Å TJENE FOR HERRENS ÅSYN

«Dere skal være hellige, for jeg er hellig»

I Faderens, Sønnens og Helligåndens navn! Hva vil det si for vår gudstjeneste og våre liv dersom vi bestandig minnet oss selv om at Gud selv er tilstede? Vi kan spørre på en annen måte: Hvilke følger ville det fått dersom vi ikke lenger blir vâr Herrens nærhet i messe og liv?

Jeg tror dagens epistel og evangelietekst er svaret på det siste spørsmålet. Gud Herren hadde valgt seg ut et folk, en slekt som skulle få betydning for alle mennesker. Like fullt var det dette folket Gud gav sine løfter – gitt til menn som partriarkene Abraham, Isak og Jakob; ledere som Moses og Josva, dommere som Samson og Deborah, konger som David og Salomo. Hos dette folk tok Herren bolig: først i paktsteltet med paktskisten som ble båret med under vandringen i ørkenen, med etterhvert ble plassert i Jerusalem – i tempelet. Tempelet var tegnet på at Gud var nær, og at Israel var hans utvalgte folk. Derfor fikk også Israel budene: Gjennom å følge Guds bud skulle de vise i handling at de hørte Gud til.

Historien forteller oss at Gudsfolket glemte Gud. Tjenesten i tempelet ble til skuespill. Budene kunne leses og høres, men mer sjelden ble de fulgt. Hva om de hadde husket at Gud var i sitt tempel? Han var nær gjennom sitt ord og sine bud. Hva om de hadde husket at de stod ansikt til ansikt med Gud – hadde det gjort noe forskjell på hvordan gudstjenesten ble feiret og livet ble levet?

Når Jesus gråter over byen, og driver pengevekslerne ut, er det nettopp fordi folket ikke forstod at Gud var nær. De fortsatte med sine gudstjenester som om de var til for deres egen skyld. De levde sine liv som om Guds bud ikke var gyldige. De så ikke at den Guds herlighet som hadde fylt paktstelt og tempel nå var blitt kjøtt og blod i Jesus. De overså at han oppfylte de bud Gud Herren hadde gitt til sitt folk. Jesus brukte de samme ord som Gud gav profeten Jeremia å bruke – rundt 600 år tidligere:

«Så kommer dere og står frem for mitt åsyn i dette hus som er kalt ved mitt navn, og sier: Vi er frelst! – og så vil dere fremdeles gjøre disse avskyelige ting! Er da dette hus som er kalt med mitt navn, blitt en røverhule i deres øyne?»

Mine venner! Også vi er Guds folk. Når vi møtes, er det ikke bare for minnes «gamle dager». Jamen minnes vi det som virkelig er skjedd: At Herren døde for oss for våre synders skyld. Han stod opp for at vi skulle bli rettferdige for Ham. Men mer: Herren er til stede gjennom Ordet sitt, og vi hører hva han sier og hva han vil – på samme måte som disiplene gjorde det. I nattverden samles vi ved korset med Jomfru Maria og Johannes. Vi møter Ham Maria Magdalena omfavnet i oppstandelseshaven, og som apostlene møtte etter oppstandelsen – der Han spiste måltid med dem. Det var de forstod det var Herren! Det fikk konsekvenser for livene deres! Når vi blir klar over at Herren er tilstede, får det konsekvenser for vår gudstjeneste og våre liv. Det var også den hellige Benedikt klar over. Derfor skriver han i sin klosterregel om når vi samles til tidebønn:

«Vi tror at Gud er til stede og over alt, og at «Herrens øyne når alle steder, de våker over gode og onde.»

Men fremfor alt må dette gjelde under gudstjenesten; det må vi tro uten den minste tvil. Derfor må vi alltid minnes hva profeten sier: «Tjen Herren med ærefrykt», og videre: «Syng en lovsang for ham!» og «Jeg lovsynger deg for englers øyne.» La oss alltid tenke på hvordan man bør være når man står for Guds og hans englers åsyn, og synge salmene slik at tanke og sinn er samstemt med vår røst. Når vi kommer sammen der Herren er til stede, gjør Herren noe med oss – den enkelte, som fellesskapet. Da blir vi som leire i pottemakerens hender. «Dere skal være hellige, for Gud er hellig», innledet vi med. Vi kan ikke bli hellige ved egen hjelp. Men Gud kan gjøre oss hellige, og han gir seg ikke før han har gjort jobben ferdig. Herren er nådig og tålmodig. Han gir seg ikke før vi er gjenskapt i Sønnens bilde, det gudsbildet vi er skapt til å leve.

Ved ham, ved ham og i ham kan vi leve til Guds ære, Fader, Sønn og Helligånd, som var, er blir den ene sanne Gud fra evighet og til evighet.

Preken ved fr. Erik Andreas Heyerdahl Holth holdt under messen i Sta. Sunniva misjon i Bergen i dag 10. søndag etter Treenighetsfesten.

