Kyrkjebladet for juni

Sta. Sunniva kyrkjeblad for juni er her! Vår bror i Kristus, Kim Larsen, deler med oss korleis Gud stundom kan leia oss inn i eit «guddommeleg mørke». Last ned bladet her.

Olsokstevne i Trondheim

Trykk på bildene for større versjon. Påmeldingsfristen nærmer seg!

Legemsløs kjønnsforståelse

Den bibelske skapelsesberetning hyller ikke bare mennesket som skapt i Guds bilde, men forklarer også at kjønnspolariteten som sådan inngår i menneskets vesen: «Gud skapte mennesket i sitt bilde», leser vi, « til mann og kvinne skapte han dem» (1 Mos 1:27).

Mennesket defineres derved som henholdsvis mann og kvinne, idet de på hver sin måte uttrykker det ene mennesket. Om så dette menneskesyn utspringer av religiøse føringer, uttrykker det ikke desto mindre en allmennmenneskelig erfaring. Mann og kvinne passer anatomisk sammen og de søker naturlig sammen for å stifte familie. Det er ikke uten grunn at ekteskapet kalles menneskehetens første institusjon.

For snart tre hundre år siden ble imidlertid denne eldgamle institusjon satt på moralsk prøve av opplysningsfilosofene som anså at livet i familien stod i veien for fremskrittet ved å binde den enkelte til fortidens levevis og tenkesett. Følgelig fremmet de et alternativt sosialt program basert på visjonen om at politiske prosesser, styrt etter rasjonelle kriterier, skulle frigjøre individet fra fortiden og knytte menneskene sammen i et nytt lykkesamfunn. Kraften til å gjennomføre denne radikale målsetning hentet man fra tilliten til mennesket som fornuftsvesen.

Et oppbrudd fra menneskets naturgitte begrensinger anses å være mulig, da mennesket ikke er tynget av en naturtilstand. Det ligger i menneskets natur ikke å ha en natur. Mennesket har kun fornuften som ballast. Løsrevet fra biologi og historie kan mennesket derfor fritt forme sin egen identitet. Fra Rousseau og Kant går det slik en direkte linje til den moderne feminismens kamprop om at biologi er ingen skjebne. «Det kvinnelige», spissformulerte Simon de Beauvoir i boken «Det annet kjønn» fra 1947, er ikke gitt som en «faststørknet biologisk realitet», men må videreutvikles ved at kvinnen frigjøres fra familiens fengsel.

Et viktig verktøy i denne frigjøringsprosess har vært innføringen av en ny terminologi hvor det mannlige og det kvinnelige kan abstraheres som substansløse «kjønnsroller». Tankegangen kan best illustreres på engelsk hvor ordet «sex» ønskes erstattet med «gender». Det første ordet kommer fra det latinske «secus» som etymologisk impliserer annerledeshet. Ordet sex «halverer» altså mennesket i to slag – mann og kvinne – som anatomisk hører sammen. Ettersom ordet «sex» uttrykker en faktisk konstatering av en gitt forskjell mellom kjønnene, har feminismen i stedet villet tale om «gender», dvs. kjønn i leksikalsk mening. Et substantiv kan jo være hankjønn, hunkjønn, felleskjønn eller intetkjønn. Ved å bruke kjønn som flytende betegnelse på ulike kjønnsroller – heterofil, homofil og bifil – dekonstrueres forestillingen om de to kjønn. Ordet kjønn gjenstår som individets subjektive opplevelse av sin legning.

I forlengelsen av dette dekonstrueres også ekteskapet. Selv om ekteskapet i dagligtalen omtales i substantivisk form, hevder man at ekteskapet snarere må forståes som et verb. Å være gift er noe partnerne gjør sammen som en fortløpende hendelse. Uttrykket «kjønnsnøytralt ekteskap» formaliserer denne dynamikk ved å definere ekteskapsinstitusjonen som en juridisk anordning uten sideblikk til biologisk kjønn eller varige forpliktelser. Slik kroner forestilling om det kjønnsnøytrale ekteskap opplysningsfilosofiens påstand om at fornuften ikke kjenner noen annen virkelighet enn seg selv. Det er lovgiver som definerer hva ekteskapet er; den naturgitte kjønnspolaritet er irrelevant. Ikke desto mindre er påstanden om det legemsløse kjønn en papirkonstruksjon som strider ikke bare mot religiøse normer, men også mot enhver naturlig livserfaring.

