Mann og kvinne

«Til mann og kvinne skapte Han dei.» 1.Mos 1,27.

Teikn tyder idag på at kristne som vågar å hevde at den naturlege skaparordninga for menneska er mann og kvinne, går tøffe tider i møte. Nyleg vart ein student i ein engelsk skule utestengd frå klasseromet fordi han hevda at det finst to kjønn: mann og kvinne. Hendinga er omtala og filma i den engelske bloggen ’Archbishop Cranmer’ 17. juni 2019.

Det foregår ein kamp om det naturlege. Kvinneleg og mannleg, ekteskap og familie, far og mor er iferd med å misse si klassiske meining. Nye omgrep kjem istaden og nytt innhald skal fylle ny-orda. Kjønnspolariteten mellom mann og kvinne, som har vore rekna som skaparordning, skal reknast som historisk og kulturelt betinga konstruksjonar. Kvar einskild skal no kunne velje sin kjønns-identitet og variere den over tid etter eige ynskje.

Kan det bli slik at spørsmålet om mann og kvinne, forståing av ekteskapet og oppfatninga om kva eit menneske er, skal føre til at folk misser jobben, vert støytte ut av det gode selskap og vert tvungne til å teie stilt?

Det er viktig at dei som vil forsvare klassisk kristen tru på dette området, let si røyst høyre. Det kan verte ubehageleg og kome til å koste både ære og posisjon. Men dagens debatt er iferd med å øydelegge vår forståing av det naturlege. Det vil gjere det vanskelegare for unge å finne seg sjølv, og det undergrev familien som institusjon.

Læraren i hendinga nemnd ovanfor påla studenten å halde si oppfatning for seg sjølv, for ho stemmer ikkje med den offisielle, nasjonale skule-’policy’. Studenten vart straffa for å hevde ei oppfatning som ikkje stemmer med den politisk korrekte sanninga.

Den offisielle oppfatninga på begge sider av Nordsjøen er inkludering av alle nye variantar av kjønnsidentitet, og alt anna vert rekna som diskriminering. Korkje i barnehage eller ved universitet skal det undervisast at det er Guds plan at han skapte menneske maskulint og mannleg og feminint og kvinneleg. Det skal ikkje heite ’far’ og ’mor’ no lenger, men fyrste- og andre-foreldre. Klassisk kristen lære kjem til å verte rekna som førmoderne og forelda. Og kanskje forbudt.

Det som startar med bortvising frå klasseromet, held etter kvart fram som statleg pålegg om å innrette seg etter vedteken ’policy’ og endar gjerne med at den som ikkje innretter seg, kjem under påtale for diskriminering.

Kven skulle tru det i inkluderingssamfunnet?

I fokus, Dagen, juni 2019

Advertisements

Guds kvittering

I rettssaken for Det høye råd stod Jesus anklaget for blasfemi. Han hadde ikke bare gjort krav på å være Israels Messias, men også talt og handlet på Guds vegne. Følgelig dømmes han til døden for gudsbespottelse samtidig som han selv spottes, idet rådsherrene spytter og slår ham i ansiktet (Matt 26:65ff).

Men forhånelsen av Jesus sluttet ikke her. Selv etter at han var korsfestet, gjorde overprestene, de skriftlærde og de eldste narr av ham, idet de sa: «Han har satt sin lit til Gud; han fri ham nu om han har behag i ham! Han har jo sagt: Jeg er Guds Sønn» (Matt 27:43).

Det er likevel en dobbelt bunn i denne blasfemi. Spott-ordene spiller nemlig på et sitat fra salme 22:9, hvor salmisten trøster Herrens lidende tjener: «Sett din vei i Herrens hånd! Han skal redde ham, han skal utfri ham, siden han har behag i ham.» Tydeligvis hadde spotterne ment ordene som sarkasmer og ikke til trøst for den korsfestede, men spotten overdøver allikevel ikke salmistens opprinnelige hensikt. Jesus selv bad jo på korset ved å sitere fra nettopp denne salme: «Min Gud! min Gud! Hvorfor har du forlatt meg» (Matt 27:46). På en paradoksal måte kommer spotterne ufrivillig til å istemme Jesu egen bønn.

