Hvorfor faste?

Å faste er å søke kontroll over den kraftigste av de kroppslige lidenskapene – sulten. Sulten, denne ubehagelige følelsen i magen som kommer på grunn av mangel på mat, driver oss til å spise. Likevel kan vi med viljen nekte å gi etter for denne trangen.

I de tradisjonelle kirkene er en slik faste en åndelig disiplin. Man øver opp viljen sin til ikke å gi etter for de kroppslige lystene. Med kjærlighet til Gud, og med et ønske om å gjøre hans vilje, trener man sjelen til å stå imot alt det som vil hindre oss i å ha et forhold til vår Skaper.

Slike åndelige øvelser er nødvendige for å utvikle sjelens muskler. Paulus sier det samme. Han undrer seg over hvorfor han ikke gjør det han vil gjøre, og omvendt. Hans medisin mot dette er å trene sitt indre liv som en atlet trener sin kropp. Det samme sier Kirken.

Likevel er fasten i seg selv ingen dyd. Det er kontroll over lidenskapene som er dyden. Fasten er bare middelet som ved Guds nåde er med på å styrke det sjelelige i en verden der menneskene sliter med å gjenvinne kontrollen over det indre livet.

 

 

Lent and the cleansing of the heart

Let me start by stating the obvious, we are living in a secular culture which has made the right of self-realisation the highest value to be sought. My happiness is the meaning of life. Of course, to say that I am responsible for my own life is not a false insight but even if we embark in the pursuit of the highest human ideals, it may end up as a sort of self-absorption. My fellow man can easily be seen to stand in my way and when we speak of God we have in mind a vague presence who wants us to be good. So beyond that, is there nothing more is to be said?

The biblical message is that God is not only the source of life but also my judge. God does not not fade away simply because man wants to be the master of the universe. Thus, St. Paul admonishes the Corinthians to take a step back not to be blinded by what he calls the Spirit of the Age: «Let no one deceive himself. If anyone among you seems to be wise in this age, let him become a fool that he may become wise» (1 Cor 3:18, see 2 Cor 4:4). Despite the values and norms dominating the culture around us, we Christians must take seriously that in the end we are to stand responsible before God: «Examine yourselves as to whether you are in the faith. Test yourselves», he instructs the Corinthians (2 Cor 13:5). Likewise he tells the Galatians: «Let each one examine his own work … for each one shall bear his own load» (Gal 6:4f).

What is then the way the Christian shall pursue to happiness? St Paul’s advice to the Corinthians is that they must take proper care of their spiritual life: «Beloved, let us cleanse ourselves from all filthiness of the flesh and spirit, perfecting holiness in the fear of God» (2 Cor 7:1, 1 Cor 6:11). Likewise, in the light of the coming of Christ St. John encourages the children of God: «And all who have this hope in him purify themselves, just as he is pure» (1 John 3:3). Cleansed from sin, we shall be dedicated to God. Clearly this is an invitation to enter the narrow gate. Our pursuit of happiness involves a cleansing of the heart, a quest for holiness in the fear of God.

The cleansing reflects a genuine sorrow for our sins, as St. Cyprian of Carthage wrote to the faithful in Africa more than 1700 years ago about cleanliness of heart: «When it was brought to Jesus’ attention that his disciples had begun eating without having first washes their hands, he said in reply: ‘He who made the outside made the inside too. Give alms and all of you will be made clean’ (Luke 11:40f). Thus he taught that it was not your hands which should be washed but rather your heart and that uncleanness must be removed from the inside rather than from the outside. For they who have cleansed their inner selves have also cleansed what is outside, and they whose mind has been cleansed have also begun to purify their skin and body» (On works and alms, 2).

Blessed lenten season!

+ Roald Nikolai

Meditation published yesterday Ash Wednesday on the website of The Nordic Catholic Church, here.

Moralistisk terapeutisk deisme

Samfunnsendringane i dei vestlege samfunna har omforma også kyrkjene og måten nye generasjonar tenkjer om Gud. Den største utfordringa for kristen forkynning og undervisning framover vil difor ikkje vere alle som heilt har sett til side all religion, men ein ny ’kristendom’ som utholar kyrkjene frå innsida.