Biskop Roald Nikolai Flemestad. Innlegget står også på trykk i Dagen 30. mai, under biskopes faste spalte “Kulturnotat».

Pinsestevnet i St. Mikael kirke.

Døperen Johannes og St. Mikael menigheter var samlet til pinsestevne 1.pinsedag.

Vi var velsignet med et strålende vær, slik at vi kunne sitte ute og spise etter høy

messen. 41 personer var tilstede og vi opplevde et meget godt stevne. Prester, og andre tjenestegjørende fra prostiet gjorde tjeneste. Høymessen startet med at dagens celebrant fr. Lauritz Pettersen inviet vann og bestenket menigheten. Under bestenkningen sang menigheten: « Jublende løfter vi hellige hender osv. « Fra Børre Knudsens salme « Farao nådde oss like ved Stranden.»  Dette ble en meget fin begynnelse på pinsedagens messe.

Prosten i Viken prosti  fr.Asle Dingstad holdt  dagens preken.

 

Etter en lang god  lunch og pause ute i det vakre pinseværet, var det konsert ved en meget dyktig sologitarist » Olsen Huser «. Deretter kåserte fr. Lauritz Pettersen om pinsesalmer og stevnet ble avsluttet med en Vesper.

Flere bilder finner dere her.

Noko å strekkja seg etter

F.v.: Fader Svein Bartolomeus, fader Matteus, fader Roy-Olav. (Foto: Øystein J. Lid)

I helga vår kjære nye ven, Fader Matteus Maria Furemalm frå Sverige, på besøk i Sta. Sunniva kyrkjelyd. Han er prest i Den nordisk-katolske kyrkja i Sverige. (Meir om hans bakgrunn kan lesast i denne korte sjølvbiografien). Mellom anna er han ein dyktig liturg både teoretisk og praktisk (så vidt me kan forstå) og kunne gje kleresiet i Bergen mykje god opplæring og forklaring om kvifor ein gjer ting som ein gjer.

Foredraget «Liturgisk vett og etikett» på laurdag var både praktisk og konkret i si tilnærming til korleis ein skal opptre under gudstenesta, men også ei «gudsteneste» i seg sjølv med gode åndelege råd.
– Hadde folk verkeleg forstått kva det er som blir delt ut av presten kvar sundag – nemleg åndeleg mat som gjev evig liv – hadde dei stått i kø utanfor for å få del i det, sa fader Matteus.

Frå foredraget: «Liturgisk vett og etikett».

Han rådde prestane og subdiakonen til å opptre med stor vyrdnad for det store mysteriet og den heilage handlinga, gjennom både ord, kroppsspråk og handlingar, og forhåpentlegvis vil dette smitta over på alle som er til stades.

Fader Matteus framstod som kunnskapsrik og var vanskeleg å setja fast, om spørsmåla frå Bergenskleresiet så gjaldt økumeniske konsil, praktisk tilrettelegging, birettaer, krossteikn eller kneling. Han kunne også begrunna sine svar med henvisningar til kyrkjefedre og liturgiske tradisjonar i aust og vest.

På spørsmål frå bloggens redaktør kor fader Matteus har henta all kunnskapen sin frå svarte presten at han hadde studert emnet liturgi under teologistudiene, og at han stadig les seg opp på emnet.
– Som sengelektyre pleier ikkje eg å ha detektiv-romanar, men i staden missaler frå middelalderen, om det så er Sarum-missalet eller nidaros-missalet, sa fr. Matteus. (Eit missale inneheld dei liturgiske forskriftene, samt tekstane og bønene ein treng for å feira ei messe).

På sundagen feira me treeinigheissundagen i lag med heile kyrkjelyden, og fader Matteus heldt preika. Som vanleg kravla det borna rundt over alt, men fader Matteus tok akkurat det med stoisk ro og sa at «ein embetsberar (prest eller diakon) skal fortsetta med messa om det så kjem eit bombeangrep». Etter messa fekk fader Mats også høve til observera og korrigera det som ikkje var heilt korrekt.