Advertisements

Følelsenes empiri og den usynlige kirke

Tydeligvis er kristendommen i ferd med å miste fotfeste i dagens Europa. Dette betyr ikke at vi lever i en gudløs tid, men at vår samtid velger seg andre gudsforestillinger enn den kristne. En såkalt ikke-institusjonell religiøsitet passer bedre inn i tidens forestillinger. Vi lever i en kultur hvor enkeltmennesket står i sentrum. Derfor må også de religiøse forestillingene avspeile individets legitime krav om at sannheten er noe man selv velger seg på bakgrunn av sin egen livserfaring. Denne holdning må respekteres, men det neste spørsmål vil være hvorvidt religiøse sannheter kan reduseres til det selvvalgte og selvopplevde. Gis det virkelig ingen religiøs sannhet som sprenger den subjektive erfaring?

Samtidig som vi som kristne gjør gjeldende vår religions objektive sannhet, må vi også spørre oss om selv om vi i vår forkynnelse er kommet i skade for å fremme inntrykket av at det religiøse liv til forveksling er lik personlig grepethet. Understrekingen av troen som « hjertesak» har altfor ofte etterlatt inntrykket av det ikke er nødvendig med dogmatiske formuleringer eller et kirkelig fellesskap som ramme om troslivet. Min påstand i det følgende er at vi som kristne har bidratt til sekularingsprosessen ved å overvurdere betydningen av sterke følelser samtidig som vi har underkjent betydningen av menigheten som fellesskap. Selvransakende må vi spørre om vi i praksis presenterer kristentroen på den sekulære kulturs premisser. Dagens vesterlandske samfunn har nemlig individet som basiskategori og individets selvrealisering som høyeste verdi.

Denne kultursituasjon er en utilsiktet følge av Opplysningstidens politiske program. Den franske revolusjon tok sikte på å utradere de overleverte kulturelle og religiøse tradisjonene. I stedet ville man opprette en ny samfunnsordning som forente det naturlige og det fornuftige i en etisk orden hvorigjennom individet kunne finne sin plass i folkefellesskapet. Etter to hundre års politisk eksperimentering har dette vist seg å være en illusjon. Det er ingen fellesskapsbånd som kan holde «det hele» sammen. Fornuften makter ikke av seg selv å harmonisere menneskets naturlige trang og samfunnets sosiale behov. Dagens samfunn bygger ikke på organiske, naturlige ordninger, men består av kombinatoriske interessefellesskap, hvor individer ut fra nyttehensyn søker av sammen i ulike relasjonsnettverk.

Den ikke-institusjonelle religiøsitet som preger vår samtid, fremstår således som et speilbilde av vår politiske situasjon. Bortfallet av fellesskapsbåndene i samfunnet får til følge at individet må søke meningen med livet på egen hånd. I dette verdimessige tomrom må de valg som treffes, gjøres uten sideblikk til andres avvikende verdivalg. Hva den enkelte opplever som ekte for seg, er også åndelig sant for ham eller henne. Derved bortfaller sannhet og mening som overindividuelle forestillinger. Enhver blir salig i sin tro. Ordet «gud» gjenstår som en karakteristikk av den navnløse guddommelighet som ligger til grunn for alle religiøse uttrykk, en slags samlebetegnelse for summen av alle menneskers lengsel og grepethet.

Denne polytéisme utgjør etter min forståelse en reell trussel mot en individfokusert kristendomsforståelse som henlegger troen til følelseslivets empiri samtidig som menigheten gjøres usynlig. Menneskelig sett avhenger kristendommens fremtid i vår kulturkrets av at vi gjenvinner de fellesskapsbånd og ordninger som ligger innebygget i troen selv. Åndens enhet er ikke noe luftig, men slik apostelen skriver: Ett legeme, én Ånd, ett håp, én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far. (Ef 4:3ff) Det er tragisk at så mange kristne i en New Age-tid ikke har forstått at bibelsk tro fordrer et konkret menighetsliv, en form for offentlighet, hvor troens forestillingsverden og symbolske former opprettholdes mellom de troende. I sin gudstjenestefeiring er det nettopp den synlige kirkes institusjonelle oppgave å manifestere denne offentlighet for verden.

Biskop Roald Nikolai Flemestad. Teksten stod også på trykk som kulturnotat i Dagen 25. august.

Finn nådegaven din

I lignelsen om talentene (Matt. 25:14-30) får vi høre om tjeneren som blir stemplet som ond og lat fordi han graver pengestykket sitt ned i staden for å gi det til pengevekslerne. Husbonden får likevel igjen verdiene sine, men dette er ikke godt nok for han og straffer tjeneren sin med bortvisning og det ytterste mørket mens de to andre får; “komme inn til gleden hos sin Herre”.

Fortellingen er et bilde på Guds rike og viser oss hvordan bruken av nådegavene fungerer. En talent er derfor et bilde på den godhet Gud har gitt til hvert menneske, og beløpet eller mengden av gaven er tilpassa hver enkelt. Romerbrevet sier jo at: Vi har forskjellige nådegaver, alt etter den nåde Gud har gitt oss, og at; hver og en skal holde seg til det mål av tro som Gud har gitt ham, for til slutt vil vi alle få den samme himmelske belønninga – uavhengig av gavene vi har fått.

