Festhelg i Stockholm!

2013-08-27 11.35.23Helgen 23.-25. august ble en ny milepæl i Den nordisk-katolske kirkes virke. Mange av oss var til stedes i Guddsmoderens Beskydds mission i Stockholm og fikk med oss vigslingen av Ansgar Mattias Holmqvist til eksorsist og innsettelsen av Rino Athanasios Eriksen og Franciskus Urban Sylvan til subdiakoner.

Biskop Roald Nikolai skriver dette om hva en eksorsist er for noe: «Eksorsist er et embete fra Oldkirken som i vår talemåte på engelsk kalles «Blesser». Det vil si at hans egentlige oppgave er å jage ut onde ånder ved f. eks å velsigne hus. I dag utgjør det hos oss et trinn – et hvileskjær – på stigen innenfor «minor orders», dvs på veien mot subdiakon. Det eneste en eksorsist i praksis gjør er å tenke på om han har frimodighet til å bli subdiakon!  Den eneste eksorsist med fullmakter i Hollywood-betydning er biskopen som i så fall må handle med største ansvarlighet».

Den nyvigslete subdiakonen Franciskus Urban sier dette på bloggen sin om hva en subdiakon gjør: «En subdiakon får verka vid altaret under gudstjänsten (den lägsta grad som får göra detta), men får där inte yttra något (då måste man vara minst diakon), utan endast handha rökelse samt vatten och vin (i därför avsedda kärl) och bära fram dessa till altaret från kredensbordet. Subdiakonen bistår diakonen i allt vad denne företar sig och i assistans för prästen vid altaret. Subdiakonen läser Epistel och Gradualet om detta senare inte sjungs».

Advertisements

Politiske overlevelsestrategier

Hvordan skal kristne uttrykke sine politiske sympatier? Et slikt pørsmål fremkaller straks et nytt: Har kristne et felles politisk anliggende? Sant nok finnes det viktige politiske spørsmål som utfordrer kristen etikk, men er «hjertesaker» et bredt nok grunnlag for en «kristen» politikk? Samtidig er kristendommens forhold til det politiske liv avklart av Jesus selv, da han fastslo: «Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er» (Matt 22:21). Skattevesenet er altså ikke en oppgave for kirken på samme måte som menneskets frelse ikke er en oppgave for staten. Denne verdens verdslige ting må ordnes på sin måte; kirkens åndelige oppdrag på en annen.

På luthersk hold har man ikke desto mindre hatt store problemer med å opprettholde forskjellen mellom det åndelige og det verdslige regimente. Luther selv la kirkelivet i øvrighetens fang og presten ble Kongens mann. Derved ble grensen mellom politikk og religion ytterst uklar. Arven fra den såkalte konfesjonelle stat lever videre når enkelte kristne politikere protesterer mot at «Jesus tas ut av Grunnloven», samtidig som noen «kirkeledere» midt i valgkampen kommer med partipolitiske anbefalinger.

Sammenblandingen av kristendom og politikk blir ekstra uklar på demokratiets premisser. Allerede i utgangspunktet er folkesuverenitetstanken problematisk da i den praksis kjenner kun to aktører – folkeflertallet representert ved staten og individet som lydig underordner seg flertallets skiftende avgjørelser. Borgerens frihetsrom er i virkeligheten trangt all den stund statsmakten ser det som sin oppgave å tjene som redskap for samfunnsendring i fremskrittets navn. Derved opphøyes politikk til etikk, idet flertallet gjennom den politiske prosess til enhver tid bestemmer hva som er til alles beste. Dette gjelder ikke bare på det praktiske plan men også i kulturkampen. Det er ingen grenser for hva som er «politisk» og derfor korrekt. Samtidig som privatsfæren og sivilsamfunnet på denne måte gjennomsyres av ideologiske føringer, fremstår de som av overbevisningsgrunner måtte motsette seg de politiske beslutningene, som fiender av fremskrittet og derved som etisk mindreverdige. Paradokset i dette er at endringene legitimeres ikke saklig, men prosedyralt. Det etiske tomrommet i demokratiets kjerne tildekkes av en emansipatorisk fremtidsvisjon som legitimerer nær sagt enhver forandring. Det gis intet omforent humanitetsideal som binder samfunnet sammen i en sosial kontrakt.

Det faktiske verdikaoset i dagens vesterlandske sivilisasjon gjør det vanskelig å se hva «kristne partier» skulle kunne gjøre i kristendommens navn. Vårt ønske om fred og timelige goder – for å bruke Augustins ordvalg – må ikke forveksles med et forlangende om at det verdslige samfunn skal omformes til et «kristent». Istedet bør vi kristne anerkjenne at samfunnet er sekulært og har rett til å være det. Staten er stat også for ikke-kristne. I det almene humanum gies det ingen spesifikk kristen politikk. En anerkjennelse av statens sekularitet samsvarer også med Jesu distinksjon mellom det som er Guds og det som tilkommer keiseren. Tilsvarende må heller ikke statsmakten smykke seg med kvasireligiøse kledebon i form av en «sivilreligion», men respektere sivilsamfunnets pluralistiske egenart.