Her kan ein sjå eit lite video-klipp frå kyrkjekaffien og her nokre fleire bilete:

Me ønskjer vår gjest hjarteleg velkomen tilbake, og seier takk for at han gav oss noko å strekkja oss etter.

Subdiakon Øystein J. Lid

Gifte biskopar?

I Noreg er Den nordisk-katolske kyrkja sin biskop den første gifte katolske biskopen sidan høgmellomalderen. Dette høyrest kanskje eksotisk ut, men i kyrkjehistorisk samanheng er ikkje gifte klerkar uvanleg. I tida før 300-talet var det vanleg med både gifte biskopar og prestar. Det einaste kriteriet var at dei ikkje skulle drive med bigami – noko som også innebar eit forbod mot gjengifte klerikale. Sølibatet vart likevel sett høgt og tala vel om av mange av kyrkja sine fedrar.

På 300-talet og utover vart det vanleg at prestar og biskopar ikkje gifta seg etter at dei vart ordinerte. Dette etablerte seg som norm frå 400-talet og er halde i hevd framleis. Med den romerske keisar Justinian den store (483-565) vart prinsippet om at klerkar ikkje skulle vere bigamiøse, og at ugifte klerkar ikkje skulle gifte seg, ført inn i romarretten. I tillegg måtte kandidatar til biskopstolen leve i sølibat eller vere barnlause (gifte biskopar kunne ikkje leve seksuelt med kona si).

I vesten levde tanken om sølibat blant kleresiet vidare og fekk etter kvart større støtte. Det var likevel mest vanleg med gifte prestar til langt inn på 700-talet. Deretter etablerte det seg ein praksis der dei som vart ordinert etter at dei var gifte, måtte forplikte seg på ikkje å leve seksuelt med ektefellen sin. Dette var sjølvsagt vanskeleg å kontrollere, så med pave Gregor VII (pave frå 1073-1085) byrja ein for alvor å fremje kravet om sølibat (på synoden i Roma i 1074) for heile kleresiet i det som etter skismaet i 1054 vart Den romersk-katolske kyrkja.

I Noreg meiner historikar Edvard Bull d.e. at erkebiskop Håkon (ca 1200-1267) var den siste gifte norske katolske biskop – før biskop Roald Nikolai. Erkebiskop Håkon var også far til Tore Biskopson som var både baron og kanslar i Noreg.

Utfyllande lesnad finn de her, her og her.

Påmeldingsfristen nærmar seg!

Sommaren står for døra, og sommar betyr leir! Biletet er frå ei av tidebønene på det trivelege nordiskkatolske pinsestemnet i Ålesund helga som var.

Til den nye nordisk-katolske sommarleiren 9-11. august har me alt ein god del påmelde, men framleis er det ein del familiar og personar me saknar. Påmeldingsfristen er førstkomande laurdag, 25. mai. Fristen er sett fordi hotell-eigarane på Hermon er avhengige av å vita kor mange me blir for å vita om dei skal seia nei til andre potensielle overnattingsgjester. Det er med andre ord ikkje sikkert at nokon som kjem på i juli at det hadde vore kjekt å vera med likevel får rom i herberget… Send di påmelding til nordiskkatolsk@gmail.com eller ring til fader Svein Arne på: 47 61 84 90

For leirkomiteen: Øystein J. Lid

Årets pinsestemne i Ålesund

Me er i Ålesund på det årlege pinsestemnet i Selja prosti, hjå vertskyrkjelyden St. Olav. Fantastisk vær har gjeve oss fleire turar på fjorden i kano og solbrente ungar. Ein av ungane er misunneleg på dei som bur her i byen, der det alltid er blomar og fint vær. Slik var det nemleg i fjor også på stemnet.

Innimellom grilling og ballspel er det tidebøner og gudstenester. Hektisk program, men desto meir minnerikt. Her er berre nokre få bilete, og dersom dei andre deltakarane på stemnet er flinke å senda meg bilete, så kjem det fleire å sjå i dette bilde-streamen etterkvart.