For over 10 år sidan avdekte amerikanske sosiologar at ungdoms-generasjonen sitt religiøse og åndelege liv stort sett var overteke av ein psevdo-religion dei namngav som Moralistisk Terapeutisk Deisme.

Dette er ein religion som vidareførere minimalt av historisk kristendom. MTD bygg på at Gud har skapt og ordna livet på jorda, at hans mål er at menneska skal kome godt overeins med kvarandre og kunne oppnå lukke og ei styrka sjølvkjensle, men ynskjer ikkje å bli involvert i livet som anna enn problemløysar, og at gode menneske kjem til himmelen når dei døyr.

Denne dyrkinga av sjølvbilete og lukke speglar eit samfunn med målsetjinga å fremje eit lukkeleg liv for sjølvstendige individ. MTD hentar meir av sin inspirasjon frå andre kjelder enn den heilage Skrifta og er ikkje produkt av eit ungdomsopprør.

Vi er vitne til ei harmonisk vidareføring av foreldre-generasjonen si tru og truspraksis, ein religion som surfar godt på den forbrukar-mentalitet og liberale individualisme som har dominert vår del av verda og prega også foreldregenerasjonen som skulle tradere kristen tru.

Det står føre eit sjølvransakande oppgjer. Ei ny type kristne leiarar trengs for å møte ei ny type menneske. Skal bibelsk kristendom igjen kome på offensiven trengs leiarar med innsikt i korleis alt har blitt som det er. «Vis frå deg dei ugudelege mytane, som berre er tomt snakk» (Paulus).

Det trengs forstand til å møte individualismen og relativismen, og evne til å gi tillit til vi kan erkjenne Gud både via den naturlege og den historiske Guds-openberringa. Det trengs radikale møte med den kjærlege Gud som vil frelse oss frå den vonde og med den heilage Gud som kan helge og guddomeleggjere våre liv.

«Øv deg heller i gudsfrykt» (Paulus). Den som fryktar Gud, slepp å frykte noko anna. Han er Skaparen min, Herren min, Far min, Frelsaren min. Han er sentrum for livet mitt. Han er grunnen til at eg lever. Han er opphavsmann til alt eg eig. Tid, krefter, levedagar. Men den som ikkje fryktar Gud, har grunn til å bli både mørkredd og redd for å døy.

I fokus, Dagen, januar 2018

Fastenålen – en samtaleåpner om fasten

I samarbeid med Gammelkatolsk idédebatt lanserer vi nå #fastenål også i Norge. Det er en fiolett knappenålsperle til å ha på jakken for å markere at man holder den store fasten – tiden som starter med askeonsdag og som varer til påske.

Tanken er ikke at man skal fremheve seg selv og vise verden at man faster, men at den skal bli en døråpner for samtaler om fastetiden. Vi håper dessuten den blir en påminner til oss selv om å øve oss i måtehold, avholdenhet, bønn og gavmildhet – de viktige ingrediensene i fasten.

Så bli med oss og bær en fiolett knappenål i fastetiden. Den koster kr 25,- inkludert porto, og du bestiller den ved å fylle ut skjemaet nedenfor eller direkte fra Gammelkatolsk idédebatt.

Les mer om fasten her: Julen er kastet ut. Fastetiden er over oss

God fastetid!

 

BESTILLING AV FASTENÅL:

Navn(påkravd)

E-post(påkravd)

Adresse(påkravd)

Kommentar (Bestilling)(påkravd)

Send inn

Δ

Bishop Thaddeus Peplowski in Memoriam

Ordained to the priesthood May 15th 1958
Bishop Ordinary of the Buffalo-Pittsburg Diocese 1990-2012
Bishop Protector the Nordic Catholic Church 1999-2011

On Friday January 19th, after nine months of declining health, the Right Rev. Thaddeus Peplowski, died at the age of 81. Bishop Thaddeus’ ecclesiastical life was as spiritually rich and wide-ranging as the bishop himself. He leaves behind a strong legacy from his lifelong charismatic and highly targeted leadership.

