God jul og godt nytt år

julekort21

Den nordisk-katolske kyrkja ønskjer alle lesarar av bloggen vår ei velsigna høgtid og eit godt nytt år. Vi kjem tilbake med nye tekstar på nyåret. I mellomtida kan de kose dykk med ein ny post av diakon Ole.

Advertisements

Issos

 

I slaget ved Issos 330 f.Kr tapte Darius III med sin 100.000 man (20000 falne) store perserhær mot Alexander den stores 40.000 mann (7000 falne) makedonerhær.  Dette innledet slutten til det enorme persiske rike, og nå vokste det makedonske rike frem under Alexander den store. Selv om dette slaget i seg selv ser både lite og fjernt ut for oss i dag, var det i slaget ved antikkens Issos datidens historie forandret.

 

Natten til år 1 e.Kr. tok hærskarens stjerne opp kampen mot mørket på jorden ved at Guds evige lys tok bolig i et lite barns skikkelse, blant mennesker som kan dø. Guds inkarnasjon i Jesus Kristus innledet frelsesslaget som ble vunnet år 33 e.Kr.  da han sto opp fra de døde fordi Han var Gud i et legeme.

 

Vår verden så vel før som i dag, er en verden av kamp og krig. Det er den daglige og forutbestemte kamp som foregår mellom lys og mørke når solen stiger eller synker. Når stillheten i dette slag gir oss distanse og ryster våre liv på plass da lærer vi å bry oss om det som er langvarig og har betydning.

 

Et slag i Norge nå er om den kristen liberale ytringsfriheten. Regjeringen vil fjerne blasfemiparagrafens beskyttelse av kristendommen fordi den er avleggs, men vil legge inn beskyttelse av muslimers sensitivitet i rasismeparagrafen. Denne pakken av dyp og alvorlig etisk krise, er ikke fra ”julenissen” – St. Nicholas!

 

dn Ole G.

Maria-problem?

 

Maria er hovudperson denne siste søndagen før jul. Kvifor reagerer så mange kristne instinktivt med å problematisere straks Maria kjem på banen? Anten det er rasjonalistiske innvendingar mot jomfrufødsel eller evig jomfrudom, eller det er protestantiske nevroser mot Maria-kult. Det er på høg tid at kristne menneske justerer sine ryggmargs-reaksjonar i møte med Maria.

 

Ho praktiserer sjølv den adventshaldninga vi treng å lære: Ho har lytta og venta på Gud. Stilt og fredeleg. Ikkje ’outspoken’, ikkje høgrøysta eller pågåande. Ikkje fordi ho er beskjeden eller forsiktig, men fordi kreftene hennar, både kroppsleg og sjeleleg er innstilte på å lytte etter lyden av Hans trinn.

 

Korleis skal Gud kunne nå menneske som pratar heile tida, som er fullt opptekne i sinn og tanke og munn og gjerning med sine gode formål, sine interesse-organisasjonar, sine behov og sine meiningar?

 

Julenatta talar Faderen det evige Ordet.  Maria føder Ordet i stilla i stallen. Hyrdingane vandrar stillferdig over markene. Vismennene stirer etter stjerna på himmelen og fær stilt heilt til dei går feil og endar i den støyande storpolitikken og held på å forlise alt.

 

Etter Gabriels besøk lytta Maria på ein ny måte. No ber ho Ordet inni seg. Slik ei gravid kvinne er fokusert på det som skjer i henne. Maria var svanger med Guds Ord. I så måte er Maria ein av oss.  Å lytte stillfarande til Faderens Ord, er vegen til at Ordet kan bli fødd også i oss. Det startar med å elske stilla og øve seg i å lytte som Maria.

 

Fr. Ottar Mikael

Dette er kjærleiken

 

Eg har ofte tenkt på at det i dag blir snakka mykje om kjærleiken til Gud. I frå alle forsamlingar og alle samfunnslag blir det messa om den opne og inkluderande kjærleiken, og dette klør oss i øyret. Den grenselause fridomen er forlokkande, for han møter våre eigne lyster. I føleriets tidsalder er drivkrafta dei tilfredsstillande kjenslene. 

 

Samstundes er følelsar berre starten på det som er ekte kjærleik. Bibelen fortel oss at: «dette er hva kjærligheten til Gud betyr, at vi holder hans bud» (1. Joh. 5:3). Jesu eigne ønskje om å tilfredstille Faderens krav, er nok det beste provet på dette. Han viser oss at den djupaste elsken er gjerningane våre (Jak. 2:26) – dei vi gjer for å glede våre kjære.  

 

Den gamle av dage har likevel skapt oss med ein fri vilje. Vi kan difor velje om vi vil lyde han eller ikkje. Han elskar oss uansett like høgt. Likevel blir det trekt ei linje mellom menneske. Vi kan glede han eller gjeve han sorg (Ord. 27:11). Bibelen seier at; «de som er uklanderlige på sin vei, er til behag for ham» (Ord. 11:20).

 

Roy-Olav

Hode og hjerte

 

En som kalte seg en glad pietist sa en gang at noen ”hadde trua sitjande tolv tommer for høgt,” og illustrerte med å holde hånda høyt over hodet. Selv mente han at troen måtte sitte i hjertet.

