Rydd vei for Herren!

Denne oppfordring fra profeten Jesaja står som en overskrift over adventstiden. Oppfordringen reiser straks spørsmålet: Hvem og hva
er det som skulle stå i veien for Herren? Sannsynligvis gjør vi rett i å begynne med å se på oss selv.

Vi overfladiske postmodernister er kanskje nokså like menneskene på Jesu tid. Da Jesus kom til synagogen i Nasaret – leser vi evangeliet for første søndag i advent – undret tilhørerne seg først over hans «herlige ord» for så med vold å drive ham ut av byen (Luk 4;16ff). De fikk plutselig nok, da de skjønte at Jesu budskap også innebar kritikk av deres overfladiske religiøsitet.

Advent er tiden for selvransakelse. Skal vi rydde vei for Herren, må vi besinne oss på hvilken plass troen egentlig har i vårt liv. Er sannheten den at jeg har rom for Gud kun så lenge jeg får bekreftet meg og mitt? Som forberedelse til julens budskap om frelse, må hver enkelt våge å ta stilling til dybden og alvoret i sitt fromhetsliv. Utfordringen er ydmykt å ta evangeliets ord innover seg og overgi seg til Gud og hans nåde.
Advertisements

Er det Kristus som dømmer oss?

Mange sier at det sikreste med livet er at vi alle skal døy, men i følge Skriftene og tradisjonen er dette feil. Det sikreste med livet er at Jesus Kristus kommer igjen som konge. Apostelgjerningene seier for eksempel at Gud; ”har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferd”, og dette bekjenner vi i trosbekjennelsen når vi sier at ”han skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde, og hans rike skal være uten ende” (Apg. 17:30-31). Likevel er det nok domsteksten i Matteus 25:31-46 som er klarest om Kristi gjenkomst.

Kristi kongefest – eller domssøndag – er siste søndagen i kirkeåret. Vi har gjennom et heilt år fulgt Jesus fra vogga til grava og står nå igjen med en tekst som forteller oss om den store fremtidige finalen der Kristus kommer tilbake i all sin herlighet og med alle sine engler, og i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorda og under jorda, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære (Fil. 2:10-11), og ingen slipper unna. Vi må alle – levende som døde – fram for Guds domstol (Rom. 14:10).

Der må hver og en av oss svare for gjerningene våre og stå til rette for våre handlinger. De lydige får komme inn i Guds rike mens de ulydige møter fortapelsen. Men det er ikke Kristus som dømmer. Han er ikke kommet til jorda for å dømme, men for å frelse. Johannes Chrysostomos sier det vil bli ei underlig rettssak. Ingen dommer, ingen anklager, ingen advokat eller jury, bare vi og Kristus. Og der i Kristi lys – i Kristi uendelige kjærlighet som når til alle mennesker og som ikke snur ryggen til noen – vil vi selv dømme oss.

Vi vil selv dømme oss i forhold til hva vi gjorde mot ”en av disse mine minste søsken”, som Jesus sier, for det vi gjorde mot dem, gjorde vi mot han. Og disse minste søsken er først vår nære familie – ektefelle, barn og foreldre – deretter våre søsken i troen og så våre medmennesker. Jesus har tatt bolig i hver troende ved Ånden, Ordet og sine sakrament, men hvem som er troende er ikke opp til oss å vite. Vi må handle som om alle er det, for hvert eneste menneske hører til Kristus til det eventuelt velger å gå bort fra frelsa.

Men ingen gjerninger vil aleine frelse oss. Vi kan ha tro som flytter fjell, og likevel gå fortapt. Vi kan gi alt vi eier til de fattige, og fremdeles gå fortapt. Ja, vi kan dø som martyrer for Jesus Kristus og samtidig gå fortapt, for om ikke gjerningene springer ut av kjærligheten, har vi ingenting vunnet. Men heldigvis har denne kjærligheten et navn; Jesus Kristus. Han sultet for at vi skulle få brød. Han tørstet, så vi kunne få drikke. Han var hjemløs for å bli et hjem for oss. Han var naken for at vi skulle få kle. Han vart fengsla for at vi kunne bli fri.