Under slike forutsetninger kan vi som troende finne et livsrom i det sekulære. I et samfunn med rettsbeskyttelse for religiøse og kognitive minoriteter kan en kristen leve med en dobbelt identitet – på samme tid som samfunnsborger og kristen. Det betyr ikke at vi godtar ethvert statlig vedtak som etisk akseptabelt, men at vi respekterer statens verdslige egenart så lenge vi har samvittighetsfrihet og ikke tvinges til å synde ved lyde politikere mer enn Gud (Ap gj 5:29).

Biskop Roald Nikolai Flemestad. Innlegget stod også på trykk i biskopens faste spalte i Dagen torsdag 22. august.

St. Mikael kirke ti år!

st. Mikael kirkeSt. Mikael kirke feirer i år 10 års jubileum.

Hovedmarkering av jubileet skal være på menighetens patronsdag St. Mikaelsdag søndag 29. september.

Vi får besøk av biskopen, og vi starter feiringen i forbindelse med dagens messe.
Etter messen blir det et samvær i et nabolokale med bevertning hilsener og taler etc.

Alle er hjertelig velkommen sammen med noen spesielt innbudte.

Basil den Store om takksemd

Når du sit deg til bordet, be. Når du lyfter opp brødet, takk gjevaren. Dersom du drikk vin, hugs på Han som forsyner deg med denne gåva, for å gleda hjarta og lindra dårleg helse. Når du tek på deg ei skjorte, takk gud for den. Når du tek på deg ei jakke, ha dess sterkare kjærleik til Gud, som både sommarstid og vintertid gjev oss passande klede. Dei både held oss varme, og skjuler det som ikkje sømer seg å syna fram. Er dagen over? Gje takk til Han som har gjeve oss sola til vårt daglege virke, og elden for å lysa opp nattemørket. Del natta mellom søvn og bøn. Når du kikar opp på himmelen, og ser så vakre stjernene er – be til Han som har skapt dei alle, han som er Herre over den synlege verda, og universets arkitekt. Når du ser all naturen hylla inn i eit teppe av søvn, tilbe igjen Han som gjev oss søvnen, slik at me får kvila frå slit og strev og får nye krefter.

Basil av Caesarea (330-379), frå «Martyren Julitta»

Stemnerapport!


(Foto: Fr. Roy-Olav Øien)

Mange i kyrkja vår har lenge gått med ein draum om eit eige nordisk-katolsk sommarstemne. Helga som var gjekk draumen i oppfylling. Born, unge og eldre var samla på Hermon Høyfjellshotell, som skulle visa seg å overgå forventningane våre på dei aller fleste område.

Stemnet starta fredag med eit inspirerande føredrag frå fr. Klaus Mass som er generalvikar for systerkyrkja vår «Die Christ-Katolische Kirche in Deutschland». Det var minnedagen for martyren Edith Stein (1891 – 1942) og fr. Mass, som har gjeve ut bøkene hennar på tysk, kunne gje oss eit godt bilete av kvifor kyrkja vår reknar henne for å vera ei heilag kvinne. Som kvinnelig akademikar, jøde og nonne hadde ho eit liv fullt av utfordringar, og gav til sist livet i ein nazistisk konsentrasjonsleir.

Elles var tidebønn valt som eit spesielt tema for leiren. Fader Tom og Margarete Hængsle gjorde ein utmerkt jobb med å læra oss «nye» tidebønsmelodiar (eigentleg var vel dei fleste frå middelalderen, men dei var nye for oss). Fader Asle Dingstad hadde ein innsiktsfull og oppbyggjeleg bibeltime om kvifor me ber tidebøner, som inspirerte oss til å setja endå meir pris på denne arven frå oldkyrkjelege og jødiske kjelder.

Det blei også tid til mange kjekke aktivitetar for små og store born, spesielt i badelandet som ligg på Hermon. I ruinane frå den legendariske Hermon-parken fann borna dessutan eit uendeleg oppkome av leikeapparat, enorme legoklossar og andre kuriositetar. For somme var det likevel å plukka blåbær som var kjekkast. Laurdagskvelden blei avrunda med ei samling der biskopen fortalde mykje nytt og spanande frå den nordisk-katolske kyrkja og Scranton-unionens sitt virke i Europa. Det ser ut til at framtida vår blir minst like spanande, som fortida.

Sjølvskrive på sundag er messefeiring. Fader Svein Bartholomeus hadde funne Hovet kyrkje, som me fekk leiga for høvet, og dette viste seg å vera ei både vakker og veleigna kyrkje. Messa blei ein skikkeleg «høydare» (pontifikalmesse), og me gjekk derifrå styrkte både i trua og i samhaldet.

Det blei vedteke på leiren at me gjerne vil gjenta suksessen til neste år, men då sannsynlegvis i den første veka av fellesferien (i juli). Fleire detaljar får koma seinare. På gjensyn til neste år!


På Laurdagen var det tur til eit gardstun bygt etter byggjeskikken i Hallingdal.

SJÅ FLEIRE BILETE HER

Subdiakon Øystein J. Lid