Den spanske inkvisisjonen

Eg spurde ein meir eller mindre tilfeldig person her ein dag kva vedkomande tenkte på når ho høyrde omgrepet «den spanske inkvisisjonen». Den første assosiasjonen var tortur, den neste hekser, og den tredje var dødsstraff. Men som Vårt Land skriv; uavhengige forskarar har gått gjennom sakene inkvisisjonen behandla, og funne noko ganske anna:

«Det meste som fortelles om den spanske inkvisisjonen stammer fra protestantisk og engelsk propaganda fra det 16. århundre. I nyere tid har imidlertid forskere kunnet gå direkte til kildene for å finne ut hva som egentlig skjedde. Hver av de 44,701 sakene som ble behandlet av den spanske inkvisijonen mellom 1540 og 1700 er utførlig protokollført. Alt er gjennomgått av uavhengige forskere. I denne perioden ble 826 personer, eller 1,8 prosent av dem det blei reist sak mot, henrettet. Hvis man tar med perioden før 1540, er det beregnet at antall dødsstraffer fastsatt av inkvisisjonen kommer opp i 2.300. Det betyr at færre mennesker ble henrettet gjennom 200 år med inkvisisjon enn gjennom fem år under den franske revolusjonen.»

Øystein Lid

Advertisements

Omvending – slik urkyrkja praktiserte det

Ei utfordring eg stundom kjenner på er at dei ”kristne” orda har litt ulik tyding alt etter om ein snakkar med ein pinseven, indremisjonsmann, ein høgkyrkjeleg protestant, ein katolikk eller ein ortodoks. Eit ord som omvending tydde i dei karismatiske krinsane eg før høyrde til gjerne ”den eingongs-hendinga der du gav ditt liv til Jesus”, ofte akkompagnert av ein dato – 17. Juni 1974, for eksempel.

Men no er eg fullt overtydd om at dersom ein vil ha del i den sannaste forma for kristendom, må ein prøva å gjera si eiga tenkinga mest mogleg lik dei fyrste kristne sine tenkjemåtar. Ja, me har vel Bibelen til å læra oss dei, seier du kanskje? Og det er sant, men me har også mange tusen ulike kyrkjesamfunn som alle meiner nettopp dei har forstått Bibelen – til forskjell frå alle andre. Men vil ein forstå Bibelen, må ein forstå han slik urkyrkja gjorde. For ikkje noko profetord er gitt for eiga tyding, som apostelen Peter skriv. Skrifta må me forstå saman med alle dei heilage si forståing.

Boka eg held på med, gjev ei sjeldan god samanfatting av kva urkyrkja lærte om heilt sentrale kristne omgrep som synd, omvending, nåde – men ho gjer det på ein måte ”i forbifarten” – for boka handlar tilsynelatande om noko anna med tittelen: ”Path to sanity – Lessons from Ancient holy counselors on how to have a sound mind” av Dee Penock. For somme høyrest det kanskje ut som ei slags sjølvhjelpsbok, men det ville vera å ikkje yta boka rettferd. Kanskje temaet i boka best kan skildrast med ordet ”helging” (helliggjørelse, altså). Eg har aldri før lese ei bok så full av sitat frå tidlege kristne teologar, ørkenbuarar og kyrkjefedrar. Her er eit sitat om omvending – ikkje ei eingongs-hending, men ein livslang prosess:

Kvar vil den Heilage Ande leia oss? Rett inn i omvendinga, som er vegen til all sanning, lækjedom, å ta til å likna på Gud, himmelens rike. Kva er omvending? Det er alt du gjer for å få synd – dei medfødde lastene – ut av deg. Det er å lesa, tenkja, be og luka ut forstyrrande påverknader i livet ditt, slik dei heilage har rådd oss til. Som ein heilag rådgjevar sa det: Omvending er forsakinga av det som skadar oss og tileigninga av det som er nyttig for oss.

På engelsk:
Where is the Holy Spirit going to lead us? Directly into repentance, which is the way to all trhuth, healing, likeness to God, the kingdom of heaven. What is repentance? It’s everything you do to get sin, those inborn passions, out of you. It’s readin, thinking, praying, weeding out disruptive influences in you life, following the guidance of the saints. As one holy counselor expresses it, repentance is the renunciation of what harm sus and the acquisition of what is beneficial to us.

