Husholdere for Guds hemmeligheter

1. Kor. 4, 1-2

Brødre, så må da alle mennesker se på oss som Kristi tjenere og husholdere over Guds hemmeligheter. Her kreves da av husholdere at hver især blir funnet tro.

Hva vil det si å være husholdere over Guds hemmeligheter? En husholder er en som passer husstanden for sin Herre. Og Guds hemmeligheter vi si de konkrete uttrykk for Guds åpenbaring blant mennesker (eks.Ef. 5, 32). Vi mennesker hører her med ett en motsetning mellom hemmeligheter og åpenbaringer. Det som er hemmelig er skjult, det som er åpenbart er fremme i lyset. Slik tenker vi.

I relasjonen mellom Gud og mennesker er dette helt annerledes. Når Gud åpenbarer seg for oss, fremstår Han som uforståelig, for vi presenteres for noe som er ubegripelig for oss. Derfor kan vi ikke avsløre Guds hemmeligheter uten at de mister hele sin funksjon og sin kraft, for det ligger i avsløringens natur at hemmeligheten nå skal forstås, bli en del av våre strukturer og tankebaner.  Når noe uforståelig forsøkes å forstås, blir det en del av vår verden og vår virkelighet og er ikke lenger et mysterium eller en hemmelighet. Derfor kaller også Paulus oss til å være «husholdere», dvs vi skal verne og bevare og ikke utlevere, slik husholdere gjør. Derfor sier Paulus et annet sted også at «dette er et stort mysterium. Jeg tenker på forholdet mellom Kristus og Kirken»(Ef. 5). Relasjonen mellom Gud og verden, og Kristus og Kirken er uforståelig.

Videre skriver Apostelen at her «kreves da av husholdere at hver især blir funnet tro». Troen er altså den innfallsvinkel vil skal møte Guds hemmeligheter med. Vi skal tro og ta imot Guds åpenbaring. Dette er skjult for verden, men åpenbart for den troende. Dette skille mellom tro og fornuft, mellom Gud og verden, kommer tydelig frem i De gudommelige liturgier i både øst og vest. Disse liturgiske tradisjoner kan fremstå som ulike, men likevel fremstiller de det samme: I øst skjules den aller helligste del av liturgien bak ikonostasen, veggen som skiller alter-rommet fra resten av kirken. I  vest leses den helligste delen av liturgien stille av presten. I begge tilfeller brukes gjerne et  hellig språk, et «utdødd» språk, helliget gjennom generasjoner av bønn, for de fleste uforståelig og mystisk. På samme måte fremstår kirkerommet i begge tradisjoner som et reellt symbol  på virkeligheten: Kirkerommet er verden, mens alter-rommet er himmelen. Liturgien er et reelt drama som utspiller seg mellom Gud og mennesker.

Det å delta i liturgien og slik møte mysteriet er derfor den handling som mest av alt konkretiserer det å leve i tro. Den troende slipper å prestere noe, slipper å føle noe, slipper å formulere flottere bønner en naboen. Det holder å ta del i det Gud har selv åpenbaret for oss, ved å tre inn i en handling som eksisterer forut for meg som individ. En ording Gud har innstiftet for verdens liv.

Liturgien er en reell re-presentasjon av Jesu liv: I Jesu navn, i kraft av hans offer, kan vi nærme oss Gud med våre bønner. Når vi ser presten løfte det innvigde brødet og den innvigde vinen opp i messen, er det Kristus som løfter seg selv frem for Faderen i himmelen. Vårt alter her, er på dette tidspunkt ett med det himmelske alter. Når Kristus sier «gjør dette til minne om meg», mener han derfor; ta imot meg, la meg leve i deg og du i meg, og gjør dette som jeg viser dere selv om det er ubegripelig. Det å være husholder er å verne og bevare hemmelighetene i sitt hjerte som Guds mor selv: «Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte» (Luk. 2,19).

Ignatius av Antiokia sier i sitt brev til Efeserne (19) at Guds hemmeligheter som roper høyt og blir satt iverk i Guds stillhet. Guds hemmeligheter roper høyt til de troende, selv når de er hemmeligheter. De roper høyt fordi de bærer på en dobbelthet, de er i verden, men ikke av verden (se Joh. 15), gjennom at Kirken feirer disse hemmeligheter i sine liturgier. Gud åpenbarer seg i stillheten, og gjennom liturgiens stillhet bruker Gud det jordiske for å gi oss det himmelske. I julen feirer vi at Gud selv har åpenbart oss sine hemmeligheter i sin Sønn, han som er sann Gud og sant menneske.

Advertisements

Milepæler i Sverige

* Den første menighet
* Den første sokneprest
* To nye diakoner

Under biskop Roald Nikolais besøk i Stockholm tredje søndag i advent, ble Gudsmoderns Beskydd misjon formelt opprettet som menighet. I løpet av høsten har medlemstilgangen vært tilstrekkelig til at man oppfyller statuttenes krav for opprettelse av menighet. Ved stiftelsesmøtet lørdag 14. desember ble et menighetsråd bestående av seks medlemmer valgt, med Camila Sterner som sekretær og Joakim Widell som kasserer.