Denne Kristi kjærlighet viser oss at den sanne kjærligheten er aktiv og kommer til uttrykk gjennom handlinger. I tillegg er den også lagt ned i våre hjerter. Så jo mer Kristus får vinne skikkelse i oss, jo mer vil hans kjærlighet tvinge fram gjerninger for evigheten, for våre handlinger reflekterer vårt sanne indre. Derfor mente også kirkens fedre at testen på om vi virkelig elsker Gud er hvordan vi elsker vår verste fiende. En sann gudstjeneste er jo i følge Jakob, Jesu bror, å hjelpe de trengende og ikke la seg flekke til av verda (Jakob 1:27).

Nå er det likevel ikke bare snakk om mat og drikke, kle og huslyd i bokstavelig forstand, men også i åndelig forstand. Bidrar vi for eksempel til å skape en atmosfære der Den hellige ånd kan virke rundt oss? Stiller vi opp når Kirken trenger oss? Er vi hjelpsomme? Det er jo ikke slik at vi sitter i ro og kjenner inne i oss at vi elsker noen, men om vi virkelig elsker, så viser vi det gjennom tjenester, gaver og kjærtegn. For noen vil dette falle mer naturlig enn for andre som må lære seg det gjennom å bygge karakter.

Paulus skriver i brevet til galaterne (Gal. 6:8-9) at; ”den som sår i sitt kjød, skal høste fordervelse av kjødet. Men den som sår i Ånden, skal høste evig liv av Ånden”, og han oppfordrer oss videre til å ”gjøre det gode og ikke bli trette. For vi skal høste i sin tid, så sant vi ikke går trett”. La oss derfor åpne oss for Gud, for alt starter der og forhåpentligvis ender det med orda: ”Kom hit, dere som er velsignet av min Far…”. Til ære for Faderen, Sønnen og Den hellige ånd.

Privatisert kristendom og kirkens tro

Kristendommens truede stilling i vår kulturkrets viser seg ikke bare i sterkt synkende oppslutning om de etablerte kirkesamfunn, men også i allmennhetens tap av tradisjonelle kristne forestillinger og i det læremessige forfall på tvers av konfesjonsgrensene. I det åndelige tomrommet sprer New Age-forestillinger seg også i kristne miljøer. Selv om vi er på vakt mot utviklingen, må vi selvkritisk spørre: Har vi næret slangen ved vårt eget bryst? Opplevelsesjakten i nyreligiøsiteten kan lett spille på forestillinger som har levd som en understrøm i kristne miljøer.

Allerede under Romantikken begynte ulike kristne retninger å fremheve den enkeltes opplevelser som kilde for tro. I stedet for å ta utgangspunkt i Guds åpenbaring anførte man at troen først blir sann, når den enkelte selv opplever det som sant for seg. Forståelsen av at kun i personlighetens eget indre blir en sannhet til sannhet, var dypt forankret i tidsånden. Ikke minst hadde Immanuel Kant i sin filosofi understreket at all viten må forankres i mennesket selv. Spørsmålet om Guds eksistens og livet etter døden ligger imidlertid utenfor hva vi kan erfare, og kan derfor heller ikke besvares fornuftsmessig.

Men om religiøse spørsmål ikke kan holdes opp mot en objektiv virkelighet, kan troen på Gud likevel motivere samvittigheten til moralsk adferd. Gudstroen er altså til nytte uansett om «Gud» finnes eller ikke. Tilsvarende kan kristendommens «sannhet» begrunnes i dens sosiale nytte for samfunnet eller som terapeutisk hjelp i livsmestringen.

Denne forståelse av at trosforestillinger kun kan begrunnes på basis av moralske overbevisninger eller emosjonell visshet, førte i første omgang til at Bibel og bekjennelse ble overflødige som saklige normer for troslivet. Samtidig som kirkelæren ble avvist som tidsbestemte trosytringer, kunne en allegorisk skriftlesning enkelt omgjøre Bibelens budskap til allmennmenneskelige sannheter. I dag har nyåndeligheten ført denne antroposentriske begrunnelse for det religiøse liv til sin logiske konsekvens: Ettersom enhver er fri til utforme sin egen sannhet og mening med livet, blir også Gud hva, hvem og hvordan jeg selv ønsker at Gud skal være.

