Notat fra samtalegruppen 2

1.2: Bibelen
Det gamle testamente inneholder 39 bøker som utgjør den hebraiske kanon (Ordet ”kanon” tyder regel, rettesnor og/eller forskrift – med andre ord; bibelske skrifter gitt av Gud(guddomlig inspirert)).

Videre har man også ti skrifter som blir regnet med til de gamles testamentet. Disse er apokryfe og blir kallet for ”De deuterkanoniske bøkene”. At bøker er apokryfe vil si at vi ikke er sikre på om bøkene er skrevet av de som påstår å være forfatterne og at de ikke er anerkjente av heile den kristne kirken som ekte og guddomlige. De har likevel status som ”leseverdige”, og kirken aksepterer de som en del av de hellige skriftene.

Det har alltid vært debatt rundt de deuterkanoniske bøkene. Kirkefaderen Hieronymus (347-420) mente de var verdiløse, og han advarte folk mot å lese dem. Augustin (354-430) var av en annen oppfatning og mente de måtte taes med i den kristne boksamlingen. Verdt å merke seg er det i alle tilfeller at de deuterkanoniske skriftene var med i den greske versjonen av Det gamle testamentet som apostlene brukte i sitt misjonsarbeid.

Det nye testamente inneholder 27 bøker som alle er kanoniske. Det kan her nevnes at disse skriftene har flere henvisninger til de ovennevnte apokryfe skrifter (blant annet i Hebreerbrevet kapittel elleve).

Bibelvers til samtale:
Hebr. 1:1-2: Gud taler, Matt. 4:4-11; Lukas 24:25-27: Det står skrevet, 2. Tim. 3:16: NT om GT, 1. Krøn. 28:19: GT om GT, 2. Pet. 3:1-2: NT om NT, Josva 1:8; Slm. 119:50: Hvorfor Bibelen?

Vegen til einskap for ”dummies”

Notat fra samtalegruppen 1

1:1: Hvordan Gud gjør seg kjent for menneskene
Den treenige guden skapte verden (1. Mos. 1:26; Joh. 1:1-5) og har latt den fortelle om seg selv. I Apg. 14:15-17 står det blant annet at Faderen ikke lot folkene ”mangle vitnesbyrd om seg”. Gud er derfor synlig i alt det skapte. Ja, alt man kan vite om ham, ligger åpent for oss (Rom. 1:18-20). Salme 19:1-7 sier det blant annet slik: ”Himmelen forkynner Guds herlighet, hvelvingen forteller om hans henders verk. Den ene dag bærer bud til den andre, en natt gir sin kunnskap til den neste”.

I Forkynneren står det at; ”Gud skapte menneskene slik de skulle være, men de prøver så mange slags påfunn” (7:29), og det fremste av disse ”påfunnene” er at vi valgte å bryte med Skaperen vår. Vi ”byttet ut Guds sannhet med løgn og tilba og dyrket det skapte istedenfor Skaperen” som det står i romerbrevet (1:25). Likevel er mennesket det fremste av alt det skapte, og vi har Guds bud skrevet i våre hjerter (Rom. 2:14-15).

Heldigvis er Vårherre en nådig gud som vil at; ”alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne” (1. Tim. 2:4). Derfor sendte han i rette tid (Gal. 4:4) sønnen sin, Jesus Kristus, til jorda (Joh. 1:14) for å redde oss. Og i Jesus finner vi alt som er å vite om Gud (Kol. 2:3,9-10). Det er tilgjengelig for hele folket hans (Ef. 3:14-21). Trass dette er det ingen som noen gang har sett Faderen (1. Joh. 4:12), men gjennom hans kraft i Kristus kjenner vi ham.

Guds virke på jorden blir formidlet til oss gjennom tradisjonen fra apostlene. Dette skjer ved Helligånden. Dessverre er vi mennesker så bundne til konkrete ting at vi ikke klarer å forholde oss til bare det åndelige. Derfor sier Paulus i 2. Tess. 2:15 at vi må; ”ta vare på de overleveringene vi har undervist dere i, enten muntlig eller i brev”. I dag finner vi dette igjen i den skriftlige og den muntlige overleveringstradisjonen – i Bibelen eller i trosbekjennelsene, kirkemøtene, kirkefedrene og liturgien.

Den skriftlige og den muntlige tradisjonen er ikke to motstridende måter Gud viser seg på, men forskjellige uttrykk. Skrift og tradisjon er likeverdige og forklarer og tolker hverandre.

(Vegen til einskap for «dummies»)