Øystein Lid

Historisk steg for Dnkk i Tyskland

Etableringa av ein bispestol i Den nordisk-katolske kyrkja har i høgste grad skapt ein ny dynamikk. I tillegg til alt det gledelege som skjer i Sverige, er no det fyrste viktige steg tatt i arbeidet med å etablera «Die Administratur der Nordisch-Katholischen Kirche in Deutschland».

Formell oppstart
I helga var biskop Roald Nikolai og bispefrua til stades i München for å formalisera oppstarten. Stiftingsseremonien fant stad i Trinitatiskyrkja i München, som den evangelisk-lutherske frikyrkja SELK stilte til disposisjon. I samband med messefeiringa blei dei formelle dokumenta underteikna og tre prestar blei inkardinert.

Innsetjing av generalvikar
Innsetjing av generalvikar Klaus Mass

Den gamalkatolske presten Klaus Mass er generalvikar og administrator for administraturet som skal heite «Die Christ-Katolische Kirche in Deutschland» etter kvart som arbeidet står på eigne bein. Etter messa mottok ein helsingar frå den lokale SELK-menigheten, Den reformerte Episkopalkyrkja i Tyskland (anglikanarar under ACNA) og frå PNCC i Polen.

Biskopen si rolle
Biskop Roald Nikolai fører tilsyn med kyrkja i Tyskland til den er stor og stabil nok til å stå på eigne bein.
– Nå begynner arbeidet for alvor. Den interesse og entusiasme vi har hatt så langt må vi ta med oss når vi nå går over i hverdagen. Utfordringen består i å få mennesker som ikke kjente hverandre på forhånd, til å finne sammen i et levende, åndelig fellesskap i Tyskland, seier biskopen.

To kyrkjelydar og eitt kloster
I München og Stuttgart har nok personar meldt si interesse til å oppretta to kyrkjelydar. I tillegg er cistercienser-klosteret St. Severin i Kaufbeuren, Bayern, med samtlege munkar gått inn i administraturet. Klosteret markerte sundag sin grunnleggingsdag fra 1700-tallet, og helga var valt for å markere at St. Severin-klosteret har spelt ei sentral rolle i startfasen.
Biskopen kjem også til å reisa ned til Tyskland ved fleire høve framover – først den siste helga i september, då ein har planlagt diakonvigslar og ein prestordinasjon.

Katolsk presseomtale
Etableringa av administraturet har fått merksemd i ein del tyske kristne media, spesielt det katolske pressekontoret KNA gav hendinga positiv omtale. Det romersk-katolske pressekontoret si nyheitsmelding blei vidareformidla av Radio Vaticana, og dessutan behørig kommentert av den kristne bloggosfæren i Tyskland.

Menigheten
Kyrkjelyden samla i Trinitatis-kyrkja i München.

Messefeiring i klosteret
Messefeiring i St. Severin-klosteret.

Nokre fleire bilete kan ein sjå her.

Øystein Lid

Antipascha

Aside

(Preken andre søndag i påske)

Kanskje er det for en og annen med påsketroen som med våren og varmen, den nøler og drøyer med å bryte gjennom. Vi vet at det var troen på Kristi oppstandelse som fikk kirken til å spre seg over hele datidens verden. Vi kan lese om entusiasme, driv og kraft i den første kristne menighet. Men vi nøler, vakler og tviler. Kirken kan i dag ligne mer på disiplene, når de er sitter innelåst bak boltet dører, innelåst av frykt. Men Påsken er det motsatte – den er utvandring, det vi kaller Pascha: Passering.

Skjærtorsdag innstiftet Jesus det nye passeringsmåltidet. Jesus Kristus korsdød på Langfredag var passeringsofferet der Han er det nye lammet. Søndag for åtte dager siden feiret vi Pascha – passeringen fra denne syndfulle verden til Guds rike. Og dagens søndag kaller noen ortodokse for Antipascha-antipassering – reinnvielsen av Kristi oppstandelse.

Denne markeringen er den gamle skikken med å re-tilegne viktige hendelser. Årene passerer, og datoen for en slik hendelse kommer med en markering gjort slik at betydningsfulle begivenheter ikke skulle bli glemt. Dette er grunnen til at israelittene feiret påske / Pascha ved Gilgal, til minne om passeringen gjennom Rødehavet.