Menighetsrådet gav dernest sin tilslutning til å motta fr Matteus Maria Furemalm som sokneprest. Den nye soknepresten ble så høytidelig innsatt ved søndagens høymesse.


Innsettelse av fr Matteus Maria som sokneprest

Under messen foretok biskopen også ordinasjon av subdiakonene Albertus Magnus Sterner og Franciskus Urban Sylvan til diakontjeneste i henholdsvis Stockholm og Karlskrona. I sin preken tok biskopen utgangspunkt i dagens epistel, hvor Paulus skriver at menigheten skal anse dem som gjør apostolisk tjeneste som «Kristi tjenere og forvaltere av Guds hemmeligheter» (1 Kor 4:1). Biskopen oppfordret de nyordinerte, seg selv og alle i kirkelig embete til, i all ydmykhet, å gjøre apostelens formaning til arbeidsinstruks i tjenesten.


Ordinasjon av diakoner

Begivenhetene ble avsluttet med en mottagelse i menighetslokalene.

Vi ønsker Guds velsignelse over arbeidet i Sverige.

For flere bilder se HER.

Løfte og oppfyllelse

«I tidens fylde sendte Gud sin Sønn, født av kvinne, født under loven», skriver Paulus om Jesu fødsel (Gal 4:4). Den samme forestilling om en frelseshistorie møter vi i Matteus-evangeliet når vi leser: «Alt dette skjedde for at alt det Herren har talt gjennom profeten, skulle oppfylles: Se jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel» (Matt 1:22f; jfr. Es 7:14).

Nøkkelen til å forstå betydningen av Jesus-barnets fødsel finner vi altså i Det gamle testamente. Jesus selv begrunner sin gjerning i lys av profetien ved sin første offentlige fremtreden, da han i synagogen i Nasaret leste fra Esaias-boken og sa: «Idag er dette skriftord blitt oppfylt mens dere hørte på.» (Luk 4:21) Slik står Det gamle testamente i evangeliets tjeneste.

Den indre sammenheng mellom mellom den gamle og den nye pakt blir i teologisk språkbruk gjerne uttrykt i formuleringen: «Apostolatet er det sanne rabbinat». Det betyr at vi må begynne med den apostoliske forkynnelse av Jesu frelsesverk i Det nye testamente for å forstå Skriftens mening. Med dette som utgangspunkt kan vi så lese Det gamle testamente som profetien som skal oppfylles i Kristus. En slik lesemåte møter vi hos Paulus når han skriver at uttoget fra Egypt er et bilde på dåpen og at mannaen i ørkenen er et bilde på nattverdbrødet som åndelig føde. Paulus gjør simpelthen gjeldende at beretningen i Det gamle testamente «ble skrevet til rettledning for oss, og til oss er de siste tider kommet» (1 Kor 10:1-6,11; jfr 2 Kor 3:15). Denne måte å fastholde en enhet i forskjell mellom Det gamle og Det nye testamente blir gjerne kalt «prefigurasjon»; det vil si at beretningen i Det gamle testamente forståes som en «figur» eller en «type» som siden skal oppfylles i evangeliet. Det figurative fortolkningsskjemaet er særlig tydelig i Johannes-evangeliet når beretningen om Abrahams ofring av Isak tjener som fortolkningshorisont for Jesu korsoffer. Jesus fra Nasaret er «det offerlam Gud selv ser seg ut» (1 Mos 22:6ff > Joh 1:27; 19:17). Han er «sannheten» i Det gamle testamentes budskap (Joh 1:17f; 6:31).

Denne figurative lesemåte av Skriften ble opprettholdt i Oldkirken. Ireneus, som gjerne kalt kristenhetens første teolog, skriver: «Skatten gjemt i Skriften er Kristus ettersom det er ham som utpekes i typene og lignelsene.., men (først) da tiden var inne og forjettelsene ble oppfylt, kunne profetiene utlegges». Patriarkene og profetene forkynte Guds Sønns komme slik at menneskene i tidens fylde kunne komme til tro på Jesus (Adv. haer IV: 26,1; 22,2). Med henvisning til beretningen om Emmaus-vandrerne gjør Ireneus gjeldende at når jødene leser Det gamle testamente, skjønner de ikke hva de leser, ettersom de ikke leser det som et vitnesbyrd om Kristus. Fjorten hundre år senere kommenterte Johan Arendt det samme skriftsted og skriver: «I Kristus finner man den rette mening av Den Hellige Skrift; uten ham er den en forseglet bok» (Postillen Annen juledag, kommentar til Luk 24:13-35). Vi møter et tilsvarende tenkesett hos Luther når han anfører at Jesus Kristus er Skriftens herre og konge – «Dominus et rex Scripturae» (WA 40. I, 458).