Som kristne står vi forsvarsløse overfor denne privatreligiøsitet, hvis vi ikke makter å fastholde kristendommens objektive sannhet. Verken følelsesladde prekener med moraliserende appeller eller happy-clappy gudstjenesteformer kan redde oss fra nyreligiøsitetens opplevelsesjakt. Selvbegrunnede opplevelsestilstander griper ingen annen virkelighet enn hva individet måtte føle der og da. For å finne kristendommens Gud må vi gjenvinne Bibelen, kirkelæren og det kristne fellesskap som autoriteter i vårt trosliv. Evangeliet kommer til meg ikke først som fromme følelser, men som budskap og begrep. Slik roser Paulus Romermenigheten fordi de «av hjertet er blitt lydige mot den lære som ble overgitt» dem (Rom 6:18). Vi mottar altså troen som kirkens tro før den blir din og min tro.

Biskop Roald Nikolai Flemestad. Innlegget står også på trykk i Dagen 17. november i den faste spalten «Kulturnotat».

Kroning av Tobin?

Den anglikanske kirken er i villrede etter at Occupy-bevegelsen slo opp sin Robin Hood leir på plassen foran St. Paul katedral i London. Occupy-bevegelsen vil finansnæringen til livs. Et skritt på veien er å innføre av Tobin-skatten. Tobin-skatt er skatt på handel med valuta, aksjer og andre verdipapirer.  Skal kirken velsigne en kroning av Tobin?

For å forklare og konfrontere virkeligheten så må den forenkles snarere enn å gjøres bedragersk usammensatt.  Evnen til å forenkle komplekse situasjoner er en fortryllende lederkvalitet, men når dilettanten fremlegge det kompliserte på en enkel måte er det bedrag. Det som i dag åpenbart gjøres i hele den vestlige verden er å forklare den økonomiske krisen på en lettvint måte, for så å peke på løsninger som er enkle å gjennomføre på kort sikt. Verden lukker seg rundt disse kjappe løsningene som kanskje forverrer krisen.

Den offentlige gjelden som ulike land har skaffet seg ble ikke pådratt i sammenlignbare sammenhenger, derfor er det umulig å gjøre en sammenlignende analyse av dem. Faktisk, størrelsen på gjelden, kostnadene og muligheten for å fornye den på utløp – variabler som er en årsak til angst til markeder og regjeringer – kan i en vanskelig fase som den foreliggende bare reduseres ved å bli absorbert av økonomisk vekst.

Øking av skattebyrden kan synes unngåelig for å gi økonomiske initiativer i fravær av utvikling. Men, det kreves en sann strategi for vekst og ikke det motsatt – med mer skatteregime for å øke offentlige utgifter. I en tid som dette, oppnås vekst utelukkende ved riktig bruk av ressursene som er tilgjengelige, for å hjelpe bedrifter som skaper velstand og bærekraftig sysselsetting til å betale sin skatt og dermed gjøre det mulig for regjeringer å svelge gjelden sin.

Under en langvarig krise vil nye former for beskatning eller alternative økonomiske byrder redusere eller avbryte ressurser for investering, forstemme tilliten til investorene, bestraffe den offentlige gjeldskostnaden og mulighetene for gjeldsfornyelse. I denne sammenheng er innkreving skatt på eiendom og inntekt tilsvarende suicidal anti-omsorg for statens borgere. De som lovlig innehar eiendeler, hvor de har betalt riktig skatt, har bidratt til å skape velstand, og kan takket være nettopp til disse eiendelene, fortsette å gi økt velstand med investeringer og forbruk.

Ytterligere former for beskatning ville ikke være synonymt med solidaritet, men bare synonymt med større offentlige utgifter og kanskje en høyere gjeld og mer utbredt fattigdom. Høy beskatning straffer sparing, genererer mistillit i evnen til å stimulere utvinning, rammer familier og hindrer dannelse av nye familier og skaper usikkerhet og vegring mot sysselsetting. Kort sagt, det er meningsløst av kirken å velsigne Tobins skatteregime – for det vil skape grunnlag for en videre fase av bæresløs utvikling.

Dette er virkeligheten som må bli forklart for å unngå villedende forenkling. Hver viktig handling som gjøres for å oppnå suksess, må være tydelige i sin sammenheng, i sine mål, tydelig i vurderingen av nødvendige ressurser og om deres organisasjon. Autentisk globale løsninger på krisen må derfor ta hensyn til hva som ga opphav til den, dens omfang og tid og midler som kreves for å løse det. Med andre ord er det nødvendig å oppnå en bredere horisont. Som Noah gjorde da han hevet blikket og lyktes i å gå utover seg selv i å redde menneskeheten.

