Dumhet uten like

I juleferien har jeg rotet i noen gamle eksemplarer av Morgenbladet. 23. oktober sto et intervju på trykk med filosofen Daniel Dennett. Dennett er blant annet kjent for boken «Breaking the spell: Religion as natural phenomenon». Som tittelen antyder mener Dennett at religionen, og utviklingen av det store «hvorfor», er et resultat av naturlig evolusjon. Dennett er således kjent for å gjøre evulosjonsteorien aktuell i filosofiske problemstillinger. Konsekvensen av dette er en ateistisk naturalisme. Derfor har nyateistene med religionskritikeren Richard Dawnkins i spissen ofte kalt Dennett sin «intelektuelle storebror».

I samme avis finnes en omtale av en «klassiker» i norsk litteratur, nemlig Jens Bjørneboes essaysamling «Norge, mitt Norge». Etter å ha lest intervjuet med Dennett gav Bjørneboe en saftig opptur til oss religiøse: «Vi vet jo utmerket vel når vi ser en stol, at noen må ha laget den. Når vi ser et ur, vet vi at en urmaker har vært på ferde. Verken veggur eller lommeur, ikke engang små armbåndsur lager seg selv. Allikevel godtar man alllikevel at alt dette som man stiller urene efter; sol, stjerne, årstider, himmel og jord, det har laget seg selv. Det ligger en ufattelig fordummelse, en dumhet uten like til grunn for den allmenne ateismen i verden«.

Advertisements

Ei joleforteljing

Den kristne pastoren Richard Wurmbrand (1909 – 2001) sat i fengsel fleire gonger for trua si under det kommunistiske regimet i Romania. Under eitt av fengselsopphalda var han vitne til eit mirakel. Denne historia er henta frå ei av bøkene han har utgitt: Fullfører løpet.

«Då eg sat i fengsel vart eg eingong svært sjuk. Eg hadde tuberkolose på overflaten av båe lungene. Dessutan hadde eg diabetes, hjartefeil, gulsott og andre sjukdommar som eg ikkje ein gong kan hugsa. Eg var døden nær.

På høgre handa mi var det ein prest som heitte Iscu. Han var abbed i eit kloster. Denne mannen, som kanskje var i førtiåra, hadde vorte så torturert at han var døden nær. Men andletet hans var fredfylt. Han snakka om himmelvona han hadde, om kjærleiken til Kristus, om trua si. Han utstrålte glede.

På venstre sida var den kommunistiske torturisten som hadde torturert denne presten. Han hadde vorte arrestert av sine eigne kameratar. Ikkje tru avisene når dei seier at kommunistane berre hatar kristne eller jødar – det er ikkje sant. Dei berre hatar. Dei hatar alle. Dei hatar jødar, dei hatar kristne, dei hatar anti-semittar, dei hatar ateistar, dei hatar alle. Den eine kommunisten hatar den andre. Dei kranglar seg i mellom, og då skjer det at den eine set den andre i fengsel og torturerer han, akkurat som dei ville ha gjort med ein kristen.

Og slik skjedde det at den kommunistiske torturisten som hadde torturert denne presten nesten til døde sjølv hadde vorten torturert av sine kameratar. Og han heldt på å døy rett ved sida av meg. Sjela hans var i nød.

Ein gong i løpet av natta vakna han meg og sa: «Pastor, ver så snill å be for meg. Eg kan ikkje døy, for eg har gjort så forferdelege brotsverk.»

Så såg eg eit mirakel. Eg såg den lidande presten kalla på to andre fangar. Og medan han lente seg på dei, gjekk han seint forbi senga mi, sette seg på sengekanten til denne mordaren og strauk han over hovudet. Eg vil aldri gløyma det. Eg såg ein myrda mann kjærteikna mordaren sin! Det er kjærleik.

Presten sa til mannen: «Du er ung, du visste ikkje kva du gjorde. Eg elskar deg av heile hjarta». Men han sa ikkje berre ordet «elskar», han elska verkeleg.

Deretter heldt han fram: «Dersom eg som er ein syndar kan elska deg så mykje, førestill deg Kristus, som er den inkarnerte kjærleiken, kor mykje Han elskar deg! Og alle dei Kristne som du har torturert, vit at dei tilgjev deg, dei elskar deg, og Kristus elskar deg. Han vil at du skal verta frelst meir enn du vil verta frelst. Du lurar på om dine synder kan verta tilgjevne. Han vil tilgi dine synder meir enn du vil at dine synder skal verta tilgjevne. Han vil at du skal vera med Han i himmelen mykje meir enn du vil vera i himmelen med Han. Han er kjærleik. Du treng berre angra og omvenda deg».

I denne fengselcella der det ikkje var noko plass for privatliv, overhøyrde eg vedkjenninga til mordaren. Presten tilsa mannen deretter forlating for syndene.

Dei bad saman, gav kvarandre ein klem, og presten gjekk tilbake til senga si. Begge to døydde den same natta. Dette skjedde på jolaftan. Men denne jolaftanen minntest me ikkje berre at Jesus vart født for to tusen år sidan, men også at Jesus vart født i hjarta til ein kommunistisk mordar.»

Signa jolehøgtid, og lat oss elska kvarandre som Jesus elska oss!

«Å holde fokus»

I juletiden er det lett for den kristne å miste fokus. Paradoksalt nok, for alt det ytre som omkranser julehøytiden skulle opprinnelig orientere oss mot barnet i krybben; juletreet, gavene, glitteret og stjernene. Isteden kan det virke som om Jesusbarnet kun blir en av mange kulisser for gode og stemningsfulle opplevelser av julen.

I Kirkens finnes det måter å gjenfinne fokus. På latin betyr fokus opprinnelig ildsted. Ildstedet var midt i huset. Når det mørkner og blir kaldt tennes ilden og brannen gir varme og lys til alle i huset. Hvis denne ilden ikke holdes ved like natten igjennom blir det straks kaldt og mørkt. Når vi mister fokus – ildstedet – mister vi orienteringsevnen. Vi kan da verken se vår neste eller våre fiender, for når ilden går ut brer mørket seg. De som står oss aller nærmest blir kun skygger og mørke ansikter. Ingenting blir bedre enn noe annet; i mørket er alt grått og svart og like dårlig eller like bra.

Kristus er Kirkens fokus. Han er vårt ildsted, han gir lys og varme. Holder vi oss nær Ham, og nærer Hans liv i oss, da vil vi også bli i stand til å se våre neste.

Hva skal vi da gjøre for å få det rette fokus når verden forsøker å distrahere oss? Hemmeligheten er å holde Kristus-livet levende og varmt. La det aldri brenne ut! Vi skal bruke adventstiden i juleforberedelser med våre kjære. Men det viktigste er å gi rom og tid til Herren selv ved å be til Han og motta han som kom og skal komme igjen. Først når vi selv holder fokus kan vi være virkelig tilstede i oss selv og for våre medmennesker.

Nrk og farsrollens samanbrot

Det er alltid med ei blanding av glede og smerte (mest glede) ein les ei god analyse i Morgenbladet som burde ha kome frå kristent hald. For dei av oss som har barn og ser på Nrk sitt adventsprogram Jul i svingen, eller ser på det for eigen del (møtte ein vaksen som bekjente nettopp det i går), les denne kronikken av Simen Sætre om farsrollens samanbrot i karakteren Marvin, sett i ljos av Ibsens et dukkehjem.

Maria lærer oss å si ja til Gud

Maria lærer oss å si ja til Gud. Der Jesus er, der er også Maria; i Bethlehem, i bryllupet i Kana og under korset. Hun er der, ikke bare for å hjelpe Jesus, men for å hjelpe oss. Hennes ord til bryllupstjenerne; gjør som han sier, er ord til oss i dag. Marias ja til Gud, bringer frelseren til verden. Hun er og blir et forbilde til alle tider. Sannelig, alle slekter skal prise henne salig.

God faste- og adventstid.

Kim

De gudløse

I urkirkens tid ble de kristne kalt «de gudløse». De levde for bekjennelsen «Jesus Kristus er Herre». I praksis betød dette en fornektelse av denne verdens guder og avguder. Kristne kunne ikke ofre til de romerske gudene eller keiseren, for de tilhørte Guds rike. De tok ikke del i den pluralismen som var så vanlig, at man ofret til de guder man fant for godt, avhengig av hva man ville oppnå.

Vitnesbyrdet om Jesus som Herre kostet. Det kostet så mye at de kristne for ettertiden gav det greske ordet for vitnesbyrd det innhold vi nå kjenner: martyrium. Omvendelsen og etterfølgelsen var et spørsmål om liv og død. Nåden var ikke billig, man måtte være villig til å ofre livet. Til tross for dette «kravet» ekspanderte kirken i denne tiden. Martyrenes blod var kirkens såkorn. Hvor der det da blitt av denne kostbare nåden vi skal ofre livet for?

Er det ikke blitt slik at vi i det såkalte kristennorge gjør stikk motsatt av hva mannen i Jesus lignelse om perlen gjorde? «Himmelriket kan også lignes med en kjøpmann som lette etter fine perler. Da han kom over en meget verdifull perle, gikk han bort og solgte alt han eide, og kjøpte den». I dag blir jo perler kastet etter oss på hvert gatehjørne: Annonser forsøker å trekke folk til kristne møter. Vi prakkes på brosjyrer der det reklameres for hvor «lave terskler» det er i «vår» menighet… Kirken blir da et fellesskap av løse forbrukere, og ikke omvendte kristne. Prisen på nåden er så latterlig lav at man begynner å forakte perlen. Til slutt vil ingen lenger betale det perlen virkelig koster, martyriet og bekjennelsen. Vi må være oss bevisst på at vi velger Jesus fordi han gir oss sitt eget liv. Vi må bli stående når samfunnet bølger frem og tilbake ettersom hva som er populært. Først da blir vi eksklusive, først da blir kirken noe å dø for, fordi hun forkynner det sanne evangelium om Jesus Kristus!

Fritt og naturlig

I debatten om ny liturgi for Den norske kirke ble ønsket om endring undertiden spissformulert på en tankevekkende måte. En debattant anførte f. eks. at i stedet for den gamle måten «å lese opp bønner og messe budskapet», burde det heller satses på «en friere og naturligere form». Andre advarte mot at menighetene skulle pålegges en «liturgi som de ikke liker». Som kritikk av teatralsk stivhet og underlige påfunn er disse anliggender er lett å forstå.

Annerledes er hvis dette er uttrykk for det en prinsipiell holdning til gudstjenestefeiringen. Kravet om frie og naturlige former kan fort føre til at også gudstjenestens innhold overlates til smak og behag. Form og innhold hører nemlig sammen. Alt er ikke fritt. Fordi gudstjenesten er bærer av en gitt mening som må gi seg et sakssvarende uttrykk, går det an å feire gudstjeneste på en gal måte. Ønsket om en fri og naturlig gudstjenestefeiring setter mennesket i sentrum istedenfor Gud. Når vi leser avisreportasjer fra menigheter som feirer «skikkelig ellevill gudstjeneste» med «virkemidler» som «lovsang og dans og fullt bandtrøkk», er det vanskelig å fri seg fra mistanke om at man har beveget seg over i kategorien religiøs underholdning.

Det er lett å la seg fange av Tidsånden. Hva som oppleves som fritt og naturlig, er til forveksling likt de virkemidler som reklame og underholdning anvender for å sosialisere dagens ungdom inn i konsument samfunnet. ”Den sterke vektleggingen av individuelle følelser i kulturbegrunnelsen», skriver Sigurd Skirbekk et sted, «har utvilsomt sammenheng med en utbredt ego-orientert og hedonistisk mentalitet, i seg selv et kulturfenomen. Dette kan knyttes til markedsorientering og konsumentinnstilling.»

I et postmoderne samfunn er ”det selvopplevde» og «det selvvalgte» de eneste gjenstående sannhetkriterier. Formuleringer som «jeg føler at»/«jeg opplever at» kan brukes til å begrunne alt mulig fra smaksopplevelser til politiske utsagn. Følgen er at ”virkeligheten” dermed reduseres til en privatsak. Som legitimering av ”sannhet” kan jo følelser kun prøves på deres ekthet. Heller ikke en gudstjenestefeiring som baserer seg på følelsesformidling, kan bryte jegets snevre ramme.

Samtidig krever opplevelsesjakten umiddelbar tilgjengelighet. Alt som virker ”vanskelig” fordi det fordrer ettertanke og modning, forkastes. Selve tanken om en kirkens liturgi fremstår som en barriere mot idealet om selvutfoldelse. Kontinuitet og konstans blir umulig. Kravet om at alt skal være fritt betyr i sin ytterste konsekvens at kristentroen først begynner å eksistere i det øyeblikk den enkelte og hans gruppe av likesinnede har funnet et naturlig utrykk for deres fromhet.

Kort sagt: Før man kaster seg inn i en gudstjenesteforståelse basert på samtidens sekulære kultur, må man ta inn over seg at moderniteten ifølge sitt vesen er dennesidig, dvs. agnostisk eller ateistisk. Idealet om selvrealisering som selvutfoldelse lar seg ikke kristeliggjøre.