

Dere kan bestille heftet nedenfor. Det koster kr 70,- pluss porto.

 

Fastenålen – en samtaleåpner om fasten

I samarbeid med Gammelkatolsk idédebatt lanserer vi nå #fastenål også i Norge. Det er en fiolett knappenålsperle til å ha på jakken for å markere at man holder den store fasten – tiden som starter med askeonsdag og som varer til påske.

Tanken er ikke at man skal fremheve seg selv og vise verden at man faster, men at den skal bli en døråpner for samtaler om fastetiden. Vi håper dessuten den blir en påminner til oss selv om å øve oss i måtehold, avholdenhet, bønn og gavmildhet – de viktige ingrediensene i fasten.

Så bli med oss og bær en fiolett knappenål i fastetiden. Den koster kr 25,- inkludert porto, og du bestiller den ved å fylle ut skjemaet nedenfor eller direkte fra Gammelkatolsk idédebatt.

Les mer om fasten her: Julen er kastet ut. Fastetiden er over oss

God fastetid!

 

BESTILLING AV FASTENÅL:

Thaddeus Peplowski

Biskop Thaddeus Peplowski er død.

«Etter ni måneders kamp med alvorlig sykdom døde Biskop Thaddeus Peplowski fredag 19. januar. Han ble 82 år gammel.

Biskopens kirkelige liv var like vidtfavnende som biskopen selv. Hans første prestetjeneste som kapellan i Buffalo-katedralen ble etterfulgt av noen års virke som misjonær i Canadas mer ugjestmilde trakter. Siden vendte han tilbake til bispedømmet Buffalo-Pittsburg hvor han tjenestegjorde som sogneprest i ulike menigheter. I 1990 ble han så bispeviet.»

Les hele biskop Roald Nikolai Flemestads minneord her.