Siden Herrens oppstandelse er den største og viktigste begivenhet, er den innviet ikke bare en gang i året, men også på alle «åttende» dag. Det er den åttende dagen etter Pascha, og den første dagen, fordi det er begynnelsen på de andre dagene. Igjen blir den kalt «åttende» dag fordi det prefigures den uendelige dag i fremtiden, som vil være virkelig den «første» dag og en dag som ikke er delt av en enkelt natt. Det er derfor enkelte ortodokse kaller denne søndag Antipascha, som tolket betyr  «i stedet for Pascha.»

Den kalles også Thomas søndag av følgende grunn: På dagen i oppstandelsen, da Kristus viste seg for disiplene på kvelden, var ikke Thomas til stede, fordi han ennå ikke hadde sluttet seg til de andre disiplene av frykt for jødene. Da han sluttet seg til andre, manglet han ikke bare tro på det de fortalte ham om Kristi oppstandelse og det faktum at de hadde sett ham, men han nektet absolutt å tro at Kristus hadde oppstått, selv om han selv skulle ha vært til stede som en av de tolv. Gud, den gode Mester, i Hans sanne hushold, ventet åtte dager for å gjøre sin kjærlighet mer perfekt, fast villighet til sannferdig å bekrefte oppstandelsen og også det som hadde skjedd etter oppstandelsen.

Den tredje gang Kristus viste seg var på Tiberiassjøen under fangst av fisk der han selv spiste et måltid bestående av grillet fisk og honningkake. Kun han alene visste at denne maten ble fortært ved Den Hellige Ånd. Denne hendelsen ga ytterligere bevis på legemets oppstandelse – ikke bare hans, men vår i tiden som kommer.

At vi også kaller denne søndagen Fornyelsesdagen, reflekterer at vi i dag repeterer og fornyer feiringen av oppstandelsen. Hele påskeoktaven fra vi tente Påskelyset og frem til i dag, er kjent som den lyse uke og betraktes som en sammenhengende dag. Det gamle navnet i Vest for Andre søndag i Påske er Quasimodo søndagen – “Som nyfødte barn…” (1.Peter 2:2).

På dagens hvitesøndag, som også kalles domenica in albis depositis, la de nydøpte av seg sine hvite dåpsklær, for å ta fatt på hverdagen de hadde passert til. Denne dagen danner altså selve passasjen til det nye livet; til Guds evige liv! Gud har åpnet opp for alt som syndefallet stengte inn.

Påsketidens Jesus er ikke helt nøyaktig lik før og etter sin død og oppstandelse. Selv etter at disiplene kom så nærme at de fikk godt øyesyn på han så spurte de seg selv “er det virkelig han?” De ønsket å spørre men turde det ikke. De kjente at det var Jesus men han så synligvis ikke nøyaktig lik ut som før, og de fant det litt utrolig. (Joh.21:12) Jesus var av Guds vesen og født i menneskelig skikkelse for å bli gjort til vår synd … for så å ta denne synden til døde. Jesus i oppstanden skikkelse er nesten som oss mennesker, bare enda mer menneskelig og samtidig guddommelig. Han har to naturer.

Det er ingen visjon, ingen rent åndelig skikkelse som viser seg. Disiplene gjenkjenner ham. Det er den korsfestede som er der med disiplene. Andre religioners gudegestalter mangler nettopp det: sår på en menneskekropp. Den greske gudinnen Athene flyr som et pust av luft inn i lukket kammer. Hermes smyger som en høst bris eller en tåke gjennom nøkkelhullet. Den kristne evangelium er både nøktern og mer human enn det. Den sier at disiplene ble glade da de så Herren. Det var ikke bare en følelse. De vil huske hans løfter.

«Gud er kjærlighet.» og Påskeoktaven viser frukten av Guds kjærlighet. Bare dårer og kynikere har innvendinger mot kjærlighet. Alle lengter etter det. Men det kinkige er å kommer til å tro på det. Kanskje kan vi beskrive det som et møte med en person, en spesiell person som gir våre liv en ny horisont og dermed et hovedfokus. Evangeliene beskriver hvordan dette møtet finner sted, når den oppstandne står blant disiplene for tredje gang etter at han døde.

Frelsesverket er Åpenbaringen av Guds kjærlige skjønnhet. Den Guddommelige Skjønnheten i den nedbøyde kjærligheten. For å kunne nærme oss denne guddommelige kjærligheten må vi senke alle våre forsvarsverker og beskyttelsesmekanismer og bli som barn med kjærlig, tillitsfull hengivenhet til Han.  Hvitesøndagen, klarheten og lyset i dåpens nye fødsel.

I påsketiden brenner påskelyset. Påskelyset er ikke bare et symbol for Kristus. Under påskenatten tennes alle våre lys fra påskelyset. Lærlingene skal selv bli brennende. Vi kan ikke leve det nye livet i påskens lys om vi ikke selv fortæres, fortæres av samme lengsel som fortærte Kristus. Lyset brenner gjennom selv å fortæres.

Passeringens skjønne mysterium får vi del i gjennom den nedbøyde kjærligheten, i døden og oppstandelsen med Herren. Vår passeringsfest her forbereder oss til åttende og sist for den siste utvandring.

Lengten etter kjærlig hjelp fra Gud fortærer oss, men det er i denne kjærligheten vi får glimt av Guds fornuft. Til forskjell fra våre egne ambisjoners fornuft, som sprer et annet lys.

Påskelyset brenner for å minne om at det finnes et annet lys. Det er tent i våre hjerter, og kirken kaller det nåden. Noe nytt er tent inni oss, som forandrer de menneskelige vilkårene. Det betyr ikke å drømme seg bort. Det betyr å leve i troen, håpet og kjærligheten. I troen på den oppstandne, i et fast håp om å nå det riket der Han har gått foran og ikke foretrekke noe fremfor kjærligheten til Kristus og hans minste.

Nåden er ikke bare att Gud ser på oss med velvilje og mildhet. Nåden gir oss delaktighet i det evige livet. Nåden gjør oss allerede nå hellige og ukrenkelige, tross våre ufullkommenheter. «påske passasjens hemmelighet: vår hellighet som døpte, vårt nye liv i Ånden, vår verdighet som er vunnet med Kristi dyrebare blod». Gjennom passasjen i dåpen tok den nye skapelse sin begynnelse i oss, synlig og tilsynelatende i den Oppstandne, og den nye skapningen får næring gjennom de hellige sakramentene. Guds nåde er ikke bare forkynt for oss, den er innsmidd i våre hjerter gjennom Den Hellige Ånd.

Men den forblir ufullbyrdet uten vår samvirkning. Nåden må bli en lengsel som fortærer oss. En lengsel som vekker avsky for synden og den smygende likegyldigheten. En lengsel å stadig lese og be, å stadig gjøre bot, når vi oppdager hvor hardt det er å nå det rene hjertet.

Men det er slik det må gå, for att det nye skal vokse fram, den totale avhengighet av hans hjelp. Selv Salmisten sier: «Lengselen etter din hjelp fortærer meg.» den totale avhengighet av Hans hjelp.

Ny diakon i Stockholm

Diakonvigsling

I påsken ble Matteus Maria Furemalm, tidligere prest i Svenska Kyrkan, opptatt i Den nordisk-katolske kirke og vigslet til diakon for tjeneste i Gudsmoderns Beskydds mission i Stockholm. Diakonvigslingen som ble foretatt av biskop Roald Nikolai, fant sted Skjærtorsdag formiddag 5. april i St. Johannes Døperen kirke i Oslo.

Vi gratulerer den nybakte diakon og ser frem til hans prestevielse som skal finne sted i Stockholm den 19. mai. Ordinator blir Anthony Mikovsky, Scranton-unionens erkebiskop.

Informasjon om presteordinasjonen finnes på den norske siden her og på den svenske her.

Fra seremonien Fra diakonvigslingen skjærtorsdag. Den nye diakonen til venstre, flankert av biskop Roald Nikolai og diakon Michael Catenacci, også fra Gudsmoderns Beskydds mission i Stockholm.


Fra venstre: Diakon Michael Catenacci, diakon Matteus Maria Furemalm, biskop Roald Nikolai Flemestad og Asle Ambrosius Dingstad, sokneprest i St. Johannes Døperen menighet i Oslo, som var vertsmenighet for diakonvigslingen.

Vi gratulerer! For større bilder gå til denne adressen.