 

Johann Arndt (f. 1555), en felleskirkelig mystiker og forløper for pietismen, skrev om bønnen som vei til kunnskap og visdom:

 

”Så er det jo også to måter å oppnå visdom og kunnskap på. Noen når det ved å lese og disputere meget, og dem kaller man lærde. Den andre måten er ved kjærligheten og bønnen, og disse folk kaller man hellige. Det er stor forskjell på disse to. De første er, når de ikke øver kjærligheten, stolte og oppblåste. De siste derimot er fornedrede og ydmyke. På den første måten vil du ikke finne den innvortes og skjulte skatt i deg, men på den andre måten vil du finne den.”

 

Johann Arndt skrev en hel bok om akkurat dette, se bind 3 av ”Den sanne kristendom”. Arndts ”Den sanne kristendom” har vært den mest utbredte andaktsbok i norske hjem på hele 1800-tallet og langt ut på 1900-tallet. H. N. Hauge og haugianerne, ”lesarane”, de som utgjorde den egentlige pietismen her i Norge, brukte denne boka flittig.

 

Ingrid Maria

Bibellesing for munkar og oss andre

 

Eg formanar dykk, og eg vil ikkje slutta å formana dykk om å lytta til ikkje berre det som vert sagt her, men også når de er heima å bruka tid på å  lytta til lesinga av Den Heilage Skrifta. Lat ingen seia til meg så kalde ord – verdige til å fordømmast – som desse: «Eg er oppteken med ei rettssak, eg har forpliktingar i byen, eg har ei kone, eg har ungar å fø på. Så det er ikkje mi plikt å lesa Skrifta, det er for dei som har forsaka alt (dvs. munkar)». Kva er det du seier? Det er ikkje di plikt å lesa Skrifta på grunn av dine tallause bekymringar? Tvert imot, det er di plikt meir enn desse andre, meir enn munkane. Dei treng ikkje så mykje hjelp som de gjer, som lever midt i slike bekymringar. De treng behandling desto meir, for de er konstant under slike åtak og blir såra så ofte. Å lesa skrifta er eit sterkt forsvar mot synd. Vankunna om Skrifta er ei stor ulempe, ein djup avgrunn. Å ikkje kunna noko frå Skrifta er ei stor katastrofe. Det er det som har gitt opphavet til kjetteriet og umoralen; det har snudd alt på hovudet. (Frå ei preik av st. Johannes Krysostomus (400-talet))

 

Øystein

Doktrine

 

I 1814 lå den politiske makten i Norge hos en liten gruppe embetsmenn, uten noen adel å konkurrere med, og et med et ubetydelig borgerskap. Samtidig var bøndene lite politisk selvbevisste. Utover 1800-tallet gikk bygde-Norge fra naturalhusholdning til pengehusholdning, med bruk av nye typer redskap og maskiner i landbruket. Dette gav overskudd av arbeidskraft og mengder av arbeidsledige på landsbygden. Utvandringen til Amerika startet. Norge ble industrialisert og tilpasset en større europeisk helhet, og forandret seg i økonomien og demografien. Dette store hamskiftet er Norges paradigmeskifte fra u-land til i-land. I 1830-årene fikk bøndene selvtillit og reiste seg i opposisjon mot embetsmennenes makt i det norske samfunnet. Husmenn og arbeidere mistet fotefeste på landsbygda, og derfor vokste byene og sentralisering startet. En fri norsk skipsfart i trelast vokste stort med et nytt borgerskap ut over 1840.

 

Industrialiseringen endret arbeidslivet og familielivet, miljøet og forholdet mellom samfunnsklassene. Arbeiderforeninger spredte seg raskt utover 1850-årene og Thranebevegelsen er den første organiserte politiske bevegelsen i Norge. Embetsstaten var under ild og dette gav futt i en lekmannsbevegelse som samlet seg i møter og arrangementer og lagde seg bedehus. Opposisjon mot embetsmannsstyret, utgått fra bønder og byradikale akademikere, styrket i 1884 det folkevalgte Stortinget sin makt i forhold til regjeringen. Flere kalte seg sosialister og enkelte sågar ateister, men for å lage sitt manifest trengte arbeiderbevegelsen byggverket fra det kristne liberale fundament: humanismen.

 

2000-tallsskiftet i Norge er overgangstid i økonomi, demografi og globalisering. Dette gigantiske hamskifte kommer på toppen av en dyp spirituell krise. Samfunnet er helt sekularisert og statskirken har mistet sin kraft samtidig som Norge er under press fra islamske verdier. Disse underliggende religiøse realitetene utfordrer oss i å ta vare på vårt eget verdigrunnlag, vår egen tro og praksis. Vi må vite om hva det kan være berikende å snakke offentlig om – og med hvem skal vi ha dialog med for mulig og nødvendig, gjensidig tilpasning. Det gamle politiske manifest er gått ut på dato, og våre politikere trenger en ny offentlig doktrine. Den nye doktrinen kan få sine føringer fra humanister som har det kristne liberale syn på menneske som fritt, verdifullt og uavhengig. I utformingen av vår tids offentlige doktrine trenger humanismen all den åndens kreativitet som den udelte tros Kirke har. Og Kirken kan da håpe at humanister vil holde fast på sitt kristne fundament og kjemper for kristen religionsfrihet i Norge, fordi kun Kirkens ortodokse dogme kan gi Norges offentlige doktrine frihet.

                        dn. Ole G.