På Påskemorgen gir Gud sitt bønnesvar. Oppstandelsen viser at Gud hadde behag i ham og utfridde ham. Anklagen for Det høye Råd var derfor falsk (jfr. Matt 26:60). Jesus hadde rett til å tale og handle i Guds navn. At Det høye Råds kjennelse var justismord, inngår som et bærende moment i urkirkens forkynnelse av Jesu oppstandelse.

Gud oppreiste Jesus og løste ham fra dødens veer, konstaterer Peter på Pinsedag med et sitat fra Salmenes bok: «For du skal ikke forlate min sjel i dødsriket, ei heller skal du overgi din hellige til å se tilintetgjørelse; du kunngjorde meg livets veier, du skal fylle meg med glede for ditt åsyn» (Ap gj 2:24ff, jfr Sal 16:10f). På lignende måte forklarer Paulus at «han ble overgitt til døden for våre synder for at vi skulle bli rettferdige for Gud» (Rom 4:25).

På bedehuset i gamle dager forstod man den store sammenhengen. Ved å omtale oppstandelsen som «Guds kvittering» grep man Peters poeng om at Gud ikke ville overlate sin hellige til tilintetgjørelse. Med formuleringen «det salige bytte» fastholdt man Pauli anliggende om at Guds rettferdige ble overgitt til døden for at syndere skulle bli rettferdige for Gud.

Ave crux, spes unica.
+Roald Nikolai
 

Bønnevakt

Hva skal vi bruke fastetiden til? Man blir ikke from av å sulte, men selvransakelse kan være til gavn. For å forstå hva det dreier seg om, er det kankje nyttig å ta utgangspunkt i ordet «faste». Opprinnelig har ordet intet med mat å gjøre, men faste betyr simpelthen «det å holde fast». Avholdenhet fra mat skulle tjene som en påminnelse om troen som et oppbrudd fra den gamle verden. Dette eskjatologiske perspektiv gjorde ordet faste ensbetydende med disiplinert adferd. Denne forståelse kommer til uttrykk i at også den greske kristenhet betegnet fasten med et militært lånord fra latin «statio», som betyr «vakttjeneste», slik vi leser det i det oldkirkelige skrift Hermas Hyrden (omkring år 140). Forståelsen av fasten som stridende årvåkenhet – jfr. vårt uttrykk «bønnevakt» – understreker altså et kampmotiv som fokuserer ikke bare på den enkelte kristnes livsførsel, men også på menigheten og de kristnes liv i verden.

Andrei Rublev [Publlic domain]

Hva angår den enkeltes fastedisiplin, må hver og en av oss merke seg at den vi strider mot ikke er en ukjent fiende, men oss selv og vår egen åndelige sløvhet. Utfordringen består i å våkne opp fra «vanekristendom» i tenkesett og levevis. Samtidig må vi innse at striden ikke er et prosjekt som er over til påske, men skal føres hele livet ut. Dette lange perspektiv inngir også realisme. Så lenge vi er her i verden, vil en streben etter etisk perfeksjonisme kun føre til håpløshet. Motstykket til denne innsikt er at vi også må vokte oss for «å synde på nåden». Denne polaritet er i luthersk teologi blitt betegnet som dialektikken mellom lov og evangelium (jfr. Rom 3:20ff), mens andre teologiske tradisjoner uttrykker spenningen ved å tale om den kristnes livsferd som en pilegrimsgang (jfr. 2 Kor,4:16ff). Utfordringen for oss alle består i å finne frem til et nådens frihetsrom hvor Kristus kan vinne skikkelse i oss (Gal 4:18, 5:22). Som troende står vi ikke alene i livsferden. Tilhørligheten i et menighetens bønnefellesskap gir oss åndelig styrke på veien.