Likevel kommer ikke den onde og late tjeneren unna ansvaret sitt. Han ignorerte sitt eget talent – sin egen gave som Gud hadde gitt han – som er en like stor synd som åpent opprør mot Gud. Så når evangelieteksten snakker om “å gjemme talentet i jorda”, er det et bilde på å bruke gaven man har fått fra Gud i verdslig sammenheng og til jordisk vinning. På den andre siden representerer pengevekslerne i ligninga Guds trofaste flokk som tjeneren kunne gått til for å få hjelp. Siden hjelpen var tilgjengelig for han i kirken, hadde han ingen unnskyldning og måtte møte fortapelsen som en som ikke tror.

Så er det mange som spør seg om hva som er deres gave, for alle har en nådegave fra Gud, og den finner du ved å stille deg to spørsmål: “Hva er det du gjør når du gleder deg over det du gjør?” og “hva er det du gjør når du får positiv tilbakemelding på det du gjør?”  Til sammen viser disse to spørsmålene deg hva som er din nådegave. Men vær ikke sein med å ta dei i bruk i kirken, for fedrene advarer mot ikke å bruke gaven sin der. La oss derfor være beviste på at vi ikke holder den tilbake eller bruker den til egen vinning, men alltid i tjeneste for Guds rike til ære for Faderen, Sønnen og Helligånden.

Norsk kyrkjehistorie skrive i dag

Kristne frå alle DNKK sine kyrkjelydar og misjonar i Noreg var til stades i Oslo i dag, saman med brør og systrer frå andre kyrkjer, og jamvel tilreisande frå Tyskland og England – og frå vår svenske systerkyrkje. Me var med på noko stort i hovudstaden, ein ny start for Den Nordisk-Katolske Kyrkja med vår heilt eigne biskop, Roald Nikolai Flemestad.

Han som i ei årrekkje har vore DNKK sin biskop, Thaddeus Peplowski frå PNCC, stod for den liturgiske installasjonen av den nye, norske biskopen i Døperen Johannes Menighet laurdag kl 1630.
– No er de ei offisielt sjølvstendig, katolsk kyrkje med gyldige ordinasjonar godkjent av den Romersk-Katolske kyrkja så vel som ortodoksien, sa Peplowski i eit føredrag på Cathinka Guldberg-senteret same dagen.
– Endeleg har de dykkar eigen biskop! Frå no av når eg kjem på besøk, vil det ikkje vera i embets medfør, men som ein gjest. No er fr. Roald dykkar biskop, og de må respektera han, jobba saman med han, de kan jamvel vera ueinige med han! Men alt må gjerast i ei ånd av fred, kjærleik og samhald, sa Peplowski.

I same messa som installasjonen av biskopen blei også to nye nordisk-katolske prestar ordinert. Diakonane Tore Andreas Andersen og Roy-Olav Øien mottok handspålegging og av den nye biskopen, den amerikanske biskopen og ei rekkje av prestane våre. Til lukke, fader Tore Andreas og fader Roy-Olav!

Før på dagen heldt biskop Flemestad foredrag om å vera misjonerande kyrkje i ein kultur som har oppgitt kristendommen som irrelevant. Ei vanskeleg oppgåve, men ikkje dess mindre er det denne tida me er sett i, og som me må vera vitne om den oppstadne Kristus i (Foredraget til biskopen blir kanskje lagt ut på bloggen/ eller nettsida etter kvart). Han presenterte også sitt valspråk som biskop: “Ærefrykt for Herren – styrket av Den Hellige Ånd”.

– Endeleg har eg fått ein biskop som veit kvar håpet ligg, sa soknepresten i St. Johannes Døperen menighet, fr. Asle Dingstad, etter foredraget.
– Og alt folket sa:
– Amen! Lydde det unisont og humrande frå forsamlinga, etter den typisk karismatiske helsinga, som fr. Asle tok initativ til.
– Me er då ei karismatisk kyrkje! smilte soknepresten til forsamlinga som også inkluderte konvertittar frå karismatiske menighetar og pinsemenighetar.

Underteikna, som høyrer til den ovanfor nemnde gruppa karismatiske konvertittar, kan attestera at dagens messe med installasjon av biskop og presteordinasjonar hadde eit sterkare merkbart nærvær av Den Heilage Ande enn (nesten) alle karismatiske møte eg har vore med på. Under ordinasjonen av våre to nye prestar var det då heller ikkje mange turre auger i salen.

SJÅ NOKRE FLEIRE BILETE HER.

Nordisk-katolsk biskop!

Den nordisk-katolske kyrkja gler seg i desse dagar over at kyrkja har fått sin fyrste biskop. Fr. Roald Nikolai Flemestad blei vigsla til biskop av erkebiskop Anthony Mikovsky og fleire andre biskopar frå Polish National Catholic Church i USA. Fyrstkomande helg blir den store hendinga feira tre dagar til endes i Oslo, med installasjon på laurdag. For fullstendig program, sjå her. Axios!

biskop Roald

(Biskop Roald Nikolai Flemestad, med fr. Ottar Mikael (t.v.) og fr. Asle Dingstad (t.h.) Trykk for større bilete).