Som kristne må vi altså søke Det gamle testamentets relevans i Det nye testamente. Derved slipper vi å lese Mosebøkene som en forpliktende oppslagsbok om naturvitenskapelige eller rettslige forhold den gang. Samtidig som man unngår å oppløse Det gamle testamente i allegoriske bilder, fastholder den figurative lesemåte en frelseshistorisk fortolkning av Skriften, idet vi gies anledning til å fortolke våre liv i lys av Guds frelsesløfter og slik leve i nådens ordninger. Kort sagt, Hellig Skrift er det som driver Kristus frem, for å henspeile på et kjent Luther-sitat.

Biskop Roald Nikolai Flemestad. Innlegget står også på trykk i biskopens faste spalte – Kulturnotat – i Dagen torsdag 12. desember.

Ny generalvikar og adventsfest

Sundag 8. desember blei fader Ottar Mikael Myrseth innsett som generalvikar i Den nordisk-katolske kyrkja. Sta. Sunniva menighet i Bergen var vertskap for storhendinga, og biskop Roald Nikolai Flemestad leidde først innsetjingsseremonien før han stod i spissen for den påfølgjande messefeiringa.

Fader Ottar med frue, og mange barneborn.

– At eg blir generalvikar tyder at eg kan avlasta biskopen med ein del arbeidsoppgåver, og kan vera biskopens talerøyr i Noreg, forklarte fader Ottar på kleresimøtet i Selja prosti kort tid i førevegen. På grunn av vårt veksande arbeid i Europa, der stadig fleire grupperingar vender seg til oss og Scranton-unionen, har biskop Roalds reiseverksemd og arbeidsbyrde blitt stor. Fader Ottar tek altså på seg ein del av ansvaret for arbeidet innanlands.
– Eg gjev frå meg halve kongeriket med vitande og vilje, var biskop Roalds humørfylte skildring etter innsetjinga.

Som vanleg når biskopen er til stades var det ekstra stas å feira messe, med vakker song og mange deltakarar. Etterpå samla desse seg i Storetveit menighets forsamlingshus (på Minde) for både å feira den årlege adventsfesten i kyrkjelyden og fader Ottars nye gjerning. Både nye og gamle vener delte buffet og kaffimat, og ungane hadde juleverkstad og pynta pepperkaker.

. Nokre jenter koste seg med å pynta julekaker.

Lekbror Anton Zayceve frå St. Elisabeth kloster i Kviterussland stilte opp for å selja ikonar og kyrkjeutstyr, og fortalde om klosterets omfattande arbeid blant psykisk utviklingshemma menneske og personar med Downs syndrom – Guds spesielle born, blei dei kalla i klosteret.

Biskop Roald heldt deretter visitasføredrag, der han oppmuntra kyrkjelyden til å halda fast ved trua, sjølv om det kan vera vanskeleg når det meste i samfunnet går ein annan retning, og dei fleste er opptekne med heilt andre ting enn kristent liv og tru – noko som speglar seg att i medlemstala i dei fleste trussamfunn – også vårt. Han delte Efeserbrevet 5, 15-20 med forsamlinga, der det står: «Pass difor nøye på korleis de lever, ikkje som ukloke, men som kloke menneske, så de nyttar den dyrebare tida godt, for dagane er vonde. Ver ikkje uforstandige, men forstå kva som er Herrens vilje. Drikk dykk ikkje fulle av vin, det fører til utskeiing, men bli fylte av Anden og syng saman, med salmar og hymner og åndelege songar. Syng og spel av hjartet for Herren! Takk alltid vår Gud og Far for alle ting i namnet åt vår Herre Jesus Kristus.»

Til slutt blei det delt ut litt skryt, og få protestar var å høyra på det:
– Eg er imponert og glad over å sjå det gode samarbeidet som finst i Sta. Sunniva menighet, og fader Ottar, du må vel vera stolt over å vera prost over eit slikt prosti, sa biskopen.

For fleire bilete frå dagen, gå til DENNE adressa.

Subdiakon Øystein J. Lid

Sta. Sunniva kyrkjeblad for desember

Eit nytt kyrkjeår står for døra, og advent er den storslegne starten på dette året. I Sta. Sunniva kyrkjeblad for desember tek fader Ottar Mikael Myrseth oss med inn i denne tida:

«Adventstida fører oss inn i andre dimensjonar enn gløgg, pepparkaker, ribbe og rakettar. Advent slår an tonen for den kristne kyrkja i alle årstider. Ho lyfter oss ut av sirklinga kring oss sjølve og vårt eige», skriv Myrseth.

Les meir ved å lasta ned kyrkjebladet her!

Redaktør Øystein J. Lid
Sta. Sunniva kyrkjeblad