Elles heldt redaktøren for bloggen laurdag kveld føredrag for deltakarane om Den Heilage Ande i katolsk-ortodoks tradisjon til forskjell frå i karismatisk tradisjon. Kanskje eg kan publisera noko av det på bloggen eller andre stader, dersom det er interesse for det.

God pinse!

Subdiakon Øystein J. Lid

Fleire bilete frå biskopens 70-årsdag

13. mai hadde Dagen sitt oppslag om overrekkinga av festskriftet «Motstand og tilbedelse» til ære for vår biskop, Roald Nikolai Flemestad. Journalist Boe Johannes Hermansen er venleg å la Den nordisk-katolske bloggen få bruka biletet av hendinga, som syner bok-redaktørane fr. Ottar Mikael Myrseth (t.h.) og Ole Christian Bråten saman med jubilanten under overrekkinga:

(Foto: Boe Johannes Hermansen)

I tillegg har diakon Jan Haug tatt ei rekkje bilete av den store festen og dei mange talane i høve 70-årsdagen. Gå til DENNE ADRESSA for å sjå dei som bildeframsyning, eller HIT for å få ei oversikt. Biletet under syner ein del av festlyden som samla seg i Gjestehuset Lovisenberg i Oslo:

Professor emeritus Bernt Oftestad heldt også festtale, i tillegg til å vera representert i «Motstand og tilbedelse» med ein interessant artikkel om den kronglete vegen frå protestantisme til katolisisme:

Subdiakon Øystein J. Lid

Bryr pavevalet oss?

Pavevalet har opna mange aviser for uventa mykje stoff om den romersk-katolske kyrkja. Likevel er det mest vanleg at protestantar og lågkyrkjelege les dette som kuriosa. Skulle andre kristne enn dei romersk-katolske bry seg om pavevalet?

Eg vil gi fleire grunnar til at svaret er ‘ja’.Den romersk-katolske kyrkja er tross alle sine problem, stadig ein institusjon som med tyngde vitnar om noko som ikkje er som denne verda. Ei kyrkje lever ikkje etter massemedia sin dagsorden og svingar ikkje i takt med samtids-opinionen. Men slik er det ikkje lenger i dei vestlege folkekyrkjene.

Som fremste kyrkje-leiar, er paven ein viktig signalgjevar. Dei to siste pavane har vore moralske og teologiske gigantar. Med si uredde forkynning mot vår tids dødskultur og relativisme, har dei vunne tilhøyrarar også utanfor den romersk-katolske kyrkja. Og med si framheving av livsens evangelium (Evangelium Vitae), har dei både forma vokabular og gitt intellektuelt rammeverk vi treng i diskusjonar om kristen tru i vår tid.

Dei har stadig mint om at framsteg ikkje er framsteg utan det tener heile mennesket. Då høyrer ikkje berre materielle, men også åndelege og moralske verdiar med.

Paven har vore ein viktig medspelar i kampen for sanninga, at noko er sant og noko usant for både einskildmenneske og regjeringar. Med den veksande sekularismen og multikulturen har det følgd ei relativisme som gjer livet utrygt for menneske og trugar framtidsvona. I paven har vi hatt ein framifrå alliert i denne kulturkampen og i dei politiske stridane som har følgd med. Når dominerande trendar går i retning av å sjå bort frå etiske normer og bruken av kategoriar som rett og galt, har ofte paven slått alarm og vore den mest uredde på banen.

Det har både ortodokse, evangeliske og andre katolske kristne verdsett med god grunn.

Vi treng slike alliansar mot den aggressive sekularismen. Paven er medspelar i kampen for at alt menneskeliv er ukrenkjande og har lik verdi frå unnfanging til død. Vi står saman om å hevde det kristne ekteskapet som sameining av éin mann og éi kvinne.

Sist men ikkje minst er paven ein viktig alliert for det ekumeniske arbeidet vi alle er forplikta på, ‘at dei alle må vere eitt’ (Joh 17). I eit samfunn prega av brotne institusjonar, brotne familiar og brotne personar, trengs det kyrkjer som står saman over kyrkjesamfunns-grensene.

Alle kristne i vår tid treng slike førebilete og signalgjevarar.

fr Ottar Mikael Myrseth. Lesarinnlegget stod på trykk i Dagen i april.