Alt kjøt skal sjå Guds frelse

Det er gledeleg at det sentrale omgrepet ”kjøt” er tatt inn att i den nye bibelomsetjinga. Eg tilhøyrer ein kristengenerasjon der omgrepet nesten har gått tapt. I over tredve år har det vore ei teologisk likesæle når det gjeld kva dette ordet femner, det har vore så viktig å vere ”aktuell” og ”folkeleg” at nettopp folk har vorte avskore frå eit orienteringspunkt som vinklar og vatrar meg presist inn på kva som ligg i andre omgrep som frelse, nåde, kraft og ånd.

”Alt kjøt skal sjå Guds frelse!” Det er ikkje småtteri. Det rekk langt utover mennesket åleine, det femner om heile den dødelege skapningen. For kjøt er fyrst og fremst dødeleg, ja alt som er dødeleg er kjøt. Kjøt er ikkje syndig i seg sjølve, men fordi kjøtet altså er forgjengeleg, dødeleg og avgrensa vil det ty til synda i sin desperasjon. Djevelen herskar ved døden står det, ikkje ved synda. Kjøtet er altså ikkje syndig, men likevel hjelpelaust i høve å oppfylle Guds lov. Det vil seie, det er motsett: Det er Lova som har problem med kjøtet. Det er Lova som har gjeve opp og seier: Kva? Eit dødeleg menneske? Eg kan inkje gjere! Kvar er det menneske som kan oppfylle mi lov? Lova søkjer altså ein av kjøt og blod for si oppfylling, og finn han i Ham som er sann Gud og sant menneske.

Når no Gud har vorte kjøt, skjønar vi at vi står overfor eit mysterium. Når sporven ikkje fell til jorda utan Gud, kan vi berre undrast, for også ein sporv er kjøt. Det demrar for oss ei djupne i desse ord: Alt kjøt skal sjå Guds frelse.

Les ein t.d. Jesaja kap. 40 er det nettopp hjelpeløysa åt kjøtet som setjast i relieff mot Guds nåde og kraft. Fordi folket søkte mot avgudane vart det sjukt og full av verk, både sosialt, politisk og økonomisk. For å bøte på den skade som oppstod med avgudsdyrkinga søkte dei hjelp i nye gudebilete og såg ikkje at nettopp avgudane var årsaka til den djupe nauda. Dei søkte å sløkje bålet med meir ved. Slik handlar og tenkjer kjøtet inntil det er køyrd seg sjølve i senk og erkjenner – eg er berre jord. Ei tid held dei motet oppe, dei oppmuntrar kvarandre og hamrar til avgudsbileta, dei rosar framgangen og kreativiteten, nok eit gudebiletet er skapt som vi skal setje vår von til. Men Jesaja har eit anna perspektiv og ei anna løysing: Berre Gud Herren er Gud, alt anna er tomheit. Kven gav han råd då han grunnla universet, han som kan fylle alle hav i ei hand og måle universet mellom tommel og peikefinger. Jesaja utfordrar dei stumme og døve gudane, om dei kan likne seg med Herren. Dei har inkje svar, for dei er inkje.

Men her er von, nettopp når kjøtet godtek si maktesløyse. Då vil Gud kaste sin ande og skugge over det som er laga av mold og jord. Han bles sin Ande i oss, held oss i live ved sitt inkarnerte Ord og gjev oss del i sin herlegdom. Heile skapinga lengtar mot den dagen då våre lekamar skal løysast or forgjengelegdomen og vi skal verte Guds born fullt og heilt. Det kan berre skje i nåde, for vi kan berre rose oss i Herren.

Eit typisk paulinsk uttrykk, men Jesaja sa det fyrst.

Så er evangeliet openberra frå opphavet av. Guds nåde var det fyrste av alt.

Magne V. Kristiansen

Sta. Sunniva kyrkjeblad – november

Gjennom kyrkjehistoria har klostera vore ein viktig kanal for å vidareføra sant åndeleg liv. Me i Den nordisk-katolske kyrkja trur framleis det er avgjerande å vera kopla på rotsystemet klostera representerer. I denne utgåva av Sta. Sunniva kirkeblad deler fader Roy-Olav Øien erfaringar frå ei reise til det benediktinske klosteret The Community of the Holy Cross i England i oktober. Last ned her!