After nine years of service as assistant pastor at the Holy Mother of the Rosary Cathedral in Buffalo, he was assigned to other parishes in the widespread Buffalo-Pittsburg diocese and for some time also as missionary priest in Canada. When he returned to the Buffalo area in 1990, it was as Bishop of the PNCC’s Buffalo-Pittsburgh Diocese. During his term in office Bishop Thaddeus organised twelve new parishes including the purchase of two church buildings. Read more.

Vil også dere gå bort?

På den ene side: ”Vil også dere gå bort?”  På den annen side: ”Herre, hvem skal vi gå til?” Der imellom står vi i dag, mellom Hyrdens nød for fårene som løper bort og går fortapt, og bekjennelsen hos dem som vil klamre seg fast.  Spørsmålet etter de bortløpne skal plage oss.  Bekjennelsen til Herren skal styrke oss.

Vi kjenner så altfor mange av dem som trekker seg tilbake. En trenger ikke å være særlig klarsynt for å merke at kristendommen blir mindre og mindre selvfølgelig i vår tid.  Og dette stiller deg på valg.  Det utfordrer deg til bekjennelse, til å gå tydelig og klart inn for et kristent alternativ i ord og handling.

Verdsliggjøring og avkristning fører faktisk med seg et gode: at vi kristne må markere klarere hva vi står for.  Det er typisk for den kristne bekjennelse at den blir avlagt først og fremst i vanskelige tider, da kirken synes truet av frafall.

Det er i en krisesituasjon Peter kommer med sin bekjennelse i dagens tekst.  Vi har noe å lære av dette at han bekjenner, at han ikke viker unna for å ta et standpunkt.  Men vi må også lære av innholdet i hans bekjennelse.  Det er viktig at han tror.  Men det er avgjørende hva han tror.  Likesom med skjelvende hender griper han omkring en redningsplanke.  Da er alt avhengig av at den planken holder. Les resten av fr. Tom Hængsle sin preken på sexagesima-søndagen her.

Kyndelsmess

Kyndelsmess er ein dag (2. februar) i kyrkjeåret då fleire tradisjonar møtast. Det eldste namnet på dagen er «Møtet», møtet mellom den gamle pakta og den nye, mellom profeten Simeon og Jesusbarnet, mellom lovnad og oppfylling i Guds frelseshistorie.

Vårt namn på dagen skriv seg frå det latinske namnet Missa Candelarum (Lysmesse) frå tidleg mellomalder då det vart praksis denne dagen å velsigne alle talglys som skulle nyttast i kyrkjene det komande året.

Maria fylgde den gamle pakta sine forskrifter om reinsing 40 dagar etter fødselen. Den praksisen heldt seg nesten til vår tid. Den norske Altarboka av 1920 hadde eige rituale kalla «Um inngangskonor» (bm: «Mødres kirkegang») om å ta imot ei mor i kyrkja etter ein barnefødsel. Det gav dagen namnet «Maria kyrkjegong» eller «Jomfru Marias reinsingsdag».

Dagen er eit vatnskilje i kyrkjeåret. Bak oss ligg juletida og framfor oss påsketida. Jesus legg bak seg Gennesaretsjøen og landsbyane i Gallilea og Samaria og legg ut på vegen til den heilage byen Jerusalem.

Framberinga av barnet Jesus i templet ber bod om det inste både i Guds vesen og i den kristne trua. Når Herren Jesus vert krossfest i Jerusalem, openberrar han offeret, sjølv-framberinga  som kjennemerket på kristendom. Å ofre er guddomeleg. Slik den Treeinige Gud gjer det, slik Jesu mor gjer det i templet, slik Sonen gjer det på Golgata, slik vert me inviterte til å leve våre liv.

«I dine hender, Fader blid,
jeg legger nå til evig tid,
min sjel og hva jeg er og har,
ta du det alt i ditt forvar.»