I fastetiden er det derfor ønskelig å rette et årvåkent blikk på det kristne fellesskap som vi tilhører. For likesom den enkelte ikke er fullkommen, kan også menigheten ha store og små syndere i sin midte. Utfordringen i så måte er ikke nytt. Jesus selv talte om «ugress blant hveten» (Mt 13:24,47). Apostlenes gjerninger og brevlitteraturen legger heller ikke skjul på syndens nærvær i kirken (Ap gj 5:1ff, 1 Kor 5:1-12). Det er kanskje en viss trøst i at dette er et stadig problem. For hvis menigheten skulle bestå av lutter rene og fullkomne, ville hverken du eller jeg ha noen plass der. Det er menighetens oppgave å tjene som et «asyl» hvor botferdige syndere kan få trøst og finne oppreisning, men hvor også de ubotferdige settes under kirketukt (Gal 6:1, 1 Kor 5:11, 2 Kor 2:.5ff ). Men, kan man spørre, med hvilken hvilken rett bekjenner vi oss så til «en hellig kirke»? Svaret må bli at Kirken er hellig, ikke til tross for synderne i hennes midte, men fordi hun byr dem et nådens frihetsrom (Rom 5:15ff). Kristus har jo lovet å lege dem som vender om (Matt 13:15).

Stroganov School [Public domain]

At menigheten, likesom hver enkelt troende, er ufullkommen og stadig trenger til omvendelse, opphever ikke av den grunn skillet mellom kirken og verden, eller mellom dem som er «innenfor» og «utenfor», for å låne Pauli formulering (1 Kor 5:12f). Apostelens formaning til problemmenigheten i Korint lyder: «Trekk ikke i ulikt spann, sammen med vantroen» (2 Kor 6:14). Forholdet til våre ikke-kristne omgivelser er således et tredje punkt som krever årvåkenhet. Vi er i verden, men ikke av verden. Denne dobbelthet kaller på samme tid til solidaritet og distanse. Distansen er altså ikke en tilbaketrekning, men en avgrensning som uttrykk for vår egenart. Til fastetidens disiplin hører derfor også kjærlighetshandlinger som vitner om vår tro.

Velsignet faste!
+Roald Nikolai

 

The Light of Epiphany

Epiphany lights up the difference between reality and pantomime, that this story really happened, but also, that life, unlike fairy tale and pantomime, is full of contradiction and paradox. This reality the Christian message preserves and will not deny. “The people that walked in darkness have seen a great light.”

Like your own baby, Jesus grew up. He became that man on the Cross and alongside him again is his mother. But beyond the baby and the man, God manifested in the flesh. Here is God so taking our nature as His, that what is divine and human grows into one Person, never to be severed again. This is the stupendous happening that brings light into darkness, as St. Paul says that “in the fullness of time God sent his Son born of a woman”.

Mary is God’s instrument who carried in her womb the very Bread of Heaven that would be distributed to the faithful as their food and strength. In the Eucharist we are read more

Canon Arthur Middleton

A Short Meditation for Epiphany

It’s the thought that counts. How often have we said that when we have been given a gift that perhaps wasn’t quite to our taste, but we felt the need to be gracious, or when we have been given something that was perhaps not of great value but was clearly precious to the person giving it, in some way or another. It’s the thought that counts.

One of the chores of Christmas can be choosing presents – what can I possibly give that elderly relative, when she already has everything she needs, and more besides? Or, as happened in our household, when my sons were growing up, amazingly, a teenager who seemingly didn’t care about presents, and who actually tore up the cheque his brother gave him, not out of malice, but because he said that his brother was a poor student.

Truly we live in strange times! Maybe there too, in a strange way, it was the thought that counted. The value of a present does not depend on how much it costs, and … read more.

Fr. Edward Bryant, Nordic Catholic Church in Uk, Hastings.

