(Preken andre søndag i påske)
Kanskje er det for en og annen med påsketroen som med våren og varmen, den nøler og drøyer med å bryte gjennom. Vi vet at det var troen på Kristi oppstandelse som fikk kirken til å spre seg over hele datidens verden. Vi kan lese om entusiasme, driv og kraft i den første kristne menighet. Men vi nøler, vakler og tviler. Kirken kan i dag ligne mer på disiplene, når de er sitter innelåst bak boltet dører, innelåst av frykt. Men Påsken er det motsatte – den er utvandring, det vi kaller Pascha: Passering.
Skjærtorsdag innstiftet Jesus det nye passeringsmåltidet. Jesus Kristus korsdød på Langfredag var passeringsofferet der Han er det nye lammet. Søndag for åtte dager siden feiret vi Pascha – passeringen fra denne syndfulle verden til Guds rike. Og dagens søndag kaller noen ortodokse for Antipascha-antipassering – reinnvielsen av Kristi oppstandelse.
Denne markeringen er den gamle skikken med å re-tilegne viktige hendelser. Årene passerer, og datoen for en slik hendelse kommer med en markering gjort slik at betydningsfulle begivenheter ikke skulle bli glemt. Dette er grunnen til at israelittene feiret påske / Pascha ved Gilgal, til minne om passeringen gjennom Rødehavet.
Siden Herrens oppstandelse er den største og viktigste begivenhet, er den innviet ikke bare en gang i året, men også på alle «åttende» dag. Det er den åttende dagen etter Pascha, og den første dagen, fordi det er begynnelsen på de andre dagene. Igjen blir den kalt «åttende» dag fordi det prefigures den uendelige dag i fremtiden, som vil være virkelig den «første» dag og en dag som ikke er delt av en enkelt natt. Det er derfor enkelte ortodokse kaller denne søndag Antipascha, som tolket betyr «i stedet for Pascha.»
Den kalles også Thomas søndag av følgende grunn: På dagen i oppstandelsen, da Kristus viste seg for disiplene på kvelden, var ikke Thomas til stede, fordi han ennå ikke hadde sluttet seg til de andre disiplene av frykt for jødene. Da han sluttet seg til andre, manglet han ikke bare tro på det de fortalte ham om Kristi oppstandelse og det faktum at de hadde sett ham, men han nektet absolutt å tro at Kristus hadde oppstått, selv om han selv skulle ha vært til stede som en av de tolv. Gud, den gode Mester, i Hans sanne hushold, ventet åtte dager for å gjøre sin kjærlighet mer perfekt, fast villighet til sannferdig å bekrefte oppstandelsen og også det som hadde skjedd etter oppstandelsen.
Den tredje gang Kristus viste seg var på Tiberiassjøen under fangst av fisk der han selv spiste et måltid bestående av grillet fisk og honningkake. Kun han alene visste at denne maten ble fortært ved Den Hellige Ånd. Denne hendelsen ga ytterligere bevis på legemets oppstandelse – ikke bare hans, men vår i tiden som kommer.
At vi også kaller denne søndagen Fornyelsesdagen, reflekterer at vi i dag repeterer og fornyer feiringen av oppstandelsen. Hele påskeoktaven fra vi tente Påskelyset og frem til i dag, er kjent som den lyse uke og betraktes som en sammenhengende dag. Det gamle navnet i Vest for Andre søndag i Påske er Quasimodo søndagen – “Som nyfødte barn…” (1.Peter 2:2).
På dagens hvitesøndag, som også kalles domenica in albis depositis, la de nydøpte av seg sine hvite dåpsklær, for å ta fatt på hverdagen de hadde passert til. Denne dagen danner altså selve passasjen til det nye livet; til Guds evige liv! Gud har åpnet opp for alt som syndefallet stengte inn.
Påsketidens Jesus er ikke helt nøyaktig lik før og etter sin død og oppstandelse. Selv etter at disiplene kom så nærme at de fikk godt øyesyn på han så spurte de seg selv “er det virkelig han?” De ønsket å spørre men turde det ikke. De kjente at det var Jesus men han så synligvis ikke nøyaktig lik ut som før, og de fant det litt utrolig. (Joh.21:12) Jesus var av Guds vesen og født i menneskelig skikkelse for å bli gjort til vår synd … for så å ta denne synden til døde. Jesus i oppstanden skikkelse er nesten som oss mennesker, bare enda mer menneskelig og samtidig guddommelig. Han har to naturer.
Det er ingen visjon, ingen rent åndelig skikkelse som viser seg. Disiplene gjenkjenner ham. Det er den korsfestede som er der med disiplene. Andre religioners gudegestalter mangler nettopp det: sår på en menneskekropp. Den greske gudinnen Athene flyr som et pust av luft inn i lukket kammer. Hermes smyger som en høst bris eller en tåke gjennom nøkkelhullet. Den kristne evangelium er både nøktern og mer human enn det. Den sier at disiplene ble glade da de så Herren. Det var ikke bare en følelse. De vil huske hans løfter.
«Gud er kjærlighet.» og Påskeoktaven viser frukten av Guds kjærlighet. Bare dårer og kynikere har innvendinger mot kjærlighet. Alle lengter etter det. Men det kinkige er å kommer til å tro på det. Kanskje kan vi beskrive det som et møte med en person, en spesiell person som gir våre liv en ny horisont og dermed et hovedfokus. Evangeliene beskriver hvordan dette møtet finner sted, når den oppstandne står blant disiplene for tredje gang etter at han døde.
Frelsesverket er Åpenbaringen av Guds kjærlige skjønnhet. Den Guddommelige Skjønnheten i den nedbøyde kjærligheten. For å kunne nærme oss denne guddommelige kjærligheten må vi senke alle våre forsvarsverker og beskyttelsesmekanismer og bli som barn med kjærlig, tillitsfull hengivenhet til Han. Hvitesøndagen, klarheten og lyset i dåpens nye fødsel.
I påsketiden brenner påskelyset. Påskelyset er ikke bare et symbol for Kristus. Under påskenatten tennes alle våre lys fra påskelyset. Lærlingene skal selv bli brennende. Vi kan ikke leve det nye livet i påskens lys om vi ikke selv fortæres, fortæres av samme lengsel som fortærte Kristus. Lyset brenner gjennom selv å fortæres.
Passeringens skjønne mysterium får vi del i gjennom den nedbøyde kjærligheten, i døden og oppstandelsen med Herren. Vår passeringsfest her forbereder oss til åttende og sist for den siste utvandring.
Lengten etter kjærlig hjelp fra Gud fortærer oss, men det er i denne kjærligheten vi får glimt av Guds fornuft. Til forskjell fra våre egne ambisjoners fornuft, som sprer et annet lys.
Påskelyset brenner for å minne om at det finnes et annet lys. Det er tent i våre hjerter, og kirken kaller det nåden. Noe nytt er tent inni oss, som forandrer de menneskelige vilkårene. Det betyr ikke å drømme seg bort. Det betyr å leve i troen, håpet og kjærligheten. I troen på den oppstandne, i et fast håp om å nå det riket der Han har gått foran og ikke foretrekke noe fremfor kjærligheten til Kristus og hans minste.
Nåden er ikke bare att Gud ser på oss med velvilje og mildhet. Nåden gir oss delaktighet i det evige livet. Nåden gjør oss allerede nå hellige og ukrenkelige, tross våre ufullkommenheter. «påske passasjens hemmelighet: vår hellighet som døpte, vårt nye liv i Ånden, vår verdighet som er vunnet med Kristi dyrebare blod». Gjennom passasjen i dåpen tok den nye skapelse sin begynnelse i oss, synlig og tilsynelatende i den Oppstandne, og den nye skapningen får næring gjennom de hellige sakramentene. Guds nåde er ikke bare forkynt for oss, den er innsmidd i våre hjerter gjennom Den Hellige Ånd.
Men den forblir ufullbyrdet uten vår samvirkning. Nåden må bli en lengsel som fortærer oss. En lengsel som vekker avsky for synden og den smygende likegyldigheten. En lengsel å stadig lese og be, å stadig gjøre bot, når vi oppdager hvor hardt det er å nå det rene hjertet.
Men det er slik det må gå, for att det nye skal vokse fram, den totale avhengighet av hans hjelp. Selv Salmisten sier: «Lengselen etter din hjelp fortærer meg.» den totale avhengighet av Hans hjelp.
Fra diakonvigslingen skjærtorsdag. Den nye diakonen til venstre, flankert av biskop Roald Nikolai og diakon Michael Catenacci, også fra Gudsmoderns Beskydds mission i Stockholm. 
NORDISKKATOLSK BLOGG 