Katolsk i Frankrike

Frankrike har historisk vore eit av dei heilstøypte katolske land i Europa. I dag står dei vakre katedralane Notre Dame, Chartres og så vidare att som lite meir enn fortidige minnesmerke over ei tru og ein livsstil som har visna vekk. Kanskje kan også kristendomen sin lagnad i vår del av Europa avlesast på det som skjer i dette landet.

Årsakene til avkristninga er sikkert mangfaldige. Den franske historieprofessoren Guillaume Cuchet ved Universitetet Paris-Est Créteil, gav i år ut boka «Korleis verda slutta å vere kristen: kollapsets anatomi» der han bygg konklusjonane på omfattande statistisk materiale.

På 30 år fram til århundreskiftet gjekk prosenten som nytta skriftemålet i Frankrike ned frå over 50 til under 20. I dag er messe-deltakinga nede på 1,7 prosent. Ein prest kan i dag ha ansvar for 20–30 prestegjeld og berre feire regionale messer.

Cuchet meiner den katolske kyrkja sjølv har hovudansvaret for forfallet. Omskiftet kom med 2. vatikankonsilet i 1965. Konsilet sette seg som mål offensivt å møte den nye tida sine utfordringar. Men i staden for å bli lytta til i samtida, har kyrkja sjølv blitt sekularisert. Konsilet gjorde omfattande liturgiske reformer som vart tolka som frislepp av liberale tolkingar og utbreidd lokal eksperimentering. Både i liturgien, i familielivet og privatlivet vart forpliktinga på ein nedarva tradisjon oppløyst. Tydeleg avlesbart på samanbrotet i skriftemålspraksis.

Men enno større ansvar meiner Cuchet at prestane har som i tråd med den nye tida slutta heilt å invitere til og forkynne om dette. Forkynninga av synd og samvit, anger og bot forstumma. Skriftemålspraksisen vart trivialisert og nattverddeltakinga stupte. Det merkast også at forkynninga av dei fire siste ting (døden, domen, himmelen og fortapinga) opphøyrde. Det var som om prestane sjølv hadde slutta å tru på det.

Så kvifor då gå til kyrkje, kvifor be om syndstilgjeving, kvifor tru på eit liv etter døden, skriv Cuchet. Ikkje rart statistikken har hamna på 1,7 prosent franskmenn som går til kyrkje ein gong i månaden.

Har denne kunnskapen relevans her til lands? Katolsk kultur skil seg på mange måtar frå protestantisk. Men skal tru om ikkje kyrkja har like mykje ansvar for avkristninga her til lands? I så fall er dette vegen ut av vår tids åndelege krise: Trufaste prestar og predikantar som forkynner tydeleg om synd og syndstilgjeving, frelse og fortaping. Og som kan rettleie om at vegen til det gode livet går gjennom åndeleg disiplin og praktiserande kyrkjeleg disippelskap.

Ved dine altere, Herre

Søndag 29. april ble det holdt nordiskkatolsk messe i Stryn i Nordfjord. Rundt tjue personer møtte opp. I etterkant av messen diskuterte man kirkesituasjonen i Norge og hvilken rolle Den nordisk-katolske kirke spilte i dette landskapet.

I den forbindelse ble også «Ved dine altere, Herre» lansert. Dette er et hefte med tekster om hva det vil si å være en tradisjonell kirke. Biskop Roald Nikolai Flemestad, fr. Asle Ambrosius Dingstad, fr Ottar Mikael Myrseth, Ingrid Gjertsen og fr Fransciskus Urban Sylvan OPR har alle bidratt som skribenter.

I heftet kan man lese om den gamle troen i Norge, om Den nordisk-katolske kirkes identitet og visjon, om hvorfor velge en tradisjonell kirke og mer. Dessuten er heftet rikt illustrert av kunstneren Magne V. Kristiansen og inneholder egne meditasjoner til hver av tekstene.

Dere kan bestille heftet nedenfor. Det koster kr